Folk mot fedreland – nye grupperinger på ytre høyre i Tyskland

Denne artikkelen sto i Klassekampen lørdag 21. mai

27. april i år ble den tyske oberstløytnanten Franco A. pågrepet, siktet for å planlegge et høyreradikalt terrorangrep i Tyskland. Som om ikke terrorplanene var alvorlig nok, kom det også frem at Franco A. hadde klart å oppnå asyl som syrisk flyktning i Tyskland. Etterforskerne tror derfor at han ville la angrepet lede mot den fiktive syriske flyktningen David Benjamin. Avsløringen har ført til en krise i det tyske Bundeswehr, som nå blir anklaget for å ikke slå hardt nok ned på høyreradikale tendenser i forsvaret.

RTR42IFM
I hardt vær: Forsvarsminister Ursula von der Leyen

I 2014 var Franco A. (f.1989) elev ved den franske militære eliteskolen École spéciale militaire de Saint-Cyr. Da han leverte masteroppgaven reagerte de franske professorene sterkt på oppgavens høyreradikale innhold og meldte fra om dette til hans tyske overordnede. Studenten selv skyldte på tidsnød og dårlig akademisk oppfølging. Dermed fikk han en ny sjanse og saken fikk ingen konsekvenser for ham. På rommet hans i Illkirch i Alsace, der han var utstasjonert i den tysk-franske brigaden, hang det en plakat av en soldat i nazi-uniform på veggen, akkompagnert av et våpen fra andre verdenskrig, med hakekorset inntakt.

At ingen i bataljonen hadde reagert på dette vekker vantro i Tyskland. Nå kan saken få følger helt opp til Merkels kronprinsesse, forsvarsminister Ursula von der Leyen. Samtidig skal 2000 asylsøknader gås igjennom på nytt, for å undersøke om det er gjort flere lignende grove feil.

Skandalen i Bundeswehr kommer heller ikke alene, selv om den er mest alvorlig. De siste ukene har en rekke saker som vitner om nye takter på ytre høyre preget nyhetsbildet. Det mest bokstavelige taktskiftet står popstjernen Xavier Naido for. Naido har blitt kritisert for sine tekster før, men på den nye plata har konspirasjonsteoriene og politikerforakten fått et enda klarere uttrykk i låta ”Marionetten”. Her synger han ut om at politikere egentlig er folkeforrædere og at de blir styrt av noen andre som ”drar i trådene”. Det er uklart hvem Naido hinter til, kanskje er det USA, som han er svært kritisk til. Men samtidig er dette bildet et gammelt antisemittisk motiv, noe som det dermed selvfølgelig reageres raskt på i Tyskland. Etter PEGIDA og Alternative für Deutschlands fremvekst har ideene om politikere som forrædere og avisene som en ”Lügenpresse” (løgnerpresse) bredt om seg. At begrepet først ble brukt av nazistene ser de ikke ut til å ha noe problem med. Både for disse, og for en annen beslektet gruppe, ”Reichsbürgerne” (frimenn) har Naido blitt en helt. Hvis han hadde ansett det som problematisk vil det være nærliggende å tro at han hadde tatt avstand, men det har han altså ikke gjort.

Satirikeren Jan Böhmermann, nå verdenskjent for sin Erdogan-kritikk, var raskt ute med å parodiere Naidos sanger. I en fake reklame for CD’en skrøt de blant annet over at plata hadde vunnet Lutz Bachmanns pris for ikke-degenerert kunst. Lutz Bachmann er som kjent stifteren av PEGIDA, og Ingeborg-Bachmann-Preis er en av de viktigste litteraturprisene i Tyskland. Storsamfunnet reagerer raskt og klart når slikt brunt tankegods stiger til overflaten, og de siste meningsmålingene viser samme tendens: AfD har blitt stabilisert på et nivå rundt 10 prosent. Men det kan altså se ut til at en del av disse har blitt mer ekstreme. Frimannskulturen har vokst sterkt frem de siste årene. Disse personene avfeier Tyskland som stat og stifter heller egne nasjoner. Forrige mandag ble et slikt samfunn i Wittenberg tvangsutkastet fra et nedlagt sykehus av politiet. De atten personene som bodde der, med barn, kalte seg for Kongeriket Tyskland og nektet å forholde seg til tysk lov. Ironisk nok finnes det også en rekke politimenn i Tyskland som, når de ikke arbeider for den tyske stat, avfeier den som frimenn. Disse er også potensielt svært farlige, på samme måte som løytnanten Franco A. Men frimennene er også svært farlige for politiet. I oktober i fjor ble en betjent skutt og drept og en annen skadd da de skulle ransake en frimanns bolig i Bayern. Nå mistenkes også en politibetjent for å ha hatt kontakt med denne mannen.

