Knausgårds tyske parademarsj

Sto på trykk i Dagbladet lørdag 27. mai
-Med sitt Hitler-essay og følsomme vesen har Knausgård denne uka virkelig erobret Tysland.

size=708x398
Foto: rbb

Da Karl Ove Knausgård entret scenen i Berlin mandag 22. mai fikk han en mottagelse en rockestjerne verdig. Over 900 mennesker klappet «den norske stjerneforfatteren» inn i den utsolgte salen. I tyske medier snakker man om en Knausgård-hype, og journalisten Richard Kämmerlings slo like godt fast at Knausgård er «en av de viktigste forfatterne i vår tid» i Die Welt. Knausgård var denne uka i Tyskland for å promotere siste bind av «Min Kamp», som nå endelig er ute på tysk. Det er to år siden forrige bind utkom og forventningene til den siste boka har derfor rukket å bygge seg kraftig opp, noe den store salen i Berlin illustrerte tydelig på mandag. Klappsalvene som fulgte Knausgård derfra og videre til Frankfurt og München gjør det lett å glemme at «Min Kamp» faktisk hadde en treg start i Tyskland. Riktignok fikk bind 1 gode kritikker da den ble utgitt i 2011, men tyskerne kastet seg ikke over romanrekken på samme måte som vi gjorde i Skandinavia.

Kanskje var det fordi Tyskland er et så enormt bokmarked, det er ikke lett for en helt ukjent forfatter å fange folks oppmerksomhet. Men på den annen side har Maja Lunde klart akkurat det nå i år med sin debutbok «Bienes historie». Denne uka surrer hun og biene aller øverst på Spiegels velrennomerte bestselgerliste, for andre uke på rad. På samme liste har Knausgård kommet inn på en 18. plass, men det er kun etter noen få dager i salg, neste uke er han nok betraktelig høyere oppe. Forlagets valg, å gi bøkene enkelttitler, kan også ha gjort det vanskeligere for de tyske leserne å forstå hvilken abnorm litterær kraftprestasjon de egentlig hadde fått mellom hendene. Bøkene går riktignok til sammen under tittelen «Das autobiografische Projekt» (det selvbiografiske prosjektet) på tysk. Men det er en utsøkt tørr og deskriptiv tittel, slik nesten bare tyskerne kan lage dem, og langt fra originalens inntrengende, desperate og tabuoverskridende konnotasjoner.

Likevel er det ikke vanskelig å forstå hvorfor forlaget, Luchterhand, mente at å bruke tittelen Mein Kampf på tysk ville ødelegge mottagelsen og forvirre leserne. I 2016 kom også en kommentert utgave av Hitlers originale «Mein Kampf» ut i Tyskland, etter å ha vært unndratt markedet i 71 år, dermed kunne forvirringen blitt total i landets bokhandler. I stedet valgte forlaget å gi hvert bind en enkel verb-basert tittel. Bind 1 ble dermed til «Sterben» (dø), deretter fulgte «Lieben» (elske) «Spielen» (leke) «Leben» (leve) «Träumen» (drømme) og nå har tyskerne kommet til det siste, monumentale bindet, nemlig Kämpfen (kjempe) på 1280 sider.

size=708x398-1
Her intervjuer journalist Thomas Böhm Knausgård i Berlin. Jeg har også blitt intervjua av ham, det er antagelig det nærmeste jeg noensinne vil komme Knausgård eller den slags berømmelse. Man må ta til takke med det man får! Foto: rbb

