Tysklands undergang?

Den anerkjente tyske professoren Rolf Peter Sieferle har sørget for stor skandale i Tyskland med sine posthume skrifter. Nå har hans siste, høyreradikale bok «Finis Germania» havnet på bestselgerlistene i Tyskland.
Artikkelen ble publisert i Dagbladet 25. juli 2017

31r+D9o8cOL

«Auschwitz har blitt innbegrepet på en unik og uutslettelig synd», fastslår den nylig avdøde professoren Rolf Peter Sieferle i sin nye skandalebok, «Finis Germania.» I den hevder han at tyskerne er de nye jødene, i kraft av å ha blitt hele den moderne verdens syndebukker. For å ytterligere illustrere analogien bruker han begrepet «den evige nazi» og fastslår at tyskerne ikke vil opphøre å være syndebukker så lenge de eksisterer som folk.  

Slike påstander vekker avsky og oppsikt i Tyskland. Av velkjente historiske årsaker har tyskernes utviklet en sterk politisk korrekthet når det kommer til disse temaene.   

Sieferles teser ville heller aldri ha fått så stor oppmerksomhet hvis det ikke hadde vært for Spiegel-journalisten Johannes Saltzwedel. Han satte nemlig «Finis Germania» opp på den prestisjefylte lista til Suddeutsche Zeitung og rikskringkasteren NDR over månedens anbefalte sakprosabøker for juni.

Saltzwedel forklarte avgjørelsen med at han syntes Sieferles teser var verd å diskutere. Og debatt ble det, men ikke helt slik Saltzwedel hadde tenkt.

I stedet for å diskutere Sieferles påstander, dreide debatten seg i stor grad om hvordan en slik bok hadde kunnet få plass på lista.

Mens Tysklands intellektuelle styrte mot debattsidene, styrte derimot et stort antall tyskere mot bokhandelen. Dermed kunne den 100-sider korte boka fra det lille, høyreradikale forlaget Antaios klatre til topps på Amazons bestselgerliste, og ligge på sjetteplass på Spiegels liste forrige uke.

Dette til tross for at boka har vært nærmest umulig å få tak i. Etter flere dagers søk fikk jeg selv til slutt fatt i ett eneste eksemplar i Berlin, og det ble solgt fra en privatperson.

Hva sier bokas sjokksuksess oss om tyskerne av i dag? En stor del av salget kan nok forklares med den heftige debatten. Det er langt fra alle som har gått til innkjøp av boka som er enig med forfatteren.

Men samtidig bringer Sieferle en del teser til torgs som harmonerer godt med det PEGIDA og andre høyreradikale protestbevegelser har ropt ut de siste årene. Selv uten å slutte seg til disse bevegelsene, er det mange tyskere som mener nazistenes forbrytelser blir viet for mye oppmerksomhet. De føler at nazistenes ugjerninger har blitt en arvesynd de ikke blir kvitt, uansett hvor mye de forsøker.

DR. PROF. ROLF PETER SIEFERLE, UNI HSG ST. GALLEN
Foto:© Daniel Ammann, Herisau (CH)

Sieferle hevder i sin bok at erindringskulturen om Holocaust nærmest har blitt en statsreligion i Tyskland. Det er blitt den store sannheten som aldri skal glemmes eller benektes. (Det siste er også forbudt i tyskspråklige land.)

Ut fra dette spinner Sieferle videre på mer konspirative tråder. De «innfødte» i Tyskland, og andre industriland, har blitt frarøvet retten til å hevde sin «egenart», skriver han. Med en gang tyskerne snakker om sin egen folkegruppe eller uttaler seg kritisk mot innvandring blir de stemplet som rasister eller ny-nazister. Samtidig aksepterer vesten at andre, som kurderne eller jødene, hevder sine spesifikke rettigheter som folkegrupper.

I «Finis Germania» er dette et tydelig poeng, men det kommer enda sterkere fram i Sieferles andre posthume bok, «Das Migrationsproblem» (Migrasjonsproblemet). Her kaller han muslimer og afrikanere barbarer og skriver hårreisende setninger som: «De siviliserte landene må derfor reagere på denne invasjonen ved å forsvare seg mot barbarene og la dem steke i sitt eget fett slik at de kan motiveres til å tilpasse seg.»

Sieferles innvandringsmotstand er altså klart radikal, og plasserer seg langt til høyre for den politiske mainstreamen i Tyskland. Men i det innvandringsfiendtlige partiet AfD, og i nynazistpartiet NPD nikker de gjenkjennende. Professor Sieferle klarer derimot for det meste å gi disse brune understrømmene en renere lukt gjennom sin mer høyverdige prosa. Han gir meningene et teoretisk overbygg som slogan-partiene AfD og NPD ikke selv makter å gi dem.  

