Et slott til besvær

Midt i sentrum av Berlin, på enden av paradegaten Unter den Linden og ved bredden av elva Spree, har et gedigent praktbygg begynt å ta form. For eldre berlinere vekker konstruksjonen allerede minner, de har sett dette bygget før, i en mer original utgave. Det er nemlig Berlins gamle barokkslott som nå ser dagens lys, igjen. Høsten 2019 skal slottet gjenåpnes som Humboldt Forum, et museum viet verdenskultur, historie og språk.

t15730
Lars Ø. Rambergs Zweifel-installasjon i 2005, på toppen av det gamle Palast der Republik. Foto: Lars Ø. Ramberg

Mange har drømt om denne gjenoppbyggingen helt siden øst-tyske myndigheter sprengte restene av slottet i 1959, andre mener prosjektet, med en kostnadsramme på godt over fem milliarder kroner, er tidenes sløseri.

De siste ukene har den evige debatten rundt byslottet også tatt en helt ny vending. På den 70 meter høye kuppelen sto det originalt et gullkors, nå er spørsmålet om dette også skal få pryde toppen av det gjenoppbygde slottet. Motstanderne mener at museumsbygget ikke kan smykke seg med et slikt lite inkluderende religiøst symbol. Forsvarerne mener derimot at korset må med for å bevare mest mulig av den historiske konteksten.

Debatten har vært fastlåst, men i forrige uke kom de tre sjefene for Humboldt Forum, Neil MacGregor, Horst Bredekamp og Hermann Parzinger på banen med et overraskende kompromissforslag hvor den norske konseptkunstneren Lars Ø Ramberg verk «Zweifel», som betyr tvil på tysk, står i sentrum. Ramberg har bodd i Berlin siden 1998 og er kjent for sine stedsspesifikke installasjoner. Han har vist verkene sine på en rekke viktige internasjonale biennaler, som Venezia-biennalen.
Museumsdirektørenes forslag var nå å sette opp korset, men samtidig, som en motpol, å sette opp Rambergs installasjon på taket over slottets østside.

schlossplatz_01
Slik skal det “nye” gamle slottet til slutt se ut, ikke anakronistisk i det hele tatt.

Hvorfor blir en norsk kunstners verk dratt inn som en mulig løsning på tyskernes evige slottsdilemma? For å finne svaret må vi tilbake til Berlin i januar 2005 da Ramberg skrev seg inn i berlinhistorien med sitt lysende kunstverk. Kunstprosjektets visuelle midtpunkt var sju hvite bokstaver som til sammen stavet ordet Zweifel på tysk. Disse rundt åtte meter høye bokstavene monterte han på toppen av bygget som sto på tomta den gang, nemlig DDRs Palast der Republik (Republikkens palass). Palasset var blitt bygget på 70-tallet i en modernistisk stil og hadde huset DDRs totalitære parlament, folkekammeret. Men det hadde også vært et slags folkets hus for øst-tyskerne. Her kunne de gifte seg, spise på restaurant, gå på dansetilstelninger og til og med bowle. I 2002 hadde den tyske forbundsdagen vedtatt at det skulle rives, etter en debatt som hadde pågått helt siden Tysklands gjenforening. Ramberg hadde fulgt debatten tett og mente den sa noe viktig om det nye Tyskland. Han forklarer selv ideen slik:
«ZWEIFEL er et monument over Diskursen – som også er fundamentet for den kollektive tvilen som betegner den tyske gjenforeningen – tvil er det 21 århundres intelligens – og mitt prosjekt var, og er, en tribute til Tyskland dype erkjennelseskultur – en kultur Norge i stor grad mangler.» De tre museumssjefene forklarer forslaget om å sette opp Rambergs verk igjen med noe av den samme argumentasjonen: «Tvilen var et avgjørende element i den prøyssiske opplysningstiden og fungerte lenge side om side med det kristne korset. Det er den vi har å takke for alle de store forskningsmessige og intellektuelle framskrittene som ble gjort i det 18. og 19. århundret.» Deretter avslutter trioen sin uttalelse med å fastslå: «Tvilen var alltid en beboer av dette huset.»

Lyset i de hvite bokstavene som Ramberg skrudde på en iskald januarkveld i 2005 var har altså festet seg til tyskernes netthinner mye lenger enn de selv lyste. Ramberg mente, for øvrig, som så mange andre i Berlin, at DDR-palasset burde bevares, men påpeker sterkt at hans «Palast der Zweifels» (tvilens palass) hele tiden må forstås som et kunstverk og ikke et innlegg i den debatten. Slik forsto berlinerne det også. Tvilen lyste ned på dem i fire måneder fra det nedstrippede palasset og ble kilde til mange samtaler og assosiasjoner. Storavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung kalte blant annet verket for «Berlins nye logo».

