Et slott til besvær

Midt i sentrum av Berlin, på enden av paradegaten Unter den Linden og ved bredden av elva Spree, har et gedigent praktbygg begynt å ta form. For eldre berlinere vekker konstruksjonen allerede minner, de har sett dette bygget før, i en mer original utgave. Det er nemlig Berlins gamle barokkslott som nå ser dagens lys, igjen. Høsten 2019 skal slottet gjenåpnes som Humboldt Forum, et museum viet verdenskultur, historie og språk.

t15730
Lars Ø. Rambergs Zweifel-installasjon i 2005, på toppen av det gamle Palast der Republik. Foto: Lars Ø. Ramberg

Mange har drømt om denne gjenoppbyggingen helt siden øst-tyske myndigheter sprengte restene av slottet i 1959, andre mener prosjektet, med en kostnadsramme på godt over fem milliarder kroner, er tidenes sløseri.

De siste ukene har den evige debatten rundt byslottet også tatt en helt ny vending. På den 70 meter høye kuppelen sto det originalt et gullkors, nå er spørsmålet om dette også skal få pryde toppen av det gjenoppbygde slottet. Motstanderne mener at museumsbygget ikke kan smykke seg med et slikt lite inkluderende religiøst symbol. Forsvarerne mener derimot at korset må med for å bevare mest mulig av den historiske konteksten.

Debatten har vært fastlåst, men i forrige uke kom de tre sjefene for Humboldt Forum, Neil MacGregor, Horst Bredekamp og Hermann Parzinger på banen med et overraskende kompromissforslag hvor den norske konseptkunstneren Lars Ø Ramberg verk «Zweifel», som betyr tvil på tysk, står i sentrum. Ramberg har bodd i Berlin siden 1998 og er kjent for sine stedsspesifikke installasjoner. Han har vist verkene sine på en rekke viktige internasjonale biennaler, som Venezia-biennalen.
Museumsdirektørenes forslag var nå å sette opp korset, men samtidig, som en motpol, å sette opp Rambergs installasjon på taket over slottets østside.

schlossplatz_01
Slik skal det “nye” gamle slottet til slutt se ut, ikke anakronistisk i det hele tatt.

Hvorfor blir en norsk kunstners verk dratt inn som en mulig løsning på tyskernes evige slottsdilemma? For å finne svaret må vi tilbake til Berlin i januar 2005 da Ramberg skrev seg inn i berlinhistorien med sitt lysende kunstverk. Kunstprosjektets visuelle midtpunkt var sju hvite bokstaver som til sammen stavet ordet Zweifel på tysk. Disse rundt åtte meter høye bokstavene monterte han på toppen av bygget som sto på tomta den gang, nemlig DDRs Palast der Republik (Republikkens palass). Palasset var blitt bygget på 70-tallet i en modernistisk stil og hadde huset DDRs totalitære parlament, folkekammeret. Men det hadde også vært et slags folkets hus for øst-tyskerne. Her kunne de gifte seg, spise på restaurant, gå på dansetilstelninger og til og med bowle. I 2002 hadde den tyske forbundsdagen vedtatt at det skulle rives, etter en debatt som hadde pågått helt siden Tysklands gjenforening. Ramberg hadde fulgt debatten tett og mente den sa noe viktig om det nye Tyskland. Han forklarer selv ideen slik:
«ZWEIFEL er et monument over Diskursen – som også er fundamentet for den kollektive tvilen som betegner den tyske gjenforeningen – tvil er det 21 århundres intelligens – og mitt prosjekt var, og er, en tribute til Tyskland dype erkjennelseskultur – en kultur Norge i stor grad mangler.» De tre museumssjefene forklarer forslaget om å sette opp Rambergs verk igjen med noe av den samme argumentasjonen: «Tvilen var et avgjørende element i den prøyssiske opplysningstiden og fungerte lenge side om side med det kristne korset. Det er den vi har å takke for alle de store forskningsmessige og intellektuelle framskrittene som ble gjort i det 18. og 19. århundret.» Deretter avslutter trioen sin uttalelse med å fastslå: «Tvilen var alltid en beboer av dette huset.»

