En kunst å være norsk i Berlin -Om vekselvirkningen mellom Tysklands hovedstad og norske kunstnere igjennom mer enn hundre år

Denne artikkelen ble originalt publisert i Kunst Pluss #1 2018

En lørdag ettermiddag midt i november går jeg inn portrommet til pensjonatet Mädchenkammer, midt i Berlin sentrum. Pensjonatet yrer av liv, men typiske turister er det langt imlellom. I stedet for kofferter og hender med romnøkler står folk tett i tett og kikker inn i de ulike hotellrommene. Det som vanligvis er private områder, hvor selv ikke vaskehjelpen kan komme inn hvis det henger et rødt skilt på døra, er i dag åpnet på vidt gap. Ikke en eneste gjest skal bo på pensjonatet denne natten, i stedet har rundt tjue kunstnere inntatt rommene for å lage en éndags utstilling sammen. Blant dem er det mange norske navn, som Martin Skauen, Randi Nygård, Munan Øvrelid, Eli Skatvedt og initiativtaker Crispin Gurholt. Malerier, tegninger, lydinstallasjoner og performancer, her får man se det meste, men hvorfor har Gurholt samlet disse kunstnerne nettopp her, i et pensjonat?

c4acac23e8
Gurholt forteller at stedsspesifikke utstillinger er noe han har holdt på med helt siden han ble uteksaminert fra Kunstakademiet i 1998. Faktisk var en av de første utstillingene hans på et hotell på Storefjell. Termen han lanserte da var ”live photo”, og dette har han videreført og videreutviklet i de snart tjue årene som har gått. Live Photo er stillestående tablåer med mennesker, som tilskuerne kan kikke inn på gjennom for eksempel et butikk- eller bilvindu, eller som her, gjennom en hotelldør. Den aktive tilskueren møter på tilfryste øyeblikk, som ved å ha blitt stoppet i tid også øker i signifikans. Denne kvelden får vi kikke inn på et tablå med tre mennesker. En mann, en kvinne og en gutt. Kvinnen sitter på sengen, en gutt ligger ved siden av henne, mannen står og ser ut av vinduet, stemningen er trykket, dette er alt annet enn starten på en idyllisk helgetur. Mens blikket vandrer over tablået skiller bildene på veggene seg ut fra vanlige hotellroms standardplakater. Det er den svenske kunstneren Per Teljer og tyske Claudia Reinhardt-Teljers arbeider. Begge har jobbet som lærere ved kunsthøyskolen i Bergen og har dermed også tette bånd til den norske kunstscenen. Som de andre kunstnerne holder de nå også til i Berlin. Mens Gurholts tablå framføres blir deres malerier en del av installasjonen. Slike vekselvirkninger kunstnerne imellom var noe av det Gurholt ønsket å oppnå med gruppeutstillingen. Men han påpeker fort at dette ikke var et prosjekt hvor han selv sto som sjef og kurator.

IMG_0998
Martin Skauen foran noen av hans tegninger på Mädchenkammer

-Etter at jeg hadde fått ideen ble vi fort en gruppe på fem kunstnere, og fra det øyeblikket de ble med hadde vi en flat struktur.
Omtrent et år før utstillingen begynte de å lete etter et egnet hotell. De fant Mädchenkammer som hadde ti rom, dermed kunne de leie alle rommene og dele dem ut til kunstnere de ville ha med på prosjektet. Kostnadene? Det rommene kostet per natt, altså 120 euro stykk.
Utstillingen på Mädchenkammer er på mange måter illustrerende for kunstscenen i Berlin. Lett anarkistisk, kunstnerstyrt, med små budsjetter og stor innovasjonslyst. Berlin er byen hvor selv de sprøeste ideer virker gjennomførbare, og disse mulighetene har norske kunstnere benyttet seg av i godt over hundre år.
Gammel tradisjon
De to første store norske kunstnerne som satte klare malerspor etter seg i Berlin var derimot av den langt mer konvensjonelle sorten. Hans Gude og Eilert Adelsteen Normann hadde begge studert ved 1800-tallets toneangivende kunstskole i Düsseldorf, Gude var også lærer i landskapsmaleri der. Landskapsmaleri var, som det passet seg på den tiden, spesialiteten til dem begge. Men mens Gude har malt seg godt inn i den norske kanonen har Adelsteen Normann vært et litt obskurt navn gjennom hele 1900-tallet. Hans norske kystlandskaper gikk rett inn i det tyske borgerskaps hjerter og hjem, men ble av norske kunsthistorikere ansett som uinteressante og rent dekorative malerier. Kan denne motviljen mot Normann ha hatt noe å gjøre med at hans sønn, Eilert Adelsteen Normann Junior, ble leder av Berlin og Potsdam NS under krigen? Det virker ikke usannsynlig at slike utenomkunstlige faktorer kan ha spilt inn. Siden 1985 har Nordnorsk Kunstmuesum bygget opp sin samling av Normanns verker, og Anne Aaseruds bok om ham fra 2013 har også vært med på å gi ham fornyet aktualitet og interesse. Kanskje får han om noen tiår til en større plass når den norske nasjonalromantiske malertradisjonen skal presenteres.
adelsten-normann
Inntil nå har han derimot først og fremst vært husket som den som inviterte Edvard Munch til å stille ut i Berlin for første gang. På en av sine mange reiser til Norge hadde Normann i 1892 sett Munchs utstilling i Tostrupgården. Han ble svært begeistret og siden han var medlem av utstillingskomiteen til Verein Berliner Künstler skrev han et brev til Munch og inviterte ham til å stille ut. Bare en og en halv måned senere, 5. november 1892, var Munch på plass i Berlin for å åpne dørene til det som skulle bli tidenes skandaleutstilling, men samtidig også starten på hans internasjonale karriere.

Utstillingen ble satt opp i Kunstnerforeningens hus i Wilhelmstraße 92. Det var den gang en av Berlins mektigste gater, og skulle senere bli enda mektigere under nazistene, før det meste av den, inkludert Wilhelmstraße 92, ble lagt i grus ved andre verdenskrigs slutt. En uke fikk utstillingen stå før den rasende eldre garde av medlemmene endelig fikk lukket dørene. Men selv den gang var ”all reklame god reklame” og Munch kunne fint vente i Berlin mens skandaleutstillingen gikk sin seiersgang i Köln og Düsseldorf. I desember var maleriene tilbake i Berlin og Munch hang dem opp på nytt, noen kvartaler fra Kunstforeningens lokaler. Nå kunne også et nytt bilde henges opp med de andre, nemlig det av hans nye venn, August Strindberg. De tilhørte nå samme gjeng, sammen med blant annet Gustav Vigeland, Dagny Juell og hennes polske ektemann, forfatteren Stanislaw Przybyszewski. De møttes på stamstedet Zum schwarzen Ferkel, også det sentralt plassert på Unter den Linden. For nåtidens norske kunstnere kan det nesten virke surrealistisk å tenke på at Munch og co flanerte rundt på Unter den Linden, gata som i dag er mest kjent for kjedekafeer, turister og gjenoppbygde murfasader. Men rundt 110 år etter at Munch satte sitt preg på Berlins store paradegate skulle en annen norsk kunstner gjøre det samme, mer om det senere.