Berlin_Nationaldenkmal_Kaiser_Wilhelm_mit_Schloss_1900
Slottet rundt 1900, dengang det var en mer naturlig del av Berlin.

Rambergs installasjon er helt klart det største og mest kjente, men flere kunstneriske prosjekt brukte Palast der Republik som scene og inspirasjonskilde før den endelige rivingen ble påbegynt i 2006. Høsten 2004 padlet jeg for eksempel sammen med studentvenner gjennom det nedstrippede råbygget, som for anledningen hadde blitt fylt med vann. Den originale bruken av bygningsmassen gjorde at motstanden mot rivningen økte i Berlin, men tross protester hadde berlinerne selv lite innflytelse på avgjørelsen fordi alt ble vedtatt på føderalt nivå. Og i resten av Tyskland var pussig nok ønsket om et slott i Berlin mye større enn i hovedstaden selv. Så sent som i 2013 gjennomførte avisa Berliner Zeitung en representativ spørreundersøkelse som viste at over seksti prosent av berlinerne fortsatt var imot hele slottet. Nå som fasaden begynner å bli ferdig er det heller ikke blitt noen merkbart større entusiasme å spore i gatene, berlinerne er fortsatt langt fra overbevist om at dette svindyre ny-slottet var en særlig god idé. Det synes ikke Ramberg heller: «Når noen forsøker å gjenskape historien ved å bygge en kopi av et slott som britene bombet under WWII og som DDR rev resten av i 1959 så begår man feilen at man ikke vil ha den viktigste erkjennelse som Tyskland har fått FORDI de har opplevd to verdenskriger og en kald krig», forklarer han og fortsetter: «Det blir som å kirurgisk gjenskape jomfruhinnen før et ekteskap…. man blir ikke jomfru av den grunn. Tyskland har vokst pga sine feil. Tvilen har blitt kulturell kapital pga disse mørke kapitlene – når man ønsker å gå tilbake til uskyldige tider sletter man også intelligensen og kunnskapen, det blir en slags nasjonal politisk lobotomering.»
Til tross for sin motstand mot gjenoppbyggingen av slottet stiller derimot ikke Ramberg seg negativ til ideen om at verket hans igjen skal få lyse fra Berlins mest omstridte plass.
«Jeg er positiv til at de vil ha min tvil, men er kritisk til om de klarer å få dette til å bli noe mer enn en desperat blanding av historisme og Contemporary Germany,» sier han.
Sjefsarkitekten bak det nye slottet derimot, italienske Franco Stella, trengte ikke mange dagene før han protesterte mot de tre museumssjefenes forslag. Han mener at Rambergs installasjon vil vansire det arkitektoniske uttrykket, snarere enn å tilføre noen merverdi. Førstkommende mandag skal Ramberg diskutere forslaget med meningsmotstandere i Deutschland Radio, debatten er altså langt fra omme, snarere bare så vidt i gang. Hva som til slutt blir utfallet blir nok ikke avgjort før om lang tid, men en ting er i hvert fall klart: Tvilen ruver fortsatt over denne historiske tomta i hjertet av Berlin.

Historien om et hus – Livet på en tikkende bombe

 

Andre verdenskrig, de allierte er i gang med sine nattlige bombetokter over Berlin. Rett sør for sentrum slipper et fly ut en 50 kilos bombe. Målet er kanskje krigsindustrien ved Landwehrkanal, på grensen mellom bydelene Alt-Treptow, Kreuzberg og Neukölln. Bomben faller og faller, men i stedet for å nå bakken med et brak synker den ned i den våte myrjorda som denne bydelen er ekstra rik på der den ligger på høyde med elva Spree og kanalen. Tiden går, byen begynner å stable seg på beina. Fredspakter blir inngått mellom internasjonale stormakter, Berlin blir oppdelt i et slags soneforsvar mot seg selv. Bomben kommer i den amerikanske sonen, men på den andre siden av gata ligger den russiske.
Mens vestmaktenes samarbeid går ypperlig blir avstanden til øst stadig større, i 1949 er delingen av Tyskland, og Berlin, et faktum. Den andre siden av gata er nå plutselig blitt et annet land.

img_3962
Det som var igjen av Heidelbergerstr. 15-18 i september 2016.

