En kunst å være norsk i Berlin -Om vekselvirkningen mellom Tysklands hovedstad og norske kunstnere igjennom mer enn hundre år

Denne artikkelen ble originalt publisert i Kunst Pluss #1 2018

En lørdag ettermiddag midt i november går jeg inn portrommet til pensjonatet Mädchenkammer, midt i Berlin sentrum. Pensjonatet yrer av liv, men typiske turister er det langt imlellom. I stedet for kofferter og hender med romnøkler står folk tett i tett og kikker inn i de ulike hotellrommene. Det som vanligvis er private områder, hvor selv ikke vaskehjelpen kan komme inn hvis det henger et rødt skilt på døra, er i dag åpnet på vidt gap. Ikke en eneste gjest skal bo på pensjonatet denne natten, i stedet har rundt tjue kunstnere inntatt rommene for å lage en éndags utstilling sammen. Blant dem er det mange norske navn, som Martin Skauen, Randi Nygård, Munan Øvrelid, Eli Skatvedt og initiativtaker Crispin Gurholt. Malerier, tegninger, lydinstallasjoner og performancer, her får man se det meste, men hvorfor har Gurholt samlet disse kunstnerne nettopp her, i et pensjonat?

c4acac23e8
Gurholt forteller at stedsspesifikke utstillinger er noe han har holdt på med helt siden han ble uteksaminert fra Kunstakademiet i 1998. Faktisk var en av de første utstillingene hans på et hotell på Storefjell. Termen han lanserte da var ”live photo”, og dette har han videreført og videreutviklet i de snart tjue årene som har gått. Live Photo er stillestående tablåer med mennesker, som tilskuerne kan kikke inn på gjennom for eksempel et butikk- eller bilvindu, eller som her, gjennom en hotelldør. Den aktive tilskueren møter på tilfryste øyeblikk, som ved å ha blitt stoppet i tid også øker i signifikans. Denne kvelden får vi kikke inn på et tablå med tre mennesker. En mann, en kvinne og en gutt. Kvinnen sitter på sengen, en gutt ligger ved siden av henne, mannen står og ser ut av vinduet, stemningen er trykket, dette er alt annet enn starten på en idyllisk helgetur. Mens blikket vandrer over tablået skiller bildene på veggene seg ut fra vanlige hotellroms standardplakater. Det er den svenske kunstneren Per Teljer og tyske Claudia Reinhardt-Teljers arbeider. Begge har jobbet som lærere ved kunsthøyskolen i Bergen og har dermed også tette bånd til den norske kunstscenen. Som de andre kunstnerne holder de nå også til i Berlin. Mens Gurholts tablå framføres blir deres malerier en del av installasjonen. Slike vekselvirkninger kunstnerne imellom var noe av det Gurholt ønsket å oppnå med gruppeutstillingen. Men han påpeker fort at dette ikke var et prosjekt hvor han selv sto som sjef og kurator.

IMG_0998
Martin Skauen foran noen av hans tegninger på Mädchenkammer

-Etter at jeg hadde fått ideen ble vi fort en gruppe på fem kunstnere, og fra det øyeblikket de ble med hadde vi en flat struktur.
Omtrent et år før utstillingen begynte de å lete etter et egnet hotell. De fant Mädchenkammer som hadde ti rom, dermed kunne de leie alle rommene og dele dem ut til kunstnere de ville ha med på prosjektet. Kostnadene? Det rommene kostet per natt, altså 120 euro stykk.
Utstillingen på Mädchenkammer er på mange måter illustrerende for kunstscenen i Berlin. Lett anarkistisk, kunstnerstyrt, med små budsjetter og stor innovasjonslyst. Berlin er byen hvor selv de sprøeste ideer virker gjennomførbare, og disse mulighetene har norske kunstnere benyttet seg av i godt over hundre år.
Gammel tradisjon
De to første store norske kunstnerne som satte klare malerspor etter seg i Berlin var derimot av den langt mer konvensjonelle sorten. Hans Gude og Eilert Adelsteen Normann hadde begge studert ved 1800-tallets toneangivende kunstskole i Düsseldorf, Gude var også lærer i landskapsmaleri der. Landskapsmaleri var, som det passet seg på den tiden, spesialiteten til dem begge. Men mens Gude har malt seg godt inn i den norske kanonen har Adelsteen Normann vært et litt obskurt navn gjennom hele 1900-tallet. Hans norske kystlandskaper gikk rett inn i det tyske borgerskaps hjerter og hjem, men ble av norske kunsthistorikere ansett som uinteressante og rent dekorative malerier. Kan denne motviljen mot Normann ha hatt noe å gjøre med at hans sønn, Eilert Adelsteen Normann Junior, ble leder av Berlin og Potsdam NS under krigen? Det virker ikke usannsynlig at slike utenomkunstlige faktorer kan ha spilt inn. Siden 1985 har Nordnorsk Kunstmuesum bygget opp sin samling av Normanns verker, og Anne Aaseruds bok om ham fra 2013 har også vært med på å gi ham fornyet aktualitet og interesse. Kanskje får han om noen tiår til en større plass når den norske nasjonalromantiske malertradisjonen skal presenteres.
adelsten-normann
Inntil nå har han derimot først og fremst vært husket som den som inviterte Edvard Munch til å stille ut i Berlin for første gang. På en av sine mange reiser til Norge hadde Normann i 1892 sett Munchs utstilling i Tostrupgården. Han ble svært begeistret og siden han var medlem av utstillingskomiteen til Verein Berliner Künstler skrev han et brev til Munch og inviterte ham til å stille ut. Bare en og en halv måned senere, 5. november 1892, var Munch på plass i Berlin for å åpne dørene til det som skulle bli tidenes skandaleutstilling, men samtidig også starten på hans internasjonale karriere.

Utstillingen ble satt opp i Kunstnerforeningens hus i Wilhelmstraße 92. Det var den gang en av Berlins mektigste gater, og skulle senere bli enda mektigere under nazistene, før det meste av den, inkludert Wilhelmstraße 92, ble lagt i grus ved andre verdenskrigs slutt. En uke fikk utstillingen stå før den rasende eldre garde av medlemmene endelig fikk lukket dørene. Men selv den gang var ”all reklame god reklame” og Munch kunne fint vente i Berlin mens skandaleutstillingen gikk sin seiersgang i Köln og Düsseldorf. I desember var maleriene tilbake i Berlin og Munch hang dem opp på nytt, noen kvartaler fra Kunstforeningens lokaler. Nå kunne også et nytt bilde henges opp med de andre, nemlig det av hans nye venn, August Strindberg. De tilhørte nå samme gjeng, sammen med blant annet Gustav Vigeland, Dagny Juell og hennes polske ektemann, forfatteren Stanislaw Przybyszewski. De møttes på stamstedet Zum schwarzen Ferkel, også det sentralt plassert på Unter den Linden. For nåtidens norske kunstnere kan det nesten virke surrealistisk å tenke på at Munch og co flanerte rundt på Unter den Linden, gata som i dag er mest kjent for kjedekafeer, turister og gjenoppbygde murfasader. Men rundt 110 år etter at Munch satte sitt preg på Berlins store paradegate skulle en annen norsk kunstner gjøre det samme, mer om det senere.


