En kunst å være norsk i Berlin -Om vekselvirkningen mellom Tysklands hovedstad og norske kunstnere igjennom mer enn hundre år

Denne artikkelen ble originalt publisert i Kunst Pluss #1 2018

En lørdag ettermiddag midt i november går jeg inn portrommet til pensjonatet Mädchenkammer, midt i Berlin sentrum. Pensjonatet yrer av liv, men typiske turister er det langt imlellom. I stedet for kofferter og hender med romnøkler står folk tett i tett og kikker inn i de ulike hotellrommene. Det som vanligvis er private områder, hvor selv ikke vaskehjelpen kan komme inn hvis det henger et rødt skilt på døra, er i dag åpnet på vidt gap. Ikke en eneste gjest skal bo på pensjonatet denne natten, i stedet har rundt tjue kunstnere inntatt rommene for å lage en éndags utstilling sammen. Blant dem er det mange norske navn, som Martin Skauen, Randi Nygård, Munan Øvrelid, Eli Skatvedt og initiativtaker Crispin Gurholt. Malerier, tegninger, lydinstallasjoner og performancer, her får man se det meste, men hvorfor har Gurholt samlet disse kunstnerne nettopp her, i et pensjonat?

c4acac23e8
Gurholt forteller at stedsspesifikke utstillinger er noe han har holdt på med helt siden han ble uteksaminert fra Kunstakademiet i 1998. Faktisk var en av de første utstillingene hans på et hotell på Storefjell. Termen han lanserte da var ”live photo”, og dette har han videreført og videreutviklet i de snart tjue årene som har gått. Live Photo er stillestående tablåer med mennesker, som tilskuerne kan kikke inn på gjennom for eksempel et butikk- eller bilvindu, eller som her, gjennom en hotelldør. Den aktive tilskueren møter på tilfryste øyeblikk, som ved å ha blitt stoppet i tid også øker i signifikans. Denne kvelden får vi kikke inn på et tablå med tre mennesker. En mann, en kvinne og en gutt. Kvinnen sitter på sengen, en gutt ligger ved siden av henne, mannen står og ser ut av vinduet, stemningen er trykket, dette er alt annet enn starten på en idyllisk helgetur. Mens blikket vandrer over tablået skiller bildene på veggene seg ut fra vanlige hotellroms standardplakater. Det er den svenske kunstneren Per Teljer og tyske Claudia Reinhardt-Teljers arbeider. Begge har jobbet som lærere ved kunsthøyskolen i Bergen og har dermed også tette bånd til den norske kunstscenen. Som de andre kunstnerne holder de nå også til i Berlin. Mens Gurholts tablå framføres blir deres malerier en del av installasjonen. Slike vekselvirkninger kunstnerne imellom var noe av det Gurholt ønsket å oppnå med gruppeutstillingen. Men han påpeker fort at dette ikke var et prosjekt hvor han selv sto som sjef og kurator.

IMG_0998
Martin Skauen foran noen av hans tegninger på Mädchenkammer

-Etter at jeg hadde fått ideen ble vi fort en gruppe på fem kunstnere, og fra det øyeblikket de ble med hadde vi en flat struktur.
Omtrent et år før utstillingen begynte de å lete etter et egnet hotell. De fant Mädchenkammer som hadde ti rom, dermed kunne de leie alle rommene og dele dem ut til kunstnere de ville ha med på prosjektet. Kostnadene? Det rommene kostet per natt, altså 120 euro stykk.
Utstillingen på Mädchenkammer er på mange måter illustrerende for kunstscenen i Berlin. Lett anarkistisk, kunstnerstyrt, med små budsjetter og stor innovasjonslyst. Berlin er byen hvor selv de sprøeste ideer virker gjennomførbare, og disse mulighetene har norske kunstnere benyttet seg av i godt over hundre år.
Gammel tradisjon
De to første store norske kunstnerne som satte klare malerspor etter seg i Berlin var derimot av den langt mer konvensjonelle sorten. Hans Gude og Eilert Adelsteen Normann hadde begge studert ved 1800-tallets toneangivende kunstskole i Düsseldorf, Gude var også lærer i landskapsmaleri der. Landskapsmaleri var, som det passet seg på den tiden, spesialiteten til dem begge. Men mens Gude har malt seg godt inn i den norske kanonen har Adelsteen Normann vært et litt obskurt navn gjennom hele 1900-tallet. Hans norske kystlandskaper gikk rett inn i det tyske borgerskaps hjerter og hjem, men ble av norske kunsthistorikere ansett som uinteressante og rent dekorative malerier. Kan denne motviljen mot Normann ha hatt noe å gjøre med at hans sønn, Eilert Adelsteen Normann Junior, ble leder av Berlin og Potsdam NS under krigen? Det virker ikke usannsynlig at slike utenomkunstlige faktorer kan ha spilt inn. Siden 1985 har Nordnorsk Kunstmuesum bygget opp sin samling av Normanns verker, og Anne Aaseruds bok om ham fra 2013 har også vært med på å gi ham fornyet aktualitet og interesse. Kanskje får han om noen tiår til en større plass når den norske nasjonalromantiske malertradisjonen skal presenteres.
adelsten-normann
Inntil nå har han derimot først og fremst vært husket som den som inviterte Edvard Munch til å stille ut i Berlin for første gang. På en av sine mange reiser til Norge hadde Normann i 1892 sett Munchs utstilling i Tostrupgården. Han ble svært begeistret og siden han var medlem av utstillingskomiteen til Verein Berliner Künstler skrev han et brev til Munch og inviterte ham til å stille ut. Bare en og en halv måned senere, 5. november 1892, var Munch på plass i Berlin for å åpne dørene til det som skulle bli tidenes skandaleutstilling, men samtidig også starten på hans internasjonale karriere.

Utstillingen ble satt opp i Kunstnerforeningens hus i Wilhelmstraße 92. Det var den gang en av Berlins mektigste gater, og skulle senere bli enda mektigere under nazistene, før det meste av den, inkludert Wilhelmstraße 92, ble lagt i grus ved andre verdenskrigs slutt. En uke fikk utstillingen stå før den rasende eldre garde av medlemmene endelig fikk lukket dørene. Men selv den gang var ”all reklame god reklame” og Munch kunne fint vente i Berlin mens skandaleutstillingen gikk sin seiersgang i Köln og Düsseldorf. I desember var maleriene tilbake i Berlin og Munch hang dem opp på nytt, noen kvartaler fra Kunstforeningens lokaler. Nå kunne også et nytt bilde henges opp med de andre, nemlig det av hans nye venn, August Strindberg. De tilhørte nå samme gjeng, sammen med blant annet Gustav Vigeland, Dagny Juell og hennes polske ektemann, forfatteren Stanislaw Przybyszewski. De møttes på stamstedet Zum schwarzen Ferkel, også det sentralt plassert på Unter den Linden. For nåtidens norske kunstnere kan det nesten virke surrealistisk å tenke på at Munch og co flanerte rundt på Unter den Linden, gata som i dag er mest kjent for kjedekafeer, turister og gjenoppbygde murfasader. Men rundt 110 år etter at Munch satte sitt preg på Berlins store paradegate skulle en annen norsk kunstner gjøre det samme, mer om det senere.


Sett i sammenheng med hvor viktige Munchs Berlinår var, er det nesten utrolig å innse at han kun bodde der i rundt to år, samt i noen korte perioder senere. Etter at støvet hadde lagt seg på schnapsflaskene i Zum schwarzen Ferkel skulle det gå lang tid før norske kunstnere igjen satte Berlin på hodet. Paris tok mer og mer over som verdens ledende kunstmetropol, og Berlin ble en by hvor storpolitikk og verdenskriger skulle få utfolde seg, temmelig uberørt av norske billedkunstneres nærværen. Selv om Adelsteen Normanns sønn og Knut Hamsun og hans kunstmalerutdannede sønn, Tore Hamsun, var sterkt nærværende i Berlin under nazitiden får vi la den historien hvile her.

