Hatet fra høyre -Hvordan kunne Nationalsozialistischer Untergrund drepe ti mennesker i løpet av syv år uoppdaget?

Saken mot Beate Zschäpe, det siste gjenlevende medlemmet av NSU, går nå mot slutten. På Martin-Gropius-Bau i Berlin hylles ofrene i en fotoutstilling.

[Saken sto på trykk i dagbladet torsdag 7. september.]

Torsdag forrige uke satte Beate Zschäpe seg igjen ned på tiltalebenken i rettssal 101A i München. Etter en måneds sommerpause begynte retten på dag nummer 380 i det som er blitt en av Tysklands lengste straffesaker. Saken ble innledet 6. mai 2013. Zschäpe er, antakelig, det siste gjenlevende medlemmet av terrororganisasjonen Nationalsozialistischer Untergrund (nasjonalsosialistiske undergrunn). Hun er anklaget for medvirkning til ti mord, to bombeattentat og femten grove overfall. De to andre medlemmene var Uwe Mundlos og Uwe Böhnhardt, som begikk selvmord da politiet var på sporet av dem etter et bankran i Eisenach 4. november 2011. Samme dag forlot Zschäpe deres felles leilighet i Zwickau, med sine to katter, mens flammene sto opp bak henne. Hun hadde startet en eksplosjonsartet brann i leiligheten. Kattene passet hun på å redde, men det var kun flaks som gjorde at naboen ikke døde.

2,w=993,q=high,c=0.bild.jpg
Beate Zschäpe i kjent stil i retten. Foto: Bild.de

I ruinrestene fant politiet en tilståelsesvideo. Terroristene ville åpenbart ikke risikere å gå en anonym død i møte. Ved hjelp av redigerte Rosa Panter-tegnefilmer tilsto de drapet på ti mennesker, en rekke ran og et spikerbombeangrep i en bydel i Köln hvor det bodde mange tyrkere. Bare tilfeldigheter gjorde at ingen ble drept i angrepet. Terrororganisasjonens første mord var på 38-årige Enver Şimşek 9. september 2000 i Nürnberg. Han drev en blomsterforretning og ble skutt på nært hold mens han sto og solgte blomster. To dager etterpå døde han av skadene. Etterforskningen viste at han hadde blitt skutt av to ulike pistoler, men utover det fant politiet lite å gå på. I januar året etter slo gruppa til igjen. Denne gangen mot en iransk grønnsakshandel, datteren til innehaveren ble alvorlig skadet. 13. juni samme år er de to Uwe’ne, og muligens andre, igjen i Nürnberg. Nå henretter de den tyrkiskfødte skredderen Abdurrahim Özüdogru (49) mens han er på jobb. Det andre, av til slutt ti drap er fullbyrdet.

NSU_Morde_Name
De ti som ble drept av NSU.

Fotograf Regina Schmeken (62) har oppsøkt alle disse åstedene. De store svarthvitt-fotografiene suger tilskueren til seg i de dunkelt belyste rommene. Å følge bildene bortover blir som å følge NSUs hatdrevne reise gjennom Tyskland. Bare to uker etter drapet på Özüdogru retter de pistolen mot Süleyman Tasköprü (31) i hans grønnsaksforretning i Hamburg, rundt 600 kilometer nord for Nürnberg. Dette ble nå NSUs modus operandi, å kjøre på kryss og tvers av Tyskland og henrette menn med tyrkiske røtter, eller som de trodde hadde det, på deres arbeidsplasser. Taten statt Worte var mottoet, handlinger i stedet for ord. I elleve år fikk de bedrive sin tause hatkriminalitet uten å bli oppdaget, de måtte avsløre seg selv. Men det siste mordet skjedde i 2007. Da drepte de politikvinnen Michèle Kieswetter mens en annen politimann ble alvorlig skadd. Hva som var bakgrunnen for dette mordet er fortsatt uklart.

mgb17_p_schmeken_08_heilbronn.jpg
Heilbronn, 13.12.2015, am Tatort des als “Polizistenmord von Heilbronn” bekannt gewordenen Mordes, am 25. April 2007 wurde auf dem Parkplatz in Heilbronn die 22-jährige aus Thüringen stammende Bereitschaftspolizistin Michèle Kiesewetter erschossen und ihr Kollege, der gleichfalls mit einem Kopfschuss niedergeschossen wurde, überlebte schwer verletzt, die Tat wird dem NSU zugerechnet; Foto: Regina Schmeken

Da Zschäpe endelig brøt sin taushet i slutten av 2015 var forklaringen hennes en stor skuffelse. I stedet for å kaste noe mer oppklarende lys over ugjerningene forsøker hun å framstille seg selv som en ulykkelig forelsket kvinne som ikke klarte å bryte kontakten med Mundlos og Böhnhardt, som hun var så forelsket i. Drapene fikk hun kun høre om i ettertid. Politibetjentene hadde Böhnhardt og Mundlos angrepet fordi de trengte nye pistoler. Det er en forklaring få finner overbevisende.

