En kunst å være norsk i Berlin -Om vekselvirkningen mellom Tysklands hovedstad og norske kunstnere igjennom mer enn hundre år

Denne artikkelen ble originalt publisert i Kunst Pluss #1 2018

En lørdag ettermiddag midt i november går jeg inn portrommet til pensjonatet Mädchenkammer, midt i Berlin sentrum. Pensjonatet yrer av liv, men typiske turister er det langt imlellom. I stedet for kofferter og hender med romnøkler står folk tett i tett og kikker inn i de ulike hotellrommene. Det som vanligvis er private områder, hvor selv ikke vaskehjelpen kan komme inn hvis det henger et rødt skilt på døra, er i dag åpnet på vidt gap. Ikke en eneste gjest skal bo på pensjonatet denne natten, i stedet har rundt tjue kunstnere inntatt rommene for å lage en éndags utstilling sammen. Blant dem er det mange norske navn, som Martin Skauen, Randi Nygård, Munan Øvrelid, Eli Skatvedt og initiativtaker Crispin Gurholt. Malerier, tegninger, lydinstallasjoner og performancer, her får man se det meste, men hvorfor har Gurholt samlet disse kunstnerne nettopp her, i et pensjonat?

c4acac23e8
Gurholt forteller at stedsspesifikke utstillinger er noe han har holdt på med helt siden han ble uteksaminert fra Kunstakademiet i 1998. Faktisk var en av de første utstillingene hans på et hotell på Storefjell. Termen han lanserte da var ”live photo”, og dette har han videreført og videreutviklet i de snart tjue årene som har gått. Live Photo er stillestående tablåer med mennesker, som tilskuerne kan kikke inn på gjennom for eksempel et butikk- eller bilvindu, eller som her, gjennom en hotelldør. Den aktive tilskueren møter på tilfryste øyeblikk, som ved å ha blitt stoppet i tid også øker i signifikans. Denne kvelden får vi kikke inn på et tablå med tre mennesker. En mann, en kvinne og en gutt. Kvinnen sitter på sengen, en gutt ligger ved siden av henne, mannen står og ser ut av vinduet, stemningen er trykket, dette er alt annet enn starten på en idyllisk helgetur. Mens blikket vandrer over tablået skiller bildene på veggene seg ut fra vanlige hotellroms standardplakater. Det er den svenske kunstneren Per Teljer og tyske Claudia Reinhardt-Teljers arbeider. Begge har jobbet som lærere ved kunsthøyskolen i Bergen og har dermed også tette bånd til den norske kunstscenen. Som de andre kunstnerne holder de nå også til i Berlin. Mens Gurholts tablå framføres blir deres malerier en del av installasjonen. Slike vekselvirkninger kunstnerne imellom var noe av det Gurholt ønsket å oppnå med gruppeutstillingen. Men han påpeker fort at dette ikke var et prosjekt hvor han selv sto som sjef og kurator.

