Hatet fra høyre -Hvordan kunne Nationalsozialistischer Untergrund drepe ti mennesker i løpet av syv år uoppdaget?

Saken mot Beate Zschäpe, det siste gjenlevende medlemmet av NSU, går nå mot slutten. På Martin-Gropius-Bau i Berlin hylles ofrene i en fotoutstilling.

[Saken sto på trykk i dagbladet torsdag 7. september.]

Torsdag forrige uke satte Beate Zschäpe seg igjen ned på tiltalebenken i rettssal 101A i München. Etter en måneds sommerpause begynte retten på dag nummer 380 i det som er blitt en av Tysklands lengste straffesaker. Saken ble innledet 6. mai 2013. Zschäpe er, antakelig, det siste gjenlevende medlemmet av terrororganisasjonen Nationalsozialistischer Untergrund (nasjonalsosialistiske undergrunn). Hun er anklaget for medvirkning til ti mord, to bombeattentat og femten grove overfall. De to andre medlemmene var Uwe Mundlos og Uwe Böhnhardt, som begikk selvmord da politiet var på sporet av dem etter et bankran i Eisenach 4. november 2011. Samme dag forlot Zschäpe deres felles leilighet i Zwickau, med sine to katter, mens flammene sto opp bak henne. Hun hadde startet en eksplosjonsartet brann i leiligheten. Kattene passet hun på å redde, men det var kun flaks som gjorde at naboen ikke døde.

2,w=993,q=high,c=0.bild.jpg
Beate Zschäpe i kjent stil i retten. Foto: Bild.de

I ruinrestene fant politiet en tilståelsesvideo. Terroristene ville åpenbart ikke risikere å gå en anonym død i møte. Ved hjelp av redigerte Rosa Panter-tegnefilmer tilsto de drapet på ti mennesker, en rekke ran og et spikerbombeangrep i en bydel i Köln hvor det bodde mange tyrkere. Bare tilfeldigheter gjorde at ingen ble drept i angrepet. Terrororganisasjonens første mord var på 38-årige Enver Şimşek 9. september 2000 i Nürnberg. Han drev en blomsterforretning og ble skutt på nært hold mens han sto og solgte blomster. To dager etterpå døde han av skadene. Etterforskningen viste at han hadde blitt skutt av to ulike pistoler, men utover det fant politiet lite å gå på. I januar året etter slo gruppa til igjen. Denne gangen mot en iransk grønnsakshandel, datteren til innehaveren ble alvorlig skadet. 13. juni samme år er de to Uwe’ne, og muligens andre, igjen i Nürnberg. Nå henretter de den tyrkiskfødte skredderen Abdurrahim Özüdogru (49) mens han er på jobb. Det andre, av til slutt ti drap er fullbyrdet.

NSU_Morde_Name
De ti som ble drept av NSU.

Fotograf Regina Schmeken (62) har oppsøkt alle disse åstedene. De store svarthvitt-fotografiene suger tilskueren til seg i de dunkelt belyste rommene. Å følge bildene bortover blir som å følge NSUs hatdrevne reise gjennom Tyskland. Bare to uker etter drapet på Özüdogru retter de pistolen mot Süleyman Tasköprü (31) i hans grønnsaksforretning i Hamburg, rundt 600 kilometer nord for Nürnberg. Dette ble nå NSUs modus operandi, å kjøre på kryss og tvers av Tyskland og henrette menn med tyrkiske røtter, eller som de trodde hadde det, på deres arbeidsplasser. Taten statt Worte var mottoet, handlinger i stedet for ord. I elleve år fikk de bedrive sin tause hatkriminalitet uten å bli oppdaget, de måtte avsløre seg selv. Men det siste mordet skjedde i 2007. Da drepte de politikvinnen Michèle Kieswetter mens en annen politimann ble alvorlig skadd. Hva som var bakgrunnen for dette mordet er fortsatt uklart.

mgb17_p_schmeken_08_heilbronn.jpg
Heilbronn, 13.12.2015, am Tatort des als “Polizistenmord von Heilbronn” bekannt gewordenen Mordes, am 25. April 2007 wurde auf dem Parkplatz in Heilbronn die 22-jährige aus Thüringen stammende Bereitschaftspolizistin Michèle Kiesewetter erschossen und ihr Kollege, der gleichfalls mit einem Kopfschuss niedergeschossen wurde, überlebte schwer verletzt, die Tat wird dem NSU zugerechnet; Foto: Regina Schmeken

Da Zschäpe endelig brøt sin taushet i slutten av 2015 var forklaringen hennes en stor skuffelse. I stedet for å kaste noe mer oppklarende lys over ugjerningene forsøker hun å framstille seg selv som en ulykkelig forelsket kvinne som ikke klarte å bryte kontakten med Mundlos og Böhnhardt, som hun var så forelsket i. Drapene fikk hun kun høre om i ettertid. Politibetjentene hadde Böhnhardt og Mundlos angrepet fordi de trengte nye pistoler. Det er en forklaring få finner overbevisende.