Trioen gikk under jorda i 1998, etter at politiet hadde funnet TNT og høyreradikal propaganda i en garasje Schäpe leide. Hvordan de klarte å leve under radaren og ikke bli avslørt i tretten år er fortsatt et mysterium. Det som er klart er at de trengte en rekke medhjelpere for å kunne leve slik. Noen av dem sitter nå på tiltalebenken sammen med Zschäpe, men det kan også være mange andre som ikke er oppdaget.

mgb17_p_schmeken_01_nuernberg.jpg
Foto: Regina Schmeken

Politiets etterforskning har også måttet tåle massiv kritikk, og saken er akkompagnert av en rekke politiskandaler. Mange vitner pekte i årene mot Mundlos og Böhnhardt, uten at politiet klarte å følge opp dette. I ettertid har også viktige dokumenter blitt makulert i flere etater. Dette har gitt ny aktualitet til anklagene om at politiet er ”blinde på det høyre øyet”, en uttrykk som ble introdusert allerede i mellomkrigstiden fordi politiet ikke slo hardt nok ned på høyreekstreme straffbare handlinger.
At terroristene fordelte angrepene utover store deler av Tyskland gjorde også saken mye vanskeligere for politiet å oppklare. De så ikke sammenhengene. Derfor er også rettssaken så komplisert og lang, det er utallige tråder å nøste opp i. Om offentligheten i det hele tatt får vite hele sannheten om NSU er tvilsomt. Særlig etter Zschäpes skuffende uttalelser. Bildene av henne i blazer og utslått brunt hår i rettssalen har blitt en gjenganger i aviser og på tv, hun er blitt et velkjent ansikt. Ofrene derimot er mer ansiktsløse, de har ikke blitt viet samme oppmerksomhet.

mgb17_p_schmeken_03_hamburg.jpg
Hamburg, 28.3.2013, hier wurde Süleyman Taşköprü, Obst- und Gemüsehändler, am 27. Juni 2001 in Hamburg-Bahrenfeld im Laden seines Vaters mit drei Schüssen aus zwei verschiedenen Waffen von dem NSU ermordet, jetzt ist ein Fahrradladen eingezogen; Foto: Regina Schmeken

Schmekens utstilling retter fokuset tilbake på ofrene, og på hvordan mordene skjedde midt i det tyske samfunnet, på helt hverdagslige steder. De store bildene viser grunnen og området der ofrene ble funnet. Bakken er nå tom, på de færreste stedene er det noe som vitner om at et menneske ble kaldblodig myrdet akkurat der. Blutiger Boden heter utstillingen (blodig grunn). Tittelen har en helt bokstavelig betydning, men henviser også til nazistenes slagord Blut und Boden (blod og jord). Nazistene mente germanerne var overlegne gjennom sitt blod, og derfor hadde en rett til å fortrenge andre folkeslag og utvide sitt Lebensraum. De hadde en nedarvet rett til jorda og en mye mer avansert forståelse for hvordan å dyrke den.

NSUs terrorisme viser hvordan disse ideene ikke ble utslettet med nazismens fall. Hvordan ideen, som NSU selv, har gått under jorda, uuttalt, men fortsatt fullt levende i det tyske samfunn. For hva hvis det hadde vært ni hvite tyskere som hadde blitt uforklarlig henrettet i løpet av en syvårsperiode? Ville ikke morderne da ha blitt raskere avslørt? Det er lett å tro at det ville vært tilfelle. Det er derfor ikke bare Zschäpe og hennes medsammensvorne som burde sittet på tiltalebenken i München, politiet bærer også en skyld i denne tragedien, de burde ha avslørt dem før. Forhåpentligvis har de nå lært av dette. Schmekens fotografier minner oss i hvert fall på at ondskapen lever midt i blant oss, og at den ofte framstår så hverdagslig at den nesten er umulig å få øye på.

Advertisements

Frykt og angiveri i Berlin

I «Alle dør alene» gir Hans Fallada et sjeldent innblikk i angiversamfunnet Nazi-Tyskland. I år er det sytti år siden forfatteren døde og romanen utkom, men boka er fortsatt høyst relevant, noe bokas sene, internasjonale braksuksess i 2011 også viste.

Artikkel ble publisert i Dagbladet onsdag 23. august 2017

77e74e6b5eae8fd054973583d499ff27_w999_h600.jpg

To år etter andre verdenskrigs slutt kom «Alle dør alene» ut på tysk. I den nesten seks hundre sider lange boka forteller Hans Fallada (1893-1947) historien til ekteparet Quangel som begynner en lavterskels motstandskamp etter at sønnen deres dør som soldat i Frankrike. Boka er basert på den sanne historien til ekteparet Elise og Otto Hermann Hampel, men i virkeligheten var det Elises bror som hadde dødd. Ekteparet, som først hadde vært nazister, vendte seg nå mot partiet og begynte å legge ut postkort med anti-nazistisk budskap i kontorbygninger og postkasser rundt omkring i Berlin. De startet i 1940 og holdt det gående i to år før de ble avslørt.

fallada_cover_1947
Første utgave av Jeder stirbt für sich allein kom ut i 1947, men da i en sensurert versjon.