Betyr dermed «Finis Germanias» salgsuksess at tyskerne er i ferd med å bli mer innvandringsfiendtlige? Det er lite som tyder på det. Etter oppstarten i 2013 har AfD stabilisert seg på en oppslutning mellom 7  og 10 prosent og NPD er og forblir et lite nisjeparti. PEGIDAs demonstrasjoner har også falt klart i oppslutning. De trekker nå kun rundt 2000 per demonstrasjon i Dresden.


Men disse initiativene har ført til at det er blitt større rom for å ytre seg kritisk til innvandring og minoriteter i tysk offentlighet.

Freitod-Historiker
Sieferle har allerde rukket å bli en helt for nazistene i Tyskland.

Starten på veiskillet kan man kanskje hevde at kom i 2010 da den tidligere SPD-politkeren Thilo Sarrazin skapte furore med boka «Deutschland schafft sich ab». (Tyskland avskaffer seg selv). I den hevdet han at lave fødselstall og høy (muslimsk) innvandring ville føre til at Tyskland som man kjente det ville gå under i løpet av få generasjoner. Sieferles to posthume bøker bringer nå dette synet videre, og de følgende debatten har også mange likhetstrekk. Ikke minst er fordømmelsene av meningene sterke, og mange.


Sieferle underbygger sin svært pessimistiske framtidsvisjon med en oppsiktsvekkende gammelmodig kulturkritikk. Han skriver om hvor dårlig amerikanske tv-serier er, anser veganisme som en sekterisk mote og mener faktisk å se vår moderne kulturs undergang i ting som jeans med hull i og tatoveringer. Det er som å lese meningene til en voksen, konservativ mann fra 1950, men Sieferle ble faktisk først født i 1949. Dette dystopiske synet på sin egen samtid kan kanskje ha vært en medvirkende årsak til at han begikk selvmord i september i fjor.

At Sieferles bøker nå ligger på bestselgerlistene bør ikke anses som en aksept for forfatterens meninger, men mer som et tegn på at de er så kontroversielle at både folks nysgjerrighet og sinne er blir vekket. De siste meningsmålingene før valget i september viser at oppslutningen rundt  Angela Merkels CDU ligger på rundt 36 prosent, mens hennes største utfordrer, Martin Schulz fra SPD, har rundt 25. Dette til tross for at Merkel i 2015 åpnet de tyske grensene for flyktningene fra Balkan og Syria. Hadde det tyske folk delt Sieferles framtidsdystopi ville de ha stemt annerledes, og betraktelig mer høyreradikalt.

Men det er fortsatt noen måneder til valget, og er det noe vi har lært de siste årene er det at valgresultater kan bli annerledes enn prognosene. Likevel viser den opphetede debatten rundt «Finis Germania» at det ikke er de rasistiske tekstene i seg selv tyskerne vil diskutere, men heller om det er noe fruktbart å skulle ha en debatt om dem overhodet.

Historiens lærepenger -Kan en bok om nazismens tilblivelse fortelle oss noe om fascistisk oppblomstring i vår egen tid?

[Publisert i Dagbladet 8. juli 2017]

Kommentar om boka «Nazismens idéunivers» av Carl Müller Frøland, Vidarforlaget

Når oppsto nazismen? Det opplagte svaret er at den oppsto med Adolf Hitler. Men doktorstipendiat Carl Müller Frøland viser i sin nye bok, «Nazismens idéhistorie», at nazismens røtter kan spores mye lenger tilbake i tysk idéhistorie. Allerede med Johan Wolfgang von Goethe og Sturm und Drang-bevegelsen på slutten av 1700-tallet begynte tyske filosofer og kunstnere å dyrke de irrasjonelle og følelsesbestemte sidene av mennesket, som en reaksjon på den franske fornuftstenkningen. I dette idékomplekset fikk naturen en sentral rolle, da forstått som en mystisk kraft som både kunne være skapende og ødeleggende.

Caspar_David_Friedrich_-_Der_Wanderer_über_dem_Nebelmeer
Kroneksempelet på tysk nasjonalromantikk: Caspar David Friedrichs Der Wanderer über dem Nebelmeer

Naturkraften kunne bare føles, den var utilgjengelig for fornuften. Denne naturmystikken er selvfølgelig milevis unna nazistisk hatideologi, men Frøland viser på grundig vis hvordan disse ideene flyter inn i nazistenes naturreligiøse svermeri. Naturen er en kraft den ariske rasen står i en unik kontakt med. På 1800-tallet videreutvikler tenkere som Paul de Lagarde og Juliuis Langbehn disse ideene og trekker samtidig fram jødene som ariernes naturlige motpol og fiende. Jødene er omflakkende og har ikke noe forhold til jordsmonnet og naturen som omgir dem. Samtidig er de skyld i den dekadente moderniteten, de dyrker materialismen og kapitalismen. Denne giftige cocktailen av nasjonalistisk naturdyrkelse og xenofobi gled lett ned i mange tyskeres struper etter første verdenskrig, og konsekvensene kjenner vi så alt for godt.