Sett i sammenheng med hvor viktige Munchs Berlinår var, er det nesten utrolig å innse at han kun bodde der i rundt to år, samt i noen korte perioder senere. Etter at støvet hadde lagt seg på schnapsflaskene i Zum schwarzen Ferkel skulle det gå lang tid før norske kunstnere igjen satte Berlin på hodet. Paris tok mer og mer over som verdens ledende kunstmetropol, og Berlin ble en by hvor storpolitikk og verdenskriger skulle få utfolde seg, temmelig uberørt av norske billedkunstneres nærværen. Selv om Adelsteen Normanns sønn og Knut Hamsun og hans kunstmalerutdannede sønn, Tore Hamsun, var sterkt nærværende i Berlin under nazitiden får vi la den historien hvile her.

Viktige utvekslingsprogram

Tilbake i dagens Berlin er det en helt annet stemning som råder, heldigvis. Tegneren og performanceartisten Martin Skauen var en av de første Gurholt kontaktet etter at han hadde fått ideen til en felles hotellutstilling. Nå står han i sitt rom mens tilskuerne fniser og tar bilder av kunsten på veggene. Skauen er ikke en av de kunstnerne som tar seg selv alt for høytidelig. I Mädchenkammer viser Skauen noen av sine mest lekne og dyneløftende tegninger, bokstavelig talt. På Instagram har Skauen opparbeidet seg en imponerende følgerskare på 43 000, takket være hans frekke og satiriske tegninger som svært gjerne gir et stikk til kunstnere med et noe oppblåst selvbilde, eller menn som opplever akkurat det motsatte i det de kommer hjem. Skauen tør å leke med tabuer, i tegningene han poster på Instagram parer han sex med humor på en måte som fortsatt virker overraskende og drøyt på mange. På hotellrommets vegger har han valgt ut noen av de som utspiller seg i soverom, det ser egentlig ut som om de var designet for nettopp denne utstillingen, men det var de jo ikke.
Skauen ble uteksaminert fra Statens kunstakademi i 2002 og har hatt fast tilholdssted i Berlin siden 2008. Han kom ned på et Artist in Reisidence-stipend til Künstlerhaus Bethanien, et kunstnerstyrt initiativ som skulle bety svært mye for oppblomstringen av norske kunstnere i byen. Bethanien var et gammelt og ærverdig sykehus i bydelen Kreuzberg, sentralt plassert i Berlin. Men på 70-tallet ble den geografisk sentrale beliggenheten overskygget av en viss mur som gikk rett på baksiden av bygget. Vest-Berlin ville rive det nedlagte sykehuset, men kunstnere og husokkupanter kom det til unnsetning. I 1974 var det reddet, og ulike initiativ flyttet inn, blant dem Künstlerhaus Bethanien. De store lokalene var perfekt for atelierer og utstillinger. Det kom på plass stipend- og utvekslingsprogram og snart kunne de første utenlandske kunstnerne boltre seg i Berlins mest alternative og radikale bydel. Blant disse skulle det komme stadig flere norske. Billedkunstneren Olav Christopher Jenssen kom til Berlin allerede i 1982, men ikke via Bethaniens program, og har hatt fast tilholdssted i byen siden. En annen som var tidlig ute var den flermediale kunstneren A K Dolven. Hun kom ned på en annen viktig utvekslingsordning, nemlig DAADs kunstnerstipend. DAAD står Deutsche Akademische Austauschdienst (Tysk akademisk utvekslingsordning) og er verdens største utdeler av akademiske stipend. Stiftelsen ble grunnlagt allerede i 1925 og har som mål å få nye impulser til tyske institusjoner, samt å sende tyskere ut til andre land. Dolven fikk stipend fra dem i 1987 og ble i ti år, til 1997. Og da kan man virkelig si at den norske kunstnerbølgen hadde nådd Berlin med full styrke.

Starten på den morderne gullalderen

I de 28 årene Berlinmuren sto fikk den naturligvis enorme følger for byen og dens befolkning. I løpet av én natt splittet den familier og naboer, og gjorde det umulig for folk å komme til arbeidet sitt. På sikt gjorde den også Berlin til en svært upopulær by. Folk flyktet fra øst og hvem ville vel bo i vest, en liten enklave på østtysk territorium? Vel, etter hvert skulle det vise seg at en god del ville det. For å motvirke fraflyttingen ga Vest-Tyskland store skatteletter til innbyggerne i Vest-Berlin. Samtidig fritok de unge menn som bodde der fra militærtjenesten og rykket inn med en masse støttepenger til kulturlivet. Resultatet lot ikke vente på seg, pønkere, anarkister, og naturligvis kunstnere strømmet til vestsiden av byen. Da muren endelig falt åpnet det opp for enda flere muligheter. De gamle bygårdene i Øst-Berlin sto halvt tomme og kunstnere kunne lett skaffe seg store leiligheter med eget atelier for symbolske summer. Dette var virkeligheten på 90-tallet og den flere og flere norske kunstnere oppsøkte. Fotograf Vibeke Tandberg var en av de store norske navnene på sent 90-tall, det samme var Lars Ø Ramberg som fortsatt bor i byen. Han skulle bokstavelig talt skrive seg inn i byens bevissthet og historie på tidlig 00-tall, og uavhengig av det gjorde Aage Langhelle det samme.

Byen som galleri

img_00a.jpg
En av Berlins største og travleste holdeplasser er Alexanderplatz. Der nede i undergrunnen, på plattformen til linje U2, så en uvanlig ordning dagens lys i 1958. I stedet for den sedvanlige reklamen fikk kunstnere lov til å dekorere t-baneveggene. Dette varte bare i to år, men i 1981 ble ordningen startet opp igjen. Alexanderplatz sto den gang i Øst-Berlin, så reklameinntektene var uansett ikke særlig store. Men etter gjenforeningen gikk prosjektet videre og ble et populært avbrekk fra den evige strømmen av reklame i det offentlige rom. I 2004 var det en norsk kunstner som fikk det ærefulle oppdraget, nemlig Aage Langhelle. Han samarbeidet med et tysk reklamebyrå og fikk lagd store boards med logoer som han hengte opp på stasjonens buede vegger. Det som på lang avstand kunne se ut som reklame for et nytt merke viste seg å være noe helt annet når man kom nærmere. Alle plakatene inneholdt det samme ordet, bare ulikt utformet: DDR. Utstillingen vekket mye oppmerksomhet og diskusjon i Berlin. På en måte kunne man se det som et bilde på hvordan DDR plutselig kollapset og gjenoppsto som en helkommersiell, vestlig sone, eller man kunne se det som et bilde på den populariteten og forbedringen av imaget som DDR selv fikk utover på 00-tallet. Ordet ”ostalgie” var på alles lepper, og mange innrømmet at de savnet DDR, muligens fordi de hadde glemt hvordan det egentlig var å leve der. Noen politikere lot seg også forarge over det de anså som ren reklame for DDR. Det var tydeligvis ikke alle politikere som hadde kompetanse til å tolke kunst. Jeg bodde selv i Prenzlauer Berg i 2004- 05 da jeg studerte på Humboldt Universitetet. Hver dag steg jeg ut på nettopp denne stasjonen for å komme til universitetet. Langhelles plakater gjorde inntrykk på en ung student, særlig fordi plakatene ga så mange ulike tolkningsmuligheter, og samtidig appellerte estetisk, slik god reklame skal. Tilfeldighetene skulle ha det til at det semesteret jeg gikk på Humboldt må ha vært det hvor norske kunstnere var mest synlig i Berlin noensinne. Ikke bare gikk mange tusen forbi Langhelles logoer hver dag, i slutten av januar 2005 skulle Lars Ø Rambergs store installasjon på toppen av Palast der Republik (Republikkens palass) avdukes, eller tennes på, hvis man skal være mer bokstavelig. Palast der Republik hadde vært et populært samlingssted under DDR. Det huset landets parlament, Volkskammer, men også bowlingbaner og restauranter for folket. Bygget sto i starten av Unter den Linden, der det store berlinerslottet hadde stått på Munchs tid og helt fram til de øststyske lederne bestemte seg for å rive det i 1950. Slottet hadde riktignok blitt hardt skadet etter alle bombeangrepene under andre verdenskrig, men det hadde vært mulig å gjenoppbygge det. Det hadde DDRs ledere naturligvis ikke noen interesse av, Berlins prøyssisk slott var ikke en del av deres kommunistiske framtidsvisjon. I stedet reiste de derfor sin egen parlamentsbygning på en del av tomta.