I både Vest- og Øst-Berlin settes det i gang storstilte statlige boligbyggingsprogram. Boligmangelen skal bekjempes og befolkningens gunst vinnes. På grensen mellom øst og vest, i Heidelbergerstraße 15-18, setter Neukölln boligsamvirke opp 60 moderne utleieleiligheter. Kjellerne kan ikke ha vært av det grundige, dype slaget, for bomben fra andre verdenskrig får ligge der i fred. I 1960 står bygget ferdig. Vest-berlinere flytter inn og nyter de moderne fasilitetene, her slipper man å dra kull opp i fjerde etasje og ingen må gå på do i gangen, eller enda verre, i bakgården. Fra utgangsdøren går man rett ut i Øst-Tyskland, en ren praktikalitet. Inntil 13. august året etter. Da beboerne denne morgenen åpner døra ser de soldater trekke piggtråd bortover fortauet. Plutselig kan de ikke lenger krysse gata. De kan ikke lenger vandre ned til Spree eller ta seg en tur i Treptower Park, snart kan de ikke en gang se over til naboene i øst. For at beboerne i det hele tatt skal kunne komme seg ut, er øst-tyskerne så vennlige å bygge muren noen meter inn på eget område. Noen flytter, men huset står, det blir billig å bo slik på verdens ende, med en himmelretning mindre, mange må lære seg å sette pris på sånt.


28 år senere står huset plutselig midt i en by igjen. En ny by. Muren har etterlatt seg en fysisk tomhet det skal ta tiår å tette. Mens folk valfarter til tidligere østlige bydeler som Prenzlauer Berg og Friedrichshain får dette området ligge i fred. Det er ikke hipt. Men det er rimelig. Og sentralt. Og fullt av tomme tomter. Det er bare et spørsmål om tid. Først dukker det opp ett nybygg, så et til. I løpet av noen år blir hele den gamle dødssonen bygget igjen. På andre siden av gata ligger det nå to matbutikker. En dyr og en billig. De fleste fra Heidelbergerstraße 15-18 går til den billige. Så en dag får de brevet i posten. Boligsamvirket ber dem flytte. De to bygårdene er forfalne, å pusse dem opp blir for dyrt. Det er billigere å få de gamle leietakerne ut og bygge noe nytt. Noe stiligere. Noe de tidligere beboerne ikke har råd til å bo i. Leietakerne aksjonerer til ingen nytte. Noen nekter. Bare uker før huset jevnes med jorden ser jeg lys og bevegelse bak et vindu. For dette er naboene mine. Eller, de var naboene mine.

Jeg ser på mens en enorm gravemaskin river veggene ned og blottlegger det som bare for noen måneder siden var private rom. Støvet er så tjukt at jeg merker det i brystet resten av dagen. Noen uker etter er alt borte. Noen uker etter det begynner de å grave i jorda. Denne uka fant de bomben. 2500 mennesker måtte evakueres for dagen. I Berlin har man en egen avdeling som tar seg av detonering av bomber. Myndighetene regner med at det fortsatt finnes rundt 3000 av dem i Berlins sumpjord. Dette var den sjette som ble funnet i år. Leietagerne i Heidelbergerstraße 15-18 levde på en tikkende bombe. Når bor de ikke lenger i området, så jeg får ikke spurt dem. Men jeg er ganske sikker på at de ville vært enige i at Berlins farligste tikkende bombe ikke ligger i jorda, men i det som skjer over den, hvor stadig dyrere nybygg skyver fattigere sosiale lag lenger og lenger ut i periferien.

Valgkamp på bortebane

Kommentar i Klassekampen fra 13. august.
–Kuppforsøket i Tyrkia har også kuppet den tyske debatten

Da statskuppet i Tyrkia skjedde natt til 15. juli tok det ikke lang tid før hendelsen ble det store samtaletemaet i Neukölln, en av bydelene i Berlin med høyest andel tyrkere. Det ble snakket og diskutert i barer, kiosker og tehus, men det var nok kun i kioskene at tyskere og tyrkere eventuelt utvekslet meninger. For selv om folk lever side om side med hverandre i Neukölln betyr det ikke at man nødvendigvis snakker så mye med hverandre. På vei hjem fra baren gikk jeg forbi flere tyrkiske kafeer, der sitter tyrkiske menn og drikker te, spiller kort og ser på fotball. Men denne kvelden var tv-ene skrudd over på tyrkiske nyhetskanaler. Jeg fikk lyst til å gå inn og spørre hva de tenkte om det pågående kuppet, men tok meg i det, selv uten alkohol i blodet ville det vært å bryte en uskreven regel. De tyrkiske herreklubbene er bare for medlemmer og ikke noe sted en ukjent kvinne valser inn.

3ime2604.jpg
Erdogans makt strekker seg også langt inn i Tyskland. Foto: Ntv.de

Dagen etter bydde derimot sjansen seg, i det jeg satt i en taxi. Som så mange andre vesteuropeere i Berlin er det først og fremst de tyrkiske drosjesjåførene jeg snakker lenger med. Denne drosjesjåføren var, som så mange tyrkere i Tyskland, stor fan av president Erdogan. Da jeg påpekte at jeg syntes det var skremmende at så mange journalister ble kneblet, viste han svært liten forståelse for problemet. ”Drittsekk!”, sa han, og pausen ble akkurat så lang at jeg følte det var myntet på meg, før han fortsatte ”hvis noen kaller deg det uten grunn har du rett til å forsvare deg.” Jeg prøvde å påpeke at noen kanskje kunne ha en god grunn til å kalle meg, eller Erdogan, drittsekk, men det var uansett klart at vi aldri kom til å enes om pressefrihetens udiskutable verdi.

