Tysklands undergang?

Den anerkjente tyske professoren Rolf Peter Sieferle har sørget for stor skandale i Tyskland med sine posthume skrifter. Nå har hans siste, høyreradikale bok «Finis Germania» havnet på bestselgerlistene i Tyskland.
Artikkelen ble publisert i Dagbladet 25. juli 2017

31r+D9o8cOL

«Auschwitz har blitt innbegrepet på en unik og uutslettelig synd», fastslår den nylig avdøde professoren Rolf Peter Sieferle i sin nye skandalebok, «Finis Germania.» I den hevder han at tyskerne er de nye jødene, i kraft av å ha blitt hele den moderne verdens syndebukker. For å ytterligere illustrere analogien bruker han begrepet «den evige nazi» og fastslår at tyskerne ikke vil opphøre å være syndebukker så lenge de eksisterer som folk.  

Slike påstander vekker avsky og oppsikt i Tyskland. Av velkjente historiske årsaker har tyskernes utviklet en sterk politisk korrekthet når det kommer til disse temaene.   

Sieferles teser ville heller aldri ha fått så stor oppmerksomhet hvis det ikke hadde vært for Spiegel-journalisten Johannes Saltzwedel. Han satte nemlig «Finis Germania» opp på den prestisjefylte lista til Suddeutsche Zeitung og rikskringkasteren NDR over månedens anbefalte sakprosabøker for juni.

Saltzwedel forklarte avgjørelsen med at han syntes Sieferles teser var verd å diskutere. Og debatt ble det, men ikke helt slik Saltzwedel hadde tenkt.

I stedet for å diskutere Sieferles påstander, dreide debatten seg i stor grad om hvordan en slik bok hadde kunnet få plass på lista.

Mens Tysklands intellektuelle styrte mot debattsidene, styrte derimot et stort antall tyskere mot bokhandelen. Dermed kunne den 100-sider korte boka fra det lille, høyreradikale forlaget Antaios klatre til topps på Amazons bestselgerliste, og ligge på sjetteplass på Spiegels liste forrige uke.

Dette til tross for at boka har vært nærmest umulig å få tak i. Etter flere dagers søk fikk jeg selv til slutt fatt i ett eneste eksemplar i Berlin, og det ble solgt fra en privatperson.

Hva sier bokas sjokksuksess oss om tyskerne av i dag? En stor del av salget kan nok forklares med den heftige debatten. Det er langt fra alle som har gått til innkjøp av boka som er enig med forfatteren.

Men samtidig bringer Sieferle en del teser til torgs som harmonerer godt med det PEGIDA og andre høyreradikale protestbevegelser har ropt ut de siste årene. Selv uten å slutte seg til disse bevegelsene, er det mange tyskere som mener nazistenes forbrytelser blir viet for mye oppmerksomhet. De føler at nazistenes ugjerninger har blitt en arvesynd de ikke blir kvitt, uansett hvor mye de forsøker.

DR. PROF. ROLF PETER SIEFERLE, UNI HSG ST. GALLEN
Foto:© Daniel Ammann, Herisau (CH)

Sieferle hevder i sin bok at erindringskulturen om Holocaust nærmest har blitt en statsreligion i Tyskland. Det er blitt den store sannheten som aldri skal glemmes eller benektes. (Det siste er også forbudt i tyskspråklige land.)

Ut fra dette spinner Sieferle videre på mer konspirative tråder. De «innfødte» i Tyskland, og andre industriland, har blitt frarøvet retten til å hevde sin «egenart», skriver han. Med en gang tyskerne snakker om sin egen folkegruppe eller uttaler seg kritisk mot innvandring blir de stemplet som rasister eller ny-nazister. Samtidig aksepterer vesten at andre, som kurderne eller jødene, hevder sine spesifikke rettigheter som folkegrupper.

I «Finis Germania» er dette et tydelig poeng, men det kommer enda sterkere fram i Sieferles andre posthume bok, «Das Migrationsproblem» (Migrasjonsproblemet). Her kaller han muslimer og afrikanere barbarer og skriver hårreisende setninger som: «De siviliserte landene må derfor reagere på denne invasjonen ved å forsvare seg mot barbarene og la dem steke i sitt eget fett slik at de kan motiveres til å tilpasse seg.»

Sieferles innvandringsmotstand er altså klart radikal, og plasserer seg langt til høyre for den politiske mainstreamen i Tyskland. Men i det innvandringsfiendtlige partiet AfD, og i nynazistpartiet NPD nikker de gjenkjennende. Professor Sieferle klarer derimot for det meste å gi disse brune understrømmene en renere lukt gjennom sin mer høyverdige prosa. Han gir meningene et teoretisk overbygg som slogan-partiene AfD og NPD ikke selv makter å gi dem.  