Sett i sammenheng med hvor viktige Munchs Berlinår var, er det nesten utrolig å innse at han kun bodde der i rundt to år, samt i noen korte perioder senere. Etter at støvet hadde lagt seg på schnapsflaskene i Zum schwarzen Ferkel skulle det gå lang tid før norske kunstnere igjen satte Berlin på hodet. Paris tok mer og mer over som verdens ledende kunstmetropol, og Berlin ble en by hvor storpolitikk og verdenskriger skulle få utfolde seg, temmelig uberørt av norske billedkunstneres nærværen. Selv om Adelsteen Normanns sønn og Knut Hamsun og hans kunstmalerutdannede sønn, Tore Hamsun, var sterkt nærværende i Berlin under nazitiden får vi la den historien hvile her.

Viktige utvekslingsprogram

Tilbake i dagens Berlin er det en helt annet stemning som råder, heldigvis. Tegneren og performanceartisten Martin Skauen var en av de første Gurholt kontaktet etter at han hadde fått ideen til en felles hotellutstilling. Nå står han i sitt rom mens tilskuerne fniser og tar bilder av kunsten på veggene. Skauen er ikke en av de kunstnerne som tar seg selv alt for høytidelig. I Mädchenkammer viser Skauen noen av sine mest lekne og dyneløftende tegninger, bokstavelig talt. På Instagram har Skauen opparbeidet seg en imponerende følgerskare på 43 000, takket være hans frekke og satiriske tegninger som svært gjerne gir et stikk til kunstnere med et noe oppblåst selvbilde, eller menn som opplever akkurat det motsatte i det de kommer hjem. Skauen tør å leke med tabuer, i tegningene han poster på Instagram parer han sex med humor på en måte som fortsatt virker overraskende og drøyt på mange. På hotellrommets vegger har han valgt ut noen av de som utspiller seg i soverom, det ser egentlig ut som om de var designet for nettopp denne utstillingen, men det var de jo ikke.
Skauen ble uteksaminert fra Statens kunstakademi i 2002 og har hatt fast tilholdssted i Berlin siden 2008. Han kom ned på et Artist in Reisidence-stipend til Künstlerhaus Bethanien, et kunstnerstyrt initiativ som skulle bety svært mye for oppblomstringen av norske kunstnere i byen. Bethanien var et gammelt og ærverdig sykehus i bydelen Kreuzberg, sentralt plassert i Berlin. Men på 70-tallet ble den geografisk sentrale beliggenheten overskygget av en viss mur som gikk rett på baksiden av bygget. Vest-Berlin ville rive det nedlagte sykehuset, men kunstnere og husokkupanter kom det til unnsetning. I 1974 var det reddet, og ulike initiativ flyttet inn, blant dem Künstlerhaus Bethanien. De store lokalene var perfekt for atelierer og utstillinger. Det kom på plass stipend- og utvekslingsprogram og snart kunne de første utenlandske kunstnerne boltre seg i Berlins mest alternative og radikale bydel. Blant disse skulle det komme stadig flere norske. Billedkunstneren Olav Christopher Jenssen kom til Berlin allerede i 1982, men ikke via Bethaniens program, og har hatt fast tilholdssted i byen siden. En annen som var tidlig ute var den flermediale kunstneren A K Dolven. Hun kom ned på en annen viktig utvekslingsordning, nemlig DAADs kunstnerstipend. DAAD står Deutsche Akademische Austauschdienst (Tysk akademisk utvekslingsordning) og er verdens største utdeler av akademiske stipend. Stiftelsen ble grunnlagt allerede i 1925 og har som mål å få nye impulser til tyske institusjoner, samt å sende tyskere ut til andre land. Dolven fikk stipend fra dem i 1987 og ble i ti år, til 1997. Og da kan man virkelig si at den norske kunstnerbølgen hadde nådd Berlin med full styrke.

Starten på den morderne gullalderen

I de 28 årene Berlinmuren sto fikk den naturligvis enorme følger for byen og dens befolkning. I løpet av én natt splittet den familier og naboer, og gjorde det umulig for folk å komme til arbeidet sitt. På sikt gjorde den også Berlin til en svært upopulær by. Folk flyktet fra øst og hvem ville vel bo i vest, en liten enklave på østtysk territorium? Vel, etter hvert skulle det vise seg at en god del ville det. For å motvirke fraflyttingen ga Vest-Tyskland store skatteletter til innbyggerne i Vest-Berlin. Samtidig fritok de unge menn som bodde der fra militærtjenesten og rykket inn med en masse støttepenger til kulturlivet. Resultatet lot ikke vente på seg, pønkere, anarkister, og naturligvis kunstnere strømmet til vestsiden av byen. Da muren endelig falt åpnet det opp for enda flere muligheter. De gamle bygårdene i Øst-Berlin sto halvt tomme og kunstnere kunne lett skaffe seg store leiligheter med eget atelier for symbolske summer. Dette var virkeligheten på 90-tallet og den flere og flere norske kunstnere oppsøkte. Fotograf Vibeke Tandberg var en av de store norske navnene på sent 90-tall, det samme var Lars Ø Ramberg som fortsatt bor i byen. Han skulle bokstavelig talt skrive seg inn i byens bevissthet og historie på tidlig 00-tall, og uavhengig av det gjorde Aage Langhelle det samme.

Byen som galleri

img_00a.jpg
En av Berlins største og travleste holdeplasser er Alexanderplatz. Der nede i undergrunnen, på plattformen til linje U2, så en uvanlig ordning dagens lys i 1958. I stedet for den sedvanlige reklamen fikk kunstnere lov til å dekorere t-baneveggene. Dette varte bare i to år, men i 1981 ble ordningen startet opp igjen. Alexanderplatz sto den gang i Øst-Berlin, så reklameinntektene var uansett ikke særlig store. Men etter gjenforeningen gikk prosjektet videre og ble et populært avbrekk fra den evige strømmen av reklame i det offentlige rom. I 2004 var det en norsk kunstner som fikk det ærefulle oppdraget, nemlig Aage Langhelle. Han samarbeidet med et tysk reklamebyrå og fikk lagd store boards med logoer som han hengte opp på stasjonens buede vegger. Det som på lang avstand kunne se ut som reklame for et nytt merke viste seg å være noe helt annet når man kom nærmere. Alle plakatene inneholdt det samme ordet, bare ulikt utformet: DDR. Utstillingen vekket mye oppmerksomhet og diskusjon i Berlin. På en måte kunne man se det som et bilde på hvordan DDR plutselig kollapset og gjenoppsto som en helkommersiell, vestlig sone, eller man kunne se det som et bilde på den populariteten og forbedringen av imaget som DDR selv fikk utover på 00-tallet. Ordet ”ostalgie” var på alles lepper, og mange innrømmet at de savnet DDR, muligens fordi de hadde glemt hvordan det egentlig var å leve der. Noen politikere lot seg også forarge over det de anså som ren reklame for DDR. Det var tydeligvis ikke alle politikere som hadde kompetanse til å tolke kunst. Jeg bodde selv i Prenzlauer Berg i 2004- 05 da jeg studerte på Humboldt Universitetet. Hver dag steg jeg ut på nettopp denne stasjonen for å komme til universitetet. Langhelles plakater gjorde inntrykk på en ung student, særlig fordi plakatene ga så mange ulike tolkningsmuligheter, og samtidig appellerte estetisk, slik god reklame skal. Tilfeldighetene skulle ha det til at det semesteret jeg gikk på Humboldt må ha vært det hvor norske kunstnere var mest synlig i Berlin noensinne. Ikke bare gikk mange tusen forbi Langhelles logoer hver dag, i slutten av januar 2005 skulle Lars Ø Rambergs store installasjon på toppen av Palast der Republik (Republikkens palass) avdukes, eller tennes på, hvis man skal være mer bokstavelig. Palast der Republik hadde vært et populært samlingssted under DDR. Det huset landets parlament, Volkskammer, men også bowlingbaner og restauranter for folket. Bygget sto i starten av Unter den Linden, der det store berlinerslottet hadde stått på Munchs tid og helt fram til de øststyske lederne bestemte seg for å rive det i 1950. Slottet hadde riktignok blitt hardt skadet etter alle bombeangrepene under andre verdenskrig, men det hadde vært mulig å gjenoppbygge det. Det hadde DDRs ledere naturligvis ikke noen interesse av, Berlins prøyssisk slott var ikke en del av deres kommunistiske framtidsvisjon. I stedet reiste de derfor sin egen parlamentsbygning på en del av tomta.