IMG_0998
Martin Skauen foran noen av hans tegninger på Mädchenkammer

-Etter at jeg hadde fått ideen ble vi fort en gruppe på fem kunstnere, og fra det øyeblikket de ble med hadde vi en flat struktur.
Omtrent et år før utstillingen begynte de å lete etter et egnet hotell. De fant Mädchenkammer som hadde ti rom, dermed kunne de leie alle rommene og dele dem ut til kunstnere de ville ha med på prosjektet. Kostnadene? Det rommene kostet per natt, altså 120 euro stykk.
Utstillingen på Mädchenkammer er på mange måter illustrerende for kunstscenen i Berlin. Lett anarkistisk, kunstnerstyrt, med små budsjetter og stor innovasjonslyst. Berlin er byen hvor selv de sprøeste ideer virker gjennomførbare, og disse mulighetene har norske kunstnere benyttet seg av i godt over hundre år.
Gammel tradisjon
De to første store norske kunstnerne som satte klare malerspor etter seg i Berlin var derimot av den langt mer konvensjonelle sorten. Hans Gude og Eilert Adelsteen Normann hadde begge studert ved 1800-tallets toneangivende kunstskole i Düsseldorf, Gude var også lærer i landskapsmaleri der. Landskapsmaleri var, som det passet seg på den tiden, spesialiteten til dem begge. Men mens Gude har malt seg godt inn i den norske kanonen har Adelsteen Normann vært et litt obskurt navn gjennom hele 1900-tallet. Hans norske kystlandskaper gikk rett inn i det tyske borgerskaps hjerter og hjem, men ble av norske kunsthistorikere ansett som uinteressante og rent dekorative malerier. Kan denne motviljen mot Normann ha hatt noe å gjøre med at hans sønn, Eilert Adelsteen Normann Junior, ble leder av Berlin og Potsdam NS under krigen? Det virker ikke usannsynlig at slike utenomkunstlige faktorer kan ha spilt inn. Siden 1985 har Nordnorsk Kunstmuesum bygget opp sin samling av Normanns verker, og Anne Aaseruds bok om ham fra 2013 har også vært med på å gi ham fornyet aktualitet og interesse. Kanskje får han om noen tiår til en større plass når den norske nasjonalromantiske malertradisjonen skal presenteres.
adelsten-normann
Inntil nå har han derimot først og fremst vært husket som den som inviterte Edvard Munch til å stille ut i Berlin for første gang. På en av sine mange reiser til Norge hadde Normann i 1892 sett Munchs utstilling i Tostrupgården. Han ble svært begeistret og siden han var medlem av utstillingskomiteen til Verein Berliner Künstler skrev han et brev til Munch og inviterte ham til å stille ut. Bare en og en halv måned senere, 5. november 1892, var Munch på plass i Berlin for å åpne dørene til det som skulle bli tidenes skandaleutstilling, men samtidig også starten på hans internasjonale karriere.

Utstillingen ble satt opp i Kunstnerforeningens hus i Wilhelmstraße 92. Det var den gang en av Berlins mektigste gater, og skulle senere bli enda mektigere under nazistene, før det meste av den, inkludert Wilhelmstraße 92, ble lagt i grus ved andre verdenskrigs slutt. En uke fikk utstillingen stå før den rasende eldre garde av medlemmene endelig fikk lukket dørene. Men selv den gang var ”all reklame god reklame” og Munch kunne fint vente i Berlin mens skandaleutstillingen gikk sin seiersgang i Köln og Düsseldorf. I desember var maleriene tilbake i Berlin og Munch hang dem opp på nytt, noen kvartaler fra Kunstforeningens lokaler. Nå kunne også et nytt bilde henges opp med de andre, nemlig det av hans nye venn, August Strindberg. De tilhørte nå samme gjeng, sammen med blant annet Gustav Vigeland, Dagny Juell og hennes polske ektemann, forfatteren Stanislaw Przybyszewski. De møttes på stamstedet Zum schwarzen Ferkel, også det sentralt plassert på Unter den Linden. For nåtidens norske kunstnere kan det nesten virke surrealistisk å tenke på at Munch og co flanerte rundt på Unter den Linden, gata som i dag er mest kjent for kjedekafeer, turister og gjenoppbygde murfasader. Men rundt 110 år etter at Munch satte sitt preg på Berlins store paradegate skulle en annen norsk kunstner gjøre det samme, mer om det senere.


Sett i sammenheng med hvor viktige Munchs Berlinår var, er det nesten utrolig å innse at han kun bodde der i rundt to år, samt i noen korte perioder senere. Etter at støvet hadde lagt seg på schnapsflaskene i Zum schwarzen Ferkel skulle det gå lang tid før norske kunstnere igjen satte Berlin på hodet. Paris tok mer og mer over som verdens ledende kunstmetropol, og Berlin ble en by hvor storpolitikk og verdenskriger skulle få utfolde seg, temmelig uberørt av norske billedkunstneres nærværen. Selv om Adelsteen Normanns sønn og Knut Hamsun og hans kunstmalerutdannede sønn, Tore Hamsun, var sterkt nærværende i Berlin under nazitiden får vi la den historien hvile her.