Merkel ser ut til å kunne sitte trykt etter valget i høst, tyskerne, med sin historiske bevissthet, faller ikke så lett for konspirasjonsteorier og høyreradikal propaganda. Men disse nye bevegelsene har uansett en mye bredere appell enn de tradisjonelle nynazistene, og tilhengerne tar lett til våpen. Derfor er det avgjørende at de tas på alvor, og at man argumenterer saklig mot disse ideene og forsøker å motbygge frustrasjonen som ligger bak. For selv om disse sinte borgerne ikke truer de etablerte partienes makt, utgjør de en klar trussel for sine medborgere.

Advertisements

Berlinske byggeklosser -Berlins nye flyplass kan ikke åpne i år heller.

Artikkel fra Klassekampen 28.1.2017

Det kom ikke akkurat som noen sjokkbeskjed, nyheten forrige helg om at åpningen av Berlins nye hovedflyplass, BER, igjen må forskyves. Denne meldingen har nemlig berlinavisene trykket jevnt og trutt de siste fem årene.
I mai 2012 kom beskjeden derimot som et sjokk. Bare fire uker før flyplassen skulle åpnes ble det klart at åpningen måtte utsettes med to måneder, minst. Det var nemlig oppdaget feil i brannvarslingssystemet. Berlin var full av reklameplakater for den nye flyplassen, de måtte kjapt rives ned, og de framtidige flyene måtte omdirigeres. Selv hadde jeg en flybillett fra BER dagen etter åpningen, skuffelsen ble dermed stor da jeg skjønte at jeg i stedet måtte reise fra den nedslitte flyplassen Schönefeld rett ved.

photo.JPG
Foto: Erle Marie Sørheim

I 2016 reiste knapt 33 millioner passasjerer til og fra Schönefeld og Tegel flyplass, som egentlig skulle legges ned i 2012 hvis BER hadde åpnet. Deres kapasitet er helt sprengt, men på lett utrolig vis klarer de fortsatt, fem år på overtid, å få sendt passasjerene til og fra Berlin. BERs ikke-åpning er så langt fra nordmenns vanlige fordommer om det ordentlige, effektive og teknisk dyktige Tyskland at det er vanskelig for oss å fatte at dette er mulig. Berlinerne derimot tar ikke-åpningen av BER med den største selvfølge. Mange, også seriøse aktører, har foreslått å bare gi opp hele flyplassen og heller bygge en ny et annet sted, det vil gå raskere og antagelig bli billigere.
Feilene i konstruksjonen av flyplassen er nemlig så mange og så kompliserte at ingen ser ut til å ha, eller noen sinne få, oversikten. Prestisjeprosjektet er derfor en total fallitterklæring for byråkratiet, entrepenørfirmaene og den politiske ledelsen i Berlin og Brandenburg. Flyplassens øverste ledelse har vært ordføreren i Berlin og ministerpresidenten i Brandenburg, og de har vist med glans at de ikke har hatt kompetansen til å være akkurat det.

photo
Inngangspartiet. Foto: Erle Marie Sørheim

Inkompetansen rundt BER har fått de alltid helst negativt innstilte berlinerne til å kappes i sarkastiske vitser. Mange har omformulert tidligere president i DDR, Walter Ulbrichts, famøse utsagn fra juni 1961 om at «Ingen har til hensikt å bygge en mur her» til «Ingen har til hensikt å bygge en flyplass her». Eller de har vitset om at den tidligere borgemesteren i Berlin, Klaus Wowereit burde ha vært sjef i DDR «for da hadde de aldri klart å bygge ferdig muren». Flere har også foreslått at Berlin nå lett kan skape seg et enda grønnere image ved å rett og slett bli den første hovedstaden i verden uten noen flyplass overhodet.
Berlinere er veldig konservative til å være så alternative, motstanden mot å legge ned Tegel nordvest i byen er stor. Det samme var motstanden mot å legge ned Tempelhof, men der måtte de gi tapt i 2008. Denne innbitte motstanden benyttet liberalerne i FDP seg av ved valget i fjor høst. Deres ene store kampsak var å jobbe for at Tegel skulle forbli i drift etter BERs åpning. Ved hjelp av den saken alene kom de seg inn i Berlins parlament igjen, med hele tolv representanter.

