Flyktningene i Berlin vil bli bosatt langt utenfor sentrum
Publisert i Klassekampen lørdag 20. februar. Forrige uke viste også en rekke fremmedfiendtlige aksjoner i Sachsen, jeg kunne (dessverre) ha skrevet nytt om flyktningesituasjonen i Tyskland hver uke nå. Men det er viktig å påpeke at tyskerne generelt er forståelsesfulle for at landet må trå til i denne krisa og at debatten generelt føres av sindigere stemmer enn i Norge.
Oransjefargen skjærer i øynene i det jeg runder hjørnet av Konzerthaus Berlin denne kalde tirsdagen i februar. Himmelen er grå, det er en sånn vinterdag hvor det aldri blir skikkelig lyst. Dermed blir lyset fra de flere tusen redningsvestene som er drapert rundt konserthusets joniske søyler enda mer iøynefallende. På det som regnes som Berlins vakreste plass, Gendarmenmarkt, blir redningsvestene en grell kontrast som river en ut av den klassisistiske harmonien plassen innbyr til. Vestene er brukt av flyktninger på vei over Middelhavet, Ai Weiwei, den kinesiske kunstneren bak verket har hentet dem fra den greske øya Lesbos.
«Safe passage» heter installasjonen og den ble satt opp i forbindelse med gallaen Cinema for Piece som årlig finner sted i konserthuset under filmfestivalen Berlinalen. Tjueen år etter at kunstnerparet Christo pakket inn Riksdagsbygningen har denne installasjonen igjen fått berlinerne, og turistene, til å se et av byens signaturbygg på en ny måte, som en del av sin samtid. For er det en ting som preger Berlin om dagen er det flyktningkrisen.
Etter å lenge ha vært en mest teoretisk størrelse begynner utfordringene ved å huse og integrere rundt 55 000 flyktninger å melde seg. Og det er bare de som kom, og ble, i 2015, Berlin forventer minst like mange nye flyktninger i år. Den nedlagte flyplassen Tempelhof har allerede blitt tatt i bruk som flyktningmottak. Dermed har en rekke arrangementer og festivaler måttet flytte, noe som igjen fører til protester andre steder i byen. Aller minst populært har det vært at rundt femti gymsaler av Berlins 1050 har måttet bli omgjort til midlertidige mottak. Berlins senat er i gang med å legge en plan for hvor seksti såkalte ”containerlandsbyer” skal settes opp. Etter planen skulle stedene offentliggjøres denne uka, men på grunn av sterke protester fra flere av bydelene er den hemmelige listen hemmelig en uke til. Klart er det uansett at flyktningene ikke vil bli fordelt jevnt ut over byen. Populære, og dyre, sentrumsbydeler som Mitte og Friedrichschain – Kreuzberg har rett og slett ikke passende arealer å by på.
Svært mange berlinere er redd for hva dette vil gjøre med byen og hadde heller sett at flyktningene ble bosatt rundt i den etablerte boligmassen.
Nasjonalt blir flyktningene i Tyskland fordelt etter den såkalte ”Königssteiner Schlüßel”, det vil si at hvert Bundesland får tildelt sitt antall flyktninger på bakgrunn av en kombinasjon av befolkningstall og skatteinntekter. Dermed skal Berlin huse 5 prosent av det totale antall flyktninger til Tyskland. Men Berlin selv bruker ingen nøkkel for å fordele flyktningene, de har søkt desperat etter egnede tomter, noe som først og fremst finnes i utkanten av Berlin. Marzahn-Hellersdorf er en slik bydel, kjent for sine mange nynazister og høye arbeidsledighet. Nå vil de motta en overproporsjonal andel av flyktningene. Svært mange berlinere er redd for hva dette vil gjøre med byen og hadde heller sett at flyktningene ble bosatt rundt i den etablerte boligmassen. Men det er vanskelig i en by som allerede sliter med boligmangel. Mange advarer derfor om parisiske tilstander hvor de fattige blir presset ut av sentrum, en tendens som har vært økende de siste årene selv før flyktningstrømmen. Berlinerne har alltid vært stolte av byens særpregede «Berliner Mischung» (berlinerblanding), det at både fattige og rike har bodd sentrumsnært og tett på hverandre. Nå skal flyktningene i økt grad bosettes der det er mest fremmedfiendtlighet. Rød-grønne Kreuzberg, hvor engasjementet for flyktningenes rettigheter har vært stor, skal derimot omtrent ikke huse noen.
Slik sett ble Weiweis installasjon denne uka også et bilde på paradokset Berlin står ovenfor. De rike og vellykkede kan dra på en galla og snakke varmt om flyktningenes sak, men de vil antagelig aldri møte på en eneste flyktning i sitt eget nabolag. Samtidig blir protestene på steder som Marzahn raskt ansett som høyrepopulistiske. Det har de til dels vært også, men i denne enormt vanskelige situasjonen er det viktig at det tas hensyn til naboene og gjøres positive tiltak der mottakene etableres. Hvis ikke kan Berlin fort komme ut av flyktningkrisen som en mer klassedelt og spaltet by. Og det er det vel bare høyreekstreme krefter som ser noen verdi i.
Berlinliv 