Palast der Republik i sine glansdager, selvfølgelig med trabier foran.

Da det ble oppdaget asbest i bygget etter gjenforeningen ble det stengt. Og i 2003 vedtok Forbundsdagen at bygget skulle rives. Men debatten var ikke over av den grunn, protestene var mange og splittelsen stor mellom dem som mente man skulle gjenoppbygge slottet, og de som mente man måtte bevare minnene om den helt nære fortiden også. Høsten 2004 ble det arrangert både konserter og happenings i bygget som nå var helt ribbet innvending. Prosjektet ”Fassadenrepublik” ble blant annet arrangert i september. Da fylte man bygget med vann, slik at folk kunne ro rundt i plastikkbåter og iaktta og besøke de nye installasjonene som var plassert der for anledningen. I januar 2005 var derimot alt dette helt borte, vannet hadde dessverre ikke blitt til en skøytebane. I stedet sto vi hutrende i det forblåste råbygget med Glühwein i hendene, mens vi ventet på at talene skulle bli ferdig. Så kunne vi endelig gå ut for å se på opptenningen. På taket av bygget sto syv over seks meter høye bokstaver. Da lyset kom på strålte de ut ZWEIFEL (tvil) i neonhvitt. Kunstneren, Lars Ø Ramberg, kalte prosjektet for Palast der Zweifels. Slik henviste han til den lange og følelsesladede debatten rundt palasset og plassens framtid, men også til en av grunnsteinene i hele våre moderne demokratier, og kanskje det gjenforente Tyskland spesielt. Skråsikkerhet er diktaturenes virkemiddel, mens det i demokratier må være åpenhet og lov til å tvile. Dette kan også ha vært mer min tolkning enn Rambergs, for bokstavene sto der og lyste sterkt i sentrum helt fram til 10. mai og ingen som bodde i Berlin på den tida kunne derfor unngå å gjøre seg noen tanker om det de så. For en nyankommet student som bodde utenlands for første gang gjorde disse to spektakulære norske installasjonene i bybildet inntrykk, og samtidig gjorde de meg litt stolt. Det var så overraskende å komme fra lille, ubetydelige Norge til verdensmetropolen Berlin og så se at norske kunstnere satte et så tydelig preg på byen.

https://i2.wp.com/www.larsramberg.de/alotta/user/larsramberg.de/img/000/004/t14775.jpg
Foto og copyright: Lars Ø. Ramberg
Selv om det var tilfeldig at de to installasjonene skjedde nesten på samme tid tror jeg også det var et godt bilde på Berlin på 00-tallet. Byen var fortsatt full av hull og muligheter. Kapitalismen hadde fortsatt ikke helt fått fotfeste, og alternative krefter hadde mange steder kommet før dem. Andelen okkuperte bygårder og non profit-initativ var utallige, barer poppet opp her og der uten tillatelser og det gamle varehuset Tacheles midt i sentrum var omgjort til atelierer og gallerier for utallige kunstnere, ikke ulikt Bethanien i Kreuzberg. For generasjonen kunstnere som var i etableringsfasen på 90- og 00-tallet var Berlin en ønskedrøm som plutselig eksisterte. Et sted hvor man kunne vie seg helt til kunsten fordi det var så rimelig å bo der, samtidig som man fikk storbyimpulsene og møtte kolleger, gallerister og andre interesserte. Det åpnet mange nye gallerier, blant annet c/o- Atle Gerhardsen som startet opp i en av buegangene under S-banelinjene i det tidligere sentrum av Øst-Berlin. Gerhardsen hadde drevet galleri i Norge siden 1995, men da han flyttet til Berlin i 2000 valgte han å etablere seg der i stedet. Og han gikk friskt og ambisiøst ut med en gruppeutstilling med Olav Christopher Jenssen, Sarah Morris og Carroll Dunham (faren til Girls-skaper Lena Dunham). Gerhardsens galleri ble raskt lagt merke til og han satset på en miks av norske, berlinbaserte kunstnere som Vibeke Tandberg, Jan Christensen og Gardar Eide Einarson samt internasjonale navn. Typisk for det tidlige 2000-tallet var det at enda et norsk galleri åpnet dørene i 2004. Det het 0047, hadde fokus på kunst og arkitektur og ble startet av de to arkitektstudentene Øystein Rø og Espen Røyseland. Deres uttalelser til Aftenposten ved åpningen illustrerer tidsånden til punkt og prikke:
– Vi har lav terskel og kan velge kunstnerisk interessante prosjekter, vi trenger ikke å tjene penger eller å selge noe, sa Røyseland, mens Rø supplerte:
– Hele stemningen i byen er som et klondyke for kunst. Det er lett å realisere sine prosjekter, folk er positive og med på ting.
0047 hadde likevel hele tiden et noe nomadisk og improvisert preg og i 2006 flyttet de det tilbake til Norge.

Berlins seige kunstmarked

To år senere satte en norsk-dansk kunstnerduo et skikkelig tungt merke etter seg i den berlinske sumpjorda. Danske Michael Elmgreen og norske Terje Dragseth hadde fått oppdraget med å utforme minnesmerket for de lesbiske og homofile som ble ofre for nazismen. Minnesmerket består av en stor, grå betongkube med et hull i, og står på andre siden av veien for arkitekt Peter Eisenmans monumentale minnesmerke over Europas drepte jøder. Kikker man inn i hullet ser man en film av to menn som kysser, men filmen skiftes også ut innimellom.
Mens avdukningen av minnesmerket markerte nok et høydepunkt for norske kunstnere i Berlin ble 2008 også starten på nye vanskeligheter for Berlins kunstverden. Med finanskrisa kom nemlig også nedgangstider i kunstmarkedet. Berlin hadde ikke huset veldig mange rike kunstsamlere, men oppgangstidene og byens tiltrekningskraft hadde gjort at mange tok turen innom, og kunstscenen der ble stadig tillagt mer vekt internasjonalt. Men med finanskrisa mistet man litt av oppdriften. En som derimot ikke lot seg stoppe av dette var Petter Haakon Pettersson. Han startet opp en ny filial av sitt Molde-galleri Maerz i 2010. Ideen var å ha en vekselsvirkning mellom de to galleriene, slik at også berlinbaserte kunstnere kunne stille ut i Molde og omvendt. Men etter hvert ble det vanskeligere å drive to steder på en gang, og salget i Berlin uteble. I januar 2016 flyttet Gerhardsens galleri, som nå hadde skiftet navn til Gerhardsen Gerner for å inkludere hans mangeårige partner Nicolai Gerner-Mathisen, til nye lokaler i Linienstraße i Mitte. Men bare et og et halvt år senere la de ned det nye galleriet og satset sterkere i Oslo. Gerhardsen begrunnet valget til Aftenposten i august 2017 med at ny livssituasjon gjorde at de ville fokusere sterkere på Oslo, men han påpekte også samtidig at kunstscenen i Berlin var blitt vanskeligere:
 -I Berlin er det mye tøffere [enn i Oslo], og galleriene er nesten tomme. Det er lite kapital i Berlin. I Norge og Norden har vi noen av de beste kunstsamlerne, som det er spennende å samarbeide med, sier Gerhardsen.
Men Gerhardsen Gerner har heller ikke oppgitt Berlin helt.
-[…] vi forsetter med messevirksomhet og med et showroom og kontor i Berlin. Vi vil fortsatt være en del av tysk kunstliv, med stor hovedvekt på tyske kunstnere i galleriprofilen vår.
Etter finanskrisa mener Gerhardsen at kjøperne har blitt mindre risikovennlig. De store navnene selger fortsatt godt, men nye navn blir ikke like lett hauset opp som før. Det er ikke rart at det gir spesielt klare utslag i en by som Berlin som hele tiden siden gjenforeningen har vært preget av nye og uetablerte kunstnere. Ikke dermed sagt at det ikke finnes et marked der. Berlin er fortsatt full av gallerier, men samtidig som salg har gått tregere har prisene i Berlin steget eventyrlig de siste årene. Det skaper naturligvis problemer for galleriene, og ikke minst kunstnerne. Tilbake i Mädchenkammer kan Martin Skauen bekrefte noen av de samme tendensene:
-Det norske miljøet har blitt noe redusert de siste årene. Det virker som om flere flytter tilbake eller ut av Berlin, enn det kommer nye tilflyttende. Nå sitter ikke jeg på statistikk, men jeg er ganske sikker på at det er langt færre norske kunstnere her nå enn på 2000 tallet.

