Tysklands undergang?

Den anerkjente tyske professoren Rolf Peter Sieferle har sørget for stor skandale i Tyskland med sine posthume skrifter. Nå har hans siste, høyreradikale bok «Finis Germania» havnet på bestselgerlistene i Tyskland.
Artikkelen ble publisert i Dagbladet 25. juli 2017

31r+D9o8cOL

«Auschwitz har blitt innbegrepet på en unik og uutslettelig synd», fastslår den nylig avdøde professoren Rolf Peter Sieferle i sin nye skandalebok, «Finis Germania.» I den hevder han at tyskerne er de nye jødene, i kraft av å ha blitt hele den moderne verdens syndebukker. For å ytterligere illustrere analogien bruker han begrepet «den evige nazi» og fastslår at tyskerne ikke vil opphøre å være syndebukker så lenge de eksisterer som folk.  

Slike påstander vekker avsky og oppsikt i Tyskland. Av velkjente historiske årsaker har tyskernes utviklet en sterk politisk korrekthet når det kommer til disse temaene.   

Sieferles teser ville heller aldri ha fått så stor oppmerksomhet hvis det ikke hadde vært for Spiegel-journalisten Johannes Saltzwedel. Han satte nemlig «Finis Germania» opp på den prestisjefylte lista til Suddeutsche Zeitung og rikskringkasteren NDR over månedens anbefalte sakprosabøker for juni.

Saltzwedel forklarte avgjørelsen med at han syntes Sieferles teser var verd å diskutere. Og debatt ble det, men ikke helt slik Saltzwedel hadde tenkt.

I stedet for å diskutere Sieferles påstander, dreide debatten seg i stor grad om hvordan en slik bok hadde kunnet få plass på lista.

Mens Tysklands intellektuelle styrte mot debattsidene, styrte derimot et stort antall tyskere mot bokhandelen. Dermed kunne den 100-sider korte boka fra det lille, høyreradikale forlaget Antaios klatre til topps på Amazons bestselgerliste, og ligge på sjetteplass på Spiegels liste forrige uke.

Dette til tross for at boka har vært nærmest umulig å få tak i. Etter flere dagers søk fikk jeg selv til slutt fatt i ett eneste eksemplar i Berlin, og det ble solgt fra en privatperson.

Hva sier bokas sjokksuksess oss om tyskerne av i dag? En stor del av salget kan nok forklares med den heftige debatten. Det er langt fra alle som har gått til innkjøp av boka som er enig med forfatteren.

Men samtidig bringer Sieferle en del teser til torgs som harmonerer godt med det PEGIDA og andre høyreradikale protestbevegelser har ropt ut de siste årene. Selv uten å slutte seg til disse bevegelsene, er det mange tyskere som mener nazistenes forbrytelser blir viet for mye oppmerksomhet. De føler at nazistenes ugjerninger har blitt en arvesynd de ikke blir kvitt, uansett hvor mye de forsøker.

DR. PROF. ROLF PETER SIEFERLE, UNI HSG ST. GALLEN
Foto:© Daniel Ammann, Herisau (CH)

Sieferle hevder i sin bok at erindringskulturen om Holocaust nærmest har blitt en statsreligion i Tyskland. Det er blitt den store sannheten som aldri skal glemmes eller benektes. (Det siste er også forbudt i tyskspråklige land.)

Ut fra dette spinner Sieferle videre på mer konspirative tråder. De «innfødte» i Tyskland, og andre industriland, har blitt frarøvet retten til å hevde sin «egenart», skriver han. Med en gang tyskerne snakker om sin egen folkegruppe eller uttaler seg kritisk mot innvandring blir de stemplet som rasister eller ny-nazister. Samtidig aksepterer vesten at andre, som kurderne eller jødene, hevder sine spesifikke rettigheter som folkegrupper.

I «Finis Germania» er dette et tydelig poeng, men det kommer enda sterkere fram i Sieferles andre posthume bok, «Das Migrationsproblem» (Migrasjonsproblemet). Her kaller han muslimer og afrikanere barbarer og skriver hårreisende setninger som: «De siviliserte landene må derfor reagere på denne invasjonen ved å forsvare seg mot barbarene og la dem steke i sitt eget fett slik at de kan motiveres til å tilpasse seg.»

Sieferles innvandringsmotstand er altså klart radikal, og plasserer seg langt til høyre for den politiske mainstreamen i Tyskland. Men i det innvandringsfiendtlige partiet AfD, og i nynazistpartiet NPD nikker de gjenkjennende. Professor Sieferle klarer derimot for det meste å gi disse brune understrømmene en renere lukt gjennom sin mer høyverdige prosa. Han gir meningene et teoretisk overbygg som slogan-partiene AfD og NPD ikke selv makter å gi dem.  

Betyr dermed «Finis Germanias» salgsuksess at tyskerne er i ferd med å bli mer innvandringsfiendtlige? Det er lite som tyder på det. Etter oppstarten i 2013 har AfD stabilisert seg på en oppslutning mellom 7  og 10 prosent og NPD er og forblir et lite nisjeparti. PEGIDAs demonstrasjoner har også falt klart i oppslutning. De trekker nå kun rundt 2000 per demonstrasjon i Dresden.