Palast der Republik i sine glansdager, selvfølgelig med trabier foran.

Da det ble oppdaget asbest i bygget etter gjenforeningen ble det stengt. Og i 2003 vedtok Forbundsdagen at bygget skulle rives. Men debatten var ikke over av den grunn, protestene var mange og splittelsen stor mellom dem som mente man skulle gjenoppbygge slottet, og de som mente man måtte bevare minnene om den helt nære fortiden også. Høsten 2004 ble det arrangert både konserter og happenings i bygget som nå var helt ribbet innvending. Prosjektet ”Fassadenrepublik” ble blant annet arrangert i september. Da fylte man bygget med vann, slik at folk kunne ro rundt i plastikkbåter og iaktta og besøke de nye installasjonene som var plassert der for anledningen. I januar 2005 var derimot alt dette helt borte, vannet hadde dessverre ikke blitt til en skøytebane. I stedet sto vi hutrende i det forblåste råbygget med Glühwein i hendene, mens vi ventet på at talene skulle bli ferdig. Så kunne vi endelig gå ut for å se på opptenningen. På taket av bygget sto syv over seks meter høye bokstaver. Da lyset kom på strålte de ut ZWEIFEL (tvil) i neonhvitt. Kunstneren, Lars Ø Ramberg, kalte prosjektet for Palast der Zweifels. Slik henviste han til den lange og følelsesladede debatten rundt palasset og plassens framtid, men også til en av grunnsteinene i hele våre moderne demokratier, og kanskje det gjenforente Tyskland spesielt. Skråsikkerhet er diktaturenes virkemiddel, mens det i demokratier må være åpenhet og lov til å tvile. Dette kan også ha vært mer min tolkning enn Rambergs, for bokstavene sto der og lyste sterkt i sentrum helt fram til 10. mai og ingen som bodde i Berlin på den tida kunne derfor unngå å gjøre seg noen tanker om det de så. For en nyankommet student som bodde utenlands for første gang gjorde disse to spektakulære norske installasjonene i bybildet inntrykk, og samtidig gjorde de meg litt stolt. Det var så overraskende å komme fra lille, ubetydelige Norge til verdensmetropolen Berlin og så se at norske kunstnere satte et så tydelig preg på byen.

https://i2.wp.com/www.larsramberg.de/alotta/user/larsramberg.de/img/000/004/t14775.jpg
Foto og copyright: Lars Ø. Ramberg
Selv om det var tilfeldig at de to installasjonene skjedde nesten på samme tid tror jeg også det var et godt bilde på Berlin på 00-tallet. Byen var fortsatt full av hull og muligheter. Kapitalismen hadde fortsatt ikke helt fått fotfeste, og alternative krefter hadde mange steder kommet før dem. Andelen okkuperte bygårder og non profit-initativ var utallige, barer poppet opp her og der uten tillatelser og det gamle varehuset Tacheles midt i sentrum var omgjort til atelierer og gallerier for utallige kunstnere, ikke ulikt Bethanien i Kreuzberg. For generasjonen kunstnere som var i etableringsfasen på 90- og 00-tallet var Berlin en ønskedrøm som plutselig eksisterte. Et sted hvor man kunne vie seg helt til kunsten fordi det var så rimelig å bo der, samtidig som man fikk storbyimpulsene og møtte kolleger, gallerister og andre interesserte. Det åpnet mange nye gallerier, blant annet c/o- Atle Gerhardsen som startet opp i en av buegangene under S-banelinjene i det tidligere sentrum av Øst-Berlin. Gerhardsen hadde drevet galleri i Norge siden 1995, men da han flyttet til Berlin i 2000 valgte han å etablere seg der i stedet. Og han gikk friskt og ambisiøst ut med en gruppeutstilling med Olav Christopher Jenssen, Sarah Morris og Carroll Dunham (faren til Girls-skaper Lena Dunham). Gerhardsens galleri ble raskt lagt merke til og han satset på en miks av norske, berlinbaserte kunstnere som Vibeke Tandberg, Jan Christensen og Gardar Eide Einarson samt internasjonale navn. Typisk for det tidlige 2000-tallet var det at enda et norsk galleri åpnet dørene i 2004. Det het 0047, hadde fokus på kunst og arkitektur og ble startet av de to arkitektstudentene Øystein Rø og Espen Røyseland. Deres uttalelser til Aftenposten ved åpningen illustrerer tidsånden til punkt og prikke:
– Vi har lav terskel og kan velge kunstnerisk interessante prosjekter, vi trenger ikke å tjene penger eller å selge noe, sa Røyseland, mens Rø supplerte:
– Hele stemningen i byen er som et klondyke for kunst. Det er lett å realisere sine prosjekter, folk er positive og med på ting.
0047 hadde likevel hele tiden et noe nomadisk og improvisert preg og i 2006 flyttet de det tilbake til Norge.