Frøland nevner Anders Berhring Breivik og ISIL i forordet, men dessverre trekker han ikke linjene framover senere i boka. Når en norsk forfatter først tar for seg nazismens idéhistorie ville det også vært interessant med flere blikk på situasjonen i Norge før krigen. Det var jo ikke slik at vi var helt ukjente med nazistiske ideer før tyskerne seilte opp Drøbaksundet 9. april 1940.

nazi_omslag_finale.jpg

Men til gjengjeld viser Frøland klart og detaljert hvordan Hitlers hatideologi ikke oppsto i noe vakuum, men som en følge av rasistiske og anti-liberale strømninger i samtiden. Og selv om Hitler fra august 1934 var enehersker i Tyskland kunne han ikke sette alle sine fascistiske og rasistiske ideer ut i live øyeblikkelig. For å få med seg folket måtte det skje sakte og subtilt. De humanistiske normene måtte overskrides med museskritt, slik at det ble nesten umerkelig for den jevne borger. Det var først hvis de stoppet opp og så seg tilbake at de virkelig kunne se hvor langt samfunnet hadde beveget seg bort fra de tidligere moralske grenselinjene. Slike moralske grenseoverskridelser kan fort avfeies som uviktige i sin samtid, men blir fort brikker i et tydelig spill for ettertiden. Slik gir «Nazismens idéhistorie» oss, litt indirekte, en viktig lærdom: Når politikere og presidenter begynner å benytte seg av hatretorikk og sette grupper opp mot hverandre har vi all grunn til å bli bekymret, og enda større grunn til å kjempe klart imot det.

Folk mot fedreland – nye grupperinger på ytre høyre i Tyskland

Denne artikkelen sto i Klassekampen lørdag 21. mai

27. april i år ble den tyske oberstløytnanten Franco A. pågrepet, siktet for å planlegge et høyreradikalt terrorangrep i Tyskland. Som om ikke terrorplanene var alvorlig nok, kom det også frem at Franco A. hadde klart å oppnå asyl som syrisk flyktning i Tyskland. Etterforskerne tror derfor at han ville la angrepet lede mot den fiktive syriske flyktningen David Benjamin. Avsløringen har ført til en krise i det tyske Bundeswehr, som nå blir anklaget for å ikke slå hardt nok ned på høyreradikale tendenser i forsvaret.

RTR42IFM
I hardt vær: Forsvarsminister Ursula von der Leyen

I 2014 var Franco A. (f.1989) elev ved den franske militære eliteskolen École spéciale militaire de Saint-Cyr. Da han leverte masteroppgaven reagerte de franske professorene sterkt på oppgavens høyreradikale innhold og meldte fra om dette til hans tyske overordnede. Studenten selv skyldte på tidsnød og dårlig akademisk oppfølging. Dermed fikk han en ny sjanse og saken fikk ingen konsekvenser for ham. På rommet hans i Illkirch i Alsace, der han var utstasjonert i den tysk-franske brigaden, hang det en plakat av en soldat i nazi-uniform på veggen, akkompagnert av et våpen fra andre verdenskrig, med hakekorset inntakt.

At ingen i bataljonen hadde reagert på dette vekker vantro i Tyskland. Nå kan saken få følger helt opp til Merkels kronprinsesse, forsvarsminister Ursula von der Leyen. Samtidig skal 2000 asylsøknader gås igjennom på nytt, for å undersøke om det er gjort flere lignende grove feil.

Skandalen i Bundeswehr kommer heller ikke alene, selv om den er mest alvorlig. De siste ukene har en rekke saker som vitner om nye takter på ytre høyre preget nyhetsbildet. Det mest bokstavelige taktskiftet står popstjernen Xavier Naido for. Naido har blitt kritisert for sine tekster før, men på den nye plata har konspirasjonsteoriene og politikerforakten fått et enda klarere uttrykk i låta ”Marionetten”. Her synger han ut om at politikere egentlig er folkeforrædere og at de blir styrt av noen andre som ”drar i trådene”. Det er uklart hvem Naido hinter til, kanskje er det USA, som han er svært kritisk til. Men samtidig er dette bildet et gammelt antisemittisk motiv, noe som det dermed selvfølgelig reageres raskt på i Tyskland. Etter PEGIDA og Alternative für Deutschlands fremvekst har ideene om politikere som forrædere og avisene som en ”Lügenpresse” (løgnerpresse) bredt om seg. At begrepet først ble brukt av nazistene ser de ikke ut til å ha noe problem med. Både for disse, og for en annen beslektet gruppe, ”Reichsbürgerne” (frimenn) har Naido blitt en helt. Hvis han hadde ansett det som problematisk vil det være nærliggende å tro at han hadde tatt avstand, men det har han altså ikke gjort.