Trioen gikk under jorda i 1998, etter at politiet hadde funnet TNT og høyreradikal propaganda i en garasje Schäpe leide. Hvordan de klarte å leve under radaren og ikke bli avslørt i tretten år er fortsatt et mysterium. Det som er klart er at de trengte en rekke medhjelpere for å kunne leve slik. Noen av dem sitter nå på tiltalebenken sammen med Zschäpe, men det kan også være mange andre som ikke er oppdaget.

mgb17_p_schmeken_01_nuernberg.jpg
Foto: Regina Schmeken

Politiets etterforskning har også måttet tåle massiv kritikk, og saken er akkompagnert av en rekke politiskandaler. Mange vitner pekte i årene mot Mundlos og Böhnhardt, uten at politiet klarte å følge opp dette. I ettertid har også viktige dokumenter blitt makulert i flere etater. Dette har gitt ny aktualitet til anklagene om at politiet er ”blinde på det høyre øyet”, en uttrykk som ble introdusert allerede i mellomkrigstiden fordi politiet ikke slo hardt nok ned på høyreekstreme straffbare handlinger.
At terroristene fordelte angrepene utover store deler av Tyskland gjorde også saken mye vanskeligere for politiet å oppklare. De så ikke sammenhengene. Derfor er også rettssaken så komplisert og lang, det er utallige tråder å nøste opp i. Om offentligheten i det hele tatt får vite hele sannheten om NSU er tvilsomt. Særlig etter Zschäpes skuffende uttalelser. Bildene av henne i blazer og utslått brunt hår i rettssalen har blitt en gjenganger i aviser og på tv, hun er blitt et velkjent ansikt. Ofrene derimot er mer ansiktsløse, de har ikke blitt viet samme oppmerksomhet.

mgb17_p_schmeken_03_hamburg.jpg
Hamburg, 28.3.2013, hier wurde Süleyman Taşköprü, Obst- und Gemüsehändler, am 27. Juni 2001 in Hamburg-Bahrenfeld im Laden seines Vaters mit drei Schüssen aus zwei verschiedenen Waffen von dem NSU ermordet, jetzt ist ein Fahrradladen eingezogen; Foto: Regina Schmeken

Schmekens utstilling retter fokuset tilbake på ofrene, og på hvordan mordene skjedde midt i det tyske samfunnet, på helt hverdagslige steder. De store bildene viser grunnen og området der ofrene ble funnet. Bakken er nå tom, på de færreste stedene er det noe som vitner om at et menneske ble kaldblodig myrdet akkurat der. Blutiger Boden heter utstillingen (blodig grunn). Tittelen har en helt bokstavelig betydning, men henviser også til nazistenes slagord Blut und Boden (blod og jord). Nazistene mente germanerne var overlegne gjennom sitt blod, og derfor hadde en rett til å fortrenge andre folkeslag og utvide sitt Lebensraum. De hadde en nedarvet rett til jorda og en mye mer avansert forståelse for hvordan å dyrke den.

NSUs terrorisme viser hvordan disse ideene ikke ble utslettet med nazismens fall. Hvordan ideen, som NSU selv, har gått under jorda, uuttalt, men fortsatt fullt levende i det tyske samfunn. For hva hvis det hadde vært ni hvite tyskere som hadde blitt uforklarlig henrettet i løpet av en syvårsperiode? Ville ikke morderne da ha blitt raskere avslørt? Det er lett å tro at det ville vært tilfelle. Det er derfor ikke bare Zschäpe og hennes medsammensvorne som burde sittet på tiltalebenken i München, politiet bærer også en skyld i denne tragedien, de burde ha avslørt dem før. Forhåpentligvis har de nå lært av dette. Schmekens fotografier minner oss i hvert fall på at ondskapen lever midt i blant oss, og at den ofte framstår så hverdagslig at den nesten er umulig å få øye på.

Advertisements

Frykt og angiveri i Berlin

I «Alle dør alene» gir Hans Fallada et sjeldent innblikk i angiversamfunnet Nazi-Tyskland. I år er det sytti år siden forfatteren døde og romanen utkom, men boka er fortsatt høyst relevant, noe bokas sene, internasjonale braksuksess i 2011 også viste.

Artikkel ble publisert i Dagbladet onsdag 23. august 2017

77e74e6b5eae8fd054973583d499ff27_w999_h600.jpg

To år etter andre verdenskrigs slutt kom «Alle dør alene» ut på tysk. I den nesten seks hundre sider lange boka forteller Hans Fallada (1893-1947) historien til ekteparet Quangel som begynner en lavterskels motstandskamp etter at sønnen deres dør som soldat i Frankrike. Boka er basert på den sanne historien til ekteparet Elise og Otto Hermann Hampel, men i virkeligheten var det Elises bror som hadde dødd. Ekteparet, som først hadde vært nazister, vendte seg nå mot partiet og begynte å legge ut postkort med anti-nazistisk budskap i kontorbygninger og postkasser rundt omkring i Berlin. De startet i 1940 og holdt det gående i to år før de ble avslørt.

fallada_cover_1947
Første utgave av Jeder stirbt für sich allein kom ut i 1947, men da i en sensurert versjon.