Viktige utvekslingsprogram

Tilbake i dagens Berlin er det en helt annet stemning som råder, heldigvis. Tegneren og performanceartisten Martin Skauen var en av de første Gurholt kontaktet etter at han hadde fått ideen til en felles hotellutstilling. Nå står han i sitt rom mens tilskuerne fniser og tar bilder av kunsten på veggene. Skauen er ikke en av de kunstnerne som tar seg selv alt for høytidelig. I Mädchenkammer viser Skauen noen av sine mest lekne og dyneløftende tegninger, bokstavelig talt. På Instagram har Skauen opparbeidet seg en imponerende følgerskare på 43 000, takket være hans frekke og satiriske tegninger som svært gjerne gir et stikk til kunstnere med et noe oppblåst selvbilde, eller menn som opplever akkurat det motsatte i det de kommer hjem. Skauen tør å leke med tabuer, i tegningene han poster på Instagram parer han sex med humor på en måte som fortsatt virker overraskende og drøyt på mange. På hotellrommets vegger har han valgt ut noen av de som utspiller seg i soverom, det ser egentlig ut som om de var designet for nettopp denne utstillingen, men det var de jo ikke.
Skauen ble uteksaminert fra Statens kunstakademi i 2002 og har hatt fast tilholdssted i Berlin siden 2008. Han kom ned på et Artist in Reisidence-stipend til Künstlerhaus Bethanien, et kunstnerstyrt initiativ som skulle bety svært mye for oppblomstringen av norske kunstnere i byen. Bethanien var et gammelt og ærverdig sykehus i bydelen Kreuzberg, sentralt plassert i Berlin. Men på 70-tallet ble den geografisk sentrale beliggenheten overskygget av en viss mur som gikk rett på baksiden av bygget. Vest-Berlin ville rive det nedlagte sykehuset, men kunstnere og husokkupanter kom det til unnsetning. I 1974 var det reddet, og ulike initiativ flyttet inn, blant dem Künstlerhaus Bethanien. De store lokalene var perfekt for atelierer og utstillinger. Det kom på plass stipend- og utvekslingsprogram og snart kunne de første utenlandske kunstnerne boltre seg i Berlins mest alternative og radikale bydel. Blant disse skulle det komme stadig flere norske. Billedkunstneren Olav Christopher Jenssen kom til Berlin allerede i 1982, men ikke via Bethaniens program, og har hatt fast tilholdssted i byen siden. En annen som var tidlig ute var den flermediale kunstneren A K Dolven. Hun kom ned på en annen viktig utvekslingsordning, nemlig DAADs kunstnerstipend. DAAD står Deutsche Akademische Austauschdienst (Tysk akademisk utvekslingsordning) og er verdens største utdeler av akademiske stipend. Stiftelsen ble grunnlagt allerede i 1925 og har som mål å få nye impulser til tyske institusjoner, samt å sende tyskere ut til andre land. Dolven fikk stipend fra dem i 1987 og ble i ti år, til 1997. Og da kan man virkelig si at den norske kunstnerbølgen hadde nådd Berlin med full styrke.