NicolaiGernerMathisen_AtleGerhardsen_2016.jpg
Nicolai Gerner-Mathisen og Atle Gerhardsen Foto: Matthias Kolb

Han lister opp mulighetene til å være en del en et mer internasjonalt kunstmiljø, hvor store og viktige institusjoner,  gallerier, utstillinger, messer, artweekends osv var i gå- eller sykkelavstand, som en viktig faktor for hvorfor folk flyttet til Berlin i utgangspunktet. Mens dette fortsatt er realiteten har derimot den andre store årsaken, levekostnadene, forandret seg.
-På 2000-tallet var det mulig å bo på 100kvm i Berlin for samme prisen som for 30 kvm i Oslo. Det gjorde Berlin svært attraktivt for kunstnere. Berlin er fortsatt en kunstmetropol men boligprisene er skutt til værs og nå må man som regel ut mot bygrensa for å finne nye atelier.
Dermed er noen av Berlins største fordeler i ferd med å forsvinne fra de som gjorde byen så attraktiv i utgangspunktet. Det kalles gjerne gentrifisering, og ordet har vært på alles lepper i en årrekke i Berlin. I en by hvor 85 prosent av befolkningen leier leilighetene sine blir økningene i boligprisene ikke noe de som bor i boligene kan dra nytte av. Men selv om ”de feite åra”, som man sier på tysk, nå ser ut til å være forbi, er det ingen grunn til å frykte for Berlins framtid som kunstmetropol. De store kunstmessene, de viktige museene og galleriene finnes her fortsatt, det er bare ikke like lekende lett å leve som kunstner her som før. Samtidig minner nettopp denne éndagsutstillingen i Mädchenkammer oss på alle de tingene som gjør Berlin til en så unik storby. I hvilken annen by hadde en gjeng kunstnere fått lov til å ta over et hotell for en dag og natt? Og i hvilken annen by hadde det kommet 3-400 mennesker for å se på utstillingene? Berlin er fortsatt en by for originale og unike happenings, en by hvor man kan få til noe litt annet, noe litt større og litt mer avantgardistisk enn i kunstbyer som London og New York. Så får man kanskje ikke solgt like mye, men fortsatt kan man leve langt bedre i Berlin enn de andre storbyene på mye mindre penger. Og når man følger med strømmen av kunstnere og tilskuere til utstillingens nachspiel på andre siden av gata denne novemberkvelden føler man virkelig at Berlin fortsatt er en helt unik kunstmetropol. Byen er fortsatt yrende full av mennesker med skapertrang. Som Crispin Gurholt sier: -Det er ikke lett å tjene penger i Berlin. Man må jobbe i Oslo eller andre steder.
Men det er nok fortsatt slik at Berlin er byen hvor man kan få til de sprøeste og mest kreative ting. Og det er mye større sjarm i en by hvor kunst skapes, snarere enn i en hvor den hovedsaklig konsumeres.

Advertisements

Et slott til besvær

Midt i sentrum av Berlin, på enden av paradegaten Unter den Linden og ved bredden av elva Spree, har et gedigent praktbygg begynt å ta form. For eldre berlinere vekker konstruksjonen allerede minner, de har sett dette bygget før, i en mer original utgave. Det er nemlig Berlins gamle barokkslott som nå ser dagens lys, igjen. Høsten 2019 skal slottet gjenåpnes som Humboldt Forum, et museum viet verdenskultur, historie og språk.

t15730
Lars Ø. Rambergs Zweifel-installasjon i 2005, på toppen av det gamle Palast der Republik. Foto: Lars Ø. Ramberg

Mange har drømt om denne gjenoppbyggingen helt siden øst-tyske myndigheter sprengte restene av slottet i 1959, andre mener prosjektet, med en kostnadsramme på godt over fem milliarder kroner, er tidenes sløseri.

De siste ukene har den evige debatten rundt byslottet også tatt en helt ny vending. På den 70 meter høye kuppelen sto det originalt et gullkors, nå er spørsmålet om dette også skal få pryde toppen av det gjenoppbygde slottet. Motstanderne mener at museumsbygget ikke kan smykke seg med et slikt lite inkluderende religiøst symbol. Forsvarerne mener derimot at korset må med for å bevare mest mulig av den historiske konteksten.

Debatten har vært fastlåst, men i forrige uke kom de tre sjefene for Humboldt Forum, Neil MacGregor, Horst Bredekamp og Hermann Parzinger på banen med et overraskende kompromissforslag hvor den norske konseptkunstneren Lars Ø Ramberg verk «Zweifel», som betyr tvil på tysk, står i sentrum. Ramberg har bodd i Berlin siden 1998 og er kjent for sine stedsspesifikke installasjoner. Han har vist verkene sine på en rekke viktige internasjonale biennaler, som Venezia-biennalen.
Museumsdirektørenes forslag var nå å sette opp korset, men samtidig, som en motpol, å sette opp Rambergs installasjon på taket over slottets østside.

schlossplatz_01
Slik skal det “nye” gamle slottet til slutt se ut, ikke anakronistisk i det hele tatt.