Berlins seige kunstmarked

To år senere satte en norsk-dansk kunstnerduo et skikkelig tungt merke etter seg i den berlinske sumpjorda. Danske Michael Elmgreen og norske Terje Dragseth hadde fått oppdraget med å utforme minnesmerket for de lesbiske og homofile som ble ofre for nazismen. Minnesmerket består av en stor, grå betongkube med et hull i, og står på andre siden av veien for arkitekt Peter Eisenmans monumentale minnesmerke over Europas drepte jøder. Kikker man inn i hullet ser man en film av to menn som kysser, men filmen skiftes også ut innimellom.
Mens avdukningen av minnesmerket markerte nok et høydepunkt for norske kunstnere i Berlin ble 2008 også starten på nye vanskeligheter for Berlins kunstverden. Med finanskrisa kom nemlig også nedgangstider i kunstmarkedet. Berlin hadde ikke huset veldig mange rike kunstsamlere, men oppgangstidene og byens tiltrekningskraft hadde gjort at mange tok turen innom, og kunstscenen der ble stadig tillagt mer vekt internasjonalt. Men med finanskrisa mistet man litt av oppdriften. En som derimot ikke lot seg stoppe av dette var Petter Haakon Pettersson. Han startet opp en ny filial av sitt Molde-galleri Maerz i 2010. Ideen var å ha en vekselsvirkning mellom de to galleriene, slik at også berlinbaserte kunstnere kunne stille ut i Molde og omvendt. Men etter hvert ble det vanskeligere å drive to steder på en gang, og salget i Berlin uteble. I januar 2016 flyttet Gerhardsens galleri, som nå hadde skiftet navn til Gerhardsen Gerner for å inkludere hans mangeårige partner Nicolai Gerner-Mathisen, til nye lokaler i Linienstraße i Mitte. Men bare et og et halvt år senere la de ned det nye galleriet og satset sterkere i Oslo. Gerhardsen begrunnet valget til Aftenposten i august 2017 med at ny livssituasjon gjorde at de ville fokusere sterkere på Oslo, men han påpekte også samtidig at kunstscenen i Berlin var blitt vanskeligere:
 -I Berlin er det mye tøffere [enn i Oslo], og galleriene er nesten tomme. Det er lite kapital i Berlin. I Norge og Norden har vi noen av de beste kunstsamlerne, som det er spennende å samarbeide med, sier Gerhardsen.
Men Gerhardsen Gerner har heller ikke oppgitt Berlin helt.
-[…] vi forsetter med messevirksomhet og med et showroom og kontor i Berlin. Vi vil fortsatt være en del av tysk kunstliv, med stor hovedvekt på tyske kunstnere i galleriprofilen vår.
Etter finanskrisa mener Gerhardsen at kjøperne har blitt mindre risikovennlig. De store navnene selger fortsatt godt, men nye navn blir ikke like lett hauset opp som før. Det er ikke rart at det gir spesielt klare utslag i en by som Berlin som hele tiden siden gjenforeningen har vært preget av nye og uetablerte kunstnere. Ikke dermed sagt at det ikke finnes et marked der. Berlin er fortsatt full av gallerier, men samtidig som salg har gått tregere har prisene i Berlin steget eventyrlig de siste årene. Det skaper naturligvis problemer for galleriene, og ikke minst kunstnerne. Tilbake i Mädchenkammer kan Martin Skauen bekrefte noen av de samme tendensene:
-Det norske miljøet har blitt noe redusert de siste årene. Det virker som om flere flytter tilbake eller ut av Berlin, enn det kommer nye tilflyttende. Nå sitter ikke jeg på statistikk, men jeg er ganske sikker på at det er langt færre norske kunstnere her nå enn på 2000 tallet.

NicolaiGernerMathisen_AtleGerhardsen_2016.jpg
Nicolai Gerner-Mathisen og Atle Gerhardsen Foto: Matthias Kolb

Han lister opp mulighetene til å være en del en et mer internasjonalt kunstmiljø, hvor store og viktige institusjoner,  gallerier, utstillinger, messer, artweekends osv var i gå- eller sykkelavstand, som en viktig faktor for hvorfor folk flyttet til Berlin i utgangspunktet. Mens dette fortsatt er realiteten har derimot den andre store årsaken, levekostnadene, forandret seg.
-På 2000-tallet var det mulig å bo på 100kvm i Berlin for samme prisen som for 30 kvm i Oslo. Det gjorde Berlin svært attraktivt for kunstnere. Berlin er fortsatt en kunstmetropol men boligprisene er skutt til værs og nå må man som regel ut mot bygrensa for å finne nye atelier.
Dermed er noen av Berlins største fordeler i ferd med å forsvinne fra de som gjorde byen så attraktiv i utgangspunktet. Det kalles gjerne gentrifisering, og ordet har vært på alles lepper i en årrekke i Berlin. I en by hvor 85 prosent av befolkningen leier leilighetene sine blir økningene i boligprisene ikke noe de som bor i boligene kan dra nytte av. Men selv om ”de feite åra”, som man sier på tysk, nå ser ut til å være forbi, er det ingen grunn til å frykte for Berlins framtid som kunstmetropol. De store kunstmessene, de viktige museene og galleriene finnes her fortsatt, det er bare ikke like lekende lett å leve som kunstner her som før. Samtidig minner nettopp denne éndagsutstillingen i Mädchenkammer oss på alle de tingene som gjør Berlin til en så unik storby. I hvilken annen by hadde en gjeng kunstnere fått lov til å ta over et hotell for en dag og natt? Og i hvilken annen by hadde det kommet 3-400 mennesker for å se på utstillingene? Berlin er fortsatt en by for originale og unike happenings, en by hvor man kan få til noe litt annet, noe litt større og litt mer avantgardistisk enn i kunstbyer som London og New York. Så får man kanskje ikke solgt like mye, men fortsatt kan man leve langt bedre i Berlin enn de andre storbyene på mye mindre penger. Og når man følger med strømmen av kunstnere og tilskuere til utstillingens nachspiel på andre siden av gata denne novemberkvelden føler man virkelig at Berlin fortsatt er en helt unik kunstmetropol. Byen er fortsatt yrende full av mennesker med skapertrang. Som Crispin Gurholt sier: -Det er ikke lett å tjene penger i Berlin. Man må jobbe i Oslo eller andre steder.
Men det er nok fortsatt slik at Berlin er byen hvor man kan få til de sprøeste og mest kreative ting. Og det er mye større sjarm i en by hvor kunst skapes, snarere enn i en hvor den hovedsaklig konsumeres.

Advertisements

Folk mot fedreland – nye grupperinger på ytre høyre i Tyskland

Denne artikkelen sto i Klassekampen lørdag 21. mai

27. april i år ble den tyske oberstløytnanten Franco A. pågrepet, siktet for å planlegge et høyreradikalt terrorangrep i Tyskland. Som om ikke terrorplanene var alvorlig nok, kom det også frem at Franco A. hadde klart å oppnå asyl som syrisk flyktning i Tyskland. Etterforskerne tror derfor at han ville la angrepet lede mot den fiktive syriske flyktningen David Benjamin. Avsløringen har ført til en krise i det tyske Bundeswehr, som nå blir anklaget for å ikke slå hardt nok ned på høyreradikale tendenser i forsvaret.

RTR42IFM
I hardt vær: Forsvarsminister Ursula von der Leyen

I 2014 var Franco A. (f.1989) elev ved den franske militære eliteskolen École spéciale militaire de Saint-Cyr. Da han leverte masteroppgaven reagerte de franske professorene sterkt på oppgavens høyreradikale innhold og meldte fra om dette til hans tyske overordnede. Studenten selv skyldte på tidsnød og dårlig akademisk oppfølging. Dermed fikk han en ny sjanse og saken fikk ingen konsekvenser for ham. På rommet hans i Illkirch i Alsace, der han var utstasjonert i den tysk-franske brigaden, hang det en plakat av en soldat i nazi-uniform på veggen, akkompagnert av et våpen fra andre verdenskrig, med hakekorset inntakt.