Starten på den morderne gullalderen

I de 28 årene Berlinmuren sto fikk den naturligvis enorme følger for byen og dens befolkning. I løpet av én natt splittet den familier og naboer, og gjorde det umulig for folk å komme til arbeidet sitt. På sikt gjorde den også Berlin til en svært upopulær by. Folk flyktet fra øst og hvem ville vel bo i vest, en liten enklave på østtysk territorium? Vel, etter hvert skulle det vise seg at en god del ville det. For å motvirke fraflyttingen ga Vest-Tyskland store skatteletter til innbyggerne i Vest-Berlin. Samtidig fritok de unge menn som bodde der fra militærtjenesten og rykket inn med en masse støttepenger til kulturlivet. Resultatet lot ikke vente på seg, pønkere, anarkister, og naturligvis kunstnere strømmet til vestsiden av byen. Da muren endelig falt åpnet det opp for enda flere muligheter. De gamle bygårdene i Øst-Berlin sto halvt tomme og kunstnere kunne lett skaffe seg store leiligheter med eget atelier for symbolske summer. Dette var virkeligheten på 90-tallet og den flere og flere norske kunstnere oppsøkte. Fotograf Vibeke Tandberg var en av de store norske navnene på sent 90-tall, det samme var Lars Ø Ramberg som fortsatt bor i byen. Han skulle bokstavelig talt skrive seg inn i byens bevissthet og historie på tidlig 00-tall, og uavhengig av det gjorde Aage Langhelle det samme.

Byen som galleri

img_00a.jpg
En av Berlins største og travleste holdeplasser er Alexanderplatz. Der nede i undergrunnen, på plattformen til linje U2, så en uvanlig ordning dagens lys i 1958. I stedet for den sedvanlige reklamen fikk kunstnere lov til å dekorere t-baneveggene. Dette varte bare i to år, men i 1981 ble ordningen startet opp igjen. Alexanderplatz sto den gang i Øst-Berlin, så reklameinntektene var uansett ikke særlig store. Men etter gjenforeningen gikk prosjektet videre og ble et populært avbrekk fra den evige strømmen av reklame i det offentlige rom. I 2004 var det en norsk kunstner som fikk det ærefulle oppdraget, nemlig Aage Langhelle. Han samarbeidet med et tysk reklamebyrå og fikk lagd store boards med logoer som han hengte opp på stasjonens buede vegger. Det som på lang avstand kunne se ut som reklame for et nytt merke viste seg å være noe helt annet når man kom nærmere. Alle plakatene inneholdt det samme ordet, bare ulikt utformet: DDR. Utstillingen vekket mye oppmerksomhet og diskusjon i Berlin. På en måte kunne man se det som et bilde på hvordan DDR plutselig kollapset og gjenoppsto som en helkommersiell, vestlig sone, eller man kunne se det som et bilde på den populariteten og forbedringen av imaget som DDR selv fikk utover på 00-tallet. Ordet ”ostalgie” var på alles lepper, og mange innrømmet at de savnet DDR, muligens fordi de hadde glemt hvordan det egentlig var å leve der. Noen politikere lot seg også forarge over det de anså som ren reklame for DDR. Det var tydeligvis ikke alle politikere som hadde kompetanse til å tolke kunst. Jeg bodde selv i Prenzlauer Berg i 2004- 05 da jeg studerte på Humboldt Universitetet. Hver dag steg jeg ut på nettopp denne stasjonen for å komme til universitetet. Langhelles plakater gjorde inntrykk på en ung student, særlig fordi plakatene ga så mange ulike tolkningsmuligheter, og samtidig appellerte estetisk, slik god reklame skal. Tilfeldighetene skulle ha det til at det semesteret jeg gikk på Humboldt må ha vært det hvor norske kunstnere var mest synlig i Berlin noensinne. Ikke bare gikk mange tusen forbi Langhelles logoer hver dag, i slutten av januar 2005 skulle Lars Ø Rambergs store installasjon på toppen av Palast der Republik (Republikkens palass) avdukes, eller tennes på, hvis man skal være mer bokstavelig. Palast der Republik hadde vært et populært samlingssted under DDR. Det huset landets parlament, Volkskammer, men også bowlingbaner og restauranter for folket. Bygget sto i starten av Unter den Linden, der det store berlinerslottet hadde stått på Munchs tid og helt fram til de øststyske lederne bestemte seg for å rive det i 1950. Slottet hadde riktignok blitt hardt skadet etter alle bombeangrepene under andre verdenskrig, men det hadde vært mulig å gjenoppbygge det. Det hadde DDRs ledere naturligvis ikke noen interesse av, Berlins prøyssisk slott var ikke en del av deres kommunistiske framtidsvisjon. I stedet reiste de derfor sin egen parlamentsbygning på en del av tomta.