Satirikeren Jan Böhmermann, nå verdenskjent for sin Erdogan-kritikk, var raskt ute med å parodiere Naidos sanger. I en fake reklame for CD’en skrøt de blant annet over at plata hadde vunnet Lutz Bachmanns pris for ikke-degenerert kunst. Lutz Bachmann er som kjent stifteren av PEGIDA, og Ingeborg-Bachmann-Preis er en av de viktigste litteraturprisene i Tyskland. Storsamfunnet reagerer raskt og klart når slikt brunt tankegods stiger til overflaten, og de siste meningsmålingene viser samme tendens: AfD har blitt stabilisert på et nivå rundt 10 prosent. Men det kan altså se ut til at en del av disse har blitt mer ekstreme. Frimannskulturen har vokst sterkt frem de siste årene. Disse personene avfeier Tyskland som stat og stifter heller egne nasjoner. Forrige mandag ble et slikt samfunn i Wittenberg tvangsutkastet fra et nedlagt sykehus av politiet. De atten personene som bodde der, med barn, kalte seg for Kongeriket Tyskland og nektet å forholde seg til tysk lov. Ironisk nok finnes det også en rekke politimenn i Tyskland som, når de ikke arbeider for den tyske stat, avfeier den som frimenn. Disse er også potensielt svært farlige, på samme måte som løytnanten Franco A. Men frimennene er også svært farlige for politiet. I oktober i fjor ble en betjent skutt og drept og en annen skadd da de skulle ransake en frimanns bolig i Bayern. Nå mistenkes også en politibetjent for å ha hatt kontakt med denne mannen.

Merkel ser ut til å kunne sitte trykt etter valget i høst, tyskerne, med sin historiske bevissthet, faller ikke så lett for konspirasjonsteorier og høyreradikal propaganda. Men disse nye bevegelsene har uansett en mye bredere appell enn de tradisjonelle nynazistene, og tilhengerne tar lett til våpen. Derfor er det avgjørende at de tas på alvor, og at man argumenterer saklig mot disse ideene og forsøker å motbygge frustrasjonen som ligger bak. For selv om disse sinte borgerne ikke truer de etablerte partienes makt, utgjør de en klar trussel for sine medborgere.

Sachsensyndromet –Hva har gjort delstaten i øst til Tysklands høyrepopulistiske sentrum?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen lørdag 29. oktober.

Knappe to timer tar togturen fra Berlin til Dresden, den regionale hovedstaden i bundeslandet Sachsen. Bakenfor åkrene dukker det stadig opp gamle småslott på åskantene som minnesmerker over fristatens mektige fortid. Elbflorenz ble Dresden en gang kalt, på grunn av elva Elbe og de store kunstskattene og praktbyggene som fikk byen til å minne om Firenze. Så kom andre verdenskrig med brannbombingen 13. februar 1945 som la byen i aske og førtién år med DDR. Nå har Sachsen blitt Tysklands høyrepopulistiske høyborg med den fremmedfiendtlige organisasjonen PEGIDA (Patriotiske Europeere mot Islamiseringen av Aftenlandene) i Dresden som spydspiss.
Det vakte reaksjoner i hele Tyskland da en politimann ønsket PEGIDA-bevegelsen ”en suksessrik dag” før demonstrasjonen deres på den tyske nasjonaldagen 3. oktober, og at Angela Merkel og president Joachim Gauck ble møtt med utbuing da de skulle inn på den økumeniske gudstjenesten i gjenoppbygde Frauenkirche samme dag.

pegida-dresden
Pegida-demonstrasjon i Dresden. Foto: Jens Schlueter/Getty Images

Men enda mer vantro forårsaket det saksiske politiets håndtering av den syriske terroristen Jabr Albakr nå i oktober. Ført klarte Albakr å flykte fra politiet da de aksjonerte mot leiligheten hans. I stedet var det tre syrere som til slutt avslørte ham og fikk ham overlevert til politiet. Dette var pinlig nok, men i fengselet klarte Albakr å begå selvmord. Politiet trodde nemlig ikke at det var sannsynlig at selvmordsbomberen ville ta sitt eget liv. Og dermed mistet man også et svært verdifullt vitne i kampen mot terrorismen. Fra saksisk justis- og politihold er det lite selvkritikk å spore, noe som provoserer andre tyskere om mulig enda mer. I løpet av året har en rekke flyktningmottak blitt angrepet, størst oppstand vekket hendelsene i Clausnitz i februar. En mobb på hundre mennesker klarte å blokkere en buss med flyktninger på vei til mottaket. Etter hendelsen mente Chemnitz’ politimester at flyktningene også måtte ta sin del av skylden siden de hadde provosert de fremmøtte innvandringsmotstanderne.