At ingen i bataljonen hadde reagert på dette vekker vantro i Tyskland. Nå kan saken få følger helt opp til Merkels kronprinsesse, forsvarsminister Ursula von der Leyen. Samtidig skal 2000 asylsøknader gås igjennom på nytt, for å undersøke om det er gjort flere lignende grove feil.

Skandalen i Bundeswehr kommer heller ikke alene, selv om den er mest alvorlig. De siste ukene har en rekke saker som vitner om nye takter på ytre høyre preget nyhetsbildet. Det mest bokstavelige taktskiftet står popstjernen Xavier Naido for. Naido har blitt kritisert for sine tekster før, men på den nye plata har konspirasjonsteoriene og politikerforakten fått et enda klarere uttrykk i låta ”Marionetten”. Her synger han ut om at politikere egentlig er folkeforrædere og at de blir styrt av noen andre som ”drar i trådene”. Det er uklart hvem Naido hinter til, kanskje er det USA, som han er svært kritisk til. Men samtidig er dette bildet et gammelt antisemittisk motiv, noe som det dermed selvfølgelig reageres raskt på i Tyskland. Etter PEGIDA og Alternative für Deutschlands fremvekst har ideene om politikere som forrædere og avisene som en ”Lügenpresse” (løgnerpresse) bredt om seg. At begrepet først ble brukt av nazistene ser de ikke ut til å ha noe problem med. Både for disse, og for en annen beslektet gruppe, ”Reichsbürgerne” (frimenn) har Naido blitt en helt. Hvis han hadde ansett det som problematisk vil det være nærliggende å tro at han hadde tatt avstand, men det har han altså ikke gjort.

Satirikeren Jan Böhmermann, nå verdenskjent for sin Erdogan-kritikk, var raskt ute med å parodiere Naidos sanger. I en fake reklame for CD’en skrøt de blant annet over at plata hadde vunnet Lutz Bachmanns pris for ikke-degenerert kunst. Lutz Bachmann er som kjent stifteren av PEGIDA, og Ingeborg-Bachmann-Preis er en av de viktigste litteraturprisene i Tyskland. Storsamfunnet reagerer raskt og klart når slikt brunt tankegods stiger til overflaten, og de siste meningsmålingene viser samme tendens: AfD har blitt stabilisert på et nivå rundt 10 prosent. Men det kan altså se ut til at en del av disse har blitt mer ekstreme. Frimannskulturen har vokst sterkt frem de siste årene. Disse personene avfeier Tyskland som stat og stifter heller egne nasjoner. Forrige mandag ble et slikt samfunn i Wittenberg tvangsutkastet fra et nedlagt sykehus av politiet. De atten personene som bodde der, med barn, kalte seg for Kongeriket Tyskland og nektet å forholde seg til tysk lov. Ironisk nok finnes det også en rekke politimenn i Tyskland som, når de ikke arbeider for den tyske stat, avfeier den som frimenn. Disse er også potensielt svært farlige, på samme måte som løytnanten Franco A. Men frimennene er også svært farlige for politiet. I oktober i fjor ble en betjent skutt og drept og en annen skadd da de skulle ransake en frimanns bolig i Bayern. Nå mistenkes også en politibetjent for å ha hatt kontakt med denne mannen.

Merkel ser ut til å kunne sitte trykt etter valget i høst, tyskerne, med sin historiske bevissthet, faller ikke så lett for konspirasjonsteorier og høyreradikal propaganda. Men disse nye bevegelsene har uansett en mye bredere appell enn de tradisjonelle nynazistene, og tilhengerne tar lett til våpen. Derfor er det avgjørende at de tas på alvor, og at man argumenterer saklig mot disse ideene og forsøker å motbygge frustrasjonen som ligger bak. For selv om disse sinte borgerne ikke truer de etablerte partienes makt, utgjør de en klar trussel for sine medborgere.

Berlinske byggeklosser -Berlins nye flyplass kan ikke åpne i år heller.

Artikkel fra Klassekampen 28.1.2017

Det kom ikke akkurat som noen sjokkbeskjed, nyheten forrige helg om at åpningen av Berlins nye hovedflyplass, BER, igjen må forskyves. Denne meldingen har nemlig berlinavisene trykket jevnt og trutt de siste fem årene.
I mai 2012 kom beskjeden derimot som et sjokk. Bare fire uker før flyplassen skulle åpnes ble det klart at åpningen måtte utsettes med to måneder, minst. Det var nemlig oppdaget feil i brannvarslingssystemet. Berlin var full av reklameplakater for den nye flyplassen, de måtte kjapt rives ned, og de framtidige flyene måtte omdirigeres. Selv hadde jeg en flybillett fra BER dagen etter åpningen, skuffelsen ble dermed stor da jeg skjønte at jeg i stedet måtte reise fra den nedslitte flyplassen Schönefeld rett ved.

photo.JPG
Foto: Erle Marie Sørheim

I 2016 reiste knapt 33 millioner passasjerer til og fra Schönefeld og Tegel flyplass, som egentlig skulle legges ned i 2012 hvis BER hadde åpnet. Deres kapasitet er helt sprengt, men på lett utrolig vis klarer de fortsatt, fem år på overtid, å få sendt passasjerene til og fra Berlin. BERs ikke-åpning er så langt fra nordmenns vanlige fordommer om det ordentlige, effektive og teknisk dyktige Tyskland at det er vanskelig for oss å fatte at dette er mulig. Berlinerne derimot tar ikke-åpningen av BER med den største selvfølge. Mange, også seriøse aktører, har foreslått å bare gi opp hele flyplassen og heller bygge en ny et annet sted, det vil gå raskere og antagelig bli billigere.
Feilene i konstruksjonen av flyplassen er nemlig så mange og så kompliserte at ingen ser ut til å ha, eller noen sinne få, oversikten. Prestisjeprosjektet er derfor en total fallitterklæring for byråkratiet, entrepenørfirmaene og den politiske ledelsen i Berlin og Brandenburg. Flyplassens øverste ledelse har vært ordføreren i Berlin og ministerpresidenten i Brandenburg, og de har vist med glans at de ikke har hatt kompetansen til å være akkurat det.

photo
Inngangspartiet. Foto: Erle Marie Sørheim

Inkompetansen rundt BER har fått de alltid helst negativt innstilte berlinerne til å kappes i sarkastiske vitser. Mange har omformulert tidligere president i DDR, Walter Ulbrichts, famøse utsagn fra juni 1961 om at «Ingen har til hensikt å bygge en mur her» til «Ingen har til hensikt å bygge en flyplass her». Eller de har vitset om at den tidligere borgemesteren i Berlin, Klaus Wowereit burde ha vært sjef i DDR «for da hadde de aldri klart å bygge ferdig muren». Flere har også foreslått at Berlin nå lett kan skape seg et enda grønnere image ved å rett og slett bli den første hovedstaden i verden uten noen flyplass overhodet.
Berlinere er veldig konservative til å være så alternative, motstanden mot å legge ned Tegel nordvest i byen er stor. Det samme var motstanden mot å legge ned Tempelhof, men der måtte de gi tapt i 2008. Denne innbitte motstanden benyttet liberalerne i FDP seg av ved valget i fjor høst. Deres ene store kampsak var å jobbe for at Tegel skulle forbli i drift etter BERs åpning. Ved hjelp av den saken alene kom de seg inn i Berlins parlament igjen, med hele tolv representanter.