Men disse initiativene har ført til at det er blitt større rom for å ytre seg kritisk til innvandring og minoriteter i tysk offentlighet.

Freitod-Historiker
Sieferle har allerde rukket å bli en helt for nazistene i Tyskland.

Starten på veiskillet kan man kanskje hevde at kom i 2010 da den tidligere SPD-politkeren Thilo Sarrazin skapte furore med boka «Deutschland schafft sich ab». (Tyskland avskaffer seg selv). I den hevdet han at lave fødselstall og høy (muslimsk) innvandring ville føre til at Tyskland som man kjente det ville gå under i løpet av få generasjoner. Sieferles to posthume bøker bringer nå dette synet videre, og de følgende debatten har også mange likhetstrekk. Ikke minst er fordømmelsene av meningene sterke, og mange.


Sieferle underbygger sin svært pessimistiske framtidsvisjon med en oppsiktsvekkende gammelmodig kulturkritikk. Han skriver om hvor dårlig amerikanske tv-serier er, anser veganisme som en sekterisk mote og mener faktisk å se vår moderne kulturs undergang i ting som jeans med hull i og tatoveringer. Det er som å lese meningene til en voksen, konservativ mann fra 1950, men Sieferle ble faktisk først født i 1949. Dette dystopiske synet på sin egen samtid kan kanskje ha vært en medvirkende årsak til at han begikk selvmord i september i fjor.

At Sieferles bøker nå ligger på bestselgerlistene bør ikke anses som en aksept for forfatterens meninger, men mer som et tegn på at de er så kontroversielle at både folks nysgjerrighet og sinne er blir vekket. De siste meningsmålingene før valget i september viser at oppslutningen rundt  Angela Merkels CDU ligger på rundt 36 prosent, mens hennes største utfordrer, Martin Schulz fra SPD, har rundt 25. Dette til tross for at Merkel i 2015 åpnet de tyske grensene for flyktningene fra Balkan og Syria. Hadde det tyske folk delt Sieferles framtidsdystopi ville de ha stemt annerledes, og betraktelig mer høyreradikalt.

Men det er fortsatt noen måneder til valget, og er det noe vi har lært de siste årene er det at valgresultater kan bli annerledes enn prognosene. Likevel viser den opphetede debatten rundt «Finis Germania» at det ikke er de rasistiske tekstene i seg selv tyskerne vil diskutere, men heller om det er noe fruktbart å skulle ha en debatt om dem overhodet.

Et slott til besvær

Midt i sentrum av Berlin, på enden av paradegaten Unter den Linden og ved bredden av elva Spree, har et gedigent praktbygg begynt å ta form. For eldre berlinere vekker konstruksjonen allerede minner, de har sett dette bygget før, i en mer original utgave. Det er nemlig Berlins gamle barokkslott som nå ser dagens lys, igjen. Høsten 2019 skal slottet gjenåpnes som Humboldt Forum, et museum viet verdenskultur, historie og språk.

t15730
Lars Ø. Rambergs Zweifel-installasjon i 2005, på toppen av det gamle Palast der Republik. Foto: Lars Ø. Ramberg

Mange har drømt om denne gjenoppbyggingen helt siden øst-tyske myndigheter sprengte restene av slottet i 1959, andre mener prosjektet, med en kostnadsramme på godt over fem milliarder kroner, er tidenes sløseri.

De siste ukene har den evige debatten rundt byslottet også tatt en helt ny vending. På den 70 meter høye kuppelen sto det originalt et gullkors, nå er spørsmålet om dette også skal få pryde toppen av det gjenoppbygde slottet. Motstanderne mener at museumsbygget ikke kan smykke seg med et slikt lite inkluderende religiøst symbol. Forsvarerne mener derimot at korset må med for å bevare mest mulig av den historiske konteksten.

Debatten har vært fastlåst, men i forrige uke kom de tre sjefene for Humboldt Forum, Neil MacGregor, Horst Bredekamp og Hermann Parzinger på banen med et overraskende kompromissforslag hvor den norske konseptkunstneren Lars Ø Ramberg verk «Zweifel», som betyr tvil på tysk, står i sentrum. Ramberg har bodd i Berlin siden 1998 og er kjent for sine stedsspesifikke installasjoner. Han har vist verkene sine på en rekke viktige internasjonale biennaler, som Venezia-biennalen.
Museumsdirektørenes forslag var nå å sette opp korset, men samtidig, som en motpol, å sette opp Rambergs installasjon på taket over slottets østside.

schlossplatz_01
Slik skal det “nye” gamle slottet til slutt se ut, ikke anakronistisk i det hele tatt.