2CA2A47B00000578-3244454-image-a-10_1442915103141.jpg
Eksklusivt innblikk på flyplassen. Foto: Daily Mail

Siden BER aldri ser ut til å åpne tok jeg i fjor beina fatt for å få sett nærmere på bygget. De siste årene er noe av det eneste som trekker folk til flyplassen det populære Airport Run som arrangeres på området. Mens solen gikk ned over de brandenburgske sletter løp vi halvmaraton rundt på de ubrukte rullebanene og forbi det elegante glassbygget. Det var surrealistisk å se inn på en tilsynelatende helt ferdig terminal med stilige sitteplasser i sort skinn og mørkebrune detaljer i tre. Når, eller hvis, flyplassen åpner vil den dermed ha et lett retropreg som helt ny, hvis ikke designtrendene forblir de samme i ti år til. Jeg kikket også med lengsel i blikket på de ubrukte gatene. Tegel er nå så overbelastet at man ni av ti ganger må fraktes med buss til ankomsthallen, å få gå rett inn i terminalen fra flyet er en sjelden glede.
Berlinerne og tilreisende må dermed nok en gang belage seg på å vente minst et år til på BERs komme. Fra Schönefeld flyplass kan man se den nye flyplassen som et slags fata morgana i det fjerne, og muligens vil BER for alltid bli det, i Berlin har i hvert fall mange allerede avskrevet den som et luftslott.

 

Historien om et hus – Livet på en tikkende bombe

 

Andre verdenskrig, de allierte er i gang med sine nattlige bombetokter over Berlin. Rett sør for sentrum slipper et fly ut en 50 kilos bombe. Målet er kanskje krigsindustrien ved Landwehrkanal, på grensen mellom bydelene Alt-Treptow, Kreuzberg og Neukölln. Bomben faller og faller, men i stedet for å nå bakken med et brak synker den ned i den våte myrjorda som denne bydelen er ekstra rik på der den ligger på høyde med elva Spree og kanalen. Tiden går, byen begynner å stable seg på beina. Fredspakter blir inngått mellom internasjonale stormakter, Berlin blir oppdelt i et slags soneforsvar mot seg selv. Bomben kommer i den amerikanske sonen, men på den andre siden av gata ligger den russiske.
Mens vestmaktenes samarbeid går ypperlig blir avstanden til øst stadig større, i 1949 er delingen av Tyskland, og Berlin, et faktum. Den andre siden av gata er nå plutselig blitt et annet land.

img_3962
Det som var igjen av Heidelbergerstr. 15-18 i september 2016.

I både Vest- og Øst-Berlin settes det i gang storstilte statlige boligbyggingsprogram. Boligmangelen skal bekjempes og befolkningens gunst vinnes. På grensen mellom øst og vest, i Heidelbergerstraße 15-18, setter Neukölln boligsamvirke opp 60 moderne utleieleiligheter. Kjellerne kan ikke ha vært av det grundige, dype slaget, for bomben fra andre verdenskrig får ligge der i fred. I 1960 står bygget ferdig. Vest-berlinere flytter inn og nyter de moderne fasilitetene, her slipper man å dra kull opp i fjerde etasje og ingen må gå på do i gangen, eller enda verre, i bakgården. Fra utgangsdøren går man rett ut i Øst-Tyskland, en ren praktikalitet. Inntil 13. august året etter. Da beboerne denne morgenen åpner døra ser de soldater trekke piggtråd bortover fortauet. Plutselig kan de ikke lenger krysse gata. De kan ikke lenger vandre ned til Spree eller ta seg en tur i Treptower Park, snart kan de ikke en gang se over til naboene i øst. For at beboerne i det hele tatt skal kunne komme seg ut, er øst-tyskerne så vennlige å bygge muren noen meter inn på eget område. Noen flytter, men huset står, det blir billig å bo slik på verdens ende, med en himmelretning mindre, mange må lære seg å sette pris på sånt.