Stephan Lohse i Dresdner Neue Nachrichten peker på en rekke årsaker når jeg spør ham. «Det hersker en spesiell mentalitet her, man er skeptisk til folk utenfra og til forandringer generelt på en sterkere måte enn andre steder i Tyskland.»
Dresden-områdetsisolasjon har også røtter i DDR-tiden. Den gang ble regionen satirisk kalt for Tal der Ahnungslosen (De intetanendes dal). I motsetning til i resten av DDR var det nemlig umulig å få inn vest-tysk radio eller fjernsyn her, befolkningen var derfor hensatt til DDRs sensurerte nyheter.

pegida-dresden-merkel-uniform-plakat

Lohse fremhever også den sterke konservative tradisjonen i området og at folk ikke har noen automatisk berøringsangst for høyrepopulister. «Ikke alle som går i PEGIDAs deminstrasjonstog er nazister, men de syns ikke det gjør noe å gå side om side med nynazister og hooligans. Noe slikt har jeg aldri opplevd i andre byer.» Dresden er også den eneste byen hvor motdemonstrasjonene aldri har vært større enn PEGIDAs, og politikerne har reagert unnfallende på bevegelsens oppblomstring.
På de to dagene jeg var i Dresden så jeg ikke en enste dame med hijab, byen er påtakelig hvit. Jeg så et «No PEGIDA» -klistremerke på en restaurantdør, men dessverre også bare på denne ene. Samtidig ble jeg påtagelig ofte åpnet døra for, den konservative kulturen har også sine gammeldags høflige sider.
Et lyspunkt er PEGIDA-demonstrasjonenes minskende popularitet det siste året. De har gått fra åtte til ti tusen demonstranter til å nå ha stabilisert seg på rundt to- tre tusen. Denne mandagen var det heller ingen demonstrasjon, antagelig fordi de hadde feiret et stort toårs-jubileum to søndager tidligere. En mer uoffisiell forklaring på at demonstrasjonene blir sjeldnere ligger hos lederen, Lutz Bachmann. Han har nemlig flyttet til Tenerife. Og da blir det litt upraktisk å fly helt til Dresden en gang i uka for å få kringkastet budskapet sitt om at utlendinger må holde seg unna Tyskland.

Jublet jeg virkelig alene?

Jublet jeg virkelig alene?
En 91-åring skaper debatt i Tyskland med sin dønn ærlige bok om Nazi-tiden.

Sto på trykk i Klassekampen 28. mai 2016

 

sternheim-peters-100~_v-gseagaleriexl
Eva Sternheim-Peters i sitt hjem i Berlin.

Hvordan kunne Hitler få, og ikke minst beholde, den enorme støtten han hadde blant tyskerne, og det helt til det uunngåelige nederlaget? Slike spørsmål forsøker Knausgård å svare på i Min kamp 6, noe som nylig vekket ny debatt i Norge da historiker Sten Helland kritiserte hans svarforsøk. I Tyskland er disse spørsmålene evigaktuelle og nylig utkom det en bok som kunne gi tyskkyndige lesere helt reelle svar.

Psykologen Eva Sternheim-Peters ble født i 1925 i Paderborn i et borgerlig og katolsk hjem. Ved Hitlers maktovertakelse var hun syv år, da amerikanske tanks rullet inn i hjembyen var hun akkurat blitt tjue. Hun hadde mistet sine to brødre i krigen, men overbevisningen om nasjonalsosialismens fortreffelighet holdt hun fast ved. I den nesten 800 sider lange boka forsøker Sternheim-Peters å forklare hvorfor, og det helt uten forskjønnende grep eller bortforklaringer. Boka ble en stor suksess da den ble gjenutgitt i vinter, etter at restopplaget hadde ligget i dvale under forfatterens seng siden 80-tallet. Habe ich denn allein gejubelt? (Jublet jeg alene?) er tittelen og spørsmålet får et rungende nei til svar gjennom hele boka, for Sternheim-Peters analyse er klar: Svært mange tyskere støttet Hitler ikke bare fordi de fikk det bedre, men også fordi de virkelig trodde på nasjonalsosialismen.
Selv tok hun på seg sin første uniform da hun meldte seg inn i Jungmädelbund som tiåring. I den nazistiske ungdomsorganisasjonen ble hun etter hvert leder, hun organiserte innsamlinger til fronten og forkynnet den nasjonalsosialistiske lære ved hjelp av sanger og folkedanser.

frAAhliches_beisammensein_mit_den_jungmAAdeln_1941_e_rechts_in_uniform_20160118_1065632503
Sternheim-Peters i uniform som leder for en Jungmädelbund-gruppe. (Nummer to fra høyre.)