Hvorfor blir en norsk kunstners verk dratt inn som en mulig løsning på tyskernes evige slottsdilemma? For å finne svaret må vi tilbake til Berlin i januar 2005 da Ramberg skrev seg inn i berlinhistorien med sitt lysende kunstverk. Kunstprosjektets visuelle midtpunkt var sju hvite bokstaver som til sammen stavet ordet Zweifel på tysk. Disse rundt åtte meter høye bokstavene monterte han på toppen av bygget som sto på tomta den gang, nemlig DDRs Palast der Republik (Republikkens palass). Palasset var blitt bygget på 70-tallet i en modernistisk stil og hadde huset DDRs totalitære parlament, folkekammeret. Men det hadde også vært et slags folkets hus for øst-tyskerne. Her kunne de gifte seg, spise på restaurant, gå på dansetilstelninger og til og med bowle. I 2002 hadde den tyske forbundsdagen vedtatt at det skulle rives, etter en debatt som hadde pågått helt siden Tysklands gjenforening. Ramberg hadde fulgt debatten tett og mente den sa noe viktig om det nye Tyskland. Han forklarer selv ideen slik:
«ZWEIFEL er et monument over Diskursen – som også er fundamentet for den kollektive tvilen som betegner den tyske gjenforeningen – tvil er det 21 århundres intelligens – og mitt prosjekt var, og er, en tribute til Tyskland dype erkjennelseskultur – en kultur Norge i stor grad mangler.» De tre museumssjefene forklarer forslaget om å sette opp Rambergs verk igjen med noe av den samme argumentasjonen: «Tvilen var et avgjørende element i den prøyssiske opplysningstiden og fungerte lenge side om side med det kristne korset. Det er den vi har å takke for alle de store forskningsmessige og intellektuelle framskrittene som ble gjort i det 18. og 19. århundret.» Deretter avslutter trioen sin uttalelse med å fastslå: «Tvilen var alltid en beboer av dette huset.»

Lyset i de hvite bokstavene som Ramberg skrudde på en iskald januarkveld i 2005 var har altså festet seg til tyskernes netthinner mye lenger enn de selv lyste. Ramberg mente, for øvrig, som så mange andre i Berlin, at DDR-palasset burde bevares, men påpeker sterkt at hans «Palast der Zweifels» (tvilens palass) hele tiden må forstås som et kunstverk og ikke et innlegg i den debatten. Slik forsto berlinerne det også. Tvilen lyste ned på dem i fire måneder fra det nedstrippede palasset og ble kilde til mange samtaler og assosiasjoner. Storavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung kalte blant annet verket for «Berlins nye logo».

Berlin_Nationaldenkmal_Kaiser_Wilhelm_mit_Schloss_1900
Slottet rundt 1900, dengang det var en mer naturlig del av Berlin.

Rambergs installasjon er helt klart det største og mest kjente, men flere kunstneriske prosjekt brukte Palast der Republik som scene og inspirasjonskilde før den endelige rivingen ble påbegynt i 2006. Høsten 2004 padlet jeg for eksempel sammen med studentvenner gjennom det nedstrippede råbygget, som for anledningen hadde blitt fylt med vann. Den originale bruken av bygningsmassen gjorde at motstanden mot rivningen økte i Berlin, men tross protester hadde berlinerne selv lite innflytelse på avgjørelsen fordi alt ble vedtatt på føderalt nivå. Og i resten av Tyskland var pussig nok ønsket om et slott i Berlin mye større enn i hovedstaden selv. Så sent som i 2013 gjennomførte avisa Berliner Zeitung en representativ spørreundersøkelse som viste at over seksti prosent av berlinerne fortsatt var imot hele slottet. Nå som fasaden begynner å bli ferdig er det heller ikke blitt noen merkbart større entusiasme å spore i gatene, berlinerne er fortsatt langt fra overbevist om at dette svindyre ny-slottet var en særlig god idé. Det synes ikke Ramberg heller: «Når noen forsøker å gjenskape historien ved å bygge en kopi av et slott som britene bombet under WWII og som DDR rev resten av i 1959 så begår man feilen at man ikke vil ha den viktigste erkjennelse som Tyskland har fått FORDI de har opplevd to verdenskriger og en kald krig», forklarer han og fortsetter: «Det blir som å kirurgisk gjenskape jomfruhinnen før et ekteskap…. man blir ikke jomfru av den grunn. Tyskland har vokst pga sine feil. Tvilen har blitt kulturell kapital pga disse mørke kapitlene – når man ønsker å gå tilbake til uskyldige tider sletter man også intelligensen og kunnskapen, det blir en slags nasjonal politisk lobotomering.»
Til tross for sin motstand mot gjenoppbyggingen av slottet stiller derimot ikke Ramberg seg negativ til ideen om at verket hans igjen skal få lyse fra Berlins mest omstridte plass.
«Jeg er positiv til at de vil ha min tvil, men er kritisk til om de klarer å få dette til å bli noe mer enn en desperat blanding av historisme og Contemporary Germany,» sier han.
Sjefsarkitekten bak det nye slottet derimot, italienske Franco Stella, trengte ikke mange dagene før han protesterte mot de tre museumssjefenes forslag. Han mener at Rambergs installasjon vil vansire det arkitektoniske uttrykket, snarere enn å tilføre noen merverdi. Førstkommende mandag skal Ramberg diskutere forslaget med meningsmotstandere i Deutschland Radio, debatten er altså langt fra omme, snarere bare så vidt i gang. Hva som til slutt blir utfallet blir nok ikke avgjort før om lang tid, men en ting er i hvert fall klart: Tvilen ruver fortsatt over denne historiske tomta i hjertet av Berlin.

Historiens lærepenger -Kan en bok om nazismens tilblivelse fortelle oss noe om fascistisk oppblomstring i vår egen tid?