Viktige utvekslingsprogram

Tilbake i dagens Berlin er det en helt annet stemning som råder, heldigvis. Tegneren og performanceartisten Martin Skauen var en av de første Gurholt kontaktet etter at han hadde fått ideen til en felles hotellutstilling. Nå står han i sitt rom mens tilskuerne fniser og tar bilder av kunsten på veggene. Skauen er ikke en av de kunstnerne som tar seg selv alt for høytidelig. I Mädchenkammer viser Skauen noen av sine mest lekne og dyneløftende tegninger, bokstavelig talt. På Instagram har Skauen opparbeidet seg en imponerende følgerskare på 43 000, takket være hans frekke og satiriske tegninger som svært gjerne gir et stikk til kunstnere med et noe oppblåst selvbilde, eller menn som opplever akkurat det motsatte i det de kommer hjem. Skauen tør å leke med tabuer, i tegningene han poster på Instagram parer han sex med humor på en måte som fortsatt virker overraskende og drøyt på mange. På hotellrommets vegger har han valgt ut noen av de som utspiller seg i soverom, det ser egentlig ut som om de var designet for nettopp denne utstillingen, men det var de jo ikke.
Skauen ble uteksaminert fra Statens kunstakademi i 2002 og har hatt fast tilholdssted i Berlin siden 2008. Han kom ned på et Artist in Reisidence-stipend til Künstlerhaus Bethanien, et kunstnerstyrt initiativ som skulle bety svært mye for oppblomstringen av norske kunstnere i byen. Bethanien var et gammelt og ærverdig sykehus i bydelen Kreuzberg, sentralt plassert i Berlin. Men på 70-tallet ble den geografisk sentrale beliggenheten overskygget av en viss mur som gikk rett på baksiden av bygget. Vest-Berlin ville rive det nedlagte sykehuset, men kunstnere og husokkupanter kom det til unnsetning. I 1974 var det reddet, og ulike initiativ flyttet inn, blant dem Künstlerhaus Bethanien. De store lokalene var perfekt for atelierer og utstillinger. Det kom på plass stipend- og utvekslingsprogram og snart kunne de første utenlandske kunstnerne boltre seg i Berlins mest alternative og radikale bydel. Blant disse skulle det komme stadig flere norske. Billedkunstneren Olav Christopher Jenssen kom til Berlin allerede i 1982, men ikke via Bethaniens program, og har hatt fast tilholdssted i byen siden. En annen som var tidlig ute var den flermediale kunstneren A K Dolven. Hun kom ned på en annen viktig utvekslingsordning, nemlig DAADs kunstnerstipend. DAAD står Deutsche Akademische Austauschdienst (Tysk akademisk utvekslingsordning) og er verdens største utdeler av akademiske stipend. Stiftelsen ble grunnlagt allerede i 1925 og har som mål å få nye impulser til tyske institusjoner, samt å sende tyskere ut til andre land. Dolven fikk stipend fra dem i 1987 og ble i ti år, til 1997. Og da kan man virkelig si at den norske kunstnerbølgen hadde nådd Berlin med full styrke.

Starten på den morderne gullalderen

I de 28 årene Berlinmuren sto fikk den naturligvis enorme følger for byen og dens befolkning. I løpet av én natt splittet den familier og naboer, og gjorde det umulig for folk å komme til arbeidet sitt. På sikt gjorde den også Berlin til en svært upopulær by. Folk flyktet fra øst og hvem ville vel bo i vest, en liten enklave på østtysk territorium? Vel, etter hvert skulle det vise seg at en god del ville det. For å motvirke fraflyttingen ga Vest-Tyskland store skatteletter til innbyggerne i Vest-Berlin. Samtidig fritok de unge menn som bodde der fra militærtjenesten og rykket inn med en masse støttepenger til kulturlivet. Resultatet lot ikke vente på seg, pønkere, anarkister, og naturligvis kunstnere strømmet til vestsiden av byen. Da muren endelig falt åpnet det opp for enda flere muligheter. De gamle bygårdene i Øst-Berlin sto halvt tomme og kunstnere kunne lett skaffe seg store leiligheter med eget atelier for symbolske summer. Dette var virkeligheten på 90-tallet og den flere og flere norske kunstnere oppsøkte. Fotograf Vibeke Tandberg var en av de store norske navnene på sent 90-tall, det samme var Lars Ø Ramberg som fortsatt bor i byen. Han skulle bokstavelig talt skrive seg inn i byens bevissthet og historie på tidlig 00-tall, og uavhengig av det gjorde Aage Langhelle det samme.

Byen som galleri

img_00a.jpg
En av Berlins største og travleste holdeplasser er Alexanderplatz. Der nede i undergrunnen, på plattformen til linje U2, så en uvanlig ordning dagens lys i 1958. I stedet for den sedvanlige reklamen fikk kunstnere lov til å dekorere t-baneveggene. Dette varte bare i to år, men i 1981 ble ordningen startet opp igjen. Alexanderplatz sto den gang i Øst-Berlin, så reklameinntektene var uansett ikke særlig store. Men etter gjenforeningen gikk prosjektet videre og ble et populært avbrekk fra den evige strømmen av reklame i det offentlige rom. I 2004 var det en norsk kunstner som fikk det ærefulle oppdraget, nemlig Aage Langhelle. Han samarbeidet med et tysk reklamebyrå og fikk lagd store boards med logoer som han hengte opp på stasjonens buede vegger. Det som på lang avstand kunne se ut som reklame for et nytt merke viste seg å være noe helt annet når man kom nærmere. Alle plakatene inneholdt det samme ordet, bare ulikt utformet: DDR. Utstillingen vekket mye oppmerksomhet og diskusjon i Berlin. På en måte kunne man se det som et bilde på hvordan DDR plutselig kollapset og gjenoppsto som en helkommersiell, vestlig sone, eller man kunne se det som et bilde på den populariteten og forbedringen av imaget som DDR selv fikk utover på 00-tallet. Ordet ”ostalgie” var på alles lepper, og mange innrømmet at de savnet DDR, muligens fordi de hadde glemt hvordan det egentlig var å leve der. Noen politikere lot seg også forarge over det de anså som ren reklame for DDR. Det var tydeligvis ikke alle politikere som hadde kompetanse til å tolke kunst. Jeg bodde selv i Prenzlauer Berg i 2004- 05 da jeg studerte på Humboldt Universitetet. Hver dag steg jeg ut på nettopp denne stasjonen for å komme til universitetet. Langhelles plakater gjorde inntrykk på en ung student, særlig fordi plakatene ga så mange ulike tolkningsmuligheter, og samtidig appellerte estetisk, slik god reklame skal. Tilfeldighetene skulle ha det til at det semesteret jeg gikk på Humboldt må ha vært det hvor norske kunstnere var mest synlig i Berlin noensinne. Ikke bare gikk mange tusen forbi Langhelles logoer hver dag, i slutten av januar 2005 skulle Lars Ø Rambergs store installasjon på toppen av Palast der Republik (Republikkens palass) avdukes, eller tennes på, hvis man skal være mer bokstavelig. Palast der Republik hadde vært et populært samlingssted under DDR. Det huset landets parlament, Volkskammer, men også bowlingbaner og restauranter for folket. Bygget sto i starten av Unter den Linden, der det store berlinerslottet hadde stått på Munchs tid og helt fram til de øststyske lederne bestemte seg for å rive det i 1950. Slottet hadde riktignok blitt hardt skadet etter alle bombeangrepene under andre verdenskrig, men det hadde vært mulig å gjenoppbygge det. Det hadde DDRs ledere naturligvis ikke noen interesse av, Berlins prøyssisk slott var ikke en del av deres kommunistiske framtidsvisjon. I stedet reiste de derfor sin egen parlamentsbygning på en del av tomta.

Palast der Republik i sine glansdager, selvfølgelig med trabier foran.

Da det ble oppdaget asbest i bygget etter gjenforeningen ble det stengt. Og i 2003 vedtok Forbundsdagen at bygget skulle rives. Men debatten var ikke over av den grunn, protestene var mange og splittelsen stor mellom dem som mente man skulle gjenoppbygge slottet, og de som mente man måtte bevare minnene om den helt nære fortiden også. Høsten 2004 ble det arrangert både konserter og happenings i bygget som nå var helt ribbet innvending. Prosjektet ”Fassadenrepublik” ble blant annet arrangert i september. Da fylte man bygget med vann, slik at folk kunne ro rundt i plastikkbåter og iaktta og besøke de nye installasjonene som var plassert der for anledningen. I januar 2005 var derimot alt dette helt borte, vannet hadde dessverre ikke blitt til en skøytebane. I stedet sto vi hutrende i det forblåste råbygget med Glühwein i hendene, mens vi ventet på at talene skulle bli ferdig. Så kunne vi endelig gå ut for å se på opptenningen. På taket av bygget sto syv over seks meter høye bokstaver. Da lyset kom på strålte de ut ZWEIFEL (tvil) i neonhvitt. Kunstneren, Lars Ø Ramberg, kalte prosjektet for Palast der Zweifels. Slik henviste han til den lange og følelsesladede debatten rundt palasset og plassens framtid, men også til en av grunnsteinene i hele våre moderne demokratier, og kanskje det gjenforente Tyskland spesielt. Skråsikkerhet er diktaturenes virkemiddel, mens det i demokratier må være åpenhet og lov til å tvile. Dette kan også ha vært mer min tolkning enn Rambergs, for bokstavene sto der og lyste sterkt i sentrum helt fram til 10. mai og ingen som bodde i Berlin på den tida kunne derfor unngå å gjøre seg noen tanker om det de så. For en nyankommet student som bodde utenlands for første gang gjorde disse to spektakulære norske installasjonene i bybildet inntrykk, og samtidig gjorde de meg litt stolt. Det var så overraskende å komme fra lille, ubetydelige Norge til verdensmetropolen Berlin og så se at norske kunstnere satte et så tydelig preg på byen.