Disse motsetningene i holdninger mellom mange tyskere med tyrkiske røtter og den tyske befolkningen generelt har blitt umulig å ignorere etter kuppet. Søndag for to uker siden demonstrerte nesten 40 000 i Köln til støtte for Erdogan. En av kampsakene var gjeninnføringen av dødsstraff i Tyrkia. Samtidig skapte demonstrasjonen nok en gang problemer i de tysk-tyrkiske forbindelser. Erdogan ville selv tale i Köln, via liveoverføring, noe det tyske rettssystemet nektet ham. Dermed hevdet Erdogan at Tyskland støttet terrorister, siden kurdiske PKK-ledere hadde fått overføre en tale i Köln tidligere.

pro-erdogan-demo-100~_v-gseagaleriexl.jpg
Fra demonstrasjonen i Köln. Foto: wdr.de

Tyskerne provoseres stadig mer over at Erdogan bedriver så heftig opinions- og valgkamp i et annet land. Presidenten pisker opp stemningen blant tyrkerne i Tyskland og kritiserer mer enn gjerne tyske politikere. I 2014 sa han på et Tysklandsbesøk at han ikke ville se De Grønnes politiker Cem Özdemir i ”sitt land” igjen, etter at sistnevnte kritiserte ham for å drive valgkamp i Tyskland. Situasjonen ble ikke bedre da det tyske parlamentet anerkjente drapet på armenerne som et folkemord i fjor. Erdogans kritikk var da igjen heftig og som følge av dette har Özdemir, og andre tyske politikere med tyrkiske røtter, mottatt en rekke drapstrusler og får nå politibeskyttelse.
Ser man på tallene er Erdogans tysklandsfokus forståelig nok. 1,4 millioner tyrkere i Tyskland kunne i 2015 stemme ved det tyrkiske parlamentsvalget. Av dem valgte 59,7% Erdogans parti AKP, det er over ti prosent mer enn det de fikk i Tyrkia. Tyskland tillater myndige, som oppfyller visse kriterier, å ha to pass. Dermed kan rundt 530 000 tysk-tyrkere gå til urnene i begge land. Etter kuppforsøket har debatten om denne dobbeltpassregelen blusset opp igjen. Spiegels kommentator Jakob Augstein mener at ordningen fører til dårligere integrering, og CDU vil nå avskaffe dobbeltpassene. Når Erdogan-supportere i Tyskland banker opp tyrkiske meningsmotstandere, og sprer flyveblader om at man ikke skal handle inn i butikker de antar (ofte feilaktig) drives av Gülen-sympatisører, vitner det i hvert fall ikke om god demokratiforståelse. Men for president Erdogan har denne polariserende taktikken så langt vist seg å være en suksess, også på bortebane.

I april skrev jeg også om Erdogan og Tyskland, dengang var det Erdogans manglende selvironi og humor som var mest i fokus:
https://berlinerliv.wordpress.com/2016/04/15/boehmermann-nar-virkeligheten-overgar-satiren/

Krisa i Köln

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 09.01.2016. Disse hendelsene er enda ikke ferdig etterforsket og oppklart, men faktum er at de vil prege Tysklands flyktningedebatt for lang tid fremover. Nye momenter kommer frem stadig og jeg vil oppdatere denne når politiet har konkludert.

Tysk innvandringsdebatt startet året med rakettfart

Å reise til Köln med tog er den vakreste måten å ankomme byen på. Etter å ha gått ut av jernbanehallen er Kölns gotiske katedral det første man ser der den fortsatt rager i været over syv hundre år etter at den ble bygget. Enten man er kristen eller ikke: På mirakuløst vis ble katedralen stående i et sentrum av ruiner etter de alliertes bombetokter under andre verdenskrig. Det er slikt som får en til å tenke på tiders gang og menneskelig skaperkraft og destruktivitet. På Nyttårsaften var det dessverre ingen som fikk muligheten til å stå slik og tenke lett høytravende tanker i Kölnerdomens skygge. I stedet ble de møtt av fortettet menneskelig destruktivitet uten retrettmuligheter.