2CA2A47B00000578-3244454-image-a-10_1442915103141.jpg
Eksklusivt innblikk på flyplassen. Foto: Daily Mail

Siden BER aldri ser ut til å åpne tok jeg i fjor beina fatt for å få sett nærmere på bygget. De siste årene er noe av det eneste som trekker folk til flyplassen det populære Airport Run som arrangeres på området. Mens solen gikk ned over de brandenburgske sletter løp vi halvmaraton rundt på de ubrukte rullebanene og forbi det elegante glassbygget. Det var surrealistisk å se inn på en tilsynelatende helt ferdig terminal med stilige sitteplasser i sort skinn og mørkebrune detaljer i tre. Når, eller hvis, flyplassen åpner vil den dermed ha et lett retropreg som helt ny, hvis ikke designtrendene forblir de samme i ti år til. Jeg kikket også med lengsel i blikket på de ubrukte gatene. Tegel er nå så overbelastet at man ni av ti ganger må fraktes med buss til ankomsthallen, å få gå rett inn i terminalen fra flyet er en sjelden glede.
Berlinerne og tilreisende må dermed nok en gang belage seg på å vente minst et år til på BERs komme. Fra Schönefeld flyplass kan man se den nye flyplassen som et slags fata morgana i det fjerne, og muligens vil BER for alltid bli det, i Berlin har i hvert fall mange allerede avskrevet den som et luftslott.

 

Historien om et hus – Livet på en tikkende bombe

 

Andre verdenskrig, de allierte er i gang med sine nattlige bombetokter over Berlin. Rett sør for sentrum slipper et fly ut en 50 kilos bombe. Målet er kanskje krigsindustrien ved Landwehrkanal, på grensen mellom bydelene Alt-Treptow, Kreuzberg og Neukölln. Bomben faller og faller, men i stedet for å nå bakken med et brak synker den ned i den våte myrjorda som denne bydelen er ekstra rik på der den ligger på høyde med elva Spree og kanalen. Tiden går, byen begynner å stable seg på beina. Fredspakter blir inngått mellom internasjonale stormakter, Berlin blir oppdelt i et slags soneforsvar mot seg selv. Bomben kommer i den amerikanske sonen, men på den andre siden av gata ligger den russiske.
Mens vestmaktenes samarbeid går ypperlig blir avstanden til øst stadig større, i 1949 er delingen av Tyskland, og Berlin, et faktum. Den andre siden av gata er nå plutselig blitt et annet land.

img_3962
Det som var igjen av Heidelbergerstr. 15-18 i september 2016.

I både Vest- og Øst-Berlin settes det i gang storstilte statlige boligbyggingsprogram. Boligmangelen skal bekjempes og befolkningens gunst vinnes. På grensen mellom øst og vest, i Heidelbergerstraße 15-18, setter Neukölln boligsamvirke opp 60 moderne utleieleiligheter. Kjellerne kan ikke ha vært av det grundige, dype slaget, for bomben fra andre verdenskrig får ligge der i fred. I 1960 står bygget ferdig. Vest-berlinere flytter inn og nyter de moderne fasilitetene, her slipper man å dra kull opp i fjerde etasje og ingen må gå på do i gangen, eller enda verre, i bakgården. Fra utgangsdøren går man rett ut i Øst-Tyskland, en ren praktikalitet. Inntil 13. august året etter. Da beboerne denne morgenen åpner døra ser de soldater trekke piggtråd bortover fortauet. Plutselig kan de ikke lenger krysse gata. De kan ikke lenger vandre ned til Spree eller ta seg en tur i Treptower Park, snart kan de ikke en gang se over til naboene i øst. For at beboerne i det hele tatt skal kunne komme seg ut, er øst-tyskerne så vennlige å bygge muren noen meter inn på eget område. Noen flytter, men huset står, det blir billig å bo slik på verdens ende, med en himmelretning mindre, mange må lære seg å sette pris på sånt.


28 år senere står huset plutselig midt i en by igjen. En ny by. Muren har etterlatt seg en fysisk tomhet det skal ta tiår å tette. Mens folk valfarter til tidligere østlige bydeler som Prenzlauer Berg og Friedrichshain får dette området ligge i fred. Det er ikke hipt. Men det er rimelig. Og sentralt. Og fullt av tomme tomter. Det er bare et spørsmål om tid. Først dukker det opp ett nybygg, så et til. I løpet av noen år blir hele den gamle dødssonen bygget igjen. På andre siden av gata ligger det nå to matbutikker. En dyr og en billig. De fleste fra Heidelbergerstraße 15-18 går til den billige. Så en dag får de brevet i posten. Boligsamvirket ber dem flytte. De to bygårdene er forfalne, å pusse dem opp blir for dyrt. Det er billigere å få de gamle leietakerne ut og bygge noe nytt. Noe stiligere. Noe de tidligere beboerne ikke har råd til å bo i. Leietakerne aksjonerer til ingen nytte. Noen nekter. Bare uker før huset jevnes med jorden ser jeg lys og bevegelse bak et vindu. For dette er naboene mine. Eller, de var naboene mine.

Jeg ser på mens en enorm gravemaskin river veggene ned og blottlegger det som bare for noen måneder siden var private rom. Støvet er så tjukt at jeg merker det i brystet resten av dagen. Noen uker etter er alt borte. Noen uker etter det begynner de å grave i jorda. Denne uka fant de bomben. 2500 mennesker måtte evakueres for dagen. I Berlin har man en egen avdeling som tar seg av detonering av bomber. Myndighetene regner med at det fortsatt finnes rundt 3000 av dem i Berlins sumpjord. Dette var den sjette som ble funnet i år. Leietagerne i Heidelbergerstraße 15-18 levde på en tikkende bombe. Når bor de ikke lenger i området, så jeg får ikke spurt dem. Men jeg er ganske sikker på at de ville vært enige i at Berlins farligste tikkende bombe ikke ligger i jorda, men i det som skjer over den, hvor stadig dyrere nybygg skyver fattigere sosiale lag lenger og lenger ut i periferien.

Sachsensyndromet –Hva har gjort delstaten i øst til Tysklands høyrepopulistiske sentrum?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen lørdag 29. oktober.