https://i2.wp.com/www.larsramberg.de/alotta/user/larsramberg.de/img/000/004/t14775.jpg
Foto og copyright: Lars Ø. Ramberg
Selv om det var tilfeldig at de to installasjonene skjedde nesten på samme tid tror jeg også det var et godt bilde på Berlin på 00-tallet. Byen var fortsatt full av hull og muligheter. Kapitalismen hadde fortsatt ikke helt fått fotfeste, og alternative krefter hadde mange steder kommet før dem. Andelen okkuperte bygårder og non profit-initativ var utallige, barer poppet opp her og der uten tillatelser og det gamle varehuset Tacheles midt i sentrum var omgjort til atelierer og gallerier for utallige kunstnere, ikke ulikt Bethanien i Kreuzberg. For generasjonen kunstnere som var i etableringsfasen på 90- og 00-tallet var Berlin en ønskedrøm som plutselig eksisterte. Et sted hvor man kunne vie seg helt til kunsten fordi det var så rimelig å bo der, samtidig som man fikk storbyimpulsene og møtte kolleger, gallerister og andre interesserte. Det åpnet mange nye gallerier, blant annet c/o- Atle Gerhardsen som startet opp i en av buegangene under S-banelinjene i det tidligere sentrum av Øst-Berlin. Gerhardsen hadde drevet galleri i Norge siden 1995, men da han flyttet til Berlin i 2000 valgte han å etablere seg der i stedet. Og han gikk friskt og ambisiøst ut med en gruppeutstilling med Olav Christopher Jenssen, Sarah Morris og Carroll Dunham (faren til Girls-skaper Lena Dunham). Gerhardsens galleri ble raskt lagt merke til og han satset på en miks av norske, berlinbaserte kunstnere som Vibeke Tandberg, Jan Christensen og Gardar Eide Einarson samt internasjonale navn. Typisk for det tidlige 2000-tallet var det at enda et norsk galleri åpnet dørene i 2004. Det het 0047, hadde fokus på kunst og arkitektur og ble startet av de to arkitektstudentene Øystein Rø og Espen Røyseland. Deres uttalelser til Aftenposten ved åpningen illustrerer tidsånden til punkt og prikke:
– Vi har lav terskel og kan velge kunstnerisk interessante prosjekter, vi trenger ikke å tjene penger eller å selge noe, sa Røyseland, mens Rø supplerte:
– Hele stemningen i byen er som et klondyke for kunst. Det er lett å realisere sine prosjekter, folk er positive og med på ting.
0047 hadde likevel hele tiden et noe nomadisk og improvisert preg og i 2006 flyttet de det tilbake til Norge.

Berlins seige kunstmarked

To år senere satte en norsk-dansk kunstnerduo et skikkelig tungt merke etter seg i den berlinske sumpjorda. Danske Michael Elmgreen og norske Terje Dragseth hadde fått oppdraget med å utforme minnesmerket for de lesbiske og homofile som ble ofre for nazismen. Minnesmerket består av en stor, grå betongkube med et hull i, og står på andre siden av veien for arkitekt Peter Eisenmans monumentale minnesmerke over Europas drepte jøder. Kikker man inn i hullet ser man en film av to menn som kysser, men filmen skiftes også ut innimellom.
Mens avdukningen av minnesmerket markerte nok et høydepunkt for norske kunstnere i Berlin ble 2008 også starten på nye vanskeligheter for Berlins kunstverden. Med finanskrisa kom nemlig også nedgangstider i kunstmarkedet. Berlin hadde ikke huset veldig mange rike kunstsamlere, men oppgangstidene og byens tiltrekningskraft hadde gjort at mange tok turen innom, og kunstscenen der ble stadig tillagt mer vekt internasjonalt. Men med finanskrisa mistet man litt av oppdriften. En som derimot ikke lot seg stoppe av dette var Petter Haakon Pettersson. Han startet opp en ny filial av sitt Molde-galleri Maerz i 2010. Ideen var å ha en vekselsvirkning mellom de to galleriene, slik at også berlinbaserte kunstnere kunne stille ut i Molde og omvendt. Men etter hvert ble det vanskeligere å drive to steder på en gang, og salget i Berlin uteble. I januar 2016 flyttet Gerhardsens galleri, som nå hadde skiftet navn til Gerhardsen Gerner for å inkludere hans mangeårige partner Nicolai Gerner-Mathisen, til nye lokaler i Linienstraße i Mitte. Men bare et og et halvt år senere la de ned det nye galleriet og satset sterkere i Oslo. Gerhardsen begrunnet valget til Aftenposten i august 2017 med at ny livssituasjon gjorde at de ville fokusere sterkere på Oslo, men han påpekte også samtidig at kunstscenen i Berlin var blitt vanskeligere:
 -I Berlin er det mye tøffere [enn i Oslo], og galleriene er nesten tomme. Det er lite kapital i Berlin. I Norge og Norden har vi noen av de beste kunstsamlerne, som det er spennende å samarbeide med, sier Gerhardsen.
Men Gerhardsen Gerner har heller ikke oppgitt Berlin helt.
-[…] vi forsetter med messevirksomhet og med et showroom og kontor i Berlin. Vi vil fortsatt være en del av tysk kunstliv, med stor hovedvekt på tyske kunstnere i galleriprofilen vår.
Etter finanskrisa mener Gerhardsen at kjøperne har blitt mindre risikovennlig. De store navnene selger fortsatt godt, men nye navn blir ikke like lett hauset opp som før. Det er ikke rart at det gir spesielt klare utslag i en by som Berlin som hele tiden siden gjenforeningen har vært preget av nye og uetablerte kunstnere. Ikke dermed sagt at det ikke finnes et marked der. Berlin er fortsatt full av gallerier, men samtidig som salg har gått tregere har prisene i Berlin steget eventyrlig de siste årene. Det skaper naturligvis problemer for galleriene, og ikke minst kunstnerne. Tilbake i Mädchenkammer kan Martin Skauen bekrefte noen av de samme tendensene:
-Det norske miljøet har blitt noe redusert de siste årene. Det virker som om flere flytter tilbake eller ut av Berlin, enn det kommer nye tilflyttende. Nå sitter ikke jeg på statistikk, men jeg er ganske sikker på at det er langt færre norske kunstnere her nå enn på 2000 tallet.

NicolaiGernerMathisen_AtleGerhardsen_2016.jpg
Nicolai Gerner-Mathisen og Atle Gerhardsen Foto: Matthias Kolb

Han lister opp mulighetene til å være en del en et mer internasjonalt kunstmiljø, hvor store og viktige institusjoner,  gallerier, utstillinger, messer, artweekends osv var i gå- eller sykkelavstand, som en viktig faktor for hvorfor folk flyttet til Berlin i utgangspunktet. Mens dette fortsatt er realiteten har derimot den andre store årsaken, levekostnadene, forandret seg.
-På 2000-tallet var det mulig å bo på 100kvm i Berlin for samme prisen som for 30 kvm i Oslo. Det gjorde Berlin svært attraktivt for kunstnere. Berlin er fortsatt en kunstmetropol men boligprisene er skutt til værs og nå må man som regel ut mot bygrensa for å finne nye atelier.
Dermed er noen av Berlins største fordeler i ferd med å forsvinne fra de som gjorde byen så attraktiv i utgangspunktet. Det kalles gjerne gentrifisering, og ordet har vært på alles lepper i en årrekke i Berlin. I en by hvor 85 prosent av befolkningen leier leilighetene sine blir økningene i boligprisene ikke noe de som bor i boligene kan dra nytte av. Men selv om ”de feite åra”, som man sier på tysk, nå ser ut til å være forbi, er det ingen grunn til å frykte for Berlins framtid som kunstmetropol. De store kunstmessene, de viktige museene og galleriene finnes her fortsatt, det er bare ikke like lekende lett å leve som kunstner her som før. Samtidig minner nettopp denne éndagsutstillingen i Mädchenkammer oss på alle de tingene som gjør Berlin til en så unik storby. I hvilken annen by hadde en gjeng kunstnere fått lov til å ta over et hotell for en dag og natt? Og i hvilken annen by hadde det kommet 3-400 mennesker for å se på utstillingene? Berlin er fortsatt en by for originale og unike happenings, en by hvor man kan få til noe litt annet, noe litt større og litt mer avantgardistisk enn i kunstbyer som London og New York. Så får man kanskje ikke solgt like mye, men fortsatt kan man leve langt bedre i Berlin enn de andre storbyene på mye mindre penger. Og når man følger med strømmen av kunstnere og tilskuere til utstillingens nachspiel på andre siden av gata denne novemberkvelden føler man virkelig at Berlin fortsatt er en helt unik kunstmetropol. Byen er fortsatt yrende full av mennesker med skapertrang. Som Crispin Gurholt sier: -Det er ikke lett å tjene penger i Berlin. Man må jobbe i Oslo eller andre steder.
Men det er nok fortsatt slik at Berlin er byen hvor man kan få til de sprøeste og mest kreative ting. Og det er mye større sjarm i en by hvor kunst skapes, snarere enn i en hvor den hovedsaklig konsumeres.