14904c003d2288f0-data
Domplassen natt til 1. januar. Foto: Express.de

Mellom 1000 og 2000 mennesker hadde samlet seg på plassen, derav et overtall av menn med nord-afrikansk og arabisk opprinnelse, i følge vitner og Kölns politi. Det ble avfyrt raketter inn i folkemengden, slåsskamper og panikk oppsto. Ikke noe av dette er særlig oppsiktsvekkende, rakettbruken i Tyskland er ekstrem. Jeg har sjeldent våget meg ut på nyttårsaften i Berlin, særlig etter at jeg opplevde at det ble skutt en rakett mot meg. I Köln velger politiet rundt midnatt å tømme plassen for folk, noe som gjør at det blir en ekstrem trengsel inne i stasjonsbygget. Det er nå situasjonen eskalerer enda et hakk, i trengselen blir kvinner befølt, frastjålet verdisaker, sjikanert og flere blir penetrert med fingre. Det hele bærer preg av å være organisert. Samtidig er ikke stasjonen kölnerpolitiets ansvar, men Bundespolitiets, dermed blir ansvaret også pulverisert. Først i dagene etter hendelsene, når anmeldelsene begynner å strømme inn, blir omfanget av voldshandlingene klart: 120 tilfeller av tyveri og seksualisert vold .

Politipresidenten i Köln, Wolfgang Albers, snakker om «straffbare handlinger av en helt ny dimensjon». Etter langhelgen som skapte en ekstra treg start på året tar saken av i media denne uken, og ikke minst på internett. Rykter svirrer, usannheter blir fremstilt som fakta, et såpass ansett magasin som Focus skriver dette på nettsiden sin: «En gruppe på tusen asylsøkere ute av kontroll». Det har de ikke hatt noen dekning for å skrive, det meste tyder på at det er snakk om kriminelle kjenninger av politiet, og langt fra tusen begikk de avskyelige handlingene.

focus_201601081829_full_1
Sexisme, hils på sexisme.  Etter hendelsene i Köln klarer nyhetsmagasinet Focus å svare med denne utrolige forsiden. At Tyskland er en mye mer sexistisk land enn Norge har jeg også skrevet om før: Det er godt å være mann i Tyskland

Borgemesteren i Kön, Henriette Reker, klarer også å forverre situasjonen denne uken ved å gi kvinner tips som å «holde en armlengdes avstand» for å være trygge i store folkemengder. At dette kommer fra en kvinne som tidligere i høst ble knivangrepet av en nynazist og lå i koma i flere dager er mildt sagt oppsiktsvekkende. Heldigvis vekket uttalelsene raskt harme i Tyskland og ingen andre politikere har sagt noe lignende. Snarere snakkes det om å sende folk ut av landet, øke overvåkningen på offentlige plasser og gi flere ressurser til politiet.

Men at Tyskland i dag er et klart mer spaltet land enn for noen år siden er det ingen tvil om.

Heldigvis finnes det ikke noe tysk Human Rights Service som har klippekort inn i tyske avisspalter hver gang ordet ”muslim” dukker opp, men på internett finner du mange av deres meningsfeller. Og i avisenes kommentarfelt, som ikke er så flittig og ensrettet brukt i Tyskland som i Norge, har fremmedhatet og posteviljen tatt av denne uka. Debatten i Tyskland er i ferd med å opphetes og polariseres, slik den lenge har vært det i Norge, og i kjølvannet av Pegida og det høyreradikale partiet AfD finner flere plass til å tømme seg for grums. Det er ikke gjort noen nye meningsmålinger etter nyttår, men at Angela Merkels popularitet har falt er det lite tvil om. Hvor mye og hvor lenge gjenstår å se. Men Merkel holder fortsatt på sitt mantra, «Wir schaffen das» (dette klarer vi) og er det et land jeg tror vil kunne takle dette, så er det Tyskland.

Hatet viser sitt ansikt

Denne artikkelen var på trykk for en uke siden, i Klassekampen 7. november, det føles som en evighet siden. Jeg er dessverre stygt redd for at tendensene jeg her skisserer bare vil forsterke seg nå.

Det murres i Tyskland, i kommentarfeltene, på hjørnekneipene, i kjøpesentrene. ”Det er ikke rettferdig at vi skal ta inn så mange når andre land ikke gjør noe”, er det mange som sier, ”vi har nok problemer fra før” mumler andre. I Dresden murres det ikke lenger. Et år har gått siden Pegidas første mandagsdemonstrasjon og nå har de selvtillit nok til å skrike. Etter en sterk nedgangsperiode i vår og sommer har demonstrasjonene igjen nådd godt over 10 000 deltagere, spesielt på årsdagen for organisasjonen. Flyktningkrisen og Merkels ”Willkommenskultur” spiller en stor rolle i fremgangen.. Demonstrantene tror ikke et sekund på Merkels nye mantra: ”Wir schaffen das” (dette klarer vi). ”Wir sind das Volk” roper de i stedet, som om det fortsatt er 1989 og de selv modige DDR-motstandere. Men det er de ikke, og heldigvis er de langt fra noen majoritet, men illustrerende er det. For Pegida tør å rope av full hals nå, og mens deres høyreradikale kjerne blottlegges beskylder de ironisk nok regjeringen for å oppføre seg nazistisk.