Knappe to timer tar togturen fra Berlin til Dresden, den regionale hovedstaden i bundeslandet Sachsen. Bakenfor åkrene dukker det stadig opp gamle småslott på åskantene som minnesmerker over fristatens mektige fortid. Elbflorenz ble Dresden en gang kalt, på grunn av elva Elbe og de store kunstskattene og praktbyggene som fikk byen til å minne om Firenze. Så kom andre verdenskrig med brannbombingen 13. februar 1945 som la byen i aske og førtién år med DDR. Nå har Sachsen blitt Tysklands høyrepopulistiske høyborg med den fremmedfiendtlige organisasjonen PEGIDA (Patriotiske Europeere mot Islamiseringen av Aftenlandene) i Dresden som spydspiss.
Det vakte reaksjoner i hele Tyskland da en politimann ønsket PEGIDA-bevegelsen ”en suksessrik dag” før demonstrasjonen deres på den tyske nasjonaldagen 3. oktober, og at Angela Merkel og president Joachim Gauck ble møtt med utbuing da de skulle inn på den økumeniske gudstjenesten i gjenoppbygde Frauenkirche samme dag.

pegida-dresden
Pegida-demonstrasjon i Dresden. Foto: Jens Schlueter/Getty Images

Men enda mer vantro forårsaket det saksiske politiets håndtering av den syriske terroristen Jabr Albakr nå i oktober. Ført klarte Albakr å flykte fra politiet da de aksjonerte mot leiligheten hans. I stedet var det tre syrere som til slutt avslørte ham og fikk ham overlevert til politiet. Dette var pinlig nok, men i fengselet klarte Albakr å begå selvmord. Politiet trodde nemlig ikke at det var sannsynlig at selvmordsbomberen ville ta sitt eget liv. Og dermed mistet man også et svært verdifullt vitne i kampen mot terrorismen. Fra saksisk justis- og politihold er det lite selvkritikk å spore, noe som provoserer andre tyskere om mulig enda mer. I løpet av året har en rekke flyktningmottak blitt angrepet, størst oppstand vekket hendelsene i Clausnitz i februar. En mobb på hundre mennesker klarte å blokkere en buss med flyktninger på vei til mottaket. Etter hendelsen mente Chemnitz’ politimester at flyktningene også måtte ta sin del av skylden siden de hadde provosert de fremmøtte innvandringsmotstanderne.

Stephan Lohse i Dresdner Neue Nachrichten peker på en rekke årsaker når jeg spør ham. «Det hersker en spesiell mentalitet her, man er skeptisk til folk utenfra og til forandringer generelt på en sterkere måte enn andre steder i Tyskland.»
Dresden-områdetsisolasjon har også røtter i DDR-tiden. Den gang ble regionen satirisk kalt for Tal der Ahnungslosen (De intetanendes dal). I motsetning til i resten av DDR var det nemlig umulig å få inn vest-tysk radio eller fjernsyn her, befolkningen var derfor hensatt til DDRs sensurerte nyheter.

pegida-dresden-merkel-uniform-plakat

Lohse fremhever også den sterke konservative tradisjonen i området og at folk ikke har noen automatisk berøringsangst for høyrepopulister. «Ikke alle som går i PEGIDAs deminstrasjonstog er nazister, men de syns ikke det gjør noe å gå side om side med nynazister og hooligans. Noe slikt har jeg aldri opplevd i andre byer.» Dresden er også den eneste byen hvor motdemonstrasjonene aldri har vært større enn PEGIDAs, og politikerne har reagert unnfallende på bevegelsens oppblomstring.
På de to dagene jeg var i Dresden så jeg ikke en enste dame med hijab, byen er påtakelig hvit. Jeg så et «No PEGIDA» -klistremerke på en restaurantdør, men dessverre også bare på denne ene. Samtidig ble jeg påtagelig ofte åpnet døra for, den konservative kulturen har også sine gammeldags høflige sider.
Et lyspunkt er PEGIDA-demonstrasjonenes minskende popularitet det siste året. De har gått fra åtte til ti tusen demonstranter til å nå ha stabilisert seg på rundt to- tre tusen. Denne mandagen var det heller ingen demonstrasjon, antagelig fordi de hadde feiret et stort toårs-jubileum to søndager tidligere. En mer uoffisiell forklaring på at demonstrasjonene blir sjeldnere ligger hos lederen, Lutz Bachmann. Han har nemlig flyttet til Tenerife. Og da blir det litt upraktisk å fly helt til Dresden en gang i uka for å få kringkastet budskapet sitt om at utlendinger må holde seg unna Tyskland.

Utpresserne i Berlin

–Nordmannen Einar Skjerven tjener millioner i Berlin, på berlinernes bekostning

Saken sto i Klassekampen lørdag 3. september. Saken den referer til fra Dagens Næringsliv sto i deres lørdagsmagsin 27. august.

Forrige lørdag trykket Dagens Næringsliv et portrettintervju med investoren Einar Skjerven fra Skjerven Group. «Han og medinvestorene har tjent rundt en halv milliard i den tyske hovedstaden,» kunne avisen melde på kjent glad-kapitalistisk vis. Det er jo flott for nordmannen Skjerven, men mens han og investorkollegene skummer fløten av Berlins boligmarked, sliter vanlige berlinere nå stort med å finne et sted å bo.

looGG1WKr_EvFwI1lXwaXwHfWWSnJeS1M8hn3GgoZaDQ.jpeg
Einar Skjerven liker Berlin godt, og kjøper det han liker ekstra godt. Her den kjente leiegården på Strausberger Platz i Friedrichshain. 

Berlin, 2006. Einar Skjerven flytter ned til Berlin for å se om boligmarkedet er så lovende som det blir hevdet. Det er det. Han kjøper opp godt vedlikeholdte bygårder i gode strøk og hever leiene så mye han kan. Og tidshorisonten er kun fem til ti år. Sånt blir det fortjeneste av, særlig når 84% av Berlins befolkning bor til leie. I motsetning til i Norge kan man i Tyskland nemlig ikke trekke fra boligrentene på skatten, og bankene krever minst 20% av boligens kjøpesum i sikkerhet, noe som er enda vanskeligere å bla opp når også foreldrene dine bor til leie. Så når Skjerven forteller DN at han har vært så snill å tilby leietagerne å kjøpe leilighetene de bor i, er det i realiteten et tilbud få av dem kunne takke ja til.
På disse siste ti årene har prisene på selveiereiendom mer enn doblet seg, og leieprisene har steget med nesten 50% siden 2009. Men i tidligere fattige bydeler, som nå har blitt gentrifisert, slik som Nord-Neukölln, er stigningen nesten 100%. Her er det altså mye å tjene for bygårdseiere som spekulerer i å få gamle leietakere ut, og nye inn, til splitternye priser.

wir-bleiben-alle-unknown-artist.jpg
“Wir bleiben alle” (Alle blir) har blitt et motto for protestbevegelsene mot utkastelser og stigende leiepriser. Her i Mitte tapte leietakerne kampen i 2011.