Fallada (egentlige navn Rudolf Ditzen) var en stor samtidsforfatter i Tyskland, spesielt kjent for boka «Lille mann – hva nå?» fra 1932. Som så mange andre kunstnere ble han utsatt for et intenst privat og profesjonelt press av nazistene. Dette var han ekstra sårbar for fordi han slet med store rusproblemer og en ustabil psyke. Kanskje var det derfor han valgte å føye seg på noen måter, ved å skrive upolitiske bøker. Og da han og familien sto klare til å flykte til England måtte han avbryte flyttingen i siste liten. «Jeg klarer det ikke» skal han ha sagt til sin kone Anna i det de skulle dra. I stedet ble de værende i den vakre villaen med utsikt over Carwitz-sjøen på grensen mellom Mecklenburg-Vorpommern og Brandenburg, 100 kilometer nord for Berlin. Fallada hadde flyttet ut av storbyen for å leve i et slags indre eksil, men opplevde at småstedene var minst like ille som storbyen. Dette påpeker han flere steder i «Alene i Berlin»: «Som så mange storbyfolk hadde de hatt den svært feilaktige oppfatningen at angiveri bare forekom i Berlin, og at det fortsatt fantes anstendighet i mindre byer på landet.»

c6afc3910de9ad06ec667d2556eb26e3
Hans Fallada

Fallada skrev «Alle dør alene» på kun en måned i desember 1946 mens han var innlagt for sin morfinavhengighet. Romanen var på mange måter et bestillingsverk. Det var Falladas venn og forlegger, Johannes R. Becher, som kom med forslaget. Han hadde kommet hjem fra eksil og jobbet for det sovjetiske militærstyret hvor han hadde som oppgave å skape en ny anti-fascistisk kultur i Tyskland. Becher hadde kommet over ekteparets Hampels sak i Gestapos arkiver og overtalte en tvilende Fallada til å skrive en roman om den tyske motstanden mot nazismen. Slik ble boka på mange måter en tidlig true crime-roman. Men rundt det sanne utgangspunktet diktet Fallada inn et stort ensemble berlinere som viser tidens, og menneskenes evige, hang til brutalitet, ondskap og angiveri. Samtidig skriver han alt dette med en nattsvart humor som vil få mange til å hikste. Ikke alt falt like godt i smak hos den nye sovjetstyrte administrasjonen i Øst-Tyskland. Blant annet reagerte de på negative trekk hos de kommunistiske karakterene. Og siden Fallada døde 5. februar 1947 kunne de etter dette redigere manuset temmelig fritt. Versjonen som utkom i 1947 var derfor langt fra Falladas originalversjon.

hans-fallada-jeder-stirbt-fc3bcr-sich-allein-3
Bilder av ekteparet Hampel, som hovedpersonene i boka er basert på.

Boka ble en suksess i Tyskland, og ble oversatt til norsk av Andreas Eriksen i 1954 med tittelen «Den veien du går alene». Men den fikk ikke stor oppmerksomheten internasjonalt og ble ikke oversatt til engelsk. Det skjedde først i 2009 da forlaget Melville House utga Falladas originalversjon, for første gang. Boka ble til forlagets overraskelse en bestselger og førte til en stor fornyet interesse for Hans Fallada internasjonalt. Hvorfor gjorde den det? Til tross for de hundrevis av hyllemeterne av bøker som har utkommet om andre verdenskrig er «Alle dør alene» unik. Fallada kjente tiden, Berlin og menneskene som få andre. Som kulturpersonlighet kunne han vanke i de mest fornemme kretser, som alkoholiker og morfinist kjente han også de skitneste kneipene. Å lese «Alle dør alene» er som å være den plagsomme flua rundt hodene på de svette og nervøse skikkelsene boka er så full av. Byen og menneskene står klart foran en, det samme gjør fortvilelsen, angsten og urettferdigheten. Slik rykker også dette skrekkregimet mye nærmere, likheter med vår egen tid blir tydeligere, hatet og dogmatismen virker mer gjenkjennelig. Kanskje er vi ikke så ulike like vel.
Men nytter det i det hele tatt å gjøre motstand? Dette problemet ser ut til å ha opptatt, og plaget, Fallada mye i skrivingen.