Hvorfor blir en norsk kunstners verk dratt inn som en mulig løsning på tyskernes evige slottsdilemma? For å finne svaret må vi tilbake til Berlin i januar 2005 da Ramberg skrev seg inn i berlinhistorien med sitt lysende kunstverk. Kunstprosjektets visuelle midtpunkt var sju hvite bokstaver som til sammen stavet ordet Zweifel på tysk. Disse rundt åtte meter høye bokstavene monterte han på toppen av bygget som sto på tomta den gang, nemlig DDRs Palast der Republik (Republikkens palass). Palasset var blitt bygget på 70-tallet i en modernistisk stil og hadde huset DDRs totalitære parlament, folkekammeret. Men det hadde også vært et slags folkets hus for øst-tyskerne. Her kunne de gifte seg, spise på restaurant, gå på dansetilstelninger og til og med bowle. I 2002 hadde den tyske forbundsdagen vedtatt at det skulle rives, etter en debatt som hadde pågått helt siden Tysklands gjenforening. Ramberg hadde fulgt debatten tett og mente den sa noe viktig om det nye Tyskland. Han forklarer selv ideen slik:
«ZWEIFEL er et monument over Diskursen – som også er fundamentet for den kollektive tvilen som betegner den tyske gjenforeningen – tvil er det 21 århundres intelligens – og mitt prosjekt var, og er, en tribute til Tyskland dype erkjennelseskultur – en kultur Norge i stor grad mangler.» De tre museumssjefene forklarer forslaget om å sette opp Rambergs verk igjen med noe av den samme argumentasjonen: «Tvilen var et avgjørende element i den prøyssiske opplysningstiden og fungerte lenge side om side med det kristne korset. Det er den vi har å takke for alle de store forskningsmessige og intellektuelle framskrittene som ble gjort i det 18. og 19. århundret.» Deretter avslutter trioen sin uttalelse med å fastslå: «Tvilen var alltid en beboer av dette huset.»

Lyset i de hvite bokstavene som Ramberg skrudde på en iskald januarkveld i 2005 var har altså festet seg til tyskernes netthinner mye lenger enn de selv lyste. Ramberg mente, for øvrig, som så mange andre i Berlin, at DDR-palasset burde bevares, men påpeker sterkt at hans «Palast der Zweifels» (tvilens palass) hele tiden må forstås som et kunstverk og ikke et innlegg i den debatten. Slik forsto berlinerne det også. Tvilen lyste ned på dem i fire måneder fra det nedstrippede palasset og ble kilde til mange samtaler og assosiasjoner. Storavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung kalte blant annet verket for «Berlins nye logo».

Berlin_Nationaldenkmal_Kaiser_Wilhelm_mit_Schloss_1900
Slottet rundt 1900, dengang det var en mer naturlig del av Berlin.

Rambergs installasjon er helt klart det største og mest kjente, men flere kunstneriske prosjekt brukte Palast der Republik som scene og inspirasjonskilde før den endelige rivingen ble påbegynt i 2006. Høsten 2004 padlet jeg for eksempel sammen med studentvenner gjennom det nedstrippede råbygget, som for anledningen hadde blitt fylt med vann. Den originale bruken av bygningsmassen gjorde at motstanden mot rivningen økte i Berlin, men tross protester hadde berlinerne selv lite innflytelse på avgjørelsen fordi alt ble vedtatt på føderalt nivå. Og i resten av Tyskland var pussig nok ønsket om et slott i Berlin mye større enn i hovedstaden selv. Så sent som i 2013 gjennomførte avisa Berliner Zeitung en representativ spørreundersøkelse som viste at over seksti prosent av berlinerne fortsatt var imot hele slottet. Nå som fasaden begynner å bli ferdig er det heller ikke blitt noen merkbart større entusiasme å spore i gatene, berlinerne er fortsatt langt fra overbevist om at dette svindyre ny-slottet var en særlig god idé. Det synes ikke Ramberg heller: «Når noen forsøker å gjenskape historien ved å bygge en kopi av et slott som britene bombet under WWII og som DDR rev resten av i 1959 så begår man feilen at man ikke vil ha den viktigste erkjennelse som Tyskland har fått FORDI de har opplevd to verdenskriger og en kald krig», forklarer han og fortsetter: «Det blir som å kirurgisk gjenskape jomfruhinnen før et ekteskap…. man blir ikke jomfru av den grunn. Tyskland har vokst pga sine feil. Tvilen har blitt kulturell kapital pga disse mørke kapitlene – når man ønsker å gå tilbake til uskyldige tider sletter man også intelligensen og kunnskapen, det blir en slags nasjonal politisk lobotomering.»
Til tross for sin motstand mot gjenoppbyggingen av slottet stiller derimot ikke Ramberg seg negativ til ideen om at verket hans igjen skal få lyse fra Berlins mest omstridte plass.
«Jeg er positiv til at de vil ha min tvil, men er kritisk til om de klarer å få dette til å bli noe mer enn en desperat blanding av historisme og Contemporary Germany,» sier han.
Sjefsarkitekten bak det nye slottet derimot, italienske Franco Stella, trengte ikke mange dagene før han protesterte mot de tre museumssjefenes forslag. Han mener at Rambergs installasjon vil vansire det arkitektoniske uttrykket, snarere enn å tilføre noen merverdi. Førstkommende mandag skal Ramberg diskutere forslaget med meningsmotstandere i Deutschland Radio, debatten er altså langt fra omme, snarere bare så vidt i gang. Hva som til slutt blir utfallet blir nok ikke avgjort før om lang tid, men en ting er i hvert fall klart: Tvilen ruver fortsatt over denne historiske tomta i hjertet av Berlin.

Historien om et hus – Livet på en tikkende bombe

 

Andre verdenskrig, de allierte er i gang med sine nattlige bombetokter over Berlin. Rett sør for sentrum slipper et fly ut en 50 kilos bombe. Målet er kanskje krigsindustrien ved Landwehrkanal, på grensen mellom bydelene Alt-Treptow, Kreuzberg og Neukölln. Bomben faller og faller, men i stedet for å nå bakken med et brak synker den ned i den våte myrjorda som denne bydelen er ekstra rik på der den ligger på høyde med elva Spree og kanalen. Tiden går, byen begynner å stable seg på beina. Fredspakter blir inngått mellom internasjonale stormakter, Berlin blir oppdelt i et slags soneforsvar mot seg selv. Bomben kommer i den amerikanske sonen, men på den andre siden av gata ligger den russiske.
Mens vestmaktenes samarbeid går ypperlig blir avstanden til øst stadig større, i 1949 er delingen av Tyskland, og Berlin, et faktum. Den andre siden av gata er nå plutselig blitt et annet land.

img_3962
Det som var igjen av Heidelbergerstr. 15-18 i september 2016.

I både Vest- og Øst-Berlin settes det i gang storstilte statlige boligbyggingsprogram. Boligmangelen skal bekjempes og befolkningens gunst vinnes. På grensen mellom øst og vest, i Heidelbergerstraße 15-18, setter Neukölln boligsamvirke opp 60 moderne utleieleiligheter. Kjellerne kan ikke ha vært av det grundige, dype slaget, for bomben fra andre verdenskrig får ligge der i fred. I 1960 står bygget ferdig. Vest-berlinere flytter inn og nyter de moderne fasilitetene, her slipper man å dra kull opp i fjerde etasje og ingen må gå på do i gangen, eller enda verre, i bakgården. Fra utgangsdøren går man rett ut i Øst-Tyskland, en ren praktikalitet. Inntil 13. august året etter. Da beboerne denne morgenen åpner døra ser de soldater trekke piggtråd bortover fortauet. Plutselig kan de ikke lenger krysse gata. De kan ikke lenger vandre ned til Spree eller ta seg en tur i Treptower Park, snart kan de ikke en gang se over til naboene i øst. For at beboerne i det hele tatt skal kunne komme seg ut, er øst-tyskerne så vennlige å bygge muren noen meter inn på eget område. Noen flytter, men huset står, det blir billig å bo slik på verdens ende, med en himmelretning mindre, mange må lære seg å sette pris på sånt.