Berlins lave levekostnader har vært en klar årsak til at byen ble så kulturelt viktig, ja, en av ”verdens mest spennende byer” som Skjerven skriver på hjemmesiden sin. På tidlig 00-tall falt prisene til et nytt bunnivå og svært mye sto tomt. Der jeg bor fortalte en bartender meg at han den gang flytta flere ganger i året ­– rundt i samme gate. Det kom alltid opp noe bedre og billigere. Nå er den baren stengt og omgjort til en leilighet.
Mens man for ti år siden kunne hoppe fra bolig til bolig klorer nå berlinerne seg fast der de er. Blir man nødt til å flytte må man regne med å bruke rundt et år på å finne noe nytt. En venn av meg har allerede lett i et år nå, uten hell. Han er en femtiårig, single bar- og restuarantinnehaver som har bodd tjue år i samme leilighet uten betalingsproblemer. Men det hjelper ikke. Han er selvstendig næringsdrivende, da skygger utleierne unna, de kan jo velge og vrake i potensielle leietagere.
Berlin er kanskje ikke opprinnelig bygget på rock n’roll, men de som bygget opp Berlin etter murens fall, slik at den ble Europas mest interessante kulturby: kunstnerne, musikerne og utelivsentrepenørene, er de som nå presses ut, sammen med de fattige og arbeidsløse, naturlig vis. Hadde verden vært rettferdig burde de fått prosenter av fortjenesten til Skjerven & co, for de har gjort hele jobben. De omdannet den haltende og fortumlede byen til et kulturelt kraftverk, til en by folk som Skjerven plutselig ville sette sine føtter i. Og hva har Skjerven gjort? Han har økt leien deres.

Heldigvis har Berlins politikere skjønt at byen nå fungerer som fluepapir for kapitalister som Skjerven. I fjor vedtok senatet derfor loven om Mietpreisbremse (leieprisbremse) den forsøker å stagge de galopperende utleieprisene. Men loven er ikke så effektiv som ønsket. Ved inngåelse av nye leiekontrakter sier den at leia kun kan være 10% over gjennomsnittet i området, men brytes dette får det ingen direkte følger. Dermed har den begrenset effekt så lenge berlinere på boligjakt heller takker ja til en ulovlig høy leie enn å campe under en av Berlins mange broer.
Skjervens forretningsmodell er altså smått genial, det skal han ha, derfor har han også fått mye oppmerksomhet i Tyskland. Men det er jo litt synd, eller kanskje bare veldig passende, at den mektigste nordmannen i Berlin har opparbeidet seg en formue ved å pumpe ut fortjeneste av noe han ikke har bygget opp selv.

Valgkamp på bortebane

Kommentar i Klassekampen fra 13. august.
–Kuppforsøket i Tyrkia har også kuppet den tyske debatten

Da statskuppet i Tyrkia skjedde natt til 15. juli tok det ikke lang tid før hendelsen ble det store samtaletemaet i Neukölln, en av bydelene i Berlin med høyest andel tyrkere. Det ble snakket og diskutert i barer, kiosker og tehus, men det var nok kun i kioskene at tyskere og tyrkere eventuelt utvekslet meninger. For selv om folk lever side om side med hverandre i Neukölln betyr det ikke at man nødvendigvis snakker så mye med hverandre. På vei hjem fra baren gikk jeg forbi flere tyrkiske kafeer, der sitter tyrkiske menn og drikker te, spiller kort og ser på fotball. Men denne kvelden var tv-ene skrudd over på tyrkiske nyhetskanaler. Jeg fikk lyst til å gå inn og spørre hva de tenkte om det pågående kuppet, men tok meg i det, selv uten alkohol i blodet ville det vært å bryte en uskreven regel. De tyrkiske herreklubbene er bare for medlemmer og ikke noe sted en ukjent kvinne valser inn.

3ime2604.jpg
Erdogans makt strekker seg også langt inn i Tyskland. Foto: Ntv.de

Dagen etter bydde derimot sjansen seg, i det jeg satt i en taxi. Som så mange andre vesteuropeere i Berlin er det først og fremst de tyrkiske drosjesjåførene jeg snakker lenger med. Denne drosjesjåføren var, som så mange tyrkere i Tyskland, stor fan av president Erdogan. Da jeg påpekte at jeg syntes det var skremmende at så mange journalister ble kneblet, viste han svært liten forståelse for problemet. ”Drittsekk!”, sa han, og pausen ble akkurat så lang at jeg følte det var myntet på meg, før han fortsatte ”hvis noen kaller deg det uten grunn har du rett til å forsvare deg.” Jeg prøvde å påpeke at noen kanskje kunne ha en god grunn til å kalle meg, eller Erdogan, drittsekk, men det var uansett klart at vi aldri kom til å enes om pressefrihetens udiskutable verdi.

Disse motsetningene i holdninger mellom mange tyskere med tyrkiske røtter og den tyske befolkningen generelt har blitt umulig å ignorere etter kuppet. Søndag for to uker siden demonstrerte nesten 40 000 i Köln til støtte for Erdogan. En av kampsakene var gjeninnføringen av dødsstraff i Tyrkia. Samtidig skapte demonstrasjonen nok en gang problemer i de tysk-tyrkiske forbindelser. Erdogan ville selv tale i Köln, via liveoverføring, noe det tyske rettssystemet nektet ham. Dermed hevdet Erdogan at Tyskland støttet terrorister, siden kurdiske PKK-ledere hadde fått overføre en tale i Köln tidligere.

pro-erdogan-demo-100~_v-gseagaleriexl.jpg
Fra demonstrasjonen i Köln. Foto: wdr.de

Tyskerne provoseres stadig mer over at Erdogan bedriver så heftig opinions- og valgkamp i et annet land. Presidenten pisker opp stemningen blant tyrkerne i Tyskland og kritiserer mer enn gjerne tyske politikere. I 2014 sa han på et Tysklandsbesøk at han ikke ville se De Grønnes politiker Cem Özdemir i ”sitt land” igjen, etter at sistnevnte kritiserte ham for å drive valgkamp i Tyskland. Situasjonen ble ikke bedre da det tyske parlamentet anerkjente drapet på armenerne som et folkemord i fjor. Erdogans kritikk var da igjen heftig og som følge av dette har Özdemir, og andre tyske politikere med tyrkiske røtter, mottatt en rekke drapstrusler og får nå politibeskyttelse.
Ser man på tallene er Erdogans tysklandsfokus forståelig nok. 1,4 millioner tyrkere i Tyskland kunne i 2015 stemme ved det tyrkiske parlamentsvalget. Av dem valgte 59,7% Erdogans parti AKP, det er over ti prosent mer enn det de fikk i Tyrkia. Tyskland tillater myndige, som oppfyller visse kriterier, å ha to pass. Dermed kan rundt 530 000 tysk-tyrkere gå til urnene i begge land. Etter kuppforsøket har debatten om denne dobbeltpassregelen blusset opp igjen. Spiegels kommentator Jakob Augstein mener at ordningen fører til dårligere integrering, og CDU vil nå avskaffe dobbeltpassene. Når Erdogan-supportere i Tyskland banker opp tyrkiske meningsmotstandere, og sprer flyveblader om at man ikke skal handle inn i butikker de antar (ofte feilaktig) drives av Gülen-sympatisører, vitner det i hvert fall ikke om god demokratiforståelse. Men for president Erdogan har denne polariserende taktikken så langt vist seg å være en suksess, også på bortebane.

I april skrev jeg også om Erdogan og Tyskland, dengang var det Erdogans manglende selvironi og humor som var mest i fokus:
https://berlinerliv.wordpress.com/2016/04/15/boehmermann-nar-virkeligheten-overgar-satiren/