Lyset i de hvite bokstavene som Ramberg skrudde på en iskald januarkveld i 2005 var har altså festet seg til tyskernes netthinner mye lenger enn de selv lyste. Ramberg mente, for øvrig, som så mange andre i Berlin, at DDR-palasset burde bevares, men påpeker sterkt at hans «Palast der Zweifels» (tvilens palass) hele tiden må forstås som et kunstverk og ikke et innlegg i den debatten. Slik forsto berlinerne det også. Tvilen lyste ned på dem i fire måneder fra det nedstrippede palasset og ble kilde til mange samtaler og assosiasjoner. Storavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung kalte blant annet verket for «Berlins nye logo».

Berlin_Nationaldenkmal_Kaiser_Wilhelm_mit_Schloss_1900
Slottet rundt 1900, dengang det var en mer naturlig del av Berlin.

Rambergs installasjon er helt klart det største og mest kjente, men flere kunstneriske prosjekt brukte Palast der Republik som scene og inspirasjonskilde før den endelige rivingen ble påbegynt i 2006. Høsten 2004 padlet jeg for eksempel sammen med studentvenner gjennom det nedstrippede råbygget, som for anledningen hadde blitt fylt med vann. Den originale bruken av bygningsmassen gjorde at motstanden mot rivningen økte i Berlin, men tross protester hadde berlinerne selv lite innflytelse på avgjørelsen fordi alt ble vedtatt på føderalt nivå. Og i resten av Tyskland var pussig nok ønsket om et slott i Berlin mye større enn i hovedstaden selv. Så sent som i 2013 gjennomførte avisa Berliner Zeitung en representativ spørreundersøkelse som viste at over seksti prosent av berlinerne fortsatt var imot hele slottet. Nå som fasaden begynner å bli ferdig er det heller ikke blitt noen merkbart større entusiasme å spore i gatene, berlinerne er fortsatt langt fra overbevist om at dette svindyre ny-slottet var en særlig god idé. Det synes ikke Ramberg heller: «Når noen forsøker å gjenskape historien ved å bygge en kopi av et slott som britene bombet under WWII og som DDR rev resten av i 1959 så begår man feilen at man ikke vil ha den viktigste erkjennelse som Tyskland har fått FORDI de har opplevd to verdenskriger og en kald krig», forklarer han og fortsetter: «Det blir som å kirurgisk gjenskape jomfruhinnen før et ekteskap…. man blir ikke jomfru av den grunn. Tyskland har vokst pga sine feil. Tvilen har blitt kulturell kapital pga disse mørke kapitlene – når man ønsker å gå tilbake til uskyldige tider sletter man også intelligensen og kunnskapen, det blir en slags nasjonal politisk lobotomering.»
Til tross for sin motstand mot gjenoppbyggingen av slottet stiller derimot ikke Ramberg seg negativ til ideen om at verket hans igjen skal få lyse fra Berlins mest omstridte plass.
«Jeg er positiv til at de vil ha min tvil, men er kritisk til om de klarer å få dette til å bli noe mer enn en desperat blanding av historisme og Contemporary Germany,» sier han.
Sjefsarkitekten bak det nye slottet derimot, italienske Franco Stella, trengte ikke mange dagene før han protesterte mot de tre museumssjefenes forslag. Han mener at Rambergs installasjon vil vansire det arkitektoniske uttrykket, snarere enn å tilføre noen merverdi. Førstkommende mandag skal Ramberg diskutere forslaget med meningsmotstandere i Deutschland Radio, debatten er altså langt fra omme, snarere bare så vidt i gang. Hva som til slutt blir utfallet blir nok ikke avgjort før om lang tid, men en ting er i hvert fall klart: Tvilen ruver fortsatt over denne historiske tomta i hjertet av Berlin.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s