28 år senere står huset plutselig midt i en by igjen. En ny by. Muren har etterlatt seg en fysisk tomhet det skal ta tiår å tette. Mens folk valfarter til tidligere østlige bydeler som Prenzlauer Berg og Friedrichshain får dette området ligge i fred. Det er ikke hipt. Men det er rimelig. Og sentralt. Og fullt av tomme tomter. Det er bare et spørsmål om tid. Først dukker det opp ett nybygg, så et til. I løpet av noen år blir hele den gamle dødssonen bygget igjen. På andre siden av gata ligger det nå to matbutikker. En dyr og en billig. De fleste fra Heidelbergerstraße 15-18 går til den billige. Så en dag får de brevet i posten. Boligsamvirket ber dem flytte. De to bygårdene er forfalne, å pusse dem opp blir for dyrt. Det er billigere å få de gamle leietakerne ut og bygge noe nytt. Noe stiligere. Noe de tidligere beboerne ikke har råd til å bo i. Leietakerne aksjonerer til ingen nytte. Noen nekter. Bare uker før huset jevnes med jorden ser jeg lys og bevegelse bak et vindu. For dette er naboene mine. Eller, de var naboene mine.

Jeg ser på mens en enorm gravemaskin river veggene ned og blottlegger det som bare for noen måneder siden var private rom. Støvet er så tjukt at jeg merker det i brystet resten av dagen. Noen uker etter er alt borte. Noen uker etter det begynner de å grave i jorda. Denne uka fant de bomben. 2500 mennesker måtte evakueres for dagen. I Berlin har man en egen avdeling som tar seg av detonering av bomber. Myndighetene regner med at det fortsatt finnes rundt 3000 av dem i Berlins sumpjord. Dette var den sjette som ble funnet i år. Leietagerne i Heidelbergerstraße 15-18 levde på en tikkende bombe. Når bor de ikke lenger i området, så jeg får ikke spurt dem. Men jeg er ganske sikker på at de ville vært enige i at Berlins farligste tikkende bombe ikke ligger i jorda, men i det som skjer over den, hvor stadig dyrere nybygg skyver fattigere sosiale lag lenger og lenger ut i periferien.

Valgkamp på bortebane

Kommentar i Klassekampen fra 13. august.
–Kuppforsøket i Tyrkia har også kuppet den tyske debatten

Da statskuppet i Tyrkia skjedde natt til 15. juli tok det ikke lang tid før hendelsen ble det store samtaletemaet i Neukölln, en av bydelene i Berlin med høyest andel tyrkere. Det ble snakket og diskutert i barer, kiosker og tehus, men det var nok kun i kioskene at tyskere og tyrkere eventuelt utvekslet meninger. For selv om folk lever side om side med hverandre i Neukölln betyr det ikke at man nødvendigvis snakker så mye med hverandre. På vei hjem fra baren gikk jeg forbi flere tyrkiske kafeer, der sitter tyrkiske menn og drikker te, spiller kort og ser på fotball. Men denne kvelden var tv-ene skrudd over på tyrkiske nyhetskanaler. Jeg fikk lyst til å gå inn og spørre hva de tenkte om det pågående kuppet, men tok meg i det, selv uten alkohol i blodet ville det vært å bryte en uskreven regel. De tyrkiske herreklubbene er bare for medlemmer og ikke noe sted en ukjent kvinne valser inn.

3ime2604.jpg
Erdogans makt strekker seg også langt inn i Tyskland. Foto: Ntv.de

Dagen etter bydde derimot sjansen seg, i det jeg satt i en taxi. Som så mange andre vesteuropeere i Berlin er det først og fremst de tyrkiske drosjesjåførene jeg snakker lenger med. Denne drosjesjåføren var, som så mange tyrkere i Tyskland, stor fan av president Erdogan. Da jeg påpekte at jeg syntes det var skremmende at så mange journalister ble kneblet, viste han svært liten forståelse for problemet. ”Drittsekk!”, sa han, og pausen ble akkurat så lang at jeg følte det var myntet på meg, før han fortsatte ”hvis noen kaller deg det uten grunn har du rett til å forsvare deg.” Jeg prøvde å påpeke at noen kanskje kunne ha en god grunn til å kalle meg, eller Erdogan, drittsekk, men det var uansett klart at vi aldri kom til å enes om pressefrihetens udiskutable verdi.

Disse motsetningene i holdninger mellom mange tyskere med tyrkiske røtter og den tyske befolkningen generelt har blitt umulig å ignorere etter kuppet. Søndag for to uker siden demonstrerte nesten 40 000 i Köln til støtte for Erdogan. En av kampsakene var gjeninnføringen av dødsstraff i Tyrkia. Samtidig skapte demonstrasjonen nok en gang problemer i de tysk-tyrkiske forbindelser. Erdogan ville selv tale i Köln, via liveoverføring, noe det tyske rettssystemet nektet ham. Dermed hevdet Erdogan at Tyskland støttet terrorister, siden kurdiske PKK-ledere hadde fått overføre en tale i Köln tidligere.

pro-erdogan-demo-100~_v-gseagaleriexl.jpg
Fra demonstrasjonen i Köln. Foto: wdr.de

Tyskerne provoseres stadig mer over at Erdogan bedriver så heftig opinions- og valgkamp i et annet land. Presidenten pisker opp stemningen blant tyrkerne i Tyskland og kritiserer mer enn gjerne tyske politikere. I 2014 sa han på et Tysklandsbesøk at han ikke ville se De Grønnes politiker Cem Özdemir i ”sitt land” igjen, etter at sistnevnte kritiserte ham for å drive valgkamp i Tyskland. Situasjonen ble ikke bedre da det tyske parlamentet anerkjente drapet på armenerne som et folkemord i fjor. Erdogans kritikk var da igjen heftig og som følge av dette har Özdemir, og andre tyske politikere med tyrkiske røtter, mottatt en rekke drapstrusler og får nå politibeskyttelse.
Ser man på tallene er Erdogans tysklandsfokus forståelig nok. 1,4 millioner tyrkere i Tyskland kunne i 2015 stemme ved det tyrkiske parlamentsvalget. Av dem valgte 59,7% Erdogans parti AKP, det er over ti prosent mer enn det de fikk i Tyrkia. Tyskland tillater myndige, som oppfyller visse kriterier, å ha to pass. Dermed kan rundt 530 000 tysk-tyrkere gå til urnene i begge land. Etter kuppforsøket har debatten om denne dobbeltpassregelen blusset opp igjen. Spiegels kommentator Jakob Augstein mener at ordningen fører til dårligere integrering, og CDU vil nå avskaffe dobbeltpassene. Når Erdogan-supportere i Tyskland banker opp tyrkiske meningsmotstandere, og sprer flyveblader om at man ikke skal handle inn i butikker de antar (ofte feilaktig) drives av Gülen-sympatisører, vitner det i hvert fall ikke om god demokratiforståelse. Men for president Erdogan har denne polariserende taktikken så langt vist seg å være en suksess, også på bortebane.

I april skrev jeg også om Erdogan og Tyskland, dengang var det Erdogans manglende selvironi og humor som var mest i fokus:
https://berlinerliv.wordpress.com/2016/04/15/boehmermann-nar-virkeligheten-overgar-satiren/

Krisa i Köln

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 09.01.2016. Disse hendelsene er enda ikke ferdig etterforsket og oppklart, men faktum er at de vil prege Tysklands flyktningedebatt for lang tid fremover. Nye momenter kommer frem stadig og jeg vil oppdatere denne når politiet har konkludert.