I tillegg var hun en ivrig leser og kinogjenger. Sangtekster, film- og bokomtaler har derfor en sentral plass i boka og viser både direkte og indirekte hvor godt den nazistiske propagandaen fungerte. Sternheim-Peters ble flasket opp på nasjonalismen og trodde blindt på ideen om ett land, et folk. Derfor var det helt innlysende for henne at jødene burde få seg sitt eget land og dyrke sin egen kultur, snarere enn å ”blande seg inn i” den tyske. Denne antisemittismen var utbredt lenge før Hitlers maktovertakelse, påpeker forfatteren, det ble ikke en gang kalt antisemittisme, det handlet om å finne et svar på ”jødespørsmålet”. Den katolske kirken videreførte ideene om jødene som Jesu morder og i småbyer som Paderborn var det en gjengs oppfattelse at jødene var ”annerledes”.

Den uuttalte og latente antisemittismen gjorde det enkelt for nazistene å innføre hardere og hardere sanksjoner uten at noen reagerte.

Da den unge Eva så en jøde med jødestjerne i Paderborn i 1943 ble hun oppriktig overrasket, hun trodde nemlig at alle jøder hadde utvandret. I løpet av boka forsvarer aldri forfatteren seg selv, selv om det jo kan innvendes at en som var sju år da Hitler kom til makten ikke var rustet til å tenke kritisk til diktaturet. Men hva med foreldrene hennes? Sternheim-Peters mener angsten for sult og fattigdom som i første verdenskrig var en sterk årsak til at folket forble Hitler tro hele krigen. At tyske soldater massehenrettet jøder og andre grupper var også en helt umulig tanke for den gjengse tysker. SA-styrkenes herjinger hadde vekket stor avsky blant tyskerne, at Hitler kvittet seg med hele bunten var derfor en mørk genistrek, svært få trodde SS eller Wehrmacht var kapable til å gjøre noe lignende.

7116v0-orig

Til tross for Sternheim-Peters ærlige beretning er det tydelig at temaet fortsatt er vanskelig for forfatteren. Hun skriver konsekvent om seg selv i tredje-person, som om det var i et annet liv. Og på mange måter var det også det, mot slutten av krigen ble Peters-familiens hus bombet og alle eiendeler gikk tapt.

At 2. verdenskrig blir viet mye oppmerksomhet i Tyskland nå henger sammen med at de siste tidsvitnene snart blir borte, samtidig som nazismen alltid er en del av den tyske offentlige samtalen. En annen bok som nylig fikk gode kritikker er historiker Thomas Webers bok Wie Hitler zum Nazi wurde (Hvordan Hitler ble nazist). Boken har satt seg fore å svare på akkurat det, og den gjør det visstnok overbevisende.

Neste vår kommer Min Kamp 6 ut på tysk, jeg ser frem til debatten som garantert vil følge. For hvis det er noen som har kompetanse til å bedømme hvor godt Knausgårds essay virkelig er, så er det tyskerne.

Berlins nye banlieuer?

Flyktningene i Berlin vil bli bosatt langt utenfor sentrum

Publisert i Klassekampen lørdag 20. februar. Forrige uke viste også en rekke fremmedfiendtlige aksjoner i Sachsen, jeg kunne (dessverre) ha skrevet nytt om flyktningesituasjonen i Tyskland hver uke nå. Men det er viktig å påpeke at tyskerne generelt er forståelsesfulle for at landet må trå til i denne krisa og at debatten generelt føres av sindigere stemmer enn i Norge.

IMG_4517

Oransjefargen skjærer i øynene i det jeg runder hjørnet av Konzerthaus Berlin denne kalde tirsdagen i februar. Himmelen er grå, det er en sånn vinterdag hvor det aldri blir skikkelig lyst. Dermed blir lyset fra de flere tusen redningsvestene som er drapert rundt konserthusets joniske søyler enda mer iøynefallende. På det som regnes som Berlins vakreste plass, Gendarmenmarkt, blir redningsvestene en grell kontrast som river en ut av den klassisistiske harmonien plassen innbyr til. Vestene er brukt av flyktninger på vei over Middelhavet, Ai Weiwei, den kinesiske kunstneren bak verket har hentet dem fra den greske øya Lesbos.