Betyr dermed «Finis Germanias» salgsuksess at tyskerne er i ferd med å bli mer innvandringsfiendtlige? Det er lite som tyder på det. Etter oppstarten i 2013 har AfD stabilisert seg på en oppslutning mellom 7  og 10 prosent og NPD er og forblir et lite nisjeparti. PEGIDAs demonstrasjoner har også falt klart i oppslutning. De trekker nå kun rundt 2000 per demonstrasjon i Dresden.


Men disse initiativene har ført til at det er blitt større rom for å ytre seg kritisk til innvandring og minoriteter i tysk offentlighet.

Freitod-Historiker
Sieferle har allerde rukket å bli en helt for nazistene i Tyskland.

Starten på veiskillet kan man kanskje hevde at kom i 2010 da den tidligere SPD-politkeren Thilo Sarrazin skapte furore med boka «Deutschland schafft sich ab». (Tyskland avskaffer seg selv). I den hevdet han at lave fødselstall og høy (muslimsk) innvandring ville føre til at Tyskland som man kjente det ville gå under i løpet av få generasjoner. Sieferles to posthume bøker bringer nå dette synet videre, og de følgende debatten har også mange likhetstrekk. Ikke minst er fordømmelsene av meningene sterke, og mange.


Sieferle underbygger sin svært pessimistiske framtidsvisjon med en oppsiktsvekkende gammelmodig kulturkritikk. Han skriver om hvor dårlig amerikanske tv-serier er, anser veganisme som en sekterisk mote og mener faktisk å se vår moderne kulturs undergang i ting som jeans med hull i og tatoveringer. Det er som å lese meningene til en voksen, konservativ mann fra 1950, men Sieferle ble faktisk først født i 1949. Dette dystopiske synet på sin egen samtid kan kanskje ha vært en medvirkende årsak til at han begikk selvmord i september i fjor.

At Sieferles bøker nå ligger på bestselgerlistene bør ikke anses som en aksept for forfatterens meninger, men mer som et tegn på at de er så kontroversielle at både folks nysgjerrighet og sinne er blir vekket. De siste meningsmålingene før valget i september viser at oppslutningen rundt  Angela Merkels CDU ligger på rundt 36 prosent, mens hennes største utfordrer, Martin Schulz fra SPD, har rundt 25. Dette til tross for at Merkel i 2015 åpnet de tyske grensene for flyktningene fra Balkan og Syria. Hadde det tyske folk delt Sieferles framtidsdystopi ville de ha stemt annerledes, og betraktelig mer høyreradikalt.

Men det er fortsatt noen måneder til valget, og er det noe vi har lært de siste årene er det at valgresultater kan bli annerledes enn prognosene. Likevel viser den opphetede debatten rundt «Finis Germania» at det ikke er de rasistiske tekstene i seg selv tyskerne vil diskutere, men heller om det er noe fruktbart å skulle ha en debatt om dem overhodet.

Historiens lærepenger -Kan en bok om nazismens tilblivelse fortelle oss noe om fascistisk oppblomstring i vår egen tid?

[Publisert i Dagbladet 8. juli 2017]

Kommentar om boka «Nazismens idéunivers» av Carl Müller Frøland, Vidarforlaget

Når oppsto nazismen? Det opplagte svaret er at den oppsto med Adolf Hitler. Men doktorstipendiat Carl Müller Frøland viser i sin nye bok, «Nazismens idéhistorie», at nazismens røtter kan spores mye lenger tilbake i tysk idéhistorie. Allerede med Johan Wolfgang von Goethe og Sturm und Drang-bevegelsen på slutten av 1700-tallet begynte tyske filosofer og kunstnere å dyrke de irrasjonelle og følelsesbestemte sidene av mennesket, som en reaksjon på den franske fornuftstenkningen. I dette idékomplekset fikk naturen en sentral rolle, da forstått som en mystisk kraft som både kunne være skapende og ødeleggende.