Tysk innvandringsdebatt startet året med rakettfart

Å reise til Köln med tog er den vakreste måten å ankomme byen på. Etter å ha gått ut av jernbanehallen er Kölns gotiske katedral det første man ser der den fortsatt rager i været over syv hundre år etter at den ble bygget. Enten man er kristen eller ikke: På mirakuløst vis ble katedralen stående i et sentrum av ruiner etter de alliertes bombetokter under andre verdenskrig. Det er slikt som får en til å tenke på tiders gang og menneskelig skaperkraft og destruktivitet. På Nyttårsaften var det dessverre ingen som fikk muligheten til å stå slik og tenke lett høytravende tanker i Kölnerdomens skygge. I stedet ble de møtt av fortettet menneskelig destruktivitet uten retrettmuligheter.

14904c003d2288f0-data
Domplassen natt til 1. januar. Foto: Express.de

Mellom 1000 og 2000 mennesker hadde samlet seg på plassen, derav et overtall av menn med nord-afrikansk og arabisk opprinnelse, i følge vitner og Kölns politi. Det ble avfyrt raketter inn i folkemengden, slåsskamper og panikk oppsto. Ikke noe av dette er særlig oppsiktsvekkende, rakettbruken i Tyskland er ekstrem. Jeg har sjeldent våget meg ut på nyttårsaften i Berlin, særlig etter at jeg opplevde at det ble skutt en rakett mot meg. I Köln velger politiet rundt midnatt å tømme plassen for folk, noe som gjør at det blir en ekstrem trengsel inne i stasjonsbygget. Det er nå situasjonen eskalerer enda et hakk, i trengselen blir kvinner befølt, frastjålet verdisaker, sjikanert og flere blir penetrert med fingre. Det hele bærer preg av å være organisert. Samtidig er ikke stasjonen kölnerpolitiets ansvar, men Bundespolitiets, dermed blir ansvaret også pulverisert. Først i dagene etter hendelsene, når anmeldelsene begynner å strømme inn, blir omfanget av voldshandlingene klart: 120 tilfeller av tyveri og seksualisert vold .

Politipresidenten i Köln, Wolfgang Albers, snakker om «straffbare handlinger av en helt ny dimensjon». Etter langhelgen som skapte en ekstra treg start på året tar saken av i media denne uken, og ikke minst på internett. Rykter svirrer, usannheter blir fremstilt som fakta, et såpass ansett magasin som Focus skriver dette på nettsiden sin: «En gruppe på tusen asylsøkere ute av kontroll». Det har de ikke hatt noen dekning for å skrive, det meste tyder på at det er snakk om kriminelle kjenninger av politiet, og langt fra tusen begikk de avskyelige handlingene.

focus_201601081829_full_1
Sexisme, hils på sexisme.  Etter hendelsene i Köln klarer nyhetsmagasinet Focus å svare med denne utrolige forsiden. At Tyskland er en mye mer sexistisk land enn Norge har jeg også skrevet om før: Det er godt å være mann i Tyskland

Borgemesteren i Kön, Henriette Reker, klarer også å forverre situasjonen denne uken ved å gi kvinner tips som å «holde en armlengdes avstand» for å være trygge i store folkemengder. At dette kommer fra en kvinne som tidligere i høst ble knivangrepet av en nynazist og lå i koma i flere dager er mildt sagt oppsiktsvekkende. Heldigvis vekket uttalelsene raskt harme i Tyskland og ingen andre politikere har sagt noe lignende. Snarere snakkes det om å sende folk ut av landet, øke overvåkningen på offentlige plasser og gi flere ressurser til politiet.

Men at Tyskland i dag er et klart mer spaltet land enn for noen år siden er det ingen tvil om.

Heldigvis finnes det ikke noe tysk Human Rights Service som har klippekort inn i tyske avisspalter hver gang ordet ”muslim” dukker opp, men på internett finner du mange av deres meningsfeller. Og i avisenes kommentarfelt, som ikke er så flittig og ensrettet brukt i Tyskland som i Norge, har fremmedhatet og posteviljen tatt av denne uka. Debatten i Tyskland er i ferd med å opphetes og polariseres, slik den lenge har vært det i Norge, og i kjølvannet av Pegida og det høyreradikale partiet AfD finner flere plass til å tømme seg for grums. Det er ikke gjort noen nye meningsmålinger etter nyttår, men at Angela Merkels popularitet har falt er det lite tvil om. Hvor mye og hvor lenge gjenstår å se. Men Merkel holder fortsatt på sitt mantra, «Wir schaffen das» (dette klarer vi) og er det et land jeg tror vil kunne takle dette, så er det Tyskland.

Hatet viser sitt ansikt

Denne artikkelen var på trykk for en uke siden, i Klassekampen 7. november, det føles som en evighet siden. Jeg er dessverre stygt redd for at tendensene jeg her skisserer bare vil forsterke seg nå.

Det murres i Tyskland, i kommentarfeltene, på hjørnekneipene, i kjøpesentrene. ”Det er ikke rettferdig at vi skal ta inn så mange når andre land ikke gjør noe”, er det mange som sier, ”vi har nok problemer fra før” mumler andre. I Dresden murres det ikke lenger. Et år har gått siden Pegidas første mandagsdemonstrasjon og nå har de selvtillit nok til å skrike. Etter en sterk nedgangsperiode i vår og sommer har demonstrasjonene igjen nådd godt over 10 000 deltagere, spesielt på årsdagen for organisasjonen. Flyktningkrisen og Merkels ”Willkommenskultur” spiller en stor rolle i fremgangen.. Demonstrantene tror ikke et sekund på Merkels nye mantra: ”Wir schaffen das” (dette klarer vi). ”Wir sind das Volk” roper de i stedet, som om det fortsatt er 1989 og de selv modige DDR-motstandere. Men det er de ikke, og heldigvis er de langt fra noen majoritet, men illustrerende er det. For Pegida tør å rope av full hals nå, og mens deres høyreradikale kjerne blottlegges beskylder de ironisk nok regjeringen for å oppføre seg nazistisk.

pegida-dresden-merkel-uniform-plakat
Merkel som Hitler på PEGIDAs demonstrasjon 19.10.15. Interessant er også støtten til Russland på plakaten bak, mange mener Russland støtter tyske nynazistgrupper, det er en sak verd å undersøke i seg selv. Foto: Michael Kappeler/DPA

På ettårsdagen sørget den tyrkisk-tyske høyreradikale polemikeren Akif Pirinçci for store overskrifter da han hevdet at regjeringen gjerne ville sendt sine egne innvandringskritiske borgere i konsentrasjonsleire, hvis de ikke ”dessverre hadde vært ute av drift”. Og sist mandag sammenlignet Pegidas leder, Lutz Bachmann, den tyske justisministeren, Heiko Maas, med ingen ringere enn propagandaminister Goebbels(!) For noen uker siden brakte til nå ukjente demonstranter også med seg galger reservert for Merkel og SPD-sjef Sigmar Gabriel i toget, en straffesak er innledet.