Advertisements

Hatet fra høyre -Hvordan kunne Nationalsozialistischer Untergrund drepe ti mennesker i løpet av syv år uoppdaget?

Saken mot Beate Zschäpe, det siste gjenlevende medlemmet av NSU, går nå mot slutten. På Martin-Gropius-Bau i Berlin hylles ofrene i en fotoutstilling.

[Saken sto på trykk i dagbladet torsdag 7. september.]

Torsdag forrige uke satte Beate Zschäpe seg igjen ned på tiltalebenken i rettssal 101A i München. Etter en måneds sommerpause begynte retten på dag nummer 380 i det som er blitt en av Tysklands lengste straffesaker. Saken ble innledet 6. mai 2013. Zschäpe er, antakelig, det siste gjenlevende medlemmet av terrororganisasjonen Nationalsozialistischer Untergrund (nasjonalsosialistiske undergrunn). Hun er anklaget for medvirkning til ti mord, to bombeattentat og femten grove overfall. De to andre medlemmene var Uwe Mundlos og Uwe Böhnhardt, som begikk selvmord da politiet var på sporet av dem etter et bankran i Eisenach 4. november 2011. Samme dag forlot Zschäpe deres felles leilighet i Zwickau, med sine to katter, mens flammene sto opp bak henne. Hun hadde startet en eksplosjonsartet brann i leiligheten. Kattene passet hun på å redde, men det var kun flaks som gjorde at naboen ikke døde.

2,w=993,q=high,c=0.bild.jpg
Beate Zschäpe i kjent stil i retten. Foto: Bild.de

I ruinrestene fant politiet en tilståelsesvideo. Terroristene ville åpenbart ikke risikere å gå en anonym død i møte. Ved hjelp av redigerte Rosa Panter-tegnefilmer tilsto de drapet på ti mennesker, en rekke ran og et spikerbombeangrep i en bydel i Köln hvor det bodde mange tyrkere. Bare tilfeldigheter gjorde at ingen ble drept i angrepet. Terrororganisasjonens første mord var på 38-årige Enver Şimşek 9. september 2000 i Nürnberg. Han drev en blomsterforretning og ble skutt på nært hold mens han sto og solgte blomster. To dager etterpå døde han av skadene. Etterforskningen viste at han hadde blitt skutt av to ulike pistoler, men utover det fant politiet lite å gå på. I januar året etter slo gruppa til igjen. Denne gangen mot en iransk grønnsakshandel, datteren til innehaveren ble alvorlig skadet. 13. juni samme år er de to Uwe’ne, og muligens andre, igjen i Nürnberg. Nå henretter de den tyrkiskfødte skredderen Abdurrahim Özüdogru (49) mens han er på jobb. Det andre, av til slutt ti drap er fullbyrdet.

NSU_Morde_Name
De ti som ble drept av NSU.

Fotograf Regina Schmeken (62) har oppsøkt alle disse åstedene. De store svarthvitt-fotografiene suger tilskueren til seg i de dunkelt belyste rommene. Å følge bildene bortover blir som å følge NSUs hatdrevne reise gjennom Tyskland. Bare to uker etter drapet på Özüdogru retter de pistolen mot Süleyman Tasköprü (31) i hans grønnsaksforretning i Hamburg, rundt 600 kilometer nord for Nürnberg. Dette ble nå NSUs modus operandi, å kjøre på kryss og tvers av Tyskland og henrette menn med tyrkiske røtter, eller som de trodde hadde det, på deres arbeidsplasser. Taten statt Worte var mottoet, handlinger i stedet for ord. I elleve år fikk de bedrive sin tause hatkriminalitet uten å bli oppdaget, de måtte avsløre seg selv. Men det siste mordet skjedde i 2007. Da drepte de politikvinnen Michèle Kieswetter mens en annen politimann ble alvorlig skadd. Hva som var bakgrunnen for dette mordet er fortsatt uklart.

mgb17_p_schmeken_08_heilbronn.jpg
Heilbronn, 13.12.2015, am Tatort des als “Polizistenmord von Heilbronn” bekannt gewordenen Mordes, am 25. April 2007 wurde auf dem Parkplatz in Heilbronn die 22-jährige aus Thüringen stammende Bereitschaftspolizistin Michèle Kiesewetter erschossen und ihr Kollege, der gleichfalls mit einem Kopfschuss niedergeschossen wurde, überlebte schwer verletzt, die Tat wird dem NSU zugerechnet; Foto: Regina Schmeken

Da Zschäpe endelig brøt sin taushet i slutten av 2015 var forklaringen hennes en stor skuffelse. I stedet for å kaste noe mer oppklarende lys over ugjerningene forsøker hun å framstille seg selv som en ulykkelig forelsket kvinne som ikke klarte å bryte kontakten med Mundlos og Böhnhardt, som hun var så forelsket i. Drapene fikk hun kun høre om i ettertid. Politibetjentene hadde Böhnhardt og Mundlos angrepet fordi de trengte nye pistoler. Det er en forklaring få finner overbevisende.

Trioen gikk under jorda i 1998, etter at politiet hadde funnet TNT og høyreradikal propaganda i en garasje Schäpe leide. Hvordan de klarte å leve under radaren og ikke bli avslørt i tretten år er fortsatt et mysterium. Det som er klart er at de trengte en rekke medhjelpere for å kunne leve slik. Noen av dem sitter nå på tiltalebenken sammen med Zschäpe, men det kan også være mange andre som ikke er oppdaget.

mgb17_p_schmeken_01_nuernberg.jpg
Foto: Regina Schmeken

Politiets etterforskning har også måttet tåle massiv kritikk, og saken er akkompagnert av en rekke politiskandaler. Mange vitner pekte i årene mot Mundlos og Böhnhardt, uten at politiet klarte å følge opp dette. I ettertid har også viktige dokumenter blitt makulert i flere etater. Dette har gitt ny aktualitet til anklagene om at politiet er ”blinde på det høyre øyet”, en uttrykk som ble introdusert allerede i mellomkrigstiden fordi politiet ikke slo hardt nok ned på høyreekstreme straffbare handlinger.
At terroristene fordelte angrepene utover store deler av Tyskland gjorde også saken mye vanskeligere for politiet å oppklare. De så ikke sammenhengene. Derfor er også rettssaken så komplisert og lang, det er utallige tråder å nøste opp i. Om offentligheten i det hele tatt får vite hele sannheten om NSU er tvilsomt. Særlig etter Zschäpes skuffende uttalelser. Bildene av henne i blazer og utslått brunt hår i rettssalen har blitt en gjenganger i aviser og på tv, hun er blitt et velkjent ansikt. Ofrene derimot er mer ansiktsløse, de har ikke blitt viet samme oppmerksomhet.

mgb17_p_schmeken_03_hamburg.jpg
Hamburg, 28.3.2013, hier wurde Süleyman Taşköprü, Obst- und Gemüsehändler, am 27. Juni 2001 in Hamburg-Bahrenfeld im Laden seines Vaters mit drei Schüssen aus zwei verschiedenen Waffen von dem NSU ermordet, jetzt ist ein Fahrradladen eingezogen; Foto: Regina Schmeken

Schmekens utstilling retter fokuset tilbake på ofrene, og på hvordan mordene skjedde midt i det tyske samfunnet, på helt hverdagslige steder. De store bildene viser grunnen og området der ofrene ble funnet. Bakken er nå tom, på de færreste stedene er det noe som vitner om at et menneske ble kaldblodig myrdet akkurat der. Blutiger Boden heter utstillingen (blodig grunn). Tittelen har en helt bokstavelig betydning, men henviser også til nazistenes slagord Blut und Boden (blod og jord). Nazistene mente germanerne var overlegne gjennom sitt blod, og derfor hadde en rett til å fortrenge andre folkeslag og utvide sitt Lebensraum. De hadde en nedarvet rett til jorda og en mye mer avansert forståelse for hvordan å dyrke den.