28 år senere står huset plutselig midt i en by igjen. En ny by. Muren har etterlatt seg en fysisk tomhet det skal ta tiår å tette. Mens folk valfarter til tidligere østlige bydeler som Prenzlauer Berg og Friedrichshain får dette området ligge i fred. Det er ikke hipt. Men det er rimelig. Og sentralt. Og fullt av tomme tomter. Det er bare et spørsmål om tid. Først dukker det opp ett nybygg, så et til. I løpet av noen år blir hele den gamle dødssonen bygget igjen. På andre siden av gata ligger det nå to matbutikker. En dyr og en billig. De fleste fra Heidelbergerstraße 15-18 går til den billige. Så en dag får de brevet i posten. Boligsamvirket ber dem flytte. De to bygårdene er forfalne, å pusse dem opp blir for dyrt. Det er billigere å få de gamle leietakerne ut og bygge noe nytt. Noe stiligere. Noe de tidligere beboerne ikke har råd til å bo i. Leietakerne aksjonerer til ingen nytte. Noen nekter. Bare uker før huset jevnes med jorden ser jeg lys og bevegelse bak et vindu. For dette er naboene mine. Eller, de var naboene mine.

Jeg ser på mens en enorm gravemaskin river veggene ned og blottlegger det som bare for noen måneder siden var private rom. Støvet er så tjukt at jeg merker det i brystet resten av dagen. Noen uker etter er alt borte. Noen uker etter det begynner de å grave i jorda. Denne uka fant de bomben. 2500 mennesker måtte evakueres for dagen. I Berlin har man en egen avdeling som tar seg av detonering av bomber. Myndighetene regner med at det fortsatt finnes rundt 3000 av dem i Berlins sumpjord. Dette var den sjette som ble funnet i år. Leietagerne i Heidelbergerstraße 15-18 levde på en tikkende bombe. Når bor de ikke lenger i området, så jeg får ikke spurt dem. Men jeg er ganske sikker på at de ville vært enige i at Berlins farligste tikkende bombe ikke ligger i jorda, men i det som skjer over den, hvor stadig dyrere nybygg skyver fattigere sosiale lag lenger og lenger ut i periferien.

Sachsensyndromet –Hva har gjort delstaten i øst til Tysklands høyrepopulistiske sentrum?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen lørdag 29. oktober.

Knappe to timer tar togturen fra Berlin til Dresden, den regionale hovedstaden i bundeslandet Sachsen. Bakenfor åkrene dukker det stadig opp gamle småslott på åskantene som minnesmerker over fristatens mektige fortid. Elbflorenz ble Dresden en gang kalt, på grunn av elva Elbe og de store kunstskattene og praktbyggene som fikk byen til å minne om Firenze. Så kom andre verdenskrig med brannbombingen 13. februar 1945 som la byen i aske og førtién år med DDR. Nå har Sachsen blitt Tysklands høyrepopulistiske høyborg med den fremmedfiendtlige organisasjonen PEGIDA (Patriotiske Europeere mot Islamiseringen av Aftenlandene) i Dresden som spydspiss.
Det vakte reaksjoner i hele Tyskland da en politimann ønsket PEGIDA-bevegelsen ”en suksessrik dag” før demonstrasjonen deres på den tyske nasjonaldagen 3. oktober, og at Angela Merkel og president Joachim Gauck ble møtt med utbuing da de skulle inn på den økumeniske gudstjenesten i gjenoppbygde Frauenkirche samme dag.

pegida-dresden
Pegida-demonstrasjon i Dresden. Foto: Jens Schlueter/Getty Images

Men enda mer vantro forårsaket det saksiske politiets håndtering av den syriske terroristen Jabr Albakr nå i oktober. Ført klarte Albakr å flykte fra politiet da de aksjonerte mot leiligheten hans. I stedet var det tre syrere som til slutt avslørte ham og fikk ham overlevert til politiet. Dette var pinlig nok, men i fengselet klarte Albakr å begå selvmord. Politiet trodde nemlig ikke at det var sannsynlig at selvmordsbomberen ville ta sitt eget liv. Og dermed mistet man også et svært verdifullt vitne i kampen mot terrorismen. Fra saksisk justis- og politihold er det lite selvkritikk å spore, noe som provoserer andre tyskere om mulig enda mer. I løpet av året har en rekke flyktningmottak blitt angrepet, størst oppstand vekket hendelsene i Clausnitz i februar. En mobb på hundre mennesker klarte å blokkere en buss med flyktninger på vei til mottaket. Etter hendelsen mente Chemnitz’ politimester at flyktningene også måtte ta sin del av skylden siden de hadde provosert de fremmøtte innvandringsmotstanderne.