Fallada (egentlige navn Rudolf Ditzen) var en stor samtidsforfatter i Tyskland, spesielt kjent for boka «Lille mann – hva nå?» fra 1932. Som så mange andre kunstnere ble han utsatt for et intenst privat og profesjonelt press av nazistene. Dette var han ekstra sårbar for fordi han slet med store rusproblemer og en ustabil psyke. Kanskje var det derfor han valgte å føye seg på noen måter, ved å skrive upolitiske bøker. Og da han og familien sto klare til å flykte til England måtte han avbryte flyttingen i siste liten. «Jeg klarer det ikke» skal han ha sagt til sin kone Anna i det de skulle dra. I stedet ble de værende i den vakre villaen med utsikt over Carwitz-sjøen på grensen mellom Mecklenburg-Vorpommern og Brandenburg, 100 kilometer nord for Berlin. Fallada hadde flyttet ut av storbyen for å leve i et slags indre eksil, men opplevde at småstedene var minst like ille som storbyen. Dette påpeker han flere steder i «Alene i Berlin»: «Som så mange storbyfolk hadde de hatt den svært feilaktige oppfatningen at angiveri bare forekom i Berlin, og at det fortsatt fantes anstendighet i mindre byer på landet.»

c6afc3910de9ad06ec667d2556eb26e3
Hans Fallada

Fallada skrev «Alle dør alene» på kun en måned i desember 1946 mens han var innlagt for sin morfinavhengighet. Romanen var på mange måter et bestillingsverk. Det var Falladas venn og forlegger, Johannes R. Becher, som kom med forslaget. Han hadde kommet hjem fra eksil og jobbet for det sovjetiske militærstyret hvor han hadde som oppgave å skape en ny anti-fascistisk kultur i Tyskland. Becher hadde kommet over ekteparets Hampels sak i Gestapos arkiver og overtalte en tvilende Fallada til å skrive en roman om den tyske motstanden mot nazismen. Slik ble boka på mange måter en tidlig true crime-roman. Men rundt det sanne utgangspunktet diktet Fallada inn et stort ensemble berlinere som viser tidens, og menneskenes evige, hang til brutalitet, ondskap og angiveri. Samtidig skriver han alt dette med en nattsvart humor som vil få mange til å hikste. Ikke alt falt like godt i smak hos den nye sovjetstyrte administrasjonen i Øst-Tyskland. Blant annet reagerte de på negative trekk hos de kommunistiske karakterene. Og siden Fallada døde 5. februar 1947 kunne de etter dette redigere manuset temmelig fritt. Versjonen som utkom i 1947 var derfor langt fra Falladas originalversjon.

hans-fallada-jeder-stirbt-fc3bcr-sich-allein-3
Bilder av ekteparet Hampel, som hovedpersonene i boka er basert på.

Boka ble en suksess i Tyskland, og ble oversatt til norsk av Andreas Eriksen i 1954 med tittelen «Den veien du går alene». Men den fikk ikke stor oppmerksomheten internasjonalt og ble ikke oversatt til engelsk. Det skjedde først i 2009 da forlaget Melville House utga Falladas originalversjon, for første gang. Boka ble til forlagets overraskelse en bestselger og førte til en stor fornyet interesse for Hans Fallada internasjonalt. Hvorfor gjorde den det? Til tross for de hundrevis av hyllemeterne av bøker som har utkommet om andre verdenskrig er «Alle dør alene» unik. Fallada kjente tiden, Berlin og menneskene som få andre. Som kulturpersonlighet kunne han vanke i de mest fornemme kretser, som alkoholiker og morfinist kjente han også de skitneste kneipene. Å lese «Alle dør alene» er som å være den plagsomme flua rundt hodene på de svette og nervøse skikkelsene boka er så full av. Byen og menneskene står klart foran en, det samme gjør fortvilelsen, angsten og urettferdigheten. Slik rykker også dette skrekkregimet mye nærmere, likheter med vår egen tid blir tydeligere, hatet og dogmatismen virker mer gjenkjennelig. Kanskje er vi ikke så ulike like vel.
Men nytter det i det hele tatt å gjøre motstand? Dette problemet ser ut til å ha opptatt, og plaget, Fallada mye i skrivingen.

Quangel-ekteparets protestaksjon var liten og amatørmessig, likevel risikerte de livet, noe de også var klar over. Selv trodde de i all sin naivitet at dette kunne være starten på noe stort:
«Til slutt kommer dusinvis, hundrevis til å sette seg ned og skrive slike kort som jeg. Vi kommer til å oversvømme Berlin med disse postkortene, vi kommer til å sinke maskinene, vi kommer til å styrte Føreren, avslutte krigen …»

Men ekteparet feilberegnet sine landsmenn. Selv om de selv plutselig hadde innsett at Hitler var en tyrann var ikke postkortene egnet til å overbevise flere. I Nazi-Tyskland var det angsten og angiveriet som rådet. Finnerne leverte postkortene til politiet med en gang, gjerne uten å tørre å lese dem ferdig.
En av bokas mest sympatiske og fornuftige stemmer er en av Quangel-ekteparets naboer, dommeren Fromm. (Navnet betyr from på tysk og er sikkert ingen tilfeldighet.) Han forsøker å redde den jødiske naboen, og hjelper også ekteparet.
«Den ene halvparten av befolkningen sperrer den andre inne,» fastslår han tørt.

Fallada-Haus
Det vakre huset Fallada kjøpte i Carwitz, 100 km nord for Berlin. Nå er den et museum.

Så var motstanden forgjeves? Er motstand forgjeves hvis du ikke allerede innehar en maktposisjon i samfunnet som du kan handle ut i fra? Kan den lille mann og kvinne aldri virkelig forandre på noe? Til tross for Quangel-ekteparets mislykkede forsøk nekter Fallada å ende på en slik negativ og deterministisk konklusjon. Han vender seg mot sinnelagsetikken for et mer positivt svar. Dette standpunktet blir personifisert av den idealistiske og høykulturelle dirigenten Dr. Reichhardt, som Quangel må dele celle med.
«Vil De heller leve for en urettferdig sak enn dø for en rettferdig?» spør han Quangel. De blir tause, til tross for det enorme klasseskillet mellom dem sitter de nå på samme dødscelle og venter på den samme skjebnen. Anstendighet og integritet er gratis dyder, men likevel var svært få villige til å betale det det kostet i Nazi-Tyskland. Og kanskje også i vår tid? Til tross for aksjonens relative mislykkethet ender derfor Falladas Quangel-ektepar opp som ubestridelige helter. For hvis langt flere hadde hatt deres mot og integritet hadde verdenshistorien sett helt annerledes ut.