«Safe passage» heter installasjonen og den ble satt opp i forbindelse med gallaen Cinema for Piece som årlig finner sted i konserthuset under filmfestivalen Berlinalen. Tjueen år etter at kunstnerparet Christo pakket inn Riksdagsbygningen har denne installasjonen igjen fått berlinerne, og turistene, til å se et av byens signaturbygg på en ny måte, som en del av sin samtid. For er det en ting som preger Berlin om dagen er det flyktningkrisen.

Etter å lenge ha vært en mest teoretisk størrelse begynner utfordringene ved å huse og integrere rundt 55 000 flyktninger å melde seg. Og det er bare de som kom, og ble, i 2015, Berlin forventer minst like mange nye flyktninger i år. Den nedlagte flyplassen Tempelhof har allerede blitt tatt i bruk som flyktningmottak. Dermed har en rekke arrangementer og festivaler måttet flytte, noe som igjen fører til protester andre steder i byen. Aller minst populært har det vært at rundt femti gymsaler av Berlins 1050 har måttet bli omgjort til midlertidige mottak. Berlins senat er i gang med å legge en plan for hvor seksti såkalte ”containerlandsbyer” skal settes opp. Etter planen skulle stedene offentliggjøres denne uka, men på grunn av sterke protester fra flere av bydelene er den hemmelige listen hemmelig en uke til. Klart er det uansett at flyktningene ikke vil bli fordelt jevnt ut over byen. Populære, og dyre, sentrumsbydeler som Mitte og Friedrichschain – Kreuzberg har rett og slett ikke passende arealer å by på.

Svært mange berlinere er redd for hva dette vil gjøre med byen og hadde heller sett at flyktningene ble bosatt rundt i den etablerte boligmassen.

Nasjonalt blir flyktningene i Tyskland fordelt etter den såkalte ”Königssteiner Schlüßel”, det vil si at hvert Bundesland får tildelt sitt antall flyktninger på bakgrunn av en kombinasjon av befolkningstall og skatteinntekter. Dermed skal Berlin huse 5 prosent av det totale antall flyktninger til Tyskland. Men Berlin selv bruker ingen nøkkel for å fordele flyktningene, de har søkt desperat etter egnede tomter, noe som først og fremst finnes i utkanten av Berlin. Marzahn-Hellersdorf er en slik bydel, kjent for sine mange nynazister og høye arbeidsledighet. Nå vil de motta en overproporsjonal andel av flyktningene. Svært mange berlinere er redd for hva dette vil gjøre med byen og hadde heller sett at flyktningene ble bosatt rundt i den etablerte boligmassen. Men det er vanskelig i en by som allerede sliter med boligmangel. Mange advarer derfor om parisiske tilstander hvor de fattige blir presset ut av sentrum, en tendens som har vært økende de siste årene selv før flyktningstrømmen. Berlinerne har alltid vært stolte av byens særpregede «Berliner Mischung» (berlinerblanding), det at både fattige og rike har bodd sentrumsnært og tett på hverandre. Nå skal flyktningene i økt grad bosettes der det er mest fremmedfiendtlighet. Rød-grønne Kreuzberg, hvor engasjementet for flyktningenes rettigheter har vært stor, skal derimot omtrent ikke huse noen.

IMG_4531

Slik sett ble Weiweis installasjon denne uka også et bilde på paradokset Berlin står ovenfor. De rike og vellykkede kan dra på en galla og snakke varmt om flyktningenes sak, men de vil antagelig aldri møte på en eneste flyktning i sitt eget nabolag. Samtidig blir protestene på steder som Marzahn raskt ansett som høyrepopulistiske. Det har de til dels vært også, men i denne enormt vanskelige situasjonen er det viktig at det tas hensyn til naboene og gjøres positive tiltak der mottakene etableres. Hvis ikke kan Berlin fort komme ut av flyktningkrisen som en mer klassedelt og spaltet by. Og det er det vel bare høyreekstreme krefter som ser noen verdi i.

Hatet viser sitt ansikt

Denne artikkelen var på trykk for en uke siden, i Klassekampen 7. november, det føles som en evighet siden. Jeg er dessverre stygt redd for at tendensene jeg her skisserer bare vil forsterke seg nå.

Det murres i Tyskland, i kommentarfeltene, på hjørnekneipene, i kjøpesentrene. ”Det er ikke rettferdig at vi skal ta inn så mange når andre land ikke gjør noe”, er det mange som sier, ”vi har nok problemer fra før” mumler andre. I Dresden murres det ikke lenger. Et år har gått siden Pegidas første mandagsdemonstrasjon og nå har de selvtillit nok til å skrike. Etter en sterk nedgangsperiode i vår og sommer har demonstrasjonene igjen nådd godt over 10 000 deltagere, spesielt på årsdagen for organisasjonen. Flyktningkrisen og Merkels ”Willkommenskultur” spiller en stor rolle i fremgangen.. Demonstrantene tror ikke et sekund på Merkels nye mantra: ”Wir schaffen das” (dette klarer vi). ”Wir sind das Volk” roper de i stedet, som om det fortsatt er 1989 og de selv modige DDR-motstandere. Men det er de ikke, og heldigvis er de langt fra noen majoritet, men illustrerende er det. For Pegida tør å rope av full hals nå, og mens deres høyreradikale kjerne blottlegges beskylder de ironisk nok regjeringen for å oppføre seg nazistisk.