Stephan Lohse i Dresdner Neue Nachrichten peker på en rekke årsaker når jeg spør ham. «Det hersker en spesiell mentalitet her, man er skeptisk til folk utenfra og til forandringer generelt på en sterkere måte enn andre steder i Tyskland.»
Dresden-områdetsisolasjon har også røtter i DDR-tiden. Den gang ble regionen satirisk kalt for Tal der Ahnungslosen (De intetanendes dal). I motsetning til i resten av DDR var det nemlig umulig å få inn vest-tysk radio eller fjernsyn her, befolkningen var derfor hensatt til DDRs sensurerte nyheter.

pegida-dresden-merkel-uniform-plakat

Lohse fremhever også den sterke konservative tradisjonen i området og at folk ikke har noen automatisk berøringsangst for høyrepopulister. «Ikke alle som går i PEGIDAs deminstrasjonstog er nazister, men de syns ikke det gjør noe å gå side om side med nynazister og hooligans. Noe slikt har jeg aldri opplevd i andre byer.» Dresden er også den eneste byen hvor motdemonstrasjonene aldri har vært større enn PEGIDAs, og politikerne har reagert unnfallende på bevegelsens oppblomstring.
På de to dagene jeg var i Dresden så jeg ikke en enste dame med hijab, byen er påtakelig hvit. Jeg så et «No PEGIDA» -klistremerke på en restaurantdør, men dessverre også bare på denne ene. Samtidig ble jeg påtagelig ofte åpnet døra for, den konservative kulturen har også sine gammeldags høflige sider.
Et lyspunkt er PEGIDA-demonstrasjonenes minskende popularitet det siste året. De har gått fra åtte til ti tusen demonstranter til å nå ha stabilisert seg på rundt to- tre tusen. Denne mandagen var det heller ingen demonstrasjon, antagelig fordi de hadde feiret et stort toårs-jubileum to søndager tidligere. En mer uoffisiell forklaring på at demonstrasjonene blir sjeldnere ligger hos lederen, Lutz Bachmann. Han har nemlig flyttet til Tenerife. Og da blir det litt upraktisk å fly helt til Dresden en gang i uka for å få kringkastet budskapet sitt om at utlendinger må holde seg unna Tyskland.

Utpresserne i Berlin

–Nordmannen Einar Skjerven tjener millioner i Berlin, på berlinernes bekostning

Saken sto i Klassekampen lørdag 3. september. Saken den referer til fra Dagens Næringsliv sto i deres lørdagsmagsin 27. august.

Forrige lørdag trykket Dagens Næringsliv et portrettintervju med investoren Einar Skjerven fra Skjerven Group. «Han og medinvestorene har tjent rundt en halv milliard i den tyske hovedstaden,» kunne avisen melde på kjent glad-kapitalistisk vis. Det er jo flott for nordmannen Skjerven, men mens han og investorkollegene skummer fløten av Berlins boligmarked, sliter vanlige berlinere nå stort med å finne et sted å bo.

looGG1WKr_EvFwI1lXwaXwHfWWSnJeS1M8hn3GgoZaDQ.jpeg
Einar Skjerven liker Berlin godt, og kjøper det han liker ekstra godt. Her den kjente leiegården på Strausberger Platz i Friedrichshain. 

Berlin, 2006. Einar Skjerven flytter ned til Berlin for å se om boligmarkedet er så lovende som det blir hevdet. Det er det. Han kjøper opp godt vedlikeholdte bygårder i gode strøk og hever leiene så mye han kan. Og tidshorisonten er kun fem til ti år. Sånt blir det fortjeneste av, særlig når 84% av Berlins befolkning bor til leie. I motsetning til i Norge kan man i Tyskland nemlig ikke trekke fra boligrentene på skatten, og bankene krever minst 20% av boligens kjøpesum i sikkerhet, noe som er enda vanskeligere å bla opp når også foreldrene dine bor til leie. Så når Skjerven forteller DN at han har vært så snill å tilby leietagerne å kjøpe leilighetene de bor i, er det i realiteten et tilbud få av dem kunne takke ja til.
På disse siste ti årene har prisene på selveiereiendom mer enn doblet seg, og leieprisene har steget med nesten 50% siden 2009. Men i tidligere fattige bydeler, som nå har blitt gentrifisert, slik som Nord-Neukölln, er stigningen nesten 100%. Her er det altså mye å tjene for bygårdseiere som spekulerer i å få gamle leietakere ut, og nye inn, til splitternye priser.

wir-bleiben-alle-unknown-artist.jpg
“Wir bleiben alle” (Alle blir) har blitt et motto for protestbevegelsene mot utkastelser og stigende leiepriser. Her i Mitte tapte leietakerne kampen i 2011.