Pegidas brutale demagogi er for den gjengse tysker naturlig nok avskyelig, men det som nå kommer til overflaten hadde folk flest håpet var dødt og begravd for godt.
Forrige helg ble to syriske flyktninger angrepet av rundt tjue personer i Wismar. De måtte behandles på sykehus. Tre syrere opplevde det samme i Magdeburg, og en syrer ble banket opp i Jena av tre høyreradikale. I tillegg kommer en rekke påsatte branner av flyktningemottak. Det er, som før, ikke tilfeldig at det er i de gamle øst-tyske bundeslandene at denne uttalte fremmedfiendtligheten er sterkest. En nylig meningsmåling som Bild am Sonntag offentliggjorde forrige søndag viste at det innvandringsfiendtlige partiet Afd har økt sin oppslutning med 1 prosent og nå har rekordhøye åtte prosents oppslutning. Det er derimot tallene for det gamle øst som er det virkelig oppsiktsvekkende, der oppnår partiet 15 prosent. I det gamle vest ligger de på syv prosent.

Sjarmerende! Galge reservert til pakket Sigmar Gabriel (I bakgrunnen kan man skimte det som ofte ser ut som et norsk flagg på kveldsbilder. Det er det ikke, det er et gammelt forslag til det tyske flagget, med kors.) Foto: Nadine Lindner/DPA
Sjarmerende! Galge reservert til pakket Sigmar Gabriel (I bakgrunnen kan man skimte det som ofte ser ut som et norsk flagg på kveldsbilder. Det er det ikke, det er et gammelt forslag til det tyske flagget, med kors.) Foto: Nadine Lindner/DPA

Hele 48 prosent av tyskerne at Merkels flyktningepolitikk er gal, 39 prosent mener hun har rett. Men det er også lyspunkter, 50 prosent av tyskerne mener, som Merkel, at Tyskland vil takle denne krisen, 45 prosent mener det ikke er tilfelle.
Det er altså steilere fronter og hardere retorikk i Tyskland nå enn på lang, lang tid og de ekstreme viser ansikt. Dagen før valget i Köln, 17. oktober, ble borgermesterkandidaten Henriette Reker knivstukket ved en valgstand. Gjerningsmannen var forbanna på hennes støtte til flyktningene. Hun ble lagt i kunstig koma, men er nå friskmeldt, og klar for å styre Köln etter at hun vant valget dagen etter. Slike overfall har dessverre også nådd Berlin. Forrige helg ble journalisten Helmut Schümann, som skriver i Tagesspiegel, slått ned på åpen gate i bydelen Charlottenburg av en innvandringsmotstander. Schümann har markert seg som en sterk kritiker av Pegida og AfD, noe han nå altså måtte lide for. Selv har han anmeldt forholdet og skal ellers fortsette som før.

Det samme gjør de mange titusen frivillige som hjelper flyktningene rundt omkring i Tyskland, og det samme gjør den store koallisjonen av CSU/CDU og SPD som nå jobber intenst for å få til en felles plattform og løsning på flyktningeproblemet. Neste Bundestagsvalg er først om to år, mye kan ha skjedd innen den tid. Det er bare å håpe at Merkels mantra da har blitt realitet, og at Tyskland kan vise sine bakstreverske høyreradikale og resten av Europa at de faktisk har ”klart det”.

Russernes inntogsmarsj –At noen hisser seg opp over Osvald-monumentet er absurd, sett fra Berlin.

Jeg husker godt første gang jeg fikk øye på den sovjetiske æreslunden i Alt-Treptow. Eller snarere, så noe jeg ikke skjønte bæret av i horisonten. Jeg var ute på min første sykkeltur i nytt nabolag og med øyne som snart skulle stryke på alle synstester, myste jeg mot det jeg trodde var et sort tårn inne blant trærne. Jeg syklet nærmere og ble stoppet av et smijernsgitter, men ble ikke mye klokere. Jeg befant meg nemlig på baksiden av den 100 000 kvardratmeter store minnelunden og det eneste jeg så var en kunstig høyde med en enorm sort statue på, tretti meter høy.

130623_CA4P6285_Sowjetisches-Ehrenmal-Treptow_999x

Den sovjetiske minnelunden ble ferdigstilt i 1949 og er gravlunden til rundt 7000 russiske soldater. Man kommer inn på området gjennom en av to triumfbuer. Da ser man mot skulpturen ”Mutter Heimat” og derfra går en svak bakke opp til to stiliserte faner i rød granitt, etter sigende tatt fra Hitlers bunker. Herfra ser man ut på hovedanlegget, hvor hvite marmorsteiner med Stalinsitater viser Sovjets historie og der den ravnsorte statuen ”Der Befreier” ruver i enden. Statuen viser en russisk soldat med et barn på armen, et stort sverd i det andre og et knust hakekors under føttene. Altså like lite subtilt som Oslos nye Osvald-monument, bare rundt tusen ganger større. Hele anlegget er i det hele tatt som en Vigelandspark blottet for kunstnerisk visjon, erstattet med diktaturlands fascinerende forkjærlighet for symmetri og lange siktlinjer.
Nå pleies dette monumentet pliktskyldigst av berlins parkvesen til evig tid, vedlikeholdet av de russiske minnesmerkene i Tyskland var nemlig et svært viktig punkt for Russland i gjenforeningsavtalen mellom DDR og BRD i 1992.
treptow140_02gr
Det sovjetiske gravmonumentet har vært en ganske så gjemt kuriositet i Berlin etter gjenforeningen, bare besøkt av en og annen russisk turistbuss og tilfeldige joggere. Men 9. mai hvert år har det vært kransnedleggelser og litt program. Dette er nemlig den såkalte ”Seiersdagen”, da Russland feirer sin seier over Nazi-Tyskland. Bortsett fra for et par år siden da en gruppe øst-tyske veteraner møtte opp i forbudte Stasi-uniformer, har arrangementet skapt få overskrifter, men i år valgte som kjent Putin å slå på stortromma. Mens han forberedte tidenes militærparade i Moskva 9. mai la den Putin-nære motorsykkelklubben ”Nattulvene” ut på en tur som skulle ende ved minnesmerket i Treptower Park. Med seg hadde de et tv-team som rapporterte direkte, og underveis ble de blant annet nektet innreise til Polen. De kom likevel fram til æreslunden 9. mai, og det gjorde hele 10 000 andre russere også. Mange holdt plakater med bilder av familiemedlemmer som var falne i krigen, militære båtluer var å se på en rekke kvinner og T-skjorter med Putinportrett var også et tilbakevendende syn.

dsc_9133_1431194338-1024x576

Men det mest iøynefallende symbolet var den sorte- og oransje St. Georg-sløyfen som nesten alle bar. Sløyfen ble innført av Putin for ti år siden for å minnes de falne russiske soldatene, men etter det har den også blitt et viktig symbol for de prorussiske gruppene i Ukraina, og, synes mange tidligere østblokkland, for generell russisk imperialisme. En så utbredt bruk midt i Tyskland, som nå ligger i tung konflikt med Russland nettopp på grunn av Ukrainakonflikten, var derfor ganske absurd, men berlinerne er tross alt vant med å befinne seg midt i storpolitiske paradokser. Min øst-tyske joggekamerat var dypt provosert, han måtte som ungpioner ofte til minnelunden for å høre appeller og bærer dypt nag til DDR. Men avisenes kommentatorer påpekte jevnt over at man ved å la russerne få ha sin markering uten innblanding viste man også et demokratis storhet.
Dagen forløp også fredelig tross det enorme menneskeoppbudet, og 9. mai vil nok få en betydelig oppslutning også i årene fremover i Treptower Park.

Men når Berlin kan leve med et gigantisk kommunistmanifest midt i byen og en årlig nasjonalistisk feiring fra en storpolitisk fiende så kan vi sannelig takle å hedre noen kommunistiske krigshelter utenfor Oslo S også.