Saken mot Beate Zschäpe, det siste gjenlevende medlemmet av NSU, går nå mot slutten. På Martin-Gropius-Bau i Berlin hylles ofrene i en fotoutstilling.
[Saken sto på trykk i dagbladet torsdag 7. september.]
Torsdag forrige uke satte Beate Zschäpe seg igjen ned på tiltalebenken i rettssal 101A i München. Etter en måneds sommerpause begynte retten på dag nummer 380 i det som er blitt en av Tysklands lengste straffesaker. Saken ble innledet 6. mai 2013. Zschäpe er, antakelig, det siste gjenlevende medlemmet av terrororganisasjonen Nationalsozialistischer Untergrund (nasjonalsosialistiske undergrunn). Hun er anklaget for medvirkning til ti mord, to bombeattentat og femten grove overfall. De to andre medlemmene var Uwe Mundlos og Uwe Böhnhardt, som begikk selvmord da politiet var på sporet av dem etter et bankran i Eisenach 4. november 2011. Samme dag forlot Zschäpe deres felles leilighet i Zwickau, med sine to katter, mens flammene sto opp bak henne. Hun hadde startet en eksplosjonsartet brann i leiligheten. Kattene passet hun på å redde, men det var kun flaks som gjorde at naboen ikke døde.
I ruinrestene fant politiet en tilståelsesvideo. Terroristene ville åpenbart ikke risikere å gå en anonym død i møte. Ved hjelp av redigerte Rosa Panter-tegnefilmer tilsto de drapet på ti mennesker, en rekke ran og et spikerbombeangrep i en bydel i Köln hvor det bodde mange tyrkere. Bare tilfeldigheter gjorde at ingen ble drept i angrepet. Terrororganisasjonens første mord var på 38-årige Enver Şimşek 9. september 2000 i Nürnberg. Han drev en blomsterforretning og ble skutt på nært hold mens han sto og solgte blomster. To dager etterpå døde han av skadene. Etterforskningen viste at han hadde blitt skutt av to ulike pistoler, men utover det fant politiet lite å gå på. I januar året etter slo gruppa til igjen. Denne gangen mot en iransk grønnsakshandel, datteren til innehaveren ble alvorlig skadet. 13. juni samme år er de to Uwe’ne, og muligens andre, igjen i Nürnberg. Nå henretter de den tyrkiskfødte skredderen Abdurrahim Özüdogru (49) mens han er på jobb. Det andre, av til slutt ti drap er fullbyrdet.
Fotograf Regina Schmeken (62) har oppsøkt alle disse åstedene. De store svarthvitt-fotografiene suger tilskueren til seg i de dunkelt belyste rommene. Å følge bildene bortover blir som å følge NSUs hatdrevne reise gjennom Tyskland. Bare to uker etter drapet på Özüdogru retter de pistolen mot Süleyman Tasköprü (31) i hans grønnsaksforretning i Hamburg, rundt 600 kilometer nord for Nürnberg. Dette ble nå NSUs modus operandi, å kjøre på kryss og tvers av Tyskland og henrette menn med tyrkiske røtter, eller som de trodde hadde det, på deres arbeidsplasser. Taten statt Worte var mottoet, handlinger i stedet for ord. I elleve år fikk de bedrive sin tause hatkriminalitet uten å bli oppdaget, de måtte avsløre seg selv. Men det siste mordet skjedde i 2007. Da drepte de politikvinnen Michèle Kieswetter mens en annen politimann ble alvorlig skadd. Hva som var bakgrunnen for dette mordet er fortsatt uklart.
Da Zschäpe endelig brøt sin taushet i slutten av 2015 var forklaringen hennes en stor skuffelse. I stedet for å kaste noe mer oppklarende lys over ugjerningene forsøker hun å framstille seg selv som en ulykkelig forelsket kvinne som ikke klarte å bryte kontakten med Mundlos og Böhnhardt, som hun var så forelsket i. Drapene fikk hun kun høre om i ettertid. Politibetjentene hadde Böhnhardt og Mundlos angrepet fordi de trengte nye pistoler. Det er en forklaring få finner overbevisende.
Trioen gikk under jorda i 1998, etter at politiet hadde funnet TNT og høyreradikal propaganda i en garasje Schäpe leide. Hvordan de klarte å leve under radaren og ikke bli avslørt i tretten år er fortsatt et mysterium. Det som er klart er at de trengte en rekke medhjelpere for å kunne leve slik. Noen av dem sitter nå på tiltalebenken sammen med Zschäpe, men det kan også være mange andre som ikke er oppdaget.
Politiets etterforskning har også måttet tåle massiv kritikk, og saken er akkompagnert av en rekke politiskandaler. Mange vitner pekte i årene mot Mundlos og Böhnhardt, uten at politiet klarte å følge opp dette. I ettertid har også viktige dokumenter blitt makulert i flere etater. Dette har gitt ny aktualitet til anklagene om at politiet er ”blinde på det høyre øyet”, en uttrykk som ble introdusert allerede i mellomkrigstiden fordi politiet ikke slo hardt nok ned på høyreekstreme straffbare handlinger.
At terroristene fordelte angrepene utover store deler av Tyskland gjorde også saken mye vanskeligere for politiet å oppklare. De så ikke sammenhengene. Derfor er også rettssaken så komplisert og lang, det er utallige tråder å nøste opp i. Om offentligheten i det hele tatt får vite hele sannheten om NSU er tvilsomt. Særlig etter Zschäpes skuffende uttalelser. Bildene av henne i blazer og utslått brunt hår i rettssalen har blitt en gjenganger i aviser og på tv, hun er blitt et velkjent ansikt. Ofrene derimot er mer ansiktsløse, de har ikke blitt viet samme oppmerksomhet.
Schmekens utstilling retter fokuset tilbake på ofrene, og på hvordan mordene skjedde midt i det tyske samfunnet, på helt hverdagslige steder. De store bildene viser grunnen og området der ofrene ble funnet. Bakken er nå tom, på de færreste stedene er det noe som vitner om at et menneske ble kaldblodig myrdet akkurat der. Blutiger Boden heter utstillingen (blodig grunn). Tittelen har en helt bokstavelig betydning, men henviser også til nazistenes slagord Blut und Boden (blod og jord). Nazistene mente germanerne var overlegne gjennom sitt blod, og derfor hadde en rett til å fortrenge andre folkeslag og utvide sitt Lebensraum. De hadde en nedarvet rett til jorda og en mye mer avansert forståelse for hvordan å dyrke den.
NSUs terrorisme viser hvordan disse ideene ikke ble utslettet med nazismens fall. Hvordan ideen, som NSU selv, har gått under jorda, uuttalt, men fortsatt fullt levende i det tyske samfunn. For hva hvis det hadde vært ni hvite tyskere som hadde blitt uforklarlig henrettet i løpet av en syvårsperiode? Ville ikke morderne da ha blitt raskere avslørt? Det er lett å tro at det ville vært tilfelle. Det er derfor ikke bare Zschäpe og hennes medsammensvorne som burde sittet på tiltalebenken i München, politiet bærer også en skyld i denne tragedien, de burde ha avslørt dem før. Forhåpentligvis har de nå lært av dette. Schmekens fotografier minner oss i hvert fall på at ondskapen lever midt i blant oss, og at den ofte framstår så hverdagslig at den nesten er umulig å få øye på.
Berlinliv 