Berlins lave levekostnader har vært en klar årsak til at byen ble så kulturelt viktig, ja, en av ”verdens mest spennende byer” som Skjerven skriver på hjemmesiden sin. På tidlig 00-tall falt prisene til et nytt bunnivå og svært mye sto tomt. Der jeg bor fortalte en bartender meg at han den gang flytta flere ganger i året ­– rundt i samme gate. Det kom alltid opp noe bedre og billigere. Nå er den baren stengt og omgjort til en leilighet.
Mens man for ti år siden kunne hoppe fra bolig til bolig klorer nå berlinerne seg fast der de er. Blir man nødt til å flytte må man regne med å bruke rundt et år på å finne noe nytt. En venn av meg har allerede lett i et år nå, uten hell. Han er en femtiårig, single bar- og restuarantinnehaver som har bodd tjue år i samme leilighet uten betalingsproblemer. Men det hjelper ikke. Han er selvstendig næringsdrivende, da skygger utleierne unna, de kan jo velge og vrake i potensielle leietagere.
Berlin er kanskje ikke opprinnelig bygget på rock n’roll, men de som bygget opp Berlin etter murens fall, slik at den ble Europas mest interessante kulturby: kunstnerne, musikerne og utelivsentrepenørene, er de som nå presses ut, sammen med de fattige og arbeidsløse, naturlig vis. Hadde verden vært rettferdig burde de fått prosenter av fortjenesten til Skjerven & co, for de har gjort hele jobben. De omdannet den haltende og fortumlede byen til et kulturelt kraftverk, til en by folk som Skjerven plutselig ville sette sine føtter i. Og hva har Skjerven gjort? Han har økt leien deres.

Heldigvis har Berlins politikere skjønt at byen nå fungerer som fluepapir for kapitalister som Skjerven. I fjor vedtok senatet derfor loven om Mietpreisbremse (leieprisbremse) den forsøker å stagge de galopperende utleieprisene. Men loven er ikke så effektiv som ønsket. Ved inngåelse av nye leiekontrakter sier den at leia kun kan være 10% over gjennomsnittet i området, men brytes dette får det ingen direkte følger. Dermed har den begrenset effekt så lenge berlinere på boligjakt heller takker ja til en ulovlig høy leie enn å campe under en av Berlins mange broer.
Skjervens forretningsmodell er altså smått genial, det skal han ha, derfor har han også fått mye oppmerksomhet i Tyskland. Men det er jo litt synd, eller kanskje bare veldig passende, at den mektigste nordmannen i Berlin har opparbeidet seg en formue ved å pumpe ut fortjeneste av noe han ikke har bygget opp selv.

Valgkamp på bortebane

Kommentar i Klassekampen fra 13. august.
–Kuppforsøket i Tyrkia har også kuppet den tyske debatten

Da statskuppet i Tyrkia skjedde natt til 15. juli tok det ikke lang tid før hendelsen ble det store samtaletemaet i Neukölln, en av bydelene i Berlin med høyest andel tyrkere. Det ble snakket og diskutert i barer, kiosker og tehus, men det var nok kun i kioskene at tyskere og tyrkere eventuelt utvekslet meninger. For selv om folk lever side om side med hverandre i Neukölln betyr det ikke at man nødvendigvis snakker så mye med hverandre. På vei hjem fra baren gikk jeg forbi flere tyrkiske kafeer, der sitter tyrkiske menn og drikker te, spiller kort og ser på fotball. Men denne kvelden var tv-ene skrudd over på tyrkiske nyhetskanaler. Jeg fikk lyst til å gå inn og spørre hva de tenkte om det pågående kuppet, men tok meg i det, selv uten alkohol i blodet ville det vært å bryte en uskreven regel. De tyrkiske herreklubbene er bare for medlemmer og ikke noe sted en ukjent kvinne valser inn.