Tysklands undergang?

Den anerkjente tyske professoren Rolf Peter Sieferle har sørget for stor skandale i Tyskland med sine posthume skrifter. Nå har hans siste, høyreradikale bok «Finis Germania» havnet på bestselgerlistene i Tyskland.
Artikkelen ble publisert i Dagbladet 25. juli 2017

31r+D9o8cOL

«Auschwitz har blitt innbegrepet på en unik og uutslettelig synd», fastslår den nylig avdøde professoren Rolf Peter Sieferle i sin nye skandalebok, «Finis Germania.» I den hevder han at tyskerne er de nye jødene, i kraft av å ha blitt hele den moderne verdens syndebukker. For å ytterligere illustrere analogien bruker han begrepet «den evige nazi» og fastslår at tyskerne ikke vil opphøre å være syndebukker så lenge de eksisterer som folk.  

Slike påstander vekker avsky og oppsikt i Tyskland. Av velkjente historiske årsaker har tyskernes utviklet en sterk politisk korrekthet når det kommer til disse temaene.   

Sieferles teser ville heller aldri ha fått så stor oppmerksomhet hvis det ikke hadde vært for Spiegel-journalisten Johannes Saltzwedel. Han satte nemlig «Finis Germania» opp på den prestisjefylte lista til Suddeutsche Zeitung og rikskringkasteren NDR over månedens anbefalte sakprosabøker for juni.

Saltzwedel forklarte avgjørelsen med at han syntes Sieferles teser var verd å diskutere. Og debatt ble det, men ikke helt slik Saltzwedel hadde tenkt.

I stedet for å diskutere Sieferles påstander, dreide debatten seg i stor grad om hvordan en slik bok hadde kunnet få plass på lista.

Mens Tysklands intellektuelle styrte mot debattsidene, styrte derimot et stort antall tyskere mot bokhandelen. Dermed kunne den 100-sider korte boka fra det lille, høyreradikale forlaget Antaios klatre til topps på Amazons bestselgerliste, og ligge på sjetteplass på Spiegels liste forrige uke.

Dette til tross for at boka har vært nærmest umulig å få tak i. Etter flere dagers søk fikk jeg selv til slutt fatt i ett eneste eksemplar i Berlin, og det ble solgt fra en privatperson.

Hva sier bokas sjokksuksess oss om tyskerne av i dag? En stor del av salget kan nok forklares med den heftige debatten. Det er langt fra alle som har gått til innkjøp av boka som er enig med forfatteren.

Men samtidig bringer Sieferle en del teser til torgs som harmonerer godt med det PEGIDA og andre høyreradikale protestbevegelser har ropt ut de siste årene. Selv uten å slutte seg til disse bevegelsene, er det mange tyskere som mener nazistenes forbrytelser blir viet for mye oppmerksomhet. De føler at nazistenes ugjerninger har blitt en arvesynd de ikke blir kvitt, uansett hvor mye de forsøker.

DR. PROF. ROLF PETER SIEFERLE, UNI HSG ST. GALLEN
Foto:© Daniel Ammann, Herisau (CH)

Sieferle hevder i sin bok at erindringskulturen om Holocaust nærmest har blitt en statsreligion i Tyskland. Det er blitt den store sannheten som aldri skal glemmes eller benektes. (Det siste er også forbudt i tyskspråklige land.)

Ut fra dette spinner Sieferle videre på mer konspirative tråder. De «innfødte» i Tyskland, og andre industriland, har blitt frarøvet retten til å hevde sin «egenart», skriver han. Med en gang tyskerne snakker om sin egen folkegruppe eller uttaler seg kritisk mot innvandring blir de stemplet som rasister eller ny-nazister. Samtidig aksepterer vesten at andre, som kurderne eller jødene, hevder sine spesifikke rettigheter som folkegrupper.

I «Finis Germania» er dette et tydelig poeng, men det kommer enda sterkere fram i Sieferles andre posthume bok, «Das Migrationsproblem» (Migrasjonsproblemet). Her kaller han muslimer og afrikanere barbarer og skriver hårreisende setninger som: «De siviliserte landene må derfor reagere på denne invasjonen ved å forsvare seg mot barbarene og la dem steke i sitt eget fett slik at de kan motiveres til å tilpasse seg.»

Sieferles innvandringsmotstand er altså klart radikal, og plasserer seg langt til høyre for den politiske mainstreamen i Tyskland. Men i det innvandringsfiendtlige partiet AfD, og i nynazistpartiet NPD nikker de gjenkjennende. Professor Sieferle klarer derimot for det meste å gi disse brune understrømmene en renere lukt gjennom sin mer høyverdige prosa. Han gir meningene et teoretisk overbygg som slogan-partiene AfD og NPD ikke selv makter å gi dem.  

Betyr dermed «Finis Germanias» salgsuksess at tyskerne er i ferd med å bli mer innvandringsfiendtlige? Det er lite som tyder på det. Etter oppstarten i 2013 har AfD stabilisert seg på en oppslutning mellom 7  og 10 prosent og NPD er og forblir et lite nisjeparti. PEGIDAs demonstrasjoner har også falt klart i oppslutning. De trekker nå kun rundt 2000 per demonstrasjon i Dresden.