[Publisert i Dagbladet 8. juli 2017]

Kommentar om boka «Nazismens idéunivers» av Carl Müller Frøland, Vidarforlaget

Når oppsto nazismen? Det opplagte svaret er at den oppsto med Adolf Hitler. Men doktorstipendiat Carl Müller Frøland viser i sin nye bok, «Nazismens idéhistorie», at nazismens røtter kan spores mye lenger tilbake i tysk idéhistorie. Allerede med Johan Wolfgang von Goethe og Sturm und Drang-bevegelsen på slutten av 1700-tallet begynte tyske filosofer og kunstnere å dyrke de irrasjonelle og følelsesbestemte sidene av mennesket, som en reaksjon på den franske fornuftstenkningen. I dette idékomplekset fikk naturen en sentral rolle, da forstått som en mystisk kraft som både kunne være skapende og ødeleggende.

Caspar_David_Friedrich_-_Der_Wanderer_über_dem_Nebelmeer
Kroneksempelet på tysk nasjonalromantikk: Caspar David Friedrichs Der Wanderer über dem Nebelmeer

Naturkraften kunne bare føles, den var utilgjengelig for fornuften. Denne naturmystikken er selvfølgelig milevis unna nazistisk hatideologi, men Frøland viser på grundig vis hvordan disse ideene flyter inn i nazistenes naturreligiøse svermeri. Naturen er en kraft den ariske rasen står i en unik kontakt med. På 1800-tallet videreutvikler tenkere som Paul de Lagarde og Juliuis Langbehn disse ideene og trekker samtidig fram jødene som ariernes naturlige motpol og fiende. Jødene er omflakkende og har ikke noe forhold til jordsmonnet og naturen som omgir dem. Samtidig er de skyld i den dekadente moderniteten, de dyrker materialismen og kapitalismen. Denne giftige cocktailen av nasjonalistisk naturdyrkelse og xenofobi gled lett ned i mange tyskeres struper etter første verdenskrig, og konsekvensene kjenner vi så alt for godt.

Frøland nevner Anders Berhring Breivik og ISIL i forordet, men dessverre trekker han ikke linjene framover senere i boka. Når en norsk forfatter først tar for seg nazismens idéhistorie ville det også vært interessant med flere blikk på situasjonen i Norge før krigen. Det var jo ikke slik at vi var helt ukjente med nazistiske ideer før tyskerne seilte opp Drøbaksundet 9. april 1940.

nazi_omslag_finale.jpg

Men til gjengjeld viser Frøland klart og detaljert hvordan Hitlers hatideologi ikke oppsto i noe vakuum, men som en følge av rasistiske og anti-liberale strømninger i samtiden. Og selv om Hitler fra august 1934 var enehersker i Tyskland kunne han ikke sette alle sine fascistiske og rasistiske ideer ut i live øyeblikkelig. For å få med seg folket måtte det skje sakte og subtilt. De humanistiske normene måtte overskrides med museskritt, slik at det ble nesten umerkelig for den jevne borger. Det var først hvis de stoppet opp og så seg tilbake at de virkelig kunne se hvor langt samfunnet hadde beveget seg bort fra de tidligere moralske grenselinjene. Slike moralske grenseoverskridelser kan fort avfeies som uviktige i sin samtid, men blir fort brikker i et tydelig spill for ettertiden. Slik gir «Nazismens idéhistorie» oss, litt indirekte, en viktig lærdom: Når politikere og presidenter begynner å benytte seg av hatretorikk og sette grupper opp mot hverandre har vi all grunn til å bli bekymret, og enda større grunn til å kjempe klart imot det.

Knausgårds tyske parademarsj

Sto på trykk i Dagbladet lørdag 27. mai
-Med sitt Hitler-essay og følsomme vesen har Knausgård denne uka virkelig erobret Tysland.

size=708x398
Foto: rbb

Da Karl Ove Knausgård entret scenen i Berlin mandag 22. mai fikk han en mottagelse en rockestjerne verdig. Over 900 mennesker klappet «den norske stjerneforfatteren» inn i den utsolgte salen. I tyske medier snakker man om en Knausgård-hype, og journalisten Richard Kämmerlings slo like godt fast at Knausgård er «en av de viktigste forfatterne i vår tid» i Die Welt. Knausgård var denne uka i Tyskland for å promotere siste bind av «Min Kamp», som nå endelig er ute på tysk. Det er to år siden forrige bind utkom og forventningene til den siste boka har derfor rukket å bygge seg kraftig opp, noe den store salen i Berlin illustrerte tydelig på mandag. Klappsalvene som fulgte Knausgård derfra og videre til Frankfurt og München gjør det lett å glemme at «Min Kamp» faktisk hadde en treg start i Tyskland. Riktignok fikk bind 1 gode kritikker da den ble utgitt i 2011, men tyskerne kastet seg ikke over romanrekken på samme måte som vi gjorde i Skandinavia.