pegida-dresden-merkel-uniform-plakat
Merkel som Hitler på PEGIDAs demonstrasjon 19.10.15. Interessant er også støtten til Russland på plakaten bak, mange mener Russland støtter tyske nynazistgrupper, det er en sak verd å undersøke i seg selv. Foto: Michael Kappeler/DPA

På ettårsdagen sørget den tyrkisk-tyske høyreradikale polemikeren Akif Pirinçci for store overskrifter da han hevdet at regjeringen gjerne ville sendt sine egne innvandringskritiske borgere i konsentrasjonsleire, hvis de ikke ”dessverre hadde vært ute av drift”. Og sist mandag sammenlignet Pegidas leder, Lutz Bachmann, den tyske justisministeren, Heiko Maas, med ingen ringere enn propagandaminister Goebbels(!) For noen uker siden brakte til nå ukjente demonstranter også med seg galger reservert for Merkel og SPD-sjef Sigmar Gabriel i toget, en straffesak er innledet.

Pegidas brutale demagogi er for den gjengse tysker naturlig nok avskyelig, men det som nå kommer til overflaten hadde folk flest håpet var dødt og begravd for godt.
Forrige helg ble to syriske flyktninger angrepet av rundt tjue personer i Wismar. De måtte behandles på sykehus. Tre syrere opplevde det samme i Magdeburg, og en syrer ble banket opp i Jena av tre høyreradikale. I tillegg kommer en rekke påsatte branner av flyktningemottak. Det er, som før, ikke tilfeldig at det er i de gamle øst-tyske bundeslandene at denne uttalte fremmedfiendtligheten er sterkest. En nylig meningsmåling som Bild am Sonntag offentliggjorde forrige søndag viste at det innvandringsfiendtlige partiet Afd har økt sin oppslutning med 1 prosent og nå har rekordhøye åtte prosents oppslutning. Det er derimot tallene for det gamle øst som er det virkelig oppsiktsvekkende, der oppnår partiet 15 prosent. I det gamle vest ligger de på syv prosent.

Sjarmerende! Galge reservert til pakket Sigmar Gabriel (I bakgrunnen kan man skimte det som ofte ser ut som et norsk flagg på kveldsbilder. Det er det ikke, det er et gammelt forslag til det tyske flagget, med kors.) Foto: Nadine Lindner/DPA
Sjarmerende! Galge reservert til pakket Sigmar Gabriel (I bakgrunnen kan man skimte det som ofte ser ut som et norsk flagg på kveldsbilder. Det er det ikke, det er et gammelt forslag til det tyske flagget, med kors.) Foto: Nadine Lindner/DPA

Hele 48 prosent av tyskerne at Merkels flyktningepolitikk er gal, 39 prosent mener hun har rett. Men det er også lyspunkter, 50 prosent av tyskerne mener, som Merkel, at Tyskland vil takle denne krisen, 45 prosent mener det ikke er tilfelle.
Det er altså steilere fronter og hardere retorikk i Tyskland nå enn på lang, lang tid og de ekstreme viser ansikt. Dagen før valget i Köln, 17. oktober, ble borgermesterkandidaten Henriette Reker knivstukket ved en valgstand. Gjerningsmannen var forbanna på hennes støtte til flyktningene. Hun ble lagt i kunstig koma, men er nå friskmeldt, og klar for å styre Köln etter at hun vant valget dagen etter. Slike overfall har dessverre også nådd Berlin. Forrige helg ble journalisten Helmut Schümann, som skriver i Tagesspiegel, slått ned på åpen gate i bydelen Charlottenburg av en innvandringsmotstander. Schümann har markert seg som en sterk kritiker av Pegida og AfD, noe han nå altså måtte lide for. Selv har han anmeldt forholdet og skal ellers fortsette som før.

Det samme gjør de mange titusen frivillige som hjelper flyktningene rundt omkring i Tyskland, og det samme gjør den store koallisjonen av CSU/CDU og SPD som nå jobber intenst for å få til en felles plattform og løsning på flyktningeproblemet. Neste Bundestagsvalg er først om to år, mye kan ha skjedd innen den tid. Det er bare å håpe at Merkels mantra da har blitt realitet, og at Tyskland kan vise sine bakstreverske høyreradikale og resten av Europa at de faktisk har ”klart det”.

Russernes inntogsmarsj –At noen hisser seg opp over Osvald-monumentet er absurd, sett fra Berlin.