3ime2604.jpg
Erdogans makt strekker seg også langt inn i Tyskland. Foto: Ntv.de

Dagen etter bydde derimot sjansen seg, i det jeg satt i en taxi. Som så mange andre vesteuropeere i Berlin er det først og fremst de tyrkiske drosjesjåførene jeg snakker lenger med. Denne drosjesjåføren var, som så mange tyrkere i Tyskland, stor fan av president Erdogan. Da jeg påpekte at jeg syntes det var skremmende at så mange journalister ble kneblet, viste han svært liten forståelse for problemet. ”Drittsekk!”, sa han, og pausen ble akkurat så lang at jeg følte det var myntet på meg, før han fortsatte ”hvis noen kaller deg det uten grunn har du rett til å forsvare deg.” Jeg prøvde å påpeke at noen kanskje kunne ha en god grunn til å kalle meg, eller Erdogan, drittsekk, men det var uansett klart at vi aldri kom til å enes om pressefrihetens udiskutable verdi.

Disse motsetningene i holdninger mellom mange tyskere med tyrkiske røtter og den tyske befolkningen generelt har blitt umulig å ignorere etter kuppet. Søndag for to uker siden demonstrerte nesten 40 000 i Köln til støtte for Erdogan. En av kampsakene var gjeninnføringen av dødsstraff i Tyrkia. Samtidig skapte demonstrasjonen nok en gang problemer i de tysk-tyrkiske forbindelser. Erdogan ville selv tale i Köln, via liveoverføring, noe det tyske rettssystemet nektet ham. Dermed hevdet Erdogan at Tyskland støttet terrorister, siden kurdiske PKK-ledere hadde fått overføre en tale i Köln tidligere.

pro-erdogan-demo-100~_v-gseagaleriexl.jpg
Fra demonstrasjonen i Köln. Foto: wdr.de

Tyskerne provoseres stadig mer over at Erdogan bedriver så heftig opinions- og valgkamp i et annet land. Presidenten pisker opp stemningen blant tyrkerne i Tyskland og kritiserer mer enn gjerne tyske politikere. I 2014 sa han på et Tysklandsbesøk at han ikke ville se De Grønnes politiker Cem Özdemir i ”sitt land” igjen, etter at sistnevnte kritiserte ham for å drive valgkamp i Tyskland. Situasjonen ble ikke bedre da det tyske parlamentet anerkjente drapet på armenerne som et folkemord i fjor. Erdogans kritikk var da igjen heftig og som følge av dette har Özdemir, og andre tyske politikere med tyrkiske røtter, mottatt en rekke drapstrusler og får nå politibeskyttelse.
Ser man på tallene er Erdogans tysklandsfokus forståelig nok. 1,4 millioner tyrkere i Tyskland kunne i 2015 stemme ved det tyrkiske parlamentsvalget. Av dem valgte 59,7% Erdogans parti AKP, det er over ti prosent mer enn det de fikk i Tyrkia. Tyskland tillater myndige, som oppfyller visse kriterier, å ha to pass. Dermed kan rundt 530 000 tysk-tyrkere gå til urnene i begge land. Etter kuppforsøket har debatten om denne dobbeltpassregelen blusset opp igjen. Spiegels kommentator Jakob Augstein mener at ordningen fører til dårligere integrering, og CDU vil nå avskaffe dobbeltpassene. Når Erdogan-supportere i Tyskland banker opp tyrkiske meningsmotstandere, og sprer flyveblader om at man ikke skal handle inn i butikker de antar (ofte feilaktig) drives av Gülen-sympatisører, vitner det i hvert fall ikke om god demokratiforståelse. Men for president Erdogan har denne polariserende taktikken så langt vist seg å være en suksess, også på bortebane.

I april skrev jeg også om Erdogan og Tyskland, dengang var det Erdogans manglende selvironi og humor som var mest i fokus:
https://berlinerliv.wordpress.com/2016/04/15/boehmermann-nar-virkeligheten-overgar-satiren/

Jublet jeg virkelig alene?

Jublet jeg virkelig alene?
En 91-åring skaper debatt i Tyskland med sin dønn ærlige bok om Nazi-tiden.

Sto på trykk i Klassekampen 28. mai 2016

 

sternheim-peters-100~_v-gseagaleriexl
Eva Sternheim-Peters i sitt hjem i Berlin.

Hvordan kunne Hitler få, og ikke minst beholde, den enorme støtten han hadde blant tyskerne, og det helt til det uunngåelige nederlaget? Slike spørsmål forsøker Knausgård å svare på i Min kamp 6, noe som nylig vekket ny debatt i Norge da historiker Sten Helland kritiserte hans svarforsøk. I Tyskland er disse spørsmålene evigaktuelle og nylig utkom det en bok som kunne gi tyskkyndige lesere helt reelle svar.