Quangel-ekteparets protestaksjon var liten og amatørmessig, likevel risikerte de livet, noe de også var klar over. Selv trodde de i all sin naivitet at dette kunne være starten på noe stort:
«Til slutt kommer dusinvis, hundrevis til å sette seg ned og skrive slike kort som jeg. Vi kommer til å oversvømme Berlin med disse postkortene, vi kommer til å sinke maskinene, vi kommer til å styrte Føreren, avslutte krigen …»

Men ekteparet feilberegnet sine landsmenn. Selv om de selv plutselig hadde innsett at Hitler var en tyrann var ikke postkortene egnet til å overbevise flere. I Nazi-Tyskland var det angsten og angiveriet som rådet. Finnerne leverte postkortene til politiet med en gang, gjerne uten å tørre å lese dem ferdig.
En av bokas mest sympatiske og fornuftige stemmer er en av Quangel-ekteparets naboer, dommeren Fromm. (Navnet betyr from på tysk og er sikkert ingen tilfeldighet.) Han forsøker å redde den jødiske naboen, og hjelper også ekteparet.
«Den ene halvparten av befolkningen sperrer den andre inne,» fastslår han tørt.

Fallada-Haus
Det vakre huset Fallada kjøpte i Carwitz, 100 km nord for Berlin. Nå er den et museum.

Så var motstanden forgjeves? Er motstand forgjeves hvis du ikke allerede innehar en maktposisjon i samfunnet som du kan handle ut i fra? Kan den lille mann og kvinne aldri virkelig forandre på noe? Til tross for Quangel-ekteparets mislykkede forsøk nekter Fallada å ende på en slik negativ og deterministisk konklusjon. Han vender seg mot sinnelagsetikken for et mer positivt svar. Dette standpunktet blir personifisert av den idealistiske og høykulturelle dirigenten Dr. Reichhardt, som Quangel må dele celle med.
«Vil De heller leve for en urettferdig sak enn dø for en rettferdig?» spør han Quangel. De blir tause, til tross for det enorme klasseskillet mellom dem sitter de nå på samme dødscelle og venter på den samme skjebnen. Anstendighet og integritet er gratis dyder, men likevel var svært få villige til å betale det det kostet i Nazi-Tyskland. Og kanskje også i vår tid? Til tross for aksjonens relative mislykkethet ender derfor Falladas Quangel-ektepar opp som ubestridelige helter. For hvis langt flere hadde hatt deres mot og integritet hadde verdenshistorien sett helt annerledes ut.

Tysklands undergang?

Den anerkjente tyske professoren Rolf Peter Sieferle har sørget for stor skandale i Tyskland med sine posthume skrifter. Nå har hans siste, høyreradikale bok «Finis Germania» havnet på bestselgerlistene i Tyskland.
Artikkelen ble publisert i Dagbladet 25. juli 2017

31r+D9o8cOL

«Auschwitz har blitt innbegrepet på en unik og uutslettelig synd», fastslår den nylig avdøde professoren Rolf Peter Sieferle i sin nye skandalebok, «Finis Germania.» I den hevder han at tyskerne er de nye jødene, i kraft av å ha blitt hele den moderne verdens syndebukker. For å ytterligere illustrere analogien bruker han begrepet «den evige nazi» og fastslår at tyskerne ikke vil opphøre å være syndebukker så lenge de eksisterer som folk.  

Slike påstander vekker avsky og oppsikt i Tyskland. Av velkjente historiske årsaker har tyskernes utviklet en sterk politisk korrekthet når det kommer til disse temaene.   

Sieferles teser ville heller aldri ha fått så stor oppmerksomhet hvis det ikke hadde vært for Spiegel-journalisten Johannes Saltzwedel. Han satte nemlig «Finis Germania» opp på den prestisjefylte lista til Suddeutsche Zeitung og rikskringkasteren NDR over månedens anbefalte sakprosabøker for juni.

Saltzwedel forklarte avgjørelsen med at han syntes Sieferles teser var verd å diskutere. Og debatt ble det, men ikke helt slik Saltzwedel hadde tenkt.

I stedet for å diskutere Sieferles påstander, dreide debatten seg i stor grad om hvordan en slik bok hadde kunnet få plass på lista.

Mens Tysklands intellektuelle styrte mot debattsidene, styrte derimot et stort antall tyskere mot bokhandelen. Dermed kunne den 100-sider korte boka fra det lille, høyreradikale forlaget Antaios klatre til topps på Amazons bestselgerliste, og ligge på sjetteplass på Spiegels liste forrige uke.

Dette til tross for at boka har vært nærmest umulig å få tak i. Etter flere dagers søk fikk jeg selv til slutt fatt i ett eneste eksemplar i Berlin, og det ble solgt fra en privatperson.

Hva sier bokas sjokksuksess oss om tyskerne av i dag? En stor del av salget kan nok forklares med den heftige debatten. Det er langt fra alle som har gått til innkjøp av boka som er enig med forfatteren.

Men samtidig bringer Sieferle en del teser til torgs som harmonerer godt med det PEGIDA og andre høyreradikale protestbevegelser har ropt ut de siste årene. Selv uten å slutte seg til disse bevegelsene, er det mange tyskere som mener nazistenes forbrytelser blir viet for mye oppmerksomhet. De føler at nazistenes ugjerninger har blitt en arvesynd de ikke blir kvitt, uansett hvor mye de forsøker.