Caspar_David_Friedrich_-_Der_Wanderer_über_dem_Nebelmeer
Kroneksempelet på tysk nasjonalromantikk: Caspar David Friedrichs Der Wanderer über dem Nebelmeer

Naturkraften kunne bare føles, den var utilgjengelig for fornuften. Denne naturmystikken er selvfølgelig milevis unna nazistisk hatideologi, men Frøland viser på grundig vis hvordan disse ideene flyter inn i nazistenes naturreligiøse svermeri. Naturen er en kraft den ariske rasen står i en unik kontakt med. På 1800-tallet videreutvikler tenkere som Paul de Lagarde og Juliuis Langbehn disse ideene og trekker samtidig fram jødene som ariernes naturlige motpol og fiende. Jødene er omflakkende og har ikke noe forhold til jordsmonnet og naturen som omgir dem. Samtidig er de skyld i den dekadente moderniteten, de dyrker materialismen og kapitalismen. Denne giftige cocktailen av nasjonalistisk naturdyrkelse og xenofobi gled lett ned i mange tyskeres struper etter første verdenskrig, og konsekvensene kjenner vi så alt for godt.

Frøland nevner Anders Berhring Breivik og ISIL i forordet, men dessverre trekker han ikke linjene framover senere i boka. Når en norsk forfatter først tar for seg nazismens idéhistorie ville det også vært interessant med flere blikk på situasjonen i Norge før krigen. Det var jo ikke slik at vi var helt ukjente med nazistiske ideer før tyskerne seilte opp Drøbaksundet 9. april 1940.

nazi_omslag_finale.jpg

Men til gjengjeld viser Frøland klart og detaljert hvordan Hitlers hatideologi ikke oppsto i noe vakuum, men som en følge av rasistiske og anti-liberale strømninger i samtiden. Og selv om Hitler fra august 1934 var enehersker i Tyskland kunne han ikke sette alle sine fascistiske og rasistiske ideer ut i live øyeblikkelig. For å få med seg folket måtte det skje sakte og subtilt. De humanistiske normene måtte overskrides med museskritt, slik at det ble nesten umerkelig for den jevne borger. Det var først hvis de stoppet opp og så seg tilbake at de virkelig kunne se hvor langt samfunnet hadde beveget seg bort fra de tidligere moralske grenselinjene. Slike moralske grenseoverskridelser kan fort avfeies som uviktige i sin samtid, men blir fort brikker i et tydelig spill for ettertiden. Slik gir «Nazismens idéhistorie» oss, litt indirekte, en viktig lærdom: Når politikere og presidenter begynner å benytte seg av hatretorikk og sette grupper opp mot hverandre har vi all grunn til å bli bekymret, og enda større grunn til å kjempe klart imot det.

Knausgårds tyske parademarsj

Sto på trykk i Dagbladet lørdag 27. mai
-Med sitt Hitler-essay og følsomme vesen har Knausgård denne uka virkelig erobret Tysland.

size=708x398
Foto: rbb

Da Karl Ove Knausgård entret scenen i Berlin mandag 22. mai fikk han en mottagelse en rockestjerne verdig. Over 900 mennesker klappet «den norske stjerneforfatteren» inn i den utsolgte salen. I tyske medier snakker man om en Knausgård-hype, og journalisten Richard Kämmerlings slo like godt fast at Knausgård er «en av de viktigste forfatterne i vår tid» i Die Welt. Knausgård var denne uka i Tyskland for å promotere siste bind av «Min Kamp», som nå endelig er ute på tysk. Det er to år siden forrige bind utkom og forventningene til den siste boka har derfor rukket å bygge seg kraftig opp, noe den store salen i Berlin illustrerte tydelig på mandag. Klappsalvene som fulgte Knausgård derfra og videre til Frankfurt og München gjør det lett å glemme at «Min Kamp» faktisk hadde en treg start i Tyskland. Riktignok fikk bind 1 gode kritikker da den ble utgitt i 2011, men tyskerne kastet seg ikke over romanrekken på samme måte som vi gjorde i Skandinavia.

Kanskje var det fordi Tyskland er et så enormt bokmarked, det er ikke lett for en helt ukjent forfatter å fange folks oppmerksomhet. Men på den annen side har Maja Lunde klart akkurat det nå i år med sin debutbok «Bienes historie». Denne uka surrer hun og biene aller øverst på Spiegels velrennomerte bestselgerliste, for andre uke på rad. På samme liste har Knausgård kommet inn på en 18. plass, men det er kun etter noen få dager i salg, neste uke er han nok betraktelig høyere oppe. Forlagets valg, å gi bøkene enkelttitler, kan også ha gjort det vanskeligere for de tyske leserne å forstå hvilken abnorm litterær kraftprestasjon de egentlig hadde fått mellom hendene. Bøkene går riktignok til sammen under tittelen «Das autobiografische Projekt» (det selvbiografiske prosjektet) på tysk. Men det er en utsøkt tørr og deskriptiv tittel, slik nesten bare tyskerne kan lage dem, og langt fra originalens inntrengende, desperate og tabuoverskridende konnotasjoner.