Men disse initiativene har ført til at det er blitt større rom for å ytre seg kritisk til innvandring og minoriteter i tysk offentlighet.

Freitod-Historiker
Sieferle har allerde rukket å bli en helt for nazistene i Tyskland.

Starten på veiskillet kan man kanskje hevde at kom i 2010 da den tidligere SPD-politkeren Thilo Sarrazin skapte furore med boka «Deutschland schafft sich ab». (Tyskland avskaffer seg selv). I den hevdet han at lave fødselstall og høy (muslimsk) innvandring ville føre til at Tyskland som man kjente det ville gå under i løpet av få generasjoner. Sieferles to posthume bøker bringer nå dette synet videre, og de følgende debatten har også mange likhetstrekk. Ikke minst er fordømmelsene av meningene sterke, og mange.


Sieferle underbygger sin svært pessimistiske framtidsvisjon med en oppsiktsvekkende gammelmodig kulturkritikk. Han skriver om hvor dårlig amerikanske tv-serier er, anser veganisme som en sekterisk mote og mener faktisk å se vår moderne kulturs undergang i ting som jeans med hull i og tatoveringer. Det er som å lese meningene til en voksen, konservativ mann fra 1950, men Sieferle ble faktisk først født i 1949. Dette dystopiske synet på sin egen samtid kan kanskje ha vært en medvirkende årsak til at han begikk selvmord i september i fjor.

At Sieferles bøker nå ligger på bestselgerlistene bør ikke anses som en aksept for forfatterens meninger, men mer som et tegn på at de er så kontroversielle at både folks nysgjerrighet og sinne er blir vekket. De siste meningsmålingene før valget i september viser at oppslutningen rundt  Angela Merkels CDU ligger på rundt 36 prosent, mens hennes største utfordrer, Martin Schulz fra SPD, har rundt 25. Dette til tross for at Merkel i 2015 åpnet de tyske grensene for flyktningene fra Balkan og Syria. Hadde det tyske folk delt Sieferles framtidsdystopi ville de ha stemt annerledes, og betraktelig mer høyreradikalt.

Men det er fortsatt noen måneder til valget, og er det noe vi har lært de siste årene er det at valgresultater kan bli annerledes enn prognosene. Likevel viser den opphetede debatten rundt «Finis Germania» at det ikke er de rasistiske tekstene i seg selv tyskerne vil diskutere, men heller om det er noe fruktbart å skulle ha en debatt om dem overhodet.

Historiens lærepenger -Kan en bok om nazismens tilblivelse fortelle oss noe om fascistisk oppblomstring i vår egen tid?

[Publisert i Dagbladet 8. juli 2017]

Kommentar om boka «Nazismens idéunivers» av Carl Müller Frøland, Vidarforlaget

Når oppsto nazismen? Det opplagte svaret er at den oppsto med Adolf Hitler. Men doktorstipendiat Carl Müller Frøland viser i sin nye bok, «Nazismens idéhistorie», at nazismens røtter kan spores mye lenger tilbake i tysk idéhistorie. Allerede med Johan Wolfgang von Goethe og Sturm und Drang-bevegelsen på slutten av 1700-tallet begynte tyske filosofer og kunstnere å dyrke de irrasjonelle og følelsesbestemte sidene av mennesket, som en reaksjon på den franske fornuftstenkningen. I dette idékomplekset fikk naturen en sentral rolle, da forstått som en mystisk kraft som både kunne være skapende og ødeleggende.

Caspar_David_Friedrich_-_Der_Wanderer_über_dem_Nebelmeer
Kroneksempelet på tysk nasjonalromantikk: Caspar David Friedrichs Der Wanderer über dem Nebelmeer

Naturkraften kunne bare føles, den var utilgjengelig for fornuften. Denne naturmystikken er selvfølgelig milevis unna nazistisk hatideologi, men Frøland viser på grundig vis hvordan disse ideene flyter inn i nazistenes naturreligiøse svermeri. Naturen er en kraft den ariske rasen står i en unik kontakt med. På 1800-tallet videreutvikler tenkere som Paul de Lagarde og Juliuis Langbehn disse ideene og trekker samtidig fram jødene som ariernes naturlige motpol og fiende. Jødene er omflakkende og har ikke noe forhold til jordsmonnet og naturen som omgir dem. Samtidig er de skyld i den dekadente moderniteten, de dyrker materialismen og kapitalismen. Denne giftige cocktailen av nasjonalistisk naturdyrkelse og xenofobi gled lett ned i mange tyskeres struper etter første verdenskrig, og konsekvensene kjenner vi så alt for godt.