Så hvordan ble denne innledende likegyldigheten forvandlet til mediestormen vi opplevde denne uka? Akkurat som nordmenn har tyskerne de siste tiårene begynt å skjele kraftig vestover når det kommer til kultur. Når Knausgård høstet så store ovasjoner i USA gikk det derfor ikke upåaktet hen i Tyskland heller. Det virkelige store gjennombruddet kom først med bind fem høsten 2015. Da åpnet tyskerne virkelig øynene opp for verket, og for mannen. Selv seriøse litteraturanmeldere klarer nemlig ikke helt å unngå å nevne hvor kjekk Knausgård er. Det er et moment som ikke kom like uttalt frem i Norge, for tyskerne er nordmenn fortsatt litt eksotiske. Men selv etter all denne positive oppmerksomheten de siste årene innrømmet Knausgård fra scenen mandag at han hadde vegret seg for å dra til Tyskland for å promotere bind seks. Årsaken var hans rund 500 sider lange essay om Hitlers Min kamp. Tyskerne kunne faktisk takke Knausgårds mor for at han nå satt på scenen, hun hadde nemlig insistert på at han måtte dra.
Og hvordan har reaksjonene blitt på Knausgårds Hitler-analyse?
Det store antallet anmeldelser er jevnt over svært positive. Knausgårds bok har vært den åpenbare prioriteten i alle de store avisene denne uka og han får derfor lange og velskrevne anmeldelser. Men det er også lett å lese at «Kämpfen» ikke er kritikernes yndlingsbind i serien. Mange kaller den et meta-bind, som i motsetning til de andre ikke kan leses for seg. Og essayet om (blant annet) Hitler, «Navnet og tallet», blir av flere ansett for å være bokas svakeste punkt. Særlig kritisk er taz’ anmelder, Hanna Engelmeier, som mener Hitler-essayet minner om noe en «flittig, men lite begavet, student» kunne ha skrevet. Hun fastslår også at bind seks er «en krevende, til tider irriterende og tilsynelatende helt uredigert» tekstmasse. Ved slutten av boka er hun i det hele tatt lettet over at verket har kommet til veis ende, der hun sammenligner det med en kjærlighetsforhold med en ulykkelig, men nødvendig, slutt. Andre anmeldere avviser ikke essayet like klart, men beskriver det som en «forelesning i historie», altså verken særlig nyvinnende eller litterært interessant.

I Tyskland vekker essayet også assosiasjoner til Thomas Manns korte tekst, «Bruder Hitler» fra 1938. (Det kan du lese her) Ulrich Greiner i Die Zeit mener at tankerekkene i de to tekstene er svært like, bortsett fra at Mann trengte syv sider på det Knausgård, mange tiår senere, trenger nesten fem hundre på. Spiegels Volker Weidermann syns også det er forunderlig at Knausgård, i en bok som er så spekket med referanser som bind seks, ikke nevner Manns tekst med et ord, for her følger han klart i Manns fotspor, etter hans syn. Tyskerne undrer seg også over at Knausgård har valgt å bruke så mye plass på Hitler. Han er jo deres skamplett, ikke nordmenns. Men samtidig er det en viss lettelse å spore blant skribentene i at andre tar tak i Hitler, og en nysgjerrighet på hvordan Hitlers hatske tekst ser ut for mannen med det «intense, stålblå blikket». Radio, tv og utallige avisoppslag, uka som nå går mot slutten har vært en endelig kroning av Knausgård i Tyskland. Til høsten kommer de to første bindene av hans årstidskvartett, og folk har allerede begynt å glede seg.

Når Norge blir hovedland på Frankfurt bokmesse i oktober 2019 kan vi derfor takke Knausgård når tyske aviser ikke bare trykker saker om norsk krim og natur. For med ham har dagens tyskere igjen, i stort omfang, fattet interesse for samtidslitteratur fra Norge. At det kan skjule seg verdenslitteratur bak gjerdene i norske, sosialdemokratiske hjem var en tanke som ikke hadde slått dem. Men nå har Knausgård åpnet denne porten, og det innebærer at det også vil bli enklere for andre norske samtidsforfattere å slå igjennom. Kanskje til og med uten å være store i USA først.
Men når det kommer til Knausgårds erobring av Tyskland er det bare å stemme i den, noe utbrukte, strofen «First we take Manhattan, then we take Berlin». For sjelden har den vært mer passende.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s