Psykologen Eva Sternheim-Peters ble født i 1925 i Paderborn i et borgerlig og katolsk hjem. Ved Hitlers maktovertakelse var hun syv år, da amerikanske tanks rullet inn i hjembyen var hun akkurat blitt tjue. Hun hadde mistet sine to brødre i krigen, men overbevisningen om nasjonalsosialismens fortreffelighet holdt hun fast ved. I den nesten 800 sider lange boka forsøker Sternheim-Peters å forklare hvorfor, og det helt uten forskjønnende grep eller bortforklaringer. Boka ble en stor suksess da den ble gjenutgitt i vinter, etter at restopplaget hadde ligget i dvale under forfatterens seng siden 80-tallet. Habe ich denn allein gejubelt? (Jublet jeg alene?) er tittelen og spørsmålet får et rungende nei til svar gjennom hele boka, for Sternheim-Peters analyse er klar: Svært mange tyskere støttet Hitler ikke bare fordi de fikk det bedre, men også fordi de virkelig trodde på nasjonalsosialismen.
Selv tok hun på seg sin første uniform da hun meldte seg inn i Jungmädelbund som tiåring. I den nazistiske ungdomsorganisasjonen ble hun etter hvert leder, hun organiserte innsamlinger til fronten og forkynnet den nasjonalsosialistiske lære ved hjelp av sanger og folkedanser.

frAAhliches_beisammensein_mit_den_jungmAAdeln_1941_e_rechts_in_uniform_20160118_1065632503
Sternheim-Peters i uniform som leder for en Jungmädelbund-gruppe. (Nummer to fra høyre.)

I tillegg var hun en ivrig leser og kinogjenger. Sangtekster, film- og bokomtaler har derfor en sentral plass i boka og viser både direkte og indirekte hvor godt den nazistiske propagandaen fungerte. Sternheim-Peters ble flasket opp på nasjonalismen og trodde blindt på ideen om ett land, et folk. Derfor var det helt innlysende for henne at jødene burde få seg sitt eget land og dyrke sin egen kultur, snarere enn å ”blande seg inn i” den tyske. Denne antisemittismen var utbredt lenge før Hitlers maktovertakelse, påpeker forfatteren, det ble ikke en gang kalt antisemittisme, det handlet om å finne et svar på ”jødespørsmålet”. Den katolske kirken videreførte ideene om jødene som Jesu morder og i småbyer som Paderborn var det en gjengs oppfattelse at jødene var ”annerledes”.

Den uuttalte og latente antisemittismen gjorde det enkelt for nazistene å innføre hardere og hardere sanksjoner uten at noen reagerte.

Da den unge Eva så en jøde med jødestjerne i Paderborn i 1943 ble hun oppriktig overrasket, hun trodde nemlig at alle jøder hadde utvandret. I løpet av boka forsvarer aldri forfatteren seg selv, selv om det jo kan innvendes at en som var sju år da Hitler kom til makten ikke var rustet til å tenke kritisk til diktaturet. Men hva med foreldrene hennes? Sternheim-Peters mener angsten for sult og fattigdom som i første verdenskrig var en sterk årsak til at folket forble Hitler tro hele krigen. At tyske soldater massehenrettet jøder og andre grupper var også en helt umulig tanke for den gjengse tysker. SA-styrkenes herjinger hadde vekket stor avsky blant tyskerne, at Hitler kvittet seg med hele bunten var derfor en mørk genistrek, svært få trodde SS eller Wehrmacht var kapable til å gjøre noe lignende.

7116v0-orig

Til tross for Sternheim-Peters ærlige beretning er det tydelig at temaet fortsatt er vanskelig for forfatteren. Hun skriver konsekvent om seg selv i tredje-person, som om det var i et annet liv. Og på mange måter var det også det, mot slutten av krigen ble Peters-familiens hus bombet og alle eiendeler gikk tapt.

At 2. verdenskrig blir viet mye oppmerksomhet i Tyskland nå henger sammen med at de siste tidsvitnene snart blir borte, samtidig som nazismen alltid er en del av den tyske offentlige samtalen. En annen bok som nylig fikk gode kritikker er historiker Thomas Webers bok Wie Hitler zum Nazi wurde (Hvordan Hitler ble nazist). Boken har satt seg fore å svare på akkurat det, og den gjør det visstnok overbevisende.

Neste vår kommer Min Kamp 6 ut på tysk, jeg ser frem til debatten som garantert vil følge. For hvis det er noen som har kompetanse til å bedømme hvor godt Knausgårds essay virkelig er, så er det tyskerne.