NSUs terrorisme viser hvordan disse ideene ikke ble utslettet med nazismens fall. Hvordan ideen, som NSU selv, har gått under jorda, uuttalt, men fortsatt fullt levende i det tyske samfunn. For hva hvis det hadde vært ni hvite tyskere som hadde blitt uforklarlig henrettet i løpet av en syvårsperiode? Ville ikke morderne da ha blitt raskere avslørt? Det er lett å tro at det ville vært tilfelle. Det er derfor ikke bare Zschäpe og hennes medsammensvorne som burde sittet på tiltalebenken i München, politiet bærer også en skyld i denne tragedien, de burde ha avslørt dem før. Forhåpentligvis har de nå lært av dette. Schmekens fotografier minner oss i hvert fall på at ondskapen lever midt i blant oss, og at den ofte framstår så hverdagslig at den nesten er umulig å få øye på.

Frykt og angiveri i Berlin

I «Alle dør alene» gir Hans Fallada et sjeldent innblikk i angiversamfunnet Nazi-Tyskland. I år er det sytti år siden forfatteren døde og romanen utkom, men boka er fortsatt høyst relevant, noe bokas sene, internasjonale braksuksess i 2011 også viste.

Artikkel ble publisert i Dagbladet onsdag 23. august 2017

77e74e6b5eae8fd054973583d499ff27_w999_h600.jpg

To år etter andre verdenskrigs slutt kom «Alle dør alene» ut på tysk. I den nesten seks hundre sider lange boka forteller Hans Fallada (1893-1947) historien til ekteparet Quangel som begynner en lavterskels motstandskamp etter at sønnen deres dør som soldat i Frankrike. Boka er basert på den sanne historien til ekteparet Elise og Otto Hermann Hampel, men i virkeligheten var det Elises bror som hadde dødd. Ekteparet, som først hadde vært nazister, vendte seg nå mot partiet og begynte å legge ut postkort med anti-nazistisk budskap i kontorbygninger og postkasser rundt omkring i Berlin. De startet i 1940 og holdt det gående i to år før de ble avslørt.

fallada_cover_1947
Første utgave av Jeder stirbt für sich allein kom ut i 1947, men da i en sensurert versjon.

Fallada (egentlige navn Rudolf Ditzen) var en stor samtidsforfatter i Tyskland, spesielt kjent for boka «Lille mann – hva nå?» fra 1932. Som så mange andre kunstnere ble han utsatt for et intenst privat og profesjonelt press av nazistene. Dette var han ekstra sårbar for fordi han slet med store rusproblemer og en ustabil psyke. Kanskje var det derfor han valgte å føye seg på noen måter, ved å skrive upolitiske bøker. Og da han og familien sto klare til å flykte til England måtte han avbryte flyttingen i siste liten. «Jeg klarer det ikke» skal han ha sagt til sin kone Anna i det de skulle dra. I stedet ble de værende i den vakre villaen med utsikt over Carwitz-sjøen på grensen mellom Mecklenburg-Vorpommern og Brandenburg, 100 kilometer nord for Berlin. Fallada hadde flyttet ut av storbyen for å leve i et slags indre eksil, men opplevde at småstedene var minst like ille som storbyen. Dette påpeker han flere steder i «Alene i Berlin»: «Som så mange storbyfolk hadde de hatt den svært feilaktige oppfatningen at angiveri bare forekom i Berlin, og at det fortsatt fantes anstendighet i mindre byer på landet.»

c6afc3910de9ad06ec667d2556eb26e3
Hans Fallada

Fallada skrev «Alle dør alene» på kun en måned i desember 1946 mens han var innlagt for sin morfinavhengighet. Romanen var på mange måter et bestillingsverk. Det var Falladas venn og forlegger, Johannes R. Becher, som kom med forslaget. Han hadde kommet hjem fra eksil og jobbet for det sovjetiske militærstyret hvor han hadde som oppgave å skape en ny anti-fascistisk kultur i Tyskland. Becher hadde kommet over ekteparets Hampels sak i Gestapos arkiver og overtalte en tvilende Fallada til å skrive en roman om den tyske motstanden mot nazismen. Slik ble boka på mange måter en tidlig true crime-roman. Men rundt det sanne utgangspunktet diktet Fallada inn et stort ensemble berlinere som viser tidens, og menneskenes evige, hang til brutalitet, ondskap og angiveri. Samtidig skriver han alt dette med en nattsvart humor som vil få mange til å hikste. Ikke alt falt like godt i smak hos den nye sovjetstyrte administrasjonen i Øst-Tyskland. Blant annet reagerte de på negative trekk hos de kommunistiske karakterene. Og siden Fallada døde 5. februar 1947 kunne de etter dette redigere manuset temmelig fritt. Versjonen som utkom i 1947 var derfor langt fra Falladas originalversjon.

hans-fallada-jeder-stirbt-fc3bcr-sich-allein-3
Bilder av ekteparet Hampel, som hovedpersonene i boka er basert på.

Boka ble en suksess i Tyskland, og ble oversatt til norsk av Andreas Eriksen i 1954 med tittelen «Den veien du går alene». Men den fikk ikke stor oppmerksomheten internasjonalt og ble ikke oversatt til engelsk. Det skjedde først i 2009 da forlaget Melville House utga Falladas originalversjon, for første gang. Boka ble til forlagets overraskelse en bestselger og førte til en stor fornyet interesse for Hans Fallada internasjonalt. Hvorfor gjorde den det? Til tross for de hundrevis av hyllemeterne av bøker som har utkommet om andre verdenskrig er «Alle dør alene» unik. Fallada kjente tiden, Berlin og menneskene som få andre. Som kulturpersonlighet kunne han vanke i de mest fornemme kretser, som alkoholiker og morfinist kjente han også de skitneste kneipene. Å lese «Alle dør alene» er som å være den plagsomme flua rundt hodene på de svette og nervøse skikkelsene boka er så full av. Byen og menneskene står klart foran en, det samme gjør fortvilelsen, angsten og urettferdigheten. Slik rykker også dette skrekkregimet mye nærmere, likheter med vår egen tid blir tydeligere, hatet og dogmatismen virker mer gjenkjennelig. Kanskje er vi ikke så ulike like vel.
Men nytter det i det hele tatt å gjøre motstand? Dette problemet ser ut til å ha opptatt, og plaget, Fallada mye i skrivingen.

Quangel-ekteparets protestaksjon var liten og amatørmessig, likevel risikerte de livet, noe de også var klar over. Selv trodde de i all sin naivitet at dette kunne være starten på noe stort:
«Til slutt kommer dusinvis, hundrevis til å sette seg ned og skrive slike kort som jeg. Vi kommer til å oversvømme Berlin med disse postkortene, vi kommer til å sinke maskinene, vi kommer til å styrte Føreren, avslutte krigen …»

Men ekteparet feilberegnet sine landsmenn. Selv om de selv plutselig hadde innsett at Hitler var en tyrann var ikke postkortene egnet til å overbevise flere. I Nazi-Tyskland var det angsten og angiveriet som rådet. Finnerne leverte postkortene til politiet med en gang, gjerne uten å tørre å lese dem ferdig.
En av bokas mest sympatiske og fornuftige stemmer er en av Quangel-ekteparets naboer, dommeren Fromm. (Navnet betyr from på tysk og er sikkert ingen tilfeldighet.) Han forsøker å redde den jødiske naboen, og hjelper også ekteparet.
«Den ene halvparten av befolkningen sperrer den andre inne,» fastslår han tørt.

Fallada-Haus
Det vakre huset Fallada kjøpte i Carwitz, 100 km nord for Berlin. Nå er den et museum.

Så var motstanden forgjeves? Er motstand forgjeves hvis du ikke allerede innehar en maktposisjon i samfunnet som du kan handle ut i fra? Kan den lille mann og kvinne aldri virkelig forandre på noe? Til tross for Quangel-ekteparets mislykkede forsøk nekter Fallada å ende på en slik negativ og deterministisk konklusjon. Han vender seg mot sinnelagsetikken for et mer positivt svar. Dette standpunktet blir personifisert av den idealistiske og høykulturelle dirigenten Dr. Reichhardt, som Quangel må dele celle med.
«Vil De heller leve for en urettferdig sak enn dø for en rettferdig?» spør han Quangel. De blir tause, til tross for det enorme klasseskillet mellom dem sitter de nå på samme dødscelle og venter på den samme skjebnen. Anstendighet og integritet er gratis dyder, men likevel var svært få villige til å betale det det kostet i Nazi-Tyskland. Og kanskje også i vår tid? Til tross for aksjonens relative mislykkethet ender derfor Falladas Quangel-ektepar opp som ubestridelige helter. For hvis langt flere hadde hatt deres mot og integritet hadde verdenshistorien sett helt annerledes ut.

Tysklands undergang?