Likevel er det ikke vanskelig å forstå hvorfor forlaget, Luchterhand, mente at å bruke tittelen Mein Kampf på tysk ville ødelegge mottagelsen og forvirre leserne. I 2016 kom også en kommentert utgave av Hitlers originale «Mein Kampf» ut i Tyskland, etter å ha vært unndratt markedet i 71 år, dermed kunne forvirringen blitt total i landets bokhandler. I stedet valgte forlaget å gi hvert bind en enkel verb-basert tittel. Bind 1 ble dermed til «Sterben» (dø), deretter fulgte «Lieben» (elske) «Spielen» (leke) «Leben» (leve) «Träumen» (drømme) og nå har tyskerne kommet til det siste, monumentale bindet, nemlig Kämpfen (kjempe) på 1280 sider.

size=708x398-1
Her intervjuer journalist Thomas Böhm Knausgård i Berlin. Jeg har også blitt intervjua av ham, det er antagelig det nærmeste jeg noensinne vil komme Knausgård eller den slags berømmelse. Man må ta til takke med det man får! Foto: rbb

Så hvordan ble denne innledende likegyldigheten forvandlet til mediestormen vi opplevde denne uka? Akkurat som nordmenn har tyskerne de siste tiårene begynt å skjele kraftig vestover når det kommer til kultur. Når Knausgård høstet så store ovasjoner i USA gikk det derfor ikke upåaktet hen i Tyskland heller. Det virkelige store gjennombruddet kom først med bind fem høsten 2015. Da åpnet tyskerne virkelig øynene opp for verket, og for mannen. Selv seriøse litteraturanmeldere klarer nemlig ikke helt å unngå å nevne hvor kjekk Knausgård er. Det er et moment som ikke kom like uttalt frem i Norge, for tyskerne er nordmenn fortsatt litt eksotiske. Men selv etter all denne positive oppmerksomheten de siste årene innrømmet Knausgård fra scenen mandag at han hadde vegret seg for å dra til Tyskland for å promotere bind seks. Årsaken var hans rund 500 sider lange essay om Hitlers Min kamp. Tyskerne kunne faktisk takke Knausgårds mor for at han nå satt på scenen, hun hadde nemlig insistert på at han måtte dra.
Og hvordan har reaksjonene blitt på Knausgårds Hitler-analyse?
Det store antallet anmeldelser er jevnt over svært positive. Knausgårds bok har vært den åpenbare prioriteten i alle de store avisene denne uka og han får derfor lange og velskrevne anmeldelser. Men det er også lett å lese at «Kämpfen» ikke er kritikernes yndlingsbind i serien. Mange kaller den et meta-bind, som i motsetning til de andre ikke kan leses for seg. Og essayet om (blant annet) Hitler, «Navnet og tallet», blir av flere ansett for å være bokas svakeste punkt. Særlig kritisk er taz’ anmelder, Hanna Engelmeier, som mener Hitler-essayet minner om noe en «flittig, men lite begavet, student» kunne ha skrevet. Hun fastslår også at bind seks er «en krevende, til tider irriterende og tilsynelatende helt uredigert» tekstmasse. Ved slutten av boka er hun i det hele tatt lettet over at verket har kommet til veis ende, der hun sammenligner det med en kjærlighetsforhold med en ulykkelig, men nødvendig, slutt. Andre anmeldere avviser ikke essayet like klart, men beskriver det som en «forelesning i historie», altså verken særlig nyvinnende eller litterært interessant.

I Tyskland vekker essayet også assosiasjoner til Thomas Manns korte tekst, «Bruder Hitler» fra 1938. (Det kan du lese her) Ulrich Greiner i Die Zeit mener at tankerekkene i de to tekstene er svært like, bortsett fra at Mann trengte syv sider på det Knausgård, mange tiår senere, trenger nesten fem hundre på. Spiegels Volker Weidermann syns også det er forunderlig at Knausgård, i en bok som er så spekket med referanser som bind seks, ikke nevner Manns tekst med et ord, for her følger han klart i Manns fotspor, etter hans syn. Tyskerne undrer seg også over at Knausgård har valgt å bruke så mye plass på Hitler. Han er jo deres skamplett, ikke nordmenns. Men samtidig er det en viss lettelse å spore blant skribentene i at andre tar tak i Hitler, og en nysgjerrighet på hvordan Hitlers hatske tekst ser ut for mannen med det «intense, stålblå blikket». Radio, tv og utallige avisoppslag, uka som nå går mot slutten har vært en endelig kroning av Knausgård i Tyskland. Til høsten kommer de to første bindene av hans årstidskvartett, og folk har allerede begynt å glede seg.