Frøland nevner Anders Berhring Breivik og ISIL i forordet, men dessverre trekker han ikke linjene framover senere i boka. Når en norsk forfatter først tar for seg nazismens idéhistorie ville det også vært interessant med flere blikk på situasjonen i Norge før krigen. Det var jo ikke slik at vi var helt ukjente med nazistiske ideer før tyskerne seilte opp Drøbaksundet 9. april 1940.

nazi_omslag_finale.jpg

Men til gjengjeld viser Frøland klart og detaljert hvordan Hitlers hatideologi ikke oppsto i noe vakuum, men som en følge av rasistiske og anti-liberale strømninger i samtiden. Og selv om Hitler fra august 1934 var enehersker i Tyskland kunne han ikke sette alle sine fascistiske og rasistiske ideer ut i live øyeblikkelig. For å få med seg folket måtte det skje sakte og subtilt. De humanistiske normene måtte overskrides med museskritt, slik at det ble nesten umerkelig for den jevne borger. Det var først hvis de stoppet opp og så seg tilbake at de virkelig kunne se hvor langt samfunnet hadde beveget seg bort fra de tidligere moralske grenselinjene. Slike moralske grenseoverskridelser kan fort avfeies som uviktige i sin samtid, men blir fort brikker i et tydelig spill for ettertiden. Slik gir «Nazismens idéhistorie» oss, litt indirekte, en viktig lærdom: Når politikere og presidenter begynner å benytte seg av hatretorikk og sette grupper opp mot hverandre har vi all grunn til å bli bekymret, og enda større grunn til å kjempe klart imot det.

Folk mot fedreland – nye grupperinger på ytre høyre i Tyskland

Denne artikkelen sto i Klassekampen lørdag 21. mai

27. april i år ble den tyske oberstløytnanten Franco A. pågrepet, siktet for å planlegge et høyreradikalt terrorangrep i Tyskland. Som om ikke terrorplanene var alvorlig nok, kom det også frem at Franco A. hadde klart å oppnå asyl som syrisk flyktning i Tyskland. Etterforskerne tror derfor at han ville la angrepet lede mot den fiktive syriske flyktningen David Benjamin. Avsløringen har ført til en krise i det tyske Bundeswehr, som nå blir anklaget for å ikke slå hardt nok ned på høyreradikale tendenser i forsvaret.

RTR42IFM
I hardt vær: Forsvarsminister Ursula von der Leyen

I 2014 var Franco A. (f.1989) elev ved den franske militære eliteskolen École spéciale militaire de Saint-Cyr. Da han leverte masteroppgaven reagerte de franske professorene sterkt på oppgavens høyreradikale innhold og meldte fra om dette til hans tyske overordnede. Studenten selv skyldte på tidsnød og dårlig akademisk oppfølging. Dermed fikk han en ny sjanse og saken fikk ingen konsekvenser for ham. På rommet hans i Illkirch i Alsace, der han var utstasjonert i den tysk-franske brigaden, hang det en plakat av en soldat i nazi-uniform på veggen, akkompagnert av et våpen fra andre verdenskrig, med hakekorset inntakt.

At ingen i bataljonen hadde reagert på dette vekker vantro i Tyskland. Nå kan saken få følger helt opp til Merkels kronprinsesse, forsvarsminister Ursula von der Leyen. Samtidig skal 2000 asylsøknader gås igjennom på nytt, for å undersøke om det er gjort flere lignende grove feil.

Skandalen i Bundeswehr kommer heller ikke alene, selv om den er mest alvorlig. De siste ukene har en rekke saker som vitner om nye takter på ytre høyre preget nyhetsbildet. Det mest bokstavelige taktskiftet står popstjernen Xavier Naido for. Naido har blitt kritisert for sine tekster før, men på den nye plata har konspirasjonsteoriene og politikerforakten fått et enda klarere uttrykk i låta ”Marionetten”. Her synger han ut om at politikere egentlig er folkeforrædere og at de blir styrt av noen andre som ”drar i trådene”. Det er uklart hvem Naido hinter til, kanskje er det USA, som han er svært kritisk til. Men samtidig er dette bildet et gammelt antisemittisk motiv, noe som det dermed selvfølgelig reageres raskt på i Tyskland. Etter PEGIDA og Alternative für Deutschlands fremvekst har ideene om politikere som forrædere og avisene som en ”Lügenpresse” (løgnerpresse) bredt om seg. At begrepet først ble brukt av nazistene ser de ikke ut til å ha noe problem med. Både for disse, og for en annen beslektet gruppe, ”Reichsbürgerne” (frimenn) har Naido blitt en helt. Hvis han hadde ansett det som problematisk vil det være nærliggende å tro at han hadde tatt avstand, men det har han altså ikke gjort.

Satirikeren Jan Böhmermann, nå verdenskjent for sin Erdogan-kritikk, var raskt ute med å parodiere Naidos sanger. I en fake reklame for CD’en skrøt de blant annet over at plata hadde vunnet Lutz Bachmanns pris for ikke-degenerert kunst. Lutz Bachmann er som kjent stifteren av PEGIDA, og Ingeborg-Bachmann-Preis er en av de viktigste litteraturprisene i Tyskland. Storsamfunnet reagerer raskt og klart når slikt brunt tankegods stiger til overflaten, og de siste meningsmålingene viser samme tendens: AfD har blitt stabilisert på et nivå rundt 10 prosent. Men det kan altså se ut til at en del av disse har blitt mer ekstreme. Frimannskulturen har vokst sterkt frem de siste årene. Disse personene avfeier Tyskland som stat og stifter heller egne nasjoner. Forrige mandag ble et slikt samfunn i Wittenberg tvangsutkastet fra et nedlagt sykehus av politiet. De atten personene som bodde der, med barn, kalte seg for Kongeriket Tyskland og nektet å forholde seg til tysk lov. Ironisk nok finnes det også en rekke politimenn i Tyskland som, når de ikke arbeider for den tyske stat, avfeier den som frimenn. Disse er også potensielt svært farlige, på samme måte som løytnanten Franco A. Men frimennene er også svært farlige for politiet. I oktober i fjor ble en betjent skutt og drept og en annen skadd da de skulle ransake en frimanns bolig i Bayern. Nå mistenkes også en politibetjent for å ha hatt kontakt med denne mannen.