DR. PROF. ROLF PETER SIEFERLE, UNI HSG ST. GALLEN
Foto:© Daniel Ammann, Herisau (CH)

Sieferle hevder i sin bok at erindringskulturen om Holocaust nærmest har blitt en statsreligion i Tyskland. Det er blitt den store sannheten som aldri skal glemmes eller benektes. (Det siste er også forbudt i tyskspråklige land.)

Ut fra dette spinner Sieferle videre på mer konspirative tråder. De «innfødte» i Tyskland, og andre industriland, har blitt frarøvet retten til å hevde sin «egenart», skriver han. Med en gang tyskerne snakker om sin egen folkegruppe eller uttaler seg kritisk mot innvandring blir de stemplet som rasister eller ny-nazister. Samtidig aksepterer vesten at andre, som kurderne eller jødene, hevder sine spesifikke rettigheter som folkegrupper.

I «Finis Germania» er dette et tydelig poeng, men det kommer enda sterkere fram i Sieferles andre posthume bok, «Das Migrationsproblem» (Migrasjonsproblemet). Her kaller han muslimer og afrikanere barbarer og skriver hårreisende setninger som: «De siviliserte landene må derfor reagere på denne invasjonen ved å forsvare seg mot barbarene og la dem steke i sitt eget fett slik at de kan motiveres til å tilpasse seg.»

Sieferles innvandringsmotstand er altså klart radikal, og plasserer seg langt til høyre for den politiske mainstreamen i Tyskland. Men i det innvandringsfiendtlige partiet AfD, og i nynazistpartiet NPD nikker de gjenkjennende. Professor Sieferle klarer derimot for det meste å gi disse brune understrømmene en renere lukt gjennom sin mer høyverdige prosa. Han gir meningene et teoretisk overbygg som slogan-partiene AfD og NPD ikke selv makter å gi dem.  

Betyr dermed «Finis Germanias» salgsuksess at tyskerne er i ferd med å bli mer innvandringsfiendtlige? Det er lite som tyder på det. Etter oppstarten i 2013 har AfD stabilisert seg på en oppslutning mellom 7  og 10 prosent og NPD er og forblir et lite nisjeparti. PEGIDAs demonstrasjoner har også falt klart i oppslutning. De trekker nå kun rundt 2000 per demonstrasjon i Dresden.


Men disse initiativene har ført til at det er blitt større rom for å ytre seg kritisk til innvandring og minoriteter i tysk offentlighet.

Freitod-Historiker
Sieferle har allerde rukket å bli en helt for nazistene i Tyskland.

Starten på veiskillet kan man kanskje hevde at kom i 2010 da den tidligere SPD-politkeren Thilo Sarrazin skapte furore med boka «Deutschland schafft sich ab». (Tyskland avskaffer seg selv). I den hevdet han at lave fødselstall og høy (muslimsk) innvandring ville føre til at Tyskland som man kjente det ville gå under i løpet av få generasjoner. Sieferles to posthume bøker bringer nå dette synet videre, og de følgende debatten har også mange likhetstrekk. Ikke minst er fordømmelsene av meningene sterke, og mange.


Sieferle underbygger sin svært pessimistiske framtidsvisjon med en oppsiktsvekkende gammelmodig kulturkritikk. Han skriver om hvor dårlig amerikanske tv-serier er, anser veganisme som en sekterisk mote og mener faktisk å se vår moderne kulturs undergang i ting som jeans med hull i og tatoveringer. Det er som å lese meningene til en voksen, konservativ mann fra 1950, men Sieferle ble faktisk først født i 1949. Dette dystopiske synet på sin egen samtid kan kanskje ha vært en medvirkende årsak til at han begikk selvmord i september i fjor.

At Sieferles bøker nå ligger på bestselgerlistene bør ikke anses som en aksept for forfatterens meninger, men mer som et tegn på at de er så kontroversielle at både folks nysgjerrighet og sinne er blir vekket. De siste meningsmålingene før valget i september viser at oppslutningen rundt  Angela Merkels CDU ligger på rundt 36 prosent, mens hennes største utfordrer, Martin Schulz fra SPD, har rundt 25. Dette til tross for at Merkel i 2015 åpnet de tyske grensene for flyktningene fra Balkan og Syria. Hadde det tyske folk delt Sieferles framtidsdystopi ville de ha stemt annerledes, og betraktelig mer høyreradikalt.

Men det er fortsatt noen måneder til valget, og er det noe vi har lært de siste årene er det at valgresultater kan bli annerledes enn prognosene. Likevel viser den opphetede debatten rundt «Finis Germania» at det ikke er de rasistiske tekstene i seg selv tyskerne vil diskutere, men heller om det er noe fruktbart å skulle ha en debatt om dem overhodet.

Historiens lærepenger -Kan en bok om nazismens tilblivelse fortelle oss noe om fascistisk oppblomstring i vår egen tid?