Jeg husker godt første gang jeg fikk øye på den sovjetiske æreslunden i Alt-Treptow. Eller snarere, så noe jeg ikke skjønte bæret av i horisonten. Jeg var ute på min første sykkeltur i nytt nabolag og med øyne som snart skulle stryke på alle synstester, myste jeg mot det jeg trodde var et sort tårn inne blant trærne. Jeg syklet nærmere og ble stoppet av et smijernsgitter, men ble ikke mye klokere. Jeg befant meg nemlig på baksiden av den 100 000 kvardratmeter store minnelunden og det eneste jeg så var en kunstig høyde med en enorm sort statue på, tretti meter høy.

130623_CA4P6285_Sowjetisches-Ehrenmal-Treptow_999x

Den sovjetiske minnelunden ble ferdigstilt i 1949 og er gravlunden til rundt 7000 russiske soldater. Man kommer inn på området gjennom en av to triumfbuer. Da ser man mot skulpturen ”Mutter Heimat” og derfra går en svak bakke opp til to stiliserte faner i rød granitt, etter sigende tatt fra Hitlers bunker. Herfra ser man ut på hovedanlegget, hvor hvite marmorsteiner med Stalinsitater viser Sovjets historie og der den ravnsorte statuen ”Der Befreier” ruver i enden. Statuen viser en russisk soldat med et barn på armen, et stort sverd i det andre og et knust hakekors under føttene. Altså like lite subtilt som Oslos nye Osvald-monument, bare rundt tusen ganger større. Hele anlegget er i det hele tatt som en Vigelandspark blottet for kunstnerisk visjon, erstattet med diktaturlands fascinerende forkjærlighet for symmetri og lange siktlinjer.
Nå pleies dette monumentet pliktskyldigst av berlins parkvesen til evig tid, vedlikeholdet av de russiske minnesmerkene i Tyskland var nemlig et svært viktig punkt for Russland i gjenforeningsavtalen mellom DDR og BRD i 1992.
treptow140_02gr
Det sovjetiske gravmonumentet har vært en ganske så gjemt kuriositet i Berlin etter gjenforeningen, bare besøkt av en og annen russisk turistbuss og tilfeldige joggere. Men 9. mai hvert år har det vært kransnedleggelser og litt program. Dette er nemlig den såkalte ”Seiersdagen”, da Russland feirer sin seier over Nazi-Tyskland. Bortsett fra for et par år siden da en gruppe øst-tyske veteraner møtte opp i forbudte Stasi-uniformer, har arrangementet skapt få overskrifter, men i år valgte som kjent Putin å slå på stortromma. Mens han forberedte tidenes militærparade i Moskva 9. mai la den Putin-nære motorsykkelklubben ”Nattulvene” ut på en tur som skulle ende ved minnesmerket i Treptower Park. Med seg hadde de et tv-team som rapporterte direkte, og underveis ble de blant annet nektet innreise til Polen. De kom likevel fram til æreslunden 9. mai, og det gjorde hele 10 000 andre russere også. Mange holdt plakater med bilder av familiemedlemmer som var falne i krigen, militære båtluer var å se på en rekke kvinner og T-skjorter med Putinportrett var også et tilbakevendende syn.

dsc_9133_1431194338-1024x576

Men det mest iøynefallende symbolet var den sorte- og oransje St. Georg-sløyfen som nesten alle bar. Sløyfen ble innført av Putin for ti år siden for å minnes de falne russiske soldatene, men etter det har den også blitt et viktig symbol for de prorussiske gruppene i Ukraina, og, synes mange tidligere østblokkland, for generell russisk imperialisme. En så utbredt bruk midt i Tyskland, som nå ligger i tung konflikt med Russland nettopp på grunn av Ukrainakonflikten, var derfor ganske absurd, men berlinerne er tross alt vant med å befinne seg midt i storpolitiske paradokser. Min øst-tyske joggekamerat var dypt provosert, han måtte som ungpioner ofte til minnelunden for å høre appeller og bærer dypt nag til DDR. Men avisenes kommentatorer påpekte jevnt over at man ved å la russerne få ha sin markering uten innblanding viste man også et demokratis storhet.
Dagen forløp også fredelig tross det enorme menneskeoppbudet, og 9. mai vil nok få en betydelig oppslutning også i årene fremover i Treptower Park.

Men når Berlin kan leve med et gigantisk kommunistmanifest midt i byen og en årlig nasjonalistisk feiring fra en storpolitisk fiende så kan vi sannelig takle å hedre noen kommunistiske krigshelter utenfor Oslo S også.