Den anerkjente tyske professoren Rolf Peter Sieferle har sørget for stor skandale i Tyskland med sine posthume skrifter. Nå har hans siste, høyreradikale bok «Finis Germania» havnet på bestselgerlistene i Tyskland.
Artikkelen ble publisert i Dagbladet 25. juli 2017

31r+D9o8cOL

«Auschwitz har blitt innbegrepet på en unik og uutslettelig synd», fastslår den nylig avdøde professoren Rolf Peter Sieferle i sin nye skandalebok, «Finis Germania.» I den hevder han at tyskerne er de nye jødene, i kraft av å ha blitt hele den moderne verdens syndebukker. For å ytterligere illustrere analogien bruker han begrepet «den evige nazi» og fastslår at tyskerne ikke vil opphøre å være syndebukker så lenge de eksisterer som folk.  

Slike påstander vekker avsky og oppsikt i Tyskland. Av velkjente historiske årsaker har tyskernes utviklet en sterk politisk korrekthet når det kommer til disse temaene.   

Sieferles teser ville heller aldri ha fått så stor oppmerksomhet hvis det ikke hadde vært for Spiegel-journalisten Johannes Saltzwedel. Han satte nemlig «Finis Germania» opp på den prestisjefylte lista til Suddeutsche Zeitung og rikskringkasteren NDR over månedens anbefalte sakprosabøker for juni.

Saltzwedel forklarte avgjørelsen med at han syntes Sieferles teser var verd å diskutere. Og debatt ble det, men ikke helt slik Saltzwedel hadde tenkt.

I stedet for å diskutere Sieferles påstander, dreide debatten seg i stor grad om hvordan en slik bok hadde kunnet få plass på lista.

Mens Tysklands intellektuelle styrte mot debattsidene, styrte derimot et stort antall tyskere mot bokhandelen. Dermed kunne den 100-sider korte boka fra det lille, høyreradikale forlaget Antaios klatre til topps på Amazons bestselgerliste, og ligge på sjetteplass på Spiegels liste forrige uke.

Dette til tross for at boka har vært nærmest umulig å få tak i. Etter flere dagers søk fikk jeg selv til slutt fatt i ett eneste eksemplar i Berlin, og det ble solgt fra en privatperson.

Hva sier bokas sjokksuksess oss om tyskerne av i dag? En stor del av salget kan nok forklares med den heftige debatten. Det er langt fra alle som har gått til innkjøp av boka som er enig med forfatteren.

Men samtidig bringer Sieferle en del teser til torgs som harmonerer godt med det PEGIDA og andre høyreradikale protestbevegelser har ropt ut de siste årene. Selv uten å slutte seg til disse bevegelsene, er det mange tyskere som mener nazistenes forbrytelser blir viet for mye oppmerksomhet. De føler at nazistenes ugjerninger har blitt en arvesynd de ikke blir kvitt, uansett hvor mye de forsøker.

DR. PROF. ROLF PETER SIEFERLE, UNI HSG ST. GALLEN
Foto:© Daniel Ammann, Herisau (CH)

Sieferle hevder i sin bok at erindringskulturen om Holocaust nærmest har blitt en statsreligion i Tyskland. Det er blitt den store sannheten som aldri skal glemmes eller benektes. (Det siste er også forbudt i tyskspråklige land.)

Ut fra dette spinner Sieferle videre på mer konspirative tråder. De «innfødte» i Tyskland, og andre industriland, har blitt frarøvet retten til å hevde sin «egenart», skriver han. Med en gang tyskerne snakker om sin egen folkegruppe eller uttaler seg kritisk mot innvandring blir de stemplet som rasister eller ny-nazister. Samtidig aksepterer vesten at andre, som kurderne eller jødene, hevder sine spesifikke rettigheter som folkegrupper.

I «Finis Germania» er dette et tydelig poeng, men det kommer enda sterkere fram i Sieferles andre posthume bok, «Das Migrationsproblem» (Migrasjonsproblemet). Her kaller han muslimer og afrikanere barbarer og skriver hårreisende setninger som: «De siviliserte landene må derfor reagere på denne invasjonen ved å forsvare seg mot barbarene og la dem steke i sitt eget fett slik at de kan motiveres til å tilpasse seg.»

Sieferles innvandringsmotstand er altså klart radikal, og plasserer seg langt til høyre for den politiske mainstreamen i Tyskland. Men i det innvandringsfiendtlige partiet AfD, og i nynazistpartiet NPD nikker de gjenkjennende. Professor Sieferle klarer derimot for det meste å gi disse brune understrømmene en renere lukt gjennom sin mer høyverdige prosa. Han gir meningene et teoretisk overbygg som slogan-partiene AfD og NPD ikke selv makter å gi dem.  

Betyr dermed «Finis Germanias» salgsuksess at tyskerne er i ferd med å bli mer innvandringsfiendtlige? Det er lite som tyder på det. Etter oppstarten i 2013 har AfD stabilisert seg på en oppslutning mellom 7  og 10 prosent og NPD er og forblir et lite nisjeparti. PEGIDAs demonstrasjoner har også falt klart i oppslutning. De trekker nå kun rundt 2000 per demonstrasjon i Dresden.


Men disse initiativene har ført til at det er blitt større rom for å ytre seg kritisk til innvandring og minoriteter i tysk offentlighet.

Freitod-Historiker
Sieferle har allerde rukket å bli en helt for nazistene i Tyskland.

Starten på veiskillet kan man kanskje hevde at kom i 2010 da den tidligere SPD-politkeren Thilo Sarrazin skapte furore med boka «Deutschland schafft sich ab». (Tyskland avskaffer seg selv). I den hevdet han at lave fødselstall og høy (muslimsk) innvandring ville føre til at Tyskland som man kjente det ville gå under i løpet av få generasjoner. Sieferles to posthume bøker bringer nå dette synet videre, og de følgende debatten har også mange likhetstrekk. Ikke minst er fordømmelsene av meningene sterke, og mange.


Sieferle underbygger sin svært pessimistiske framtidsvisjon med en oppsiktsvekkende gammelmodig kulturkritikk. Han skriver om hvor dårlig amerikanske tv-serier er, anser veganisme som en sekterisk mote og mener faktisk å se vår moderne kulturs undergang i ting som jeans med hull i og tatoveringer. Det er som å lese meningene til en voksen, konservativ mann fra 1950, men Sieferle ble faktisk først født i 1949. Dette dystopiske synet på sin egen samtid kan kanskje ha vært en medvirkende årsak til at han begikk selvmord i september i fjor.

At Sieferles bøker nå ligger på bestselgerlistene bør ikke anses som en aksept for forfatterens meninger, men mer som et tegn på at de er så kontroversielle at både folks nysgjerrighet og sinne er blir vekket. De siste meningsmålingene før valget i september viser at oppslutningen rundt  Angela Merkels CDU ligger på rundt 36 prosent, mens hennes største utfordrer, Martin Schulz fra SPD, har rundt 25. Dette til tross for at Merkel i 2015 åpnet de tyske grensene for flyktningene fra Balkan og Syria. Hadde det tyske folk delt Sieferles framtidsdystopi ville de ha stemt annerledes, og betraktelig mer høyreradikalt.

Men det er fortsatt noen måneder til valget, og er det noe vi har lært de siste årene er det at valgresultater kan bli annerledes enn prognosene. Likevel viser den opphetede debatten rundt «Finis Germania» at det ikke er de rasistiske tekstene i seg selv tyskerne vil diskutere, men heller om det er noe fruktbart å skulle ha en debatt om dem overhodet.

Et slott til besvær

Midt i sentrum av Berlin, på enden av paradegaten Unter den Linden og ved bredden av elva Spree, har et gedigent praktbygg begynt å ta form. For eldre berlinere vekker konstruksjonen allerede minner, de har sett dette bygget før, i en mer original utgave. Det er nemlig Berlins gamle barokkslott som nå ser dagens lys, igjen. Høsten 2019 skal slottet gjenåpnes som Humboldt Forum, et museum viet verdenskultur, historie og språk.

t15730
Lars Ø. Rambergs Zweifel-installasjon i 2005, på toppen av det gamle Palast der Republik. Foto: Lars Ø. Ramberg

Mange har drømt om denne gjenoppbyggingen helt siden øst-tyske myndigheter sprengte restene av slottet i 1959, andre mener prosjektet, med en kostnadsramme på godt over fem milliarder kroner, er tidenes sløseri.

De siste ukene har den evige debatten rundt byslottet også tatt en helt ny vending. På den 70 meter høye kuppelen sto det originalt et gullkors, nå er spørsmålet om dette også skal få pryde toppen av det gjenoppbygde slottet. Motstanderne mener at museumsbygget ikke kan smykke seg med et slikt lite inkluderende religiøst symbol. Forsvarerne mener derimot at korset må med for å bevare mest mulig av den historiske konteksten.