[Publisert i Dagbladet 8. juli 2017]

Kommentar om boka «Nazismens idéunivers» av Carl Müller Frøland, Vidarforlaget

Når oppsto nazismen? Det opplagte svaret er at den oppsto med Adolf Hitler. Men doktorstipendiat Carl Müller Frøland viser i sin nye bok, «Nazismens idéhistorie», at nazismens røtter kan spores mye lenger tilbake i tysk idéhistorie. Allerede med Johan Wolfgang von Goethe og Sturm und Drang-bevegelsen på slutten av 1700-tallet begynte tyske filosofer og kunstnere å dyrke de irrasjonelle og følelsesbestemte sidene av mennesket, som en reaksjon på den franske fornuftstenkningen. I dette idékomplekset fikk naturen en sentral rolle, da forstått som en mystisk kraft som både kunne være skapende og ødeleggende.

Caspar_David_Friedrich_-_Der_Wanderer_über_dem_Nebelmeer
Kroneksempelet på tysk nasjonalromantikk: Caspar David Friedrichs Der Wanderer über dem Nebelmeer

Naturkraften kunne bare føles, den var utilgjengelig for fornuften. Denne naturmystikken er selvfølgelig milevis unna nazistisk hatideologi, men Frøland viser på grundig vis hvordan disse ideene flyter inn i nazistenes naturreligiøse svermeri. Naturen er en kraft den ariske rasen står i en unik kontakt med. På 1800-tallet videreutvikler tenkere som Paul de Lagarde og Juliuis Langbehn disse ideene og trekker samtidig fram jødene som ariernes naturlige motpol og fiende. Jødene er omflakkende og har ikke noe forhold til jordsmonnet og naturen som omgir dem. Samtidig er de skyld i den dekadente moderniteten, de dyrker materialismen og kapitalismen. Denne giftige cocktailen av nasjonalistisk naturdyrkelse og xenofobi gled lett ned i mange tyskeres struper etter første verdenskrig, og konsekvensene kjenner vi så alt for godt.

Frøland nevner Anders Berhring Breivik og ISIL i forordet, men dessverre trekker han ikke linjene framover senere i boka. Når en norsk forfatter først tar for seg nazismens idéhistorie ville det også vært interessant med flere blikk på situasjonen i Norge før krigen. Det var jo ikke slik at vi var helt ukjente med nazistiske ideer før tyskerne seilte opp Drøbaksundet 9. april 1940.

nazi_omslag_finale.jpg

Men til gjengjeld viser Frøland klart og detaljert hvordan Hitlers hatideologi ikke oppsto i noe vakuum, men som en følge av rasistiske og anti-liberale strømninger i samtiden. Og selv om Hitler fra august 1934 var enehersker i Tyskland kunne han ikke sette alle sine fascistiske og rasistiske ideer ut i live øyeblikkelig. For å få med seg folket måtte det skje sakte og subtilt. De humanistiske normene måtte overskrides med museskritt, slik at det ble nesten umerkelig for den jevne borger. Det var først hvis de stoppet opp og så seg tilbake at de virkelig kunne se hvor langt samfunnet hadde beveget seg bort fra de tidligere moralske grenselinjene. Slike moralske grenseoverskridelser kan fort avfeies som uviktige i sin samtid, men blir fort brikker i et tydelig spill for ettertiden. Slik gir «Nazismens idéhistorie» oss, litt indirekte, en viktig lærdom: Når politikere og presidenter begynner å benytte seg av hatretorikk og sette grupper opp mot hverandre har vi all grunn til å bli bekymret, og enda større grunn til å kjempe klart imot det.

Knausgårds tyske parademarsj

Sto på trykk i Dagbladet lørdag 27. mai
-Med sitt Hitler-essay og følsomme vesen har Knausgård denne uka virkelig erobret Tysland.

size=708x398
Foto: rbb

Da Karl Ove Knausgård entret scenen i Berlin mandag 22. mai fikk han en mottagelse en rockestjerne verdig. Over 900 mennesker klappet «den norske stjerneforfatteren» inn i den utsolgte salen. I tyske medier snakker man om en Knausgård-hype, og journalisten Richard Kämmerlings slo like godt fast at Knausgård er «en av de viktigste forfatterne i vår tid» i Die Welt. Knausgård var denne uka i Tyskland for å promotere siste bind av «Min Kamp», som nå endelig er ute på tysk. Det er to år siden forrige bind utkom og forventningene til den siste boka har derfor rukket å bygge seg kraftig opp, noe den store salen i Berlin illustrerte tydelig på mandag. Klappsalvene som fulgte Knausgård derfra og videre til Frankfurt og München gjør det lett å glemme at «Min Kamp» faktisk hadde en treg start i Tyskland. Riktignok fikk bind 1 gode kritikker da den ble utgitt i 2011, men tyskerne kastet seg ikke over romanrekken på samme måte som vi gjorde i Skandinavia.