Når Norge blir hovedland på Frankfurt bokmesse i oktober 2019 kan vi derfor takke Knausgård når tyske aviser ikke bare trykker saker om norsk krim og natur. For med ham har dagens tyskere igjen, i stort omfang, fattet interesse for samtidslitteratur fra Norge. At det kan skjule seg verdenslitteratur bak gjerdene i norske, sosialdemokratiske hjem var en tanke som ikke hadde slått dem. Men nå har Knausgård åpnet denne porten, og det innebærer at det også vil bli enklere for andre norske samtidsforfattere å slå igjennom. Kanskje til og med uten å være store i USA først.
Men når det kommer til Knausgårds erobring av Tyskland er det bare å stemme i den, noe utbrukte, strofen «First we take Manhattan, then we take Berlin». For sjelden har den vært mer passende.

 

Sex, politikk og tårer

Publisert i Dagbladet 17. februar

Kunst og kommers i smakfull balanse i Berlin.

201511036_4
James Franco i 3D-dramet Every Thing Will Be Fine, med den norske manusforfatteren Bjørn Olaf Johannessen.

På søndag ble den 65. filmfestivalen i Berlin, bedre kjent som Berlinalen, avsluttet for denne gang. Festivalen er en av verdens største og hvert år må den forsøke å balansere kunst og kommers på en mest mulig smakfull måte. Cineastene krever viktig og god film, tabloidene glamour og blockbustere.

I år så det lenge ut til at festivalen kom til å buklande i en viss Mr. Greys seng og bli lenket fast der på det mest nedverdigende vis. Verdenspremieren på «Fifty Shades of Grey» overskygget nemlig det meste annet og sensasjonskåte journalister la all køkultur og berøringsangst igjen på hotellet for å sikre seg et sete på den eneste forhåndsvisningen. Det var en enda pinligere affære enn filmen og sammenlignet med den veloppdragne fansen ved den stjernespekkede premieren senere på kvelden ble det enda flauere. Men heldigvis la hysteriet seg i det filmen ble blottlagt, og dagen etter var blikkene igjen vendt mot viktigere lerret.

Fifty Shades of Grey full trailer on TODAY
Dette skal visstnok være uhyre pirrende for verdens kvinner. Scene fra den Grey-filmen.

Og på årets festival, som i fjor, hadde flere av disse filmene betydelige norske bidrag. Helnorske «Mot Naturen» fikk en pangstart da seks menn la ut på en løpetur rundt på festivalområdet iført anorakk, sekk og lite annet. Det morsomme nakenstuntet ble naturlig nok tatt godt imot i nudismens hjemland, selv politibetjentene lo, og heldigvis skygget ikke gimmicken for innholdet: «Mot Naturen» kunne noen dager senere ta hjem prisen for beste film i det viktige sideprogrammet Panorama. Samtidig høstet manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen mange lovord for sitt bidrag til Wim Wenders nye 3D-drama «Every thing will be fine» som vil bli satt opp på norske kinoer senere i år.

65. Berlinale - Preisverleihung
Jafar Panahis niese tok beveget i mot gullbjørnen for Taxi. Intet øye i salen var tørt. Foto: Michael Kappeler/dpa

Men den største norske triumfen var det den relativt ukjente filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen som sto for. Han fikk en av ni sølvbjørner for sin imponerende innsats i tyske «Victoria». Den 140-minutter lange filmen er filmet i et strekk, en stor prestasjon av Grøvlen og en juryen visste å sette pris på.

Festivalens viktigste pris, gullbjørnen, gikk til den iranske regissøren Jafar Panahi og hans «Taxi». Panahi har yrkesforbud og filmen er derfor filmet, og smuglet ut av Iran, i aller største hemmelighet. Selv har han også utreiseforbud og kunne derfor ikke være til stede, men da hans unge niese mottok prisen i hans navn var det få i salen som ikke felte en tåre sammen med henne. Og kanskje pustet de også lettet ut, for tross mye støy, skuffende Hollywood-filmer og høy stjernefaktor klarte juryen, ledet av amerikanske Darren Aronofsky, å vise at film ikke bare er glamorøs underholdning, men også er et sted hvor politisk risikable handlinger og sterke kunstneriske prestasjoner får et naturlig utløp, og ikke minst blir tildelt rettmessige priser for det.