Debatten har vært fastlåst, men i forrige uke kom de tre sjefene for Humboldt Forum, Neil MacGregor, Horst Bredekamp og Hermann Parzinger på banen med et overraskende kompromissforslag hvor den norske konseptkunstneren Lars Ø Ramberg verk «Zweifel», som betyr tvil på tysk, står i sentrum. Ramberg har bodd i Berlin siden 1998 og er kjent for sine stedsspesifikke installasjoner. Han har vist verkene sine på en rekke viktige internasjonale biennaler, som Venezia-biennalen.
Museumsdirektørenes forslag var nå å sette opp korset, men samtidig, som en motpol, å sette opp Rambergs installasjon på taket over slottets østside.

schlossplatz_01
Slik skal det “nye” gamle slottet til slutt se ut, ikke anakronistisk i det hele tatt.

Hvorfor blir en norsk kunstners verk dratt inn som en mulig løsning på tyskernes evige slottsdilemma? For å finne svaret må vi tilbake til Berlin i januar 2005 da Ramberg skrev seg inn i berlinhistorien med sitt lysende kunstverk. Kunstprosjektets visuelle midtpunkt var sju hvite bokstaver som til sammen stavet ordet Zweifel på tysk. Disse rundt åtte meter høye bokstavene monterte han på toppen av bygget som sto på tomta den gang, nemlig DDRs Palast der Republik (Republikkens palass). Palasset var blitt bygget på 70-tallet i en modernistisk stil og hadde huset DDRs totalitære parlament, folkekammeret. Men det hadde også vært et slags folkets hus for øst-tyskerne. Her kunne de gifte seg, spise på restaurant, gå på dansetilstelninger og til og med bowle. I 2002 hadde den tyske forbundsdagen vedtatt at det skulle rives, etter en debatt som hadde pågått helt siden Tysklands gjenforening. Ramberg hadde fulgt debatten tett og mente den sa noe viktig om det nye Tyskland. Han forklarer selv ideen slik:
«ZWEIFEL er et monument over Diskursen – som også er fundamentet for den kollektive tvilen som betegner den tyske gjenforeningen – tvil er det 21 århundres intelligens – og mitt prosjekt var, og er, en tribute til Tyskland dype erkjennelseskultur – en kultur Norge i stor grad mangler.» De tre museumssjefene forklarer forslaget om å sette opp Rambergs verk igjen med noe av den samme argumentasjonen: «Tvilen var et avgjørende element i den prøyssiske opplysningstiden og fungerte lenge side om side med det kristne korset. Det er den vi har å takke for alle de store forskningsmessige og intellektuelle framskrittene som ble gjort i det 18. og 19. århundret.» Deretter avslutter trioen sin uttalelse med å fastslå: «Tvilen var alltid en beboer av dette huset.»

Lyset i de hvite bokstavene som Ramberg skrudde på en iskald januarkveld i 2005 var har altså festet seg til tyskernes netthinner mye lenger enn de selv lyste. Ramberg mente, for øvrig, som så mange andre i Berlin, at DDR-palasset burde bevares, men påpeker sterkt at hans «Palast der Zweifels» (tvilens palass) hele tiden må forstås som et kunstverk og ikke et innlegg i den debatten. Slik forsto berlinerne det også. Tvilen lyste ned på dem i fire måneder fra det nedstrippede palasset og ble kilde til mange samtaler og assosiasjoner. Storavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung kalte blant annet verket for «Berlins nye logo».

Berlin_Nationaldenkmal_Kaiser_Wilhelm_mit_Schloss_1900
Slottet rundt 1900, dengang det var en mer naturlig del av Berlin.

Rambergs installasjon er helt klart det største og mest kjente, men flere kunstneriske prosjekt brukte Palast der Republik som scene og inspirasjonskilde før den endelige rivingen ble påbegynt i 2006. Høsten 2004 padlet jeg for eksempel sammen med studentvenner gjennom det nedstrippede råbygget, som for anledningen hadde blitt fylt med vann. Den originale bruken av bygningsmassen gjorde at motstanden mot rivningen økte i Berlin, men tross protester hadde berlinerne selv lite innflytelse på avgjørelsen fordi alt ble vedtatt på føderalt nivå. Og i resten av Tyskland var pussig nok ønsket om et slott i Berlin mye større enn i hovedstaden selv. Så sent som i 2013 gjennomførte avisa Berliner Zeitung en representativ spørreundersøkelse som viste at over seksti prosent av berlinerne fortsatt var imot hele slottet. Nå som fasaden begynner å bli ferdig er det heller ikke blitt noen merkbart større entusiasme å spore i gatene, berlinerne er fortsatt langt fra overbevist om at dette svindyre ny-slottet var en særlig god idé. Det synes ikke Ramberg heller: «Når noen forsøker å gjenskape historien ved å bygge en kopi av et slott som britene bombet under WWII og som DDR rev resten av i 1959 så begår man feilen at man ikke vil ha den viktigste erkjennelse som Tyskland har fått FORDI de har opplevd to verdenskriger og en kald krig», forklarer han og fortsetter: «Det blir som å kirurgisk gjenskape jomfruhinnen før et ekteskap…. man blir ikke jomfru av den grunn. Tyskland har vokst pga sine feil. Tvilen har blitt kulturell kapital pga disse mørke kapitlene – når man ønsker å gå tilbake til uskyldige tider sletter man også intelligensen og kunnskapen, det blir en slags nasjonal politisk lobotomering.»
Til tross for sin motstand mot gjenoppbyggingen av slottet stiller derimot ikke Ramberg seg negativ til ideen om at verket hans igjen skal få lyse fra Berlins mest omstridte plass.
«Jeg er positiv til at de vil ha min tvil, men er kritisk til om de klarer å få dette til å bli noe mer enn en desperat blanding av historisme og Contemporary Germany,» sier han.
Sjefsarkitekten bak det nye slottet derimot, italienske Franco Stella, trengte ikke mange dagene før han protesterte mot de tre museumssjefenes forslag. Han mener at Rambergs installasjon vil vansire det arkitektoniske uttrykket, snarere enn å tilføre noen merverdi. Førstkommende mandag skal Ramberg diskutere forslaget med meningsmotstandere i Deutschland Radio, debatten er altså langt fra omme, snarere bare så vidt i gang. Hva som til slutt blir utfallet blir nok ikke avgjort før om lang tid, men en ting er i hvert fall klart: Tvilen ruver fortsatt over denne historiske tomta i hjertet av Berlin.

Historiens lærepenger -Kan en bok om nazismens tilblivelse fortelle oss noe om fascistisk oppblomstring i vår egen tid?

[Publisert i Dagbladet 8. juli 2017]

Kommentar om boka «Nazismens idéunivers» av Carl Müller Frøland, Vidarforlaget

Når oppsto nazismen? Det opplagte svaret er at den oppsto med Adolf Hitler. Men doktorstipendiat Carl Müller Frøland viser i sin nye bok, «Nazismens idéhistorie», at nazismens røtter kan spores mye lenger tilbake i tysk idéhistorie. Allerede med Johan Wolfgang von Goethe og Sturm und Drang-bevegelsen på slutten av 1700-tallet begynte tyske filosofer og kunstnere å dyrke de irrasjonelle og følelsesbestemte sidene av mennesket, som en reaksjon på den franske fornuftstenkningen. I dette idékomplekset fikk naturen en sentral rolle, da forstått som en mystisk kraft som både kunne være skapende og ødeleggende.

Caspar_David_Friedrich_-_Der_Wanderer_über_dem_Nebelmeer
Kroneksempelet på tysk nasjonalromantikk: Caspar David Friedrichs Der Wanderer über dem Nebelmeer

Naturkraften kunne bare føles, den var utilgjengelig for fornuften. Denne naturmystikken er selvfølgelig milevis unna nazistisk hatideologi, men Frøland viser på grundig vis hvordan disse ideene flyter inn i nazistenes naturreligiøse svermeri. Naturen er en kraft den ariske rasen står i en unik kontakt med. På 1800-tallet videreutvikler tenkere som Paul de Lagarde og Juliuis Langbehn disse ideene og trekker samtidig fram jødene som ariernes naturlige motpol og fiende. Jødene er omflakkende og har ikke noe forhold til jordsmonnet og naturen som omgir dem. Samtidig er de skyld i den dekadente moderniteten, de dyrker materialismen og kapitalismen. Denne giftige cocktailen av nasjonalistisk naturdyrkelse og xenofobi gled lett ned i mange tyskeres struper etter første verdenskrig, og konsekvensene kjenner vi så alt for godt.