Palast der Republik i sine glansdager, selvfølgelig med trabier foran.

Da det ble oppdaget asbest i bygget etter gjenforeningen ble det stengt. Og i 2003 vedtok Forbundsdagen at bygget skulle rives. Men debatten var ikke over av den grunn, protestene var mange og splittelsen stor mellom dem som mente man skulle gjenoppbygge slottet, og de som mente man måtte bevare minnene om den helt nære fortiden også. Høsten 2004 ble det arrangert både konserter og happenings i bygget som nå var helt ribbet innvending. Prosjektet ”Fassadenrepublik” ble blant annet arrangert i september. Da fylte man bygget med vann, slik at folk kunne ro rundt i plastikkbåter og iaktta og besøke de nye installasjonene som var plassert der for anledningen. I januar 2005 var derimot alt dette helt borte, vannet hadde dessverre ikke blitt til en skøytebane. I stedet sto vi hutrende i det forblåste råbygget med Glühwein i hendene, mens vi ventet på at talene skulle bli ferdig. Så kunne vi endelig gå ut for å se på opptenningen. På taket av bygget sto syv over seks meter høye bokstaver. Da lyset kom på strålte de ut ZWEIFEL (tvil) i neonhvitt. Kunstneren, Lars Ø Ramberg, kalte prosjektet for Palast der Zweifels. Slik henviste han til den lange og følelsesladede debatten rundt palasset og plassens framtid, men også til en av grunnsteinene i hele våre moderne demokratier, og kanskje det gjenforente Tyskland spesielt. Skråsikkerhet er diktaturenes virkemiddel, mens det i demokratier må være åpenhet og lov til å tvile. Dette kan også ha vært mer min tolkning enn Rambergs, for bokstavene sto der og lyste sterkt i sentrum helt fram til 10. mai og ingen som bodde i Berlin på den tida kunne derfor unngå å gjøre seg noen tanker om det de så. For en nyankommet student som bodde utenlands for første gang gjorde disse to spektakulære norske installasjonene i bybildet inntrykk, og samtidig gjorde de meg litt stolt. Det var så overraskende å komme fra lille, ubetydelige Norge til verdensmetropolen Berlin og så se at norske kunstnere satte et så tydelig preg på byen.

https://i2.wp.com/www.larsramberg.de/alotta/user/larsramberg.de/img/000/004/t14775.jpg
Foto og copyright: Lars Ø. Ramberg
Selv om det var tilfeldig at de to installasjonene skjedde nesten på samme tid tror jeg også det var et godt bilde på Berlin på 00-tallet. Byen var fortsatt full av hull og muligheter. Kapitalismen hadde fortsatt ikke helt fått fotfeste, og alternative krefter hadde mange steder kommet før dem. Andelen okkuperte bygårder og non profit-initativ var utallige, barer poppet opp her og der uten tillatelser og det gamle varehuset Tacheles midt i sentrum var omgjort til atelierer og gallerier for utallige kunstnere, ikke ulikt Bethanien i Kreuzberg. For generasjonen kunstnere som var i etableringsfasen på 90- og 00-tallet var Berlin en ønskedrøm som plutselig eksisterte. Et sted hvor man kunne vie seg helt til kunsten fordi det var så rimelig å bo der, samtidig som man fikk storbyimpulsene og møtte kolleger, gallerister og andre interesserte. Det åpnet mange nye gallerier, blant annet c/o- Atle Gerhardsen som startet opp i en av buegangene under S-banelinjene i det tidligere sentrum av Øst-Berlin. Gerhardsen hadde drevet galleri i Norge siden 1995, men da han flyttet til Berlin i 2000 valgte han å etablere seg der i stedet. Og han gikk friskt og ambisiøst ut med en gruppeutstilling med Olav Christopher Jenssen, Sarah Morris og Carroll Dunham (faren til Girls-skaper Lena Dunham). Gerhardsens galleri ble raskt lagt merke til og han satset på en miks av norske, berlinbaserte kunstnere som Vibeke Tandberg, Jan Christensen og Gardar Eide Einarson samt internasjonale navn. Typisk for det tidlige 2000-tallet var det at enda et norsk galleri åpnet dørene i 2004. Det het 0047, hadde fokus på kunst og arkitektur og ble startet av de to arkitektstudentene Øystein Rø og Espen Røyseland. Deres uttalelser til Aftenposten ved åpningen illustrerer tidsånden til punkt og prikke:
– Vi har lav terskel og kan velge kunstnerisk interessante prosjekter, vi trenger ikke å tjene penger eller å selge noe, sa Røyseland, mens Rø supplerte:
– Hele stemningen i byen er som et klondyke for kunst. Det er lett å realisere sine prosjekter, folk er positive og med på ting.
0047 hadde likevel hele tiden et noe nomadisk og improvisert preg og i 2006 flyttet de det tilbake til Norge.