Kanskje var det fordi Tyskland er et så enormt bokmarked, det er ikke lett for en helt ukjent forfatter å fange folks oppmerksomhet. Men på den annen side har Maja Lunde klart akkurat det nå i år med sin debutbok «Bienes historie». Denne uka surrer hun og biene aller øverst på Spiegels velrennomerte bestselgerliste, for andre uke på rad. På samme liste har Knausgård kommet inn på en 18. plass, men det er kun etter noen få dager i salg, neste uke er han nok betraktelig høyere oppe. Forlagets valg, å gi bøkene enkelttitler, kan også ha gjort det vanskeligere for de tyske leserne å forstå hvilken abnorm litterær kraftprestasjon de egentlig hadde fått mellom hendene. Bøkene går riktignok til sammen under tittelen «Das autobiografische Projekt» (det selvbiografiske prosjektet) på tysk. Men det er en utsøkt tørr og deskriptiv tittel, slik nesten bare tyskerne kan lage dem, og langt fra originalens inntrengende, desperate og tabuoverskridende konnotasjoner.

Likevel er det ikke vanskelig å forstå hvorfor forlaget, Luchterhand, mente at å bruke tittelen Mein Kampf på tysk ville ødelegge mottagelsen og forvirre leserne. I 2016 kom også en kommentert utgave av Hitlers originale «Mein Kampf» ut i Tyskland, etter å ha vært unndratt markedet i 71 år, dermed kunne forvirringen blitt total i landets bokhandler. I stedet valgte forlaget å gi hvert bind en enkel verb-basert tittel. Bind 1 ble dermed til «Sterben» (dø), deretter fulgte «Lieben» (elske) «Spielen» (leke) «Leben» (leve) «Träumen» (drømme) og nå har tyskerne kommet til det siste, monumentale bindet, nemlig Kämpfen (kjempe) på 1280 sider.

size=708x398-1
Her intervjuer journalist Thomas Böhm Knausgård i Berlin. Jeg har også blitt intervjua av ham, det er antagelig det nærmeste jeg noensinne vil komme Knausgård eller den slags berømmelse. Man må ta til takke med det man får! Foto: rbb

Så hvordan ble denne innledende likegyldigheten forvandlet til mediestormen vi opplevde denne uka? Akkurat som nordmenn har tyskerne de siste tiårene begynt å skjele kraftig vestover når det kommer til kultur. Når Knausgård høstet så store ovasjoner i USA gikk det derfor ikke upåaktet hen i Tyskland heller. Det virkelige store gjennombruddet kom først med bind fem høsten 2015. Da åpnet tyskerne virkelig øynene opp for verket, og for mannen. Selv seriøse litteraturanmeldere klarer nemlig ikke helt å unngå å nevne hvor kjekk Knausgård er. Det er et moment som ikke kom like uttalt frem i Norge, for tyskerne er nordmenn fortsatt litt eksotiske. Men selv etter all denne positive oppmerksomheten de siste årene innrømmet Knausgård fra scenen mandag at han hadde vegret seg for å dra til Tyskland for å promotere bind seks. Årsaken var hans rund 500 sider lange essay om Hitlers Min kamp. Tyskerne kunne faktisk takke Knausgårds mor for at han nå satt på scenen, hun hadde nemlig insistert på at han måtte dra.
Og hvordan har reaksjonene blitt på Knausgårds Hitler-analyse?
Det store antallet anmeldelser er jevnt over svært positive. Knausgårds bok har vært den åpenbare prioriteten i alle de store avisene denne uka og han får derfor lange og velskrevne anmeldelser. Men det er også lett å lese at «Kämpfen» ikke er kritikernes yndlingsbind i serien. Mange kaller den et meta-bind, som i motsetning til de andre ikke kan leses for seg. Og essayet om (blant annet) Hitler, «Navnet og tallet», blir av flere ansett for å være bokas svakeste punkt. Særlig kritisk er taz’ anmelder, Hanna Engelmeier, som mener Hitler-essayet minner om noe en «flittig, men lite begavet, student» kunne ha skrevet. Hun fastslår også at bind seks er «en krevende, til tider irriterende og tilsynelatende helt uredigert» tekstmasse. Ved slutten av boka er hun i det hele tatt lettet over at verket har kommet til veis ende, der hun sammenligner det med en kjærlighetsforhold med en ulykkelig, men nødvendig, slutt. Andre anmeldere avviser ikke essayet like klart, men beskriver det som en «forelesning i historie», altså verken særlig nyvinnende eller litterært interessant.