Frøland nevner Anders Berhring Breivik og ISIL i forordet, men dessverre trekker han ikke linjene framover senere i boka. Når en norsk forfatter først tar for seg nazismens idéhistorie ville det også vært interessant med flere blikk på situasjonen i Norge før krigen. Det var jo ikke slik at vi var helt ukjente med nazistiske ideer før tyskerne seilte opp Drøbaksundet 9. april 1940.

nazi_omslag_finale.jpg

Men til gjengjeld viser Frøland klart og detaljert hvordan Hitlers hatideologi ikke oppsto i noe vakuum, men som en følge av rasistiske og anti-liberale strømninger i samtiden. Og selv om Hitler fra august 1934 var enehersker i Tyskland kunne han ikke sette alle sine fascistiske og rasistiske ideer ut i live øyeblikkelig. For å få med seg folket måtte det skje sakte og subtilt. De humanistiske normene måtte overskrides med museskritt, slik at det ble nesten umerkelig for den jevne borger. Det var først hvis de stoppet opp og så seg tilbake at de virkelig kunne se hvor langt samfunnet hadde beveget seg bort fra de tidligere moralske grenselinjene. Slike moralske grenseoverskridelser kan fort avfeies som uviktige i sin samtid, men blir fort brikker i et tydelig spill for ettertiden. Slik gir «Nazismens idéhistorie» oss, litt indirekte, en viktig lærdom: Når politikere og presidenter begynner å benytte seg av hatretorikk og sette grupper opp mot hverandre har vi all grunn til å bli bekymret, og enda større grunn til å kjempe klart imot det.

Knausgårds tyske parademarsj

Sto på trykk i Dagbladet lørdag 27. mai
-Med sitt Hitler-essay og følsomme vesen har Knausgård denne uka virkelig erobret Tysland.

size=708x398
Foto: rbb

Da Karl Ove Knausgård entret scenen i Berlin mandag 22. mai fikk han en mottagelse en rockestjerne verdig. Over 900 mennesker klappet «den norske stjerneforfatteren» inn i den utsolgte salen. I tyske medier snakker man om en Knausgård-hype, og journalisten Richard Kämmerlings slo like godt fast at Knausgård er «en av de viktigste forfatterne i vår tid» i Die Welt. Knausgård var denne uka i Tyskland for å promotere siste bind av «Min Kamp», som nå endelig er ute på tysk. Det er to år siden forrige bind utkom og forventningene til den siste boka har derfor rukket å bygge seg kraftig opp, noe den store salen i Berlin illustrerte tydelig på mandag. Klappsalvene som fulgte Knausgård derfra og videre til Frankfurt og München gjør det lett å glemme at «Min Kamp» faktisk hadde en treg start i Tyskland. Riktignok fikk bind 1 gode kritikker da den ble utgitt i 2011, men tyskerne kastet seg ikke over romanrekken på samme måte som vi gjorde i Skandinavia.

Kanskje var det fordi Tyskland er et så enormt bokmarked, det er ikke lett for en helt ukjent forfatter å fange folks oppmerksomhet. Men på den annen side har Maja Lunde klart akkurat det nå i år med sin debutbok «Bienes historie». Denne uka surrer hun og biene aller øverst på Spiegels velrennomerte bestselgerliste, for andre uke på rad. På samme liste har Knausgård kommet inn på en 18. plass, men det er kun etter noen få dager i salg, neste uke er han nok betraktelig høyere oppe. Forlagets valg, å gi bøkene enkelttitler, kan også ha gjort det vanskeligere for de tyske leserne å forstå hvilken abnorm litterær kraftprestasjon de egentlig hadde fått mellom hendene. Bøkene går riktignok til sammen under tittelen «Das autobiografische Projekt» (det selvbiografiske prosjektet) på tysk. Men det er en utsøkt tørr og deskriptiv tittel, slik nesten bare tyskerne kan lage dem, og langt fra originalens inntrengende, desperate og tabuoverskridende konnotasjoner.

Likevel er det ikke vanskelig å forstå hvorfor forlaget, Luchterhand, mente at å bruke tittelen Mein Kampf på tysk ville ødelegge mottagelsen og forvirre leserne. I 2016 kom også en kommentert utgave av Hitlers originale «Mein Kampf» ut i Tyskland, etter å ha vært unndratt markedet i 71 år, dermed kunne forvirringen blitt total i landets bokhandler. I stedet valgte forlaget å gi hvert bind en enkel verb-basert tittel. Bind 1 ble dermed til «Sterben» (dø), deretter fulgte «Lieben» (elske) «Spielen» (leke) «Leben» (leve) «Träumen» (drømme) og nå har tyskerne kommet til det siste, monumentale bindet, nemlig Kämpfen (kjempe) på 1280 sider.

size=708x398-1
Her intervjuer journalist Thomas Böhm Knausgård i Berlin. Jeg har også blitt intervjua av ham, det er antagelig det nærmeste jeg noensinne vil komme Knausgård eller den slags berømmelse. Man må ta til takke med det man får! Foto: rbb

Så hvordan ble denne innledende likegyldigheten forvandlet til mediestormen vi opplevde denne uka? Akkurat som nordmenn har tyskerne de siste tiårene begynt å skjele kraftig vestover når det kommer til kultur. Når Knausgård høstet så store ovasjoner i USA gikk det derfor ikke upåaktet hen i Tyskland heller. Det virkelige store gjennombruddet kom først med bind fem høsten 2015. Da åpnet tyskerne virkelig øynene opp for verket, og for mannen. Selv seriøse litteraturanmeldere klarer nemlig ikke helt å unngå å nevne hvor kjekk Knausgård er. Det er et moment som ikke kom like uttalt frem i Norge, for tyskerne er nordmenn fortsatt litt eksotiske. Men selv etter all denne positive oppmerksomheten de siste årene innrømmet Knausgård fra scenen mandag at han hadde vegret seg for å dra til Tyskland for å promotere bind seks. Årsaken var hans rund 500 sider lange essay om Hitlers Min kamp. Tyskerne kunne faktisk takke Knausgårds mor for at han nå satt på scenen, hun hadde nemlig insistert på at han måtte dra.
Og hvordan har reaksjonene blitt på Knausgårds Hitler-analyse?
Det store antallet anmeldelser er jevnt over svært positive. Knausgårds bok har vært den åpenbare prioriteten i alle de store avisene denne uka og han får derfor lange og velskrevne anmeldelser. Men det er også lett å lese at «Kämpfen» ikke er kritikernes yndlingsbind i serien. Mange kaller den et meta-bind, som i motsetning til de andre ikke kan leses for seg. Og essayet om (blant annet) Hitler, «Navnet og tallet», blir av flere ansett for å være bokas svakeste punkt. Særlig kritisk er taz’ anmelder, Hanna Engelmeier, som mener Hitler-essayet minner om noe en «flittig, men lite begavet, student» kunne ha skrevet. Hun fastslår også at bind seks er «en krevende, til tider irriterende og tilsynelatende helt uredigert» tekstmasse. Ved slutten av boka er hun i det hele tatt lettet over at verket har kommet til veis ende, der hun sammenligner det med en kjærlighetsforhold med en ulykkelig, men nødvendig, slutt. Andre anmeldere avviser ikke essayet like klart, men beskriver det som en «forelesning i historie», altså verken særlig nyvinnende eller litterært interessant.

I Tyskland vekker essayet også assosiasjoner til Thomas Manns korte tekst, «Bruder Hitler» fra 1938. (Det kan du lese her) Ulrich Greiner i Die Zeit mener at tankerekkene i de to tekstene er svært like, bortsett fra at Mann trengte syv sider på det Knausgård, mange tiår senere, trenger nesten fem hundre på. Spiegels Volker Weidermann syns også det er forunderlig at Knausgård, i en bok som er så spekket med referanser som bind seks, ikke nevner Manns tekst med et ord, for her følger han klart i Manns fotspor, etter hans syn. Tyskerne undrer seg også over at Knausgård har valgt å bruke så mye plass på Hitler. Han er jo deres skamplett, ikke nordmenns. Men samtidig er det en viss lettelse å spore blant skribentene i at andre tar tak i Hitler, og en nysgjerrighet på hvordan Hitlers hatske tekst ser ut for mannen med det «intense, stålblå blikket». Radio, tv og utallige avisoppslag, uka som nå går mot slutten har vært en endelig kroning av Knausgård i Tyskland. Til høsten kommer de to første bindene av hans årstidskvartett, og folk har allerede begynt å glede seg.

Når Norge blir hovedland på Frankfurt bokmesse i oktober 2019 kan vi derfor takke Knausgård når tyske aviser ikke bare trykker saker om norsk krim og natur. For med ham har dagens tyskere igjen, i stort omfang, fattet interesse for samtidslitteratur fra Norge. At det kan skjule seg verdenslitteratur bak gjerdene i norske, sosialdemokratiske hjem var en tanke som ikke hadde slått dem. Men nå har Knausgård åpnet denne porten, og det innebærer at det også vil bli enklere for andre norske samtidsforfattere å slå igjennom. Kanskje til og med uten å være store i USA først.
Men når det kommer til Knausgårds erobring av Tyskland er det bare å stemme i den, noe utbrukte, strofen «First we take Manhattan, then we take Berlin». For sjelden har den vært mer passende.