Vaksinens grenser

Meslingutbruddet i Berlin har blottlagt et nytt skille mellom det gamle øst og vest

Publisert i Klassekampen 7. mars 2015

Det var 18. februar i år at meslingepidemien som har ridd Berlin siden oktober 2014 fikk sitt første fatale utfall. En ett og et halvt år gammel gutt døde av meslinger etter et kort sykehusopphold. Gutten var vaksinert, bare ikke mot meslinger, ennå.
Det tragiske dødsfallet har gjort vaksinedebatten enda mer opphetet i Berlin enn den var fra før, flere skoler har også måttet stenge i mange dager på grunn av meslingutbrudd. Nå har flere politikere og leger tatt til orde for en vaksineplikt, lik den man hadde i tidligere DDR. Der fikk barna søtten ulike vaksiner før de ble atten.

impfung-masern-kind-100~_v-img__16__9__l_-1dc0e8f74459dd04c91a0d45af4972b9069f1135
Foto: dpa

Tjuefem år etter murens fall har dermed nok en holdningsforskjell mellom øst- og vesttyskere blitt synlig i ruinrestene.
I bydelen Marzahn, Berlins utpost i sørøst og en av de med desidert dårligst og brunest rykte, er nemlig vaksineprosenten på 94,1 prosent, høyest i hele Berlin. Dette forklares med den østtyske tradisjonen for vaksinering. I den rike, hippe og vellykkede bydelen Prenzlauer Berg, derimot er situasjonen en annen, kun 79 prosent av barna er vaksinert mot meslinger. Ved første øyekast er det lett å innvende at også Prenzlauer Berg er en gammel øst-bydel, men etter 1989 har dette området opplevd en nesten fullstendig befolkningsutskiftning. Under tjue prosent av de som bodde der i 1995 bor der fortsatt og fra å være et fattig område i DDR-tiden er nå gjennomsnittsinntekten fem prosent høyere enn i Berlin overhodet. Og hvor kom de nye berg-innbyggerne fra? I stor grad er det snakk om berlininnflyttere fra det gamle, og rike, Vest-Tyskland. Begrepet ”Schwabenhass” (”Schwabenhat” Schwaben er et historisk område sør i Tyskland) har sitt utspring nettopp fra situasjonen på dette høydedraget i Berlin hvor velholdne vesttyskere i stor stil overtok leilighetene til de gamle beboerne som ikke kunne holde tritt med de stigende leieprisene lenger. At bydelen, grunnet sin fortid som øst-tysk, også hadde en svært lav innvandringsprosent, mener også mange er en del av grunnen til inntoget fra sør. Her kan hvite vellykkede tyskere leve i fred, uten å bli minnet på de store klasseforskjellene ellers i byen.

2-formatOriginal
«Hva vil dere egentlig her?» Plakat mot “Schwaben” i Prenzlauer Berg.

Men meslinger får de ikke leve i fred for, og mange vil det heller ikke. Holdningen til at barn bør få barnesykdommene heller enn å vaksineres er her på sitt høyeste og journalist i Tagesspiegel, Ulrike Scheffer, kunne denne uken fortelle om ganske sjokkerende holdninger blant jordmødre og barneleger i Prenzlauer Berg. «Det første jordmoren ga meg var et flygeblad hvor det sto: ”Vaksiner er legemsbeskadigelse.» Og selv barnelegen stilte seg kritisk til vaksiner. Disse holdningene overrasker, men det er kanskje ikke så overraskende at det er den bedrestilte delen av middelklassen som har tatt til seg dette tankegodset. I Tyskland, og spesielt i Sør-Tyskland og Sveits, finnes det en sterk og gammel tradisjon for antroposofiske og økologiske livsanskuelser, noen av disse er også vaksineskeptiske. Og Prenzlauer Berg er en bydel gjennomboret av øko-butikker, juicekafeer og yoga-studioer.

Troen på at kroppen blir et religiøst tempel bare vi pleier og forer den riktig er stor, og sprøyter passer ikke akkurat inn i dette bildet.

Men tross slike kvasi-religiøse holdningsmønstre skal ikke vaksinemotstanderne pålegges alt for mye skyld. Smitten har kommet fra asylsøkere fra Bosnia og Serbia hvor vaksineprogrammene på 90-tallet naturlig nok var alt annet enn heldekkende.

Så langt er det dessverre ingen tegn til at helsepersonalet får smitten under kontroll med det første, noe som forhåpentlig får flere til å vaksinere sine små. Berlinerne har derimot ikke gått inn i noe hysterisk modus. Satiremagasinet Titanic publiserte denne uken et foto av en ung Christiane F-aktig jente med en sprøyte i hånda og teksten: «Nå vaksinerer vi oss selv». Humornettsiden Der Postillon skrev at Tyskland nå vil mure inn Berlin for å få meslingeviruset under kontroll. Det minner om situasjonen i Albert Camus Pesten, og ikke minst minner det oss om at gamle skiller mellom øst og vest på mange ulike, og ofte overraskende, måter fortsatt består.