Kanskje var det fordi Tyskland er et så enormt bokmarked, det er ikke lett for en helt ukjent forfatter å fange folks oppmerksomhet. Men på den annen side har Maja Lunde klart akkurat det nå i år med sin debutbok «Bienes historie». Denne uka surrer hun og biene aller øverst på Spiegels velrennomerte bestselgerliste, for andre uke på rad. På samme liste har Knausgård kommet inn på en 18. plass, men det er kun etter noen få dager i salg, neste uke er han nok betraktelig høyere oppe. Forlagets valg, å gi bøkene enkelttitler, kan også ha gjort det vanskeligere for de tyske leserne å forstå hvilken abnorm litterær kraftprestasjon de egentlig hadde fått mellom hendene. Bøkene går riktignok til sammen under tittelen «Das autobiografische Projekt» (det selvbiografiske prosjektet) på tysk. Men det er en utsøkt tørr og deskriptiv tittel, slik nesten bare tyskerne kan lage dem, og langt fra originalens inntrengende, desperate og tabuoverskridende konnotasjoner.

Likevel er det ikke vanskelig å forstå hvorfor forlaget, Luchterhand, mente at å bruke tittelen Mein Kampf på tysk ville ødelegge mottagelsen og forvirre leserne. I 2016 kom også en kommentert utgave av Hitlers originale «Mein Kampf» ut i Tyskland, etter å ha vært unndratt markedet i 71 år, dermed kunne forvirringen blitt total i landets bokhandler. I stedet valgte forlaget å gi hvert bind en enkel verb-basert tittel. Bind 1 ble dermed til «Sterben» (dø), deretter fulgte «Lieben» (elske) «Spielen» (leke) «Leben» (leve) «Träumen» (drømme) og nå har tyskerne kommet til det siste, monumentale bindet, nemlig Kämpfen (kjempe) på 1280 sider.

size=708x398-1
Her intervjuer journalist Thomas Böhm Knausgård i Berlin. Jeg har også blitt intervjua av ham, det er antagelig det nærmeste jeg noensinne vil komme Knausgård eller den slags berømmelse. Man må ta til takke med det man får! Foto: rbb

Så hvordan ble denne innledende likegyldigheten forvandlet til mediestormen vi opplevde denne uka? Akkurat som nordmenn har tyskerne de siste tiårene begynt å skjele kraftig vestover når det kommer til kultur. Når Knausgård høstet så store ovasjoner i USA gikk det derfor ikke upåaktet hen i Tyskland heller. Det virkelige store gjennombruddet kom først med bind fem høsten 2015. Da åpnet tyskerne virkelig øynene opp for verket, og for mannen. Selv seriøse litteraturanmeldere klarer nemlig ikke helt å unngå å nevne hvor kjekk Knausgård er. Det er et moment som ikke kom like uttalt frem i Norge, for tyskerne er nordmenn fortsatt litt eksotiske. Men selv etter all denne positive oppmerksomheten de siste årene innrømmet Knausgård fra scenen mandag at han hadde vegret seg for å dra til Tyskland for å promotere bind seks. Årsaken var hans rund 500 sider lange essay om Hitlers Min kamp. Tyskerne kunne faktisk takke Knausgårds mor for at han nå satt på scenen, hun hadde nemlig insistert på at han måtte dra.
Og hvordan har reaksjonene blitt på Knausgårds Hitler-analyse?
Det store antallet anmeldelser er jevnt over svært positive. Knausgårds bok har vært den åpenbare prioriteten i alle de store avisene denne uka og han får derfor lange og velskrevne anmeldelser. Men det er også lett å lese at «Kämpfen» ikke er kritikernes yndlingsbind i serien. Mange kaller den et meta-bind, som i motsetning til de andre ikke kan leses for seg. Og essayet om (blant annet) Hitler, «Navnet og tallet», blir av flere ansett for å være bokas svakeste punkt. Særlig kritisk er taz’ anmelder, Hanna Engelmeier, som mener Hitler-essayet minner om noe en «flittig, men lite begavet, student» kunne ha skrevet. Hun fastslår også at bind seks er «en krevende, til tider irriterende og tilsynelatende helt uredigert» tekstmasse. Ved slutten av boka er hun i det hele tatt lettet over at verket har kommet til veis ende, der hun sammenligner det med en kjærlighetsforhold med en ulykkelig, men nødvendig, slutt. Andre anmeldere avviser ikke essayet like klart, men beskriver det som en «forelesning i historie», altså verken særlig nyvinnende eller litterært interessant.

I Tyskland vekker essayet også assosiasjoner til Thomas Manns korte tekst, «Bruder Hitler» fra 1938. (Det kan du lese her) Ulrich Greiner i Die Zeit mener at tankerekkene i de to tekstene er svært like, bortsett fra at Mann trengte syv sider på det Knausgård, mange tiår senere, trenger nesten fem hundre på. Spiegels Volker Weidermann syns også det er forunderlig at Knausgård, i en bok som er så spekket med referanser som bind seks, ikke nevner Manns tekst med et ord, for her følger han klart i Manns fotspor, etter hans syn. Tyskerne undrer seg også over at Knausgård har valgt å bruke så mye plass på Hitler. Han er jo deres skamplett, ikke nordmenns. Men samtidig er det en viss lettelse å spore blant skribentene i at andre tar tak i Hitler, og en nysgjerrighet på hvordan Hitlers hatske tekst ser ut for mannen med det «intense, stålblå blikket». Radio, tv og utallige avisoppslag, uka som nå går mot slutten har vært en endelig kroning av Knausgård i Tyskland. Til høsten kommer de to første bindene av hans årstidskvartett, og folk har allerede begynt å glede seg.