Merkel ser ut til å kunne sitte trykt etter valget i høst, tyskerne, med sin historiske bevissthet, faller ikke så lett for konspirasjonsteorier og høyreradikal propaganda. Men disse nye bevegelsene har uansett en mye bredere appell enn de tradisjonelle nynazistene, og tilhengerne tar lett til våpen. Derfor er det avgjørende at de tas på alvor, og at man argumenterer saklig mot disse ideene og forsøker å motbygge frustrasjonen som ligger bak. For selv om disse sinte borgerne ikke truer de etablerte partienes makt, utgjør de en klar trussel for sine medborgere.

Sachsensyndromet –Hva har gjort delstaten i øst til Tysklands høyrepopulistiske sentrum?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen lørdag 29. oktober.

Knappe to timer tar togturen fra Berlin til Dresden, den regionale hovedstaden i bundeslandet Sachsen. Bakenfor åkrene dukker det stadig opp gamle småslott på åskantene som minnesmerker over fristatens mektige fortid. Elbflorenz ble Dresden en gang kalt, på grunn av elva Elbe og de store kunstskattene og praktbyggene som fikk byen til å minne om Firenze. Så kom andre verdenskrig med brannbombingen 13. februar 1945 som la byen i aske og førtién år med DDR. Nå har Sachsen blitt Tysklands høyrepopulistiske høyborg med den fremmedfiendtlige organisasjonen PEGIDA (Patriotiske Europeere mot Islamiseringen av Aftenlandene) i Dresden som spydspiss.
Det vakte reaksjoner i hele Tyskland da en politimann ønsket PEGIDA-bevegelsen ”en suksessrik dag” før demonstrasjonen deres på den tyske nasjonaldagen 3. oktober, og at Angela Merkel og president Joachim Gauck ble møtt med utbuing da de skulle inn på den økumeniske gudstjenesten i gjenoppbygde Frauenkirche samme dag.

pegida-dresden
Pegida-demonstrasjon i Dresden. Foto: Jens Schlueter/Getty Images

Men enda mer vantro forårsaket det saksiske politiets håndtering av den syriske terroristen Jabr Albakr nå i oktober. Ført klarte Albakr å flykte fra politiet da de aksjonerte mot leiligheten hans. I stedet var det tre syrere som til slutt avslørte ham og fikk ham overlevert til politiet. Dette var pinlig nok, men i fengselet klarte Albakr å begå selvmord. Politiet trodde nemlig ikke at det var sannsynlig at selvmordsbomberen ville ta sitt eget liv. Og dermed mistet man også et svært verdifullt vitne i kampen mot terrorismen. Fra saksisk justis- og politihold er det lite selvkritikk å spore, noe som provoserer andre tyskere om mulig enda mer. I løpet av året har en rekke flyktningmottak blitt angrepet, størst oppstand vekket hendelsene i Clausnitz i februar. En mobb på hundre mennesker klarte å blokkere en buss med flyktninger på vei til mottaket. Etter hendelsen mente Chemnitz’ politimester at flyktningene også måtte ta sin del av skylden siden de hadde provosert de fremmøtte innvandringsmotstanderne.

Stephan Lohse i Dresdner Neue Nachrichten peker på en rekke årsaker når jeg spør ham. «Det hersker en spesiell mentalitet her, man er skeptisk til folk utenfra og til forandringer generelt på en sterkere måte enn andre steder i Tyskland.»
Dresden-områdetsisolasjon har også røtter i DDR-tiden. Den gang ble regionen satirisk kalt for Tal der Ahnungslosen (De intetanendes dal). I motsetning til i resten av DDR var det nemlig umulig å få inn vest-tysk radio eller fjernsyn her, befolkningen var derfor hensatt til DDRs sensurerte nyheter.

pegida-dresden-merkel-uniform-plakat

Lohse fremhever også den sterke konservative tradisjonen i området og at folk ikke har noen automatisk berøringsangst for høyrepopulister. «Ikke alle som går i PEGIDAs deminstrasjonstog er nazister, men de syns ikke det gjør noe å gå side om side med nynazister og hooligans. Noe slikt har jeg aldri opplevd i andre byer.» Dresden er også den eneste byen hvor motdemonstrasjonene aldri har vært større enn PEGIDAs, og politikerne har reagert unnfallende på bevegelsens oppblomstring.
På de to dagene jeg var i Dresden så jeg ikke en enste dame med hijab, byen er påtakelig hvit. Jeg så et «No PEGIDA» -klistremerke på en restaurantdør, men dessverre også bare på denne ene. Samtidig ble jeg påtagelig ofte åpnet døra for, den konservative kulturen har også sine gammeldags høflige sider.
Et lyspunkt er PEGIDA-demonstrasjonenes minskende popularitet det siste året. De har gått fra åtte til ti tusen demonstranter til å nå ha stabilisert seg på rundt to- tre tusen. Denne mandagen var det heller ingen demonstrasjon, antagelig fordi de hadde feiret et stort toårs-jubileum to søndager tidligere. En mer uoffisiell forklaring på at demonstrasjonene blir sjeldnere ligger hos lederen, Lutz Bachmann. Han har nemlig flyttet til Tenerife. Og da blir det litt upraktisk å fly helt til Dresden en gang i uka for å få kringkastet budskapet sitt om at utlendinger må holde seg unna Tyskland.