pegida-dresden-merkel-uniform-plakat
Merkel som Hitler på PEGIDAs demonstrasjon 19.10.15. Interessant er også støtten til Russland på plakaten bak, mange mener Russland støtter tyske nynazistgrupper, det er en sak verd å undersøke i seg selv. Foto: Michael Kappeler/DPA

På ettårsdagen sørget den tyrkisk-tyske høyreradikale polemikeren Akif Pirinçci for store overskrifter da han hevdet at regjeringen gjerne ville sendt sine egne innvandringskritiske borgere i konsentrasjonsleire, hvis de ikke ”dessverre hadde vært ute av drift”. Og sist mandag sammenlignet Pegidas leder, Lutz Bachmann, den tyske justisministeren, Heiko Maas, med ingen ringere enn propagandaminister Goebbels(!) For noen uker siden brakte til nå ukjente demonstranter også med seg galger reservert for Merkel og SPD-sjef Sigmar Gabriel i toget, en straffesak er innledet.

Pegidas brutale demagogi er for den gjengse tysker naturlig nok avskyelig, men det som nå kommer til overflaten hadde folk flest håpet var dødt og begravd for godt.
Forrige helg ble to syriske flyktninger angrepet av rundt tjue personer i Wismar. De måtte behandles på sykehus. Tre syrere opplevde det samme i Magdeburg, og en syrer ble banket opp i Jena av tre høyreradikale. I tillegg kommer en rekke påsatte branner av flyktningemottak. Det er, som før, ikke tilfeldig at det er i de gamle øst-tyske bundeslandene at denne uttalte fremmedfiendtligheten er sterkest. En nylig meningsmåling som Bild am Sonntag offentliggjorde forrige søndag viste at det innvandringsfiendtlige partiet Afd har økt sin oppslutning med 1 prosent og nå har rekordhøye åtte prosents oppslutning. Det er derimot tallene for det gamle øst som er det virkelig oppsiktsvekkende, der oppnår partiet 15 prosent. I det gamle vest ligger de på syv prosent.

Sjarmerende! Galge reservert til pakket Sigmar Gabriel (I bakgrunnen kan man skimte det som ofte ser ut som et norsk flagg på kveldsbilder. Det er det ikke, det er et gammelt forslag til det tyske flagget, med kors.) Foto: Nadine Lindner/DPA
Sjarmerende! Galge reservert til pakket Sigmar Gabriel (I bakgrunnen kan man skimte det som ofte ser ut som et norsk flagg på kveldsbilder. Det er det ikke, det er et gammelt forslag til det tyske flagget, med kors.) Foto: Nadine Lindner/DPA

Hele 48 prosent av tyskerne at Merkels flyktningepolitikk er gal, 39 prosent mener hun har rett. Men det er også lyspunkter, 50 prosent av tyskerne mener, som Merkel, at Tyskland vil takle denne krisen, 45 prosent mener det ikke er tilfelle.
Det er altså steilere fronter og hardere retorikk i Tyskland nå enn på lang, lang tid og de ekstreme viser ansikt. Dagen før valget i Köln, 17. oktober, ble borgermesterkandidaten Henriette Reker knivstukket ved en valgstand. Gjerningsmannen var forbanna på hennes støtte til flyktningene. Hun ble lagt i kunstig koma, men er nå friskmeldt, og klar for å styre Köln etter at hun vant valget dagen etter. Slike overfall har dessverre også nådd Berlin. Forrige helg ble journalisten Helmut Schümann, som skriver i Tagesspiegel, slått ned på åpen gate i bydelen Charlottenburg av en innvandringsmotstander. Schümann har markert seg som en sterk kritiker av Pegida og AfD, noe han nå altså måtte lide for. Selv har han anmeldt forholdet og skal ellers fortsette som før.

Det samme gjør de mange titusen frivillige som hjelper flyktningene rundt omkring i Tyskland, og det samme gjør den store koallisjonen av CSU/CDU og SPD som nå jobber intenst for å få til en felles plattform og løsning på flyktningeproblemet. Neste Bundestagsvalg er først om to år, mye kan ha skjedd innen den tid. Det er bare å håpe at Merkels mantra da har blitt realitet, og at Tyskland kan vise sine bakstreverske høyreradikale og resten av Europa at de faktisk har ”klart det”.