Når Norge blir hovedland på Frankfurt bokmesse i oktober 2019 kan vi derfor takke Knausgård når tyske aviser ikke bare trykker saker om norsk krim og natur. For med ham har dagens tyskere igjen, i stort omfang, fattet interesse for samtidslitteratur fra Norge. At det kan skjule seg verdenslitteratur bak gjerdene i norske, sosialdemokratiske hjem var en tanke som ikke hadde slått dem. Men nå har Knausgård åpnet denne porten, og det innebærer at det også vil bli enklere for andre norske samtidsforfattere å slå igjennom. Kanskje til og med uten å være store i USA først.
Men når det kommer til Knausgårds erobring av Tyskland er det bare å stemme i den, noe utbrukte, strofen «First we take Manhattan, then we take Berlin». For sjelden har den vært mer passende.

 

Historien om et hus – Livet på en tikkende bombe

 

Andre verdenskrig, de allierte er i gang med sine nattlige bombetokter over Berlin. Rett sør for sentrum slipper et fly ut en 50 kilos bombe. Målet er kanskje krigsindustrien ved Landwehrkanal, på grensen mellom bydelene Alt-Treptow, Kreuzberg og Neukölln. Bomben faller og faller, men i stedet for å nå bakken med et brak synker den ned i den våte myrjorda som denne bydelen er ekstra rik på der den ligger på høyde med elva Spree og kanalen. Tiden går, byen begynner å stable seg på beina. Fredspakter blir inngått mellom internasjonale stormakter, Berlin blir oppdelt i et slags soneforsvar mot seg selv. Bomben kommer i den amerikanske sonen, men på den andre siden av gata ligger den russiske.
Mens vestmaktenes samarbeid går ypperlig blir avstanden til øst stadig større, i 1949 er delingen av Tyskland, og Berlin, et faktum. Den andre siden av gata er nå plutselig blitt et annet land.

img_3962
Det som var igjen av Heidelbergerstr. 15-18 i september 2016.

I både Vest- og Øst-Berlin settes det i gang storstilte statlige boligbyggingsprogram. Boligmangelen skal bekjempes og befolkningens gunst vinnes. På grensen mellom øst og vest, i Heidelbergerstraße 15-18, setter Neukölln boligsamvirke opp 60 moderne utleieleiligheter. Kjellerne kan ikke ha vært av det grundige, dype slaget, for bomben fra andre verdenskrig får ligge der i fred. I 1960 står bygget ferdig. Vest-berlinere flytter inn og nyter de moderne fasilitetene, her slipper man å dra kull opp i fjerde etasje og ingen må gå på do i gangen, eller enda verre, i bakgården. Fra utgangsdøren går man rett ut i Øst-Tyskland, en ren praktikalitet. Inntil 13. august året etter. Da beboerne denne morgenen åpner døra ser de soldater trekke piggtråd bortover fortauet. Plutselig kan de ikke lenger krysse gata. De kan ikke lenger vandre ned til Spree eller ta seg en tur i Treptower Park, snart kan de ikke en gang se over til naboene i øst. For at beboerne i det hele tatt skal kunne komme seg ut, er øst-tyskerne så vennlige å bygge muren noen meter inn på eget område. Noen flytter, men huset står, det blir billig å bo slik på verdens ende, med en himmelretning mindre, mange må lære seg å sette pris på sånt.


28 år senere står huset plutselig midt i en by igjen. En ny by. Muren har etterlatt seg en fysisk tomhet det skal ta tiår å tette. Mens folk valfarter til tidligere østlige bydeler som Prenzlauer Berg og Friedrichshain får dette området ligge i fred. Det er ikke hipt. Men det er rimelig. Og sentralt. Og fullt av tomme tomter. Det er bare et spørsmål om tid. Først dukker det opp ett nybygg, så et til. I løpet av noen år blir hele den gamle dødssonen bygget igjen. På andre siden av gata ligger det nå to matbutikker. En dyr og en billig. De fleste fra Heidelbergerstraße 15-18 går til den billige. Så en dag får de brevet i posten. Boligsamvirket ber dem flytte. De to bygårdene er forfalne, å pusse dem opp blir for dyrt. Det er billigere å få de gamle leietakerne ut og bygge noe nytt. Noe stiligere. Noe de tidligere beboerne ikke har råd til å bo i. Leietakerne aksjonerer til ingen nytte. Noen nekter. Bare uker før huset jevnes med jorden ser jeg lys og bevegelse bak et vindu. For dette er naboene mine. Eller, de var naboene mine.