I Tyskland vekker essayet også assosiasjoner til Thomas Manns korte tekst, «Bruder Hitler» fra 1938. (Det kan du lese her) Ulrich Greiner i Die Zeit mener at tankerekkene i de to tekstene er svært like, bortsett fra at Mann trengte syv sider på det Knausgård, mange tiår senere, trenger nesten fem hundre på. Spiegels Volker Weidermann syns også det er forunderlig at Knausgård, i en bok som er så spekket med referanser som bind seks, ikke nevner Manns tekst med et ord, for her følger han klart i Manns fotspor, etter hans syn. Tyskerne undrer seg også over at Knausgård har valgt å bruke så mye plass på Hitler. Han er jo deres skamplett, ikke nordmenns. Men samtidig er det en viss lettelse å spore blant skribentene i at andre tar tak i Hitler, og en nysgjerrighet på hvordan Hitlers hatske tekst ser ut for mannen med det «intense, stålblå blikket». Radio, tv og utallige avisoppslag, uka som nå går mot slutten har vært en endelig kroning av Knausgård i Tyskland. Til høsten kommer de to første bindene av hans årstidskvartett, og folk har allerede begynt å glede seg.

Når Norge blir hovedland på Frankfurt bokmesse i oktober 2019 kan vi derfor takke Knausgård når tyske aviser ikke bare trykker saker om norsk krim og natur. For med ham har dagens tyskere igjen, i stort omfang, fattet interesse for samtidslitteratur fra Norge. At det kan skjule seg verdenslitteratur bak gjerdene i norske, sosialdemokratiske hjem var en tanke som ikke hadde slått dem. Men nå har Knausgård åpnet denne porten, og det innebærer at det også vil bli enklere for andre norske samtidsforfattere å slå igjennom. Kanskje til og med uten å være store i USA først.
Men når det kommer til Knausgårds erobring av Tyskland er det bare å stemme i den, noe utbrukte, strofen «First we take Manhattan, then we take Berlin». For sjelden har den vært mer passende.

 

Sex, politikk og tårer

Publisert i Dagbladet 17. februar

Kunst og kommers i smakfull balanse i Berlin.

201511036_4
James Franco i 3D-dramet Every Thing Will Be Fine, med den norske manusforfatteren Bjørn Olaf Johannessen.

På søndag ble den 65. filmfestivalen i Berlin, bedre kjent som Berlinalen, avsluttet for denne gang. Festivalen er en av verdens største og hvert år må den forsøke å balansere kunst og kommers på en mest mulig smakfull måte. Cineastene krever viktig og god film, tabloidene glamour og blockbustere.

I år så det lenge ut til at festivalen kom til å buklande i en viss Mr. Greys seng og bli lenket fast der på det mest nedverdigende vis. Verdenspremieren på «Fifty Shades of Grey» overskygget nemlig det meste annet og sensasjonskåte journalister la all køkultur og berøringsangst igjen på hotellet for å sikre seg et sete på den eneste forhåndsvisningen. Det var en enda pinligere affære enn filmen og sammenlignet med den veloppdragne fansen ved den stjernespekkede premieren senere på kvelden ble det enda flauere. Men heldigvis la hysteriet seg i det filmen ble blottlagt, og dagen etter var blikkene igjen vendt mot viktigere lerret.

Fifty Shades of Grey full trailer on TODAY
Dette skal visstnok være uhyre pirrende for verdens kvinner. Scene fra den Grey-filmen.

Og på årets festival, som i fjor, hadde flere av disse filmene betydelige norske bidrag. Helnorske «Mot Naturen» fikk en pangstart da seks menn la ut på en løpetur rundt på festivalområdet iført anorakk, sekk og lite annet. Det morsomme nakenstuntet ble naturlig nok tatt godt imot i nudismens hjemland, selv politibetjentene lo, og heldigvis skygget ikke gimmicken for innholdet: «Mot Naturen» kunne noen dager senere ta hjem prisen for beste film i det viktige sideprogrammet Panorama. Samtidig høstet manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen mange lovord for sitt bidrag til Wim Wenders nye 3D-drama «Every thing will be fine» som vil bli satt opp på norske kinoer senere i år.

65. Berlinale - Preisverleihung
Jafar Panahis niese tok beveget i mot gullbjørnen for Taxi. Intet øye i salen var tørt. Foto: Michael Kappeler/dpa

Men den største norske triumfen var det den relativt ukjente filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen som sto for. Han fikk en av ni sølvbjørner for sin imponerende innsats i tyske «Victoria». Den 140-minutter lange filmen er filmet i et strekk, en stor prestasjon av Grøvlen og en juryen visste å sette pris på.

Festivalens viktigste pris, gullbjørnen, gikk til den iranske regissøren Jafar Panahi og hans «Taxi». Panahi har yrkesforbud og filmen er derfor filmet, og smuglet ut av Iran, i aller største hemmelighet. Selv har han også utreiseforbud og kunne derfor ikke være til stede, men da hans unge niese mottok prisen i hans navn var det få i salen som ikke felte en tåre sammen med henne. Og kanskje pustet de også lettet ut, for tross mye støy, skuffende Hollywood-filmer og høy stjernefaktor klarte juryen, ledet av amerikanske Darren Aronofsky, å vise at film ikke bare er glamorøs underholdning, men også er et sted hvor politisk risikable handlinger og sterke kunstneriske prestasjoner får et naturlig utløp, og ikke minst blir tildelt rettmessige priser for det.