Jublet jeg virkelig alene?

Jublet jeg virkelig alene?
En 91-åring skaper debatt i Tyskland med sin dønn ærlige bok om Nazi-tiden.

Sto på trykk i Klassekampen 28. mai 2016

 

sternheim-peters-100~_v-gseagaleriexl
Eva Sternheim-Peters i sitt hjem i Berlin.

Hvordan kunne Hitler få, og ikke minst beholde, den enorme støtten han hadde blant tyskerne, og det helt til det uunngåelige nederlaget? Slike spørsmål forsøker Knausgård å svare på i Min kamp 6, noe som nylig vekket ny debatt i Norge da historiker Sten Helland kritiserte hans svarforsøk. I Tyskland er disse spørsmålene evigaktuelle og nylig utkom det en bok som kunne gi tyskkyndige lesere helt reelle svar.

Psykologen Eva Sternheim-Peters ble født i 1925 i Paderborn i et borgerlig og katolsk hjem. Ved Hitlers maktovertakelse var hun syv år, da amerikanske tanks rullet inn i hjembyen var hun akkurat blitt tjue. Hun hadde mistet sine to brødre i krigen, men overbevisningen om nasjonalsosialismens fortreffelighet holdt hun fast ved. I den nesten 800 sider lange boka forsøker Sternheim-Peters å forklare hvorfor, og det helt uten forskjønnende grep eller bortforklaringer. Boka ble en stor suksess da den ble gjenutgitt i vinter, etter at restopplaget hadde ligget i dvale under forfatterens seng siden 80-tallet. Habe ich denn allein gejubelt? (Jublet jeg alene?) er tittelen og spørsmålet får et rungende nei til svar gjennom hele boka, for Sternheim-Peters analyse er klar: Svært mange tyskere støttet Hitler ikke bare fordi de fikk det bedre, men også fordi de virkelig trodde på nasjonalsosialismen.
Selv tok hun på seg sin første uniform da hun meldte seg inn i Jungmädelbund som tiåring. I den nazistiske ungdomsorganisasjonen ble hun etter hvert leder, hun organiserte innsamlinger til fronten og forkynnet den nasjonalsosialistiske lære ved hjelp av sanger og folkedanser.

frAAhliches_beisammensein_mit_den_jungmAAdeln_1941_e_rechts_in_uniform_20160118_1065632503
Sternheim-Peters i uniform som leder for en Jungmädelbund-gruppe. (Nummer to fra høyre.)

I tillegg var hun en ivrig leser og kinogjenger. Sangtekster, film- og bokomtaler har derfor en sentral plass i boka og viser både direkte og indirekte hvor godt den nazistiske propagandaen fungerte. Sternheim-Peters ble flasket opp på nasjonalismen og trodde blindt på ideen om ett land, et folk. Derfor var det helt innlysende for henne at jødene burde få seg sitt eget land og dyrke sin egen kultur, snarere enn å ”blande seg inn i” den tyske. Denne antisemittismen var utbredt lenge før Hitlers maktovertakelse, påpeker forfatteren, det ble ikke en gang kalt antisemittisme, det handlet om å finne et svar på ”jødespørsmålet”. Den katolske kirken videreførte ideene om jødene som Jesu morder og i småbyer som Paderborn var det en gjengs oppfattelse at jødene var ”annerledes”.

Den uuttalte og latente antisemittismen gjorde det enkelt for nazistene å innføre hardere og hardere sanksjoner uten at noen reagerte.

Da den unge Eva så en jøde med jødestjerne i Paderborn i 1943 ble hun oppriktig overrasket, hun trodde nemlig at alle jøder hadde utvandret. I løpet av boka forsvarer aldri forfatteren seg selv, selv om det jo kan innvendes at en som var sju år da Hitler kom til makten ikke var rustet til å tenke kritisk til diktaturet. Men hva med foreldrene hennes? Sternheim-Peters mener angsten for sult og fattigdom som i første verdenskrig var en sterk årsak til at folket forble Hitler tro hele krigen. At tyske soldater massehenrettet jøder og andre grupper var også en helt umulig tanke for den gjengse tysker. SA-styrkenes herjinger hadde vekket stor avsky blant tyskerne, at Hitler kvittet seg med hele bunten var derfor en mørk genistrek, svært få trodde SS eller Wehrmacht var kapable til å gjøre noe lignende.

7116v0-orig

Til tross for Sternheim-Peters ærlige beretning er det tydelig at temaet fortsatt er vanskelig for forfatteren. Hun skriver konsekvent om seg selv i tredje-person, som om det var i et annet liv. Og på mange måter var det også det, mot slutten av krigen ble Peters-familiens hus bombet og alle eiendeler gikk tapt.

At 2. verdenskrig blir viet mye oppmerksomhet i Tyskland nå henger sammen med at de siste tidsvitnene snart blir borte, samtidig som nazismen alltid er en del av den tyske offentlige samtalen. En annen bok som nylig fikk gode kritikker er historiker Thomas Webers bok Wie Hitler zum Nazi wurde (Hvordan Hitler ble nazist). Boken har satt seg fore å svare på akkurat det, og den gjør det visstnok overbevisende.

Neste vår kommer Min Kamp 6 ut på tysk, jeg ser frem til debatten som garantert vil følge. For hvis det er noen som har kompetanse til å bedømme hvor godt Knausgårds essay virkelig er, så er det tyskerne.