Jeg ser på mens en enorm gravemaskin river veggene ned og blottlegger det som bare for noen måneder siden var private rom. Støvet er så tjukt at jeg merker det i brystet resten av dagen. Noen uker etter er alt borte. Noen uker etter det begynner de å grave i jorda. Denne uka fant de bomben. 2500 mennesker måtte evakueres for dagen. I Berlin har man en egen avdeling som tar seg av detonering av bomber. Myndighetene regner med at det fortsatt finnes rundt 3000 av dem i Berlins sumpjord. Dette var den sjette som ble funnet i år. Leietagerne i Heidelbergerstraße 15-18 levde på en tikkende bombe. Når bor de ikke lenger i området, så jeg får ikke spurt dem. Men jeg er ganske sikker på at de ville vært enige i at Berlins farligste tikkende bombe ikke ligger i jorda, men i det som skjer over den, hvor stadig dyrere nybygg skyver fattigere sosiale lag lenger og lenger ut i periferien.

Sachsensyndromet –Hva har gjort delstaten i øst til Tysklands høyrepopulistiske sentrum?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen lørdag 29. oktober.

Knappe to timer tar togturen fra Berlin til Dresden, den regionale hovedstaden i bundeslandet Sachsen. Bakenfor åkrene dukker det stadig opp gamle småslott på åskantene som minnesmerker over fristatens mektige fortid. Elbflorenz ble Dresden en gang kalt, på grunn av elva Elbe og de store kunstskattene og praktbyggene som fikk byen til å minne om Firenze. Så kom andre verdenskrig med brannbombingen 13. februar 1945 som la byen i aske og førtién år med DDR. Nå har Sachsen blitt Tysklands høyrepopulistiske høyborg med den fremmedfiendtlige organisasjonen PEGIDA (Patriotiske Europeere mot Islamiseringen av Aftenlandene) i Dresden som spydspiss.
Det vakte reaksjoner i hele Tyskland da en politimann ønsket PEGIDA-bevegelsen ”en suksessrik dag” før demonstrasjonen deres på den tyske nasjonaldagen 3. oktober, og at Angela Merkel og president Joachim Gauck ble møtt med utbuing da de skulle inn på den økumeniske gudstjenesten i gjenoppbygde Frauenkirche samme dag.

pegida-dresden
Pegida-demonstrasjon i Dresden. Foto: Jens Schlueter/Getty Images

Men enda mer vantro forårsaket det saksiske politiets håndtering av den syriske terroristen Jabr Albakr nå i oktober. Ført klarte Albakr å flykte fra politiet da de aksjonerte mot leiligheten hans. I stedet var det tre syrere som til slutt avslørte ham og fikk ham overlevert til politiet. Dette var pinlig nok, men i fengselet klarte Albakr å begå selvmord. Politiet trodde nemlig ikke at det var sannsynlig at selvmordsbomberen ville ta sitt eget liv. Og dermed mistet man også et svært verdifullt vitne i kampen mot terrorismen. Fra saksisk justis- og politihold er det lite selvkritikk å spore, noe som provoserer andre tyskere om mulig enda mer. I løpet av året har en rekke flyktningmottak blitt angrepet, størst oppstand vekket hendelsene i Clausnitz i februar. En mobb på hundre mennesker klarte å blokkere en buss med flyktninger på vei til mottaket. Etter hendelsen mente Chemnitz’ politimester at flyktningene også måtte ta sin del av skylden siden de hadde provosert de fremmøtte innvandringsmotstanderne.

Stephan Lohse i Dresdner Neue Nachrichten peker på en rekke årsaker når jeg spør ham. «Det hersker en spesiell mentalitet her, man er skeptisk til folk utenfra og til forandringer generelt på en sterkere måte enn andre steder i Tyskland.»
Dresden-områdetsisolasjon har også røtter i DDR-tiden. Den gang ble regionen satirisk kalt for Tal der Ahnungslosen (De intetanendes dal). I motsetning til i resten av DDR var det nemlig umulig å få inn vest-tysk radio eller fjernsyn her, befolkningen var derfor hensatt til DDRs sensurerte nyheter.

pegida-dresden-merkel-uniform-plakat

Lohse fremhever også den sterke konservative tradisjonen i området og at folk ikke har noen automatisk berøringsangst for høyrepopulister. «Ikke alle som går i PEGIDAs deminstrasjonstog er nazister, men de syns ikke det gjør noe å gå side om side med nynazister og hooligans. Noe slikt har jeg aldri opplevd i andre byer.» Dresden er også den eneste byen hvor motdemonstrasjonene aldri har vært større enn PEGIDAs, og politikerne har reagert unnfallende på bevegelsens oppblomstring.
På de to dagene jeg var i Dresden så jeg ikke en enste dame med hijab, byen er påtakelig hvit. Jeg så et «No PEGIDA» -klistremerke på en restaurantdør, men dessverre også bare på denne ene. Samtidig ble jeg påtagelig ofte åpnet døra for, den konservative kulturen har også sine gammeldags høflige sider.
Et lyspunkt er PEGIDA-demonstrasjonenes minskende popularitet det siste året. De har gått fra åtte til ti tusen demonstranter til å nå ha stabilisert seg på rundt to- tre tusen. Denne mandagen var det heller ingen demonstrasjon, antagelig fordi de hadde feiret et stort toårs-jubileum to søndager tidligere. En mer uoffisiell forklaring på at demonstrasjonene blir sjeldnere ligger hos lederen, Lutz Bachmann. Han har nemlig flyttet til Tenerife. Og da blir det litt upraktisk å fly helt til Dresden en gang i uka for å få kringkastet budskapet sitt om at utlendinger må holde seg unna Tyskland.

Valgkamp på bortebane

Kommentar i Klassekampen fra 13. august.
–Kuppforsøket i Tyrkia har også kuppet den tyske debatten

Da statskuppet i Tyrkia skjedde natt til 15. juli tok det ikke lang tid før hendelsen ble det store samtaletemaet i Neukölln, en av bydelene i Berlin med høyest andel tyrkere. Det ble snakket og diskutert i barer, kiosker og tehus, men det var nok kun i kioskene at tyskere og tyrkere eventuelt utvekslet meninger. For selv om folk lever side om side med hverandre i Neukölln betyr det ikke at man nødvendigvis snakker så mye med hverandre. På vei hjem fra baren gikk jeg forbi flere tyrkiske kafeer, der sitter tyrkiske menn og drikker te, spiller kort og ser på fotball. Men denne kvelden var tv-ene skrudd over på tyrkiske nyhetskanaler. Jeg fikk lyst til å gå inn og spørre hva de tenkte om det pågående kuppet, men tok meg i det, selv uten alkohol i blodet ville det vært å bryte en uskreven regel. De tyrkiske herreklubbene er bare for medlemmer og ikke noe sted en ukjent kvinne valser inn.

3ime2604.jpg
Erdogans makt strekker seg også langt inn i Tyskland. Foto: Ntv.de

Dagen etter bydde derimot sjansen seg, i det jeg satt i en taxi. Som så mange andre vesteuropeere i Berlin er det først og fremst de tyrkiske drosjesjåførene jeg snakker lenger med. Denne drosjesjåføren var, som så mange tyrkere i Tyskland, stor fan av president Erdogan. Da jeg påpekte at jeg syntes det var skremmende at så mange journalister ble kneblet, viste han svært liten forståelse for problemet. ”Drittsekk!”, sa han, og pausen ble akkurat så lang at jeg følte det var myntet på meg, før han fortsatte ”hvis noen kaller deg det uten grunn har du rett til å forsvare deg.” Jeg prøvde å påpeke at noen kanskje kunne ha en god grunn til å kalle meg, eller Erdogan, drittsekk, men det var uansett klart at vi aldri kom til å enes om pressefrihetens udiskutable verdi.

Disse motsetningene i holdninger mellom mange tyskere med tyrkiske røtter og den tyske befolkningen generelt har blitt umulig å ignorere etter kuppet. Søndag for to uker siden demonstrerte nesten 40 000 i Köln til støtte for Erdogan. En av kampsakene var gjeninnføringen av dødsstraff i Tyrkia. Samtidig skapte demonstrasjonen nok en gang problemer i de tysk-tyrkiske forbindelser. Erdogan ville selv tale i Köln, via liveoverføring, noe det tyske rettssystemet nektet ham. Dermed hevdet Erdogan at Tyskland støttet terrorister, siden kurdiske PKK-ledere hadde fått overføre en tale i Köln tidligere.

pro-erdogan-demo-100~_v-gseagaleriexl.jpg
Fra demonstrasjonen i Köln. Foto: wdr.de

Tyskerne provoseres stadig mer over at Erdogan bedriver så heftig opinions- og valgkamp i et annet land. Presidenten pisker opp stemningen blant tyrkerne i Tyskland og kritiserer mer enn gjerne tyske politikere. I 2014 sa han på et Tysklandsbesøk at han ikke ville se De Grønnes politiker Cem Özdemir i ”sitt land” igjen, etter at sistnevnte kritiserte ham for å drive valgkamp i Tyskland. Situasjonen ble ikke bedre da det tyske parlamentet anerkjente drapet på armenerne som et folkemord i fjor. Erdogans kritikk var da igjen heftig og som følge av dette har Özdemir, og andre tyske politikere med tyrkiske røtter, mottatt en rekke drapstrusler og får nå politibeskyttelse.
Ser man på tallene er Erdogans tysklandsfokus forståelig nok. 1,4 millioner tyrkere i Tyskland kunne i 2015 stemme ved det tyrkiske parlamentsvalget. Av dem valgte 59,7% Erdogans parti AKP, det er over ti prosent mer enn det de fikk i Tyrkia. Tyskland tillater myndige, som oppfyller visse kriterier, å ha to pass. Dermed kan rundt 530 000 tysk-tyrkere gå til urnene i begge land. Etter kuppforsøket har debatten om denne dobbeltpassregelen blusset opp igjen. Spiegels kommentator Jakob Augstein mener at ordningen fører til dårligere integrering, og CDU vil nå avskaffe dobbeltpassene. Når Erdogan-supportere i Tyskland banker opp tyrkiske meningsmotstandere, og sprer flyveblader om at man ikke skal handle inn i butikker de antar (ofte feilaktig) drives av Gülen-sympatisører, vitner det i hvert fall ikke om god demokratiforståelse. Men for president Erdogan har denne polariserende taktikken så langt vist seg å være en suksess, også på bortebane.

I april skrev jeg også om Erdogan og Tyskland, dengang var det Erdogans manglende selvironi og humor som var mest i fokus:
https://berlinerliv.wordpress.com/2016/04/15/boehmermann-nar-virkeligheten-overgar-satiren/