Berlins seige kunstmarked

To år senere satte en norsk-dansk kunstnerduo et skikkelig tungt merke etter seg i den berlinske sumpjorda. Danske Michael Elmgreen og norske Terje Dragseth hadde fått oppdraget med å utforme minnesmerket for de lesbiske og homofile som ble ofre for nazismen. Minnesmerket består av en stor, grå betongkube med et hull i, og står på andre siden av veien for arkitekt Peter Eisenmans monumentale minnesmerke over Europas drepte jøder. Kikker man inn i hullet ser man en film av to menn som kysser, men filmen skiftes også ut innimellom.
Mens avdukningen av minnesmerket markerte nok et høydepunkt for norske kunstnere i Berlin ble 2008 også starten på nye vanskeligheter for Berlins kunstverden. Med finanskrisa kom nemlig også nedgangstider i kunstmarkedet. Berlin hadde ikke huset veldig mange rike kunstsamlere, men oppgangstidene og byens tiltrekningskraft hadde gjort at mange tok turen innom, og kunstscenen der ble stadig tillagt mer vekt internasjonalt. Men med finanskrisa mistet man litt av oppdriften. En som derimot ikke lot seg stoppe av dette var Petter Haakon Pettersson. Han startet opp en ny filial av sitt Molde-galleri Maerz i 2010. Ideen var å ha en vekselsvirkning mellom de to galleriene, slik at også berlinbaserte kunstnere kunne stille ut i Molde og omvendt. Men etter hvert ble det vanskeligere å drive to steder på en gang, og salget i Berlin uteble. I januar 2016 flyttet Gerhardsens galleri, som nå hadde skiftet navn til Gerhardsen Gerner for å inkludere hans mangeårige partner Nicolai Gerner-Mathisen, til nye lokaler i Linienstraße i Mitte. Men bare et og et halvt år senere la de ned det nye galleriet og satset sterkere i Oslo. Gerhardsen begrunnet valget til Aftenposten i august 2017 med at ny livssituasjon gjorde at de ville fokusere sterkere på Oslo, men han påpekte også samtidig at kunstscenen i Berlin var blitt vanskeligere:
 -I Berlin er det mye tøffere [enn i Oslo], og galleriene er nesten tomme. Det er lite kapital i Berlin. I Norge og Norden har vi noen av de beste kunstsamlerne, som det er spennende å samarbeide med, sier Gerhardsen.
Men Gerhardsen Gerner har heller ikke oppgitt Berlin helt.
-[…] vi forsetter med messevirksomhet og med et showroom og kontor i Berlin. Vi vil fortsatt være en del av tysk kunstliv, med stor hovedvekt på tyske kunstnere i galleriprofilen vår.
Etter finanskrisa mener Gerhardsen at kjøperne har blitt mindre risikovennlig. De store navnene selger fortsatt godt, men nye navn blir ikke like lett hauset opp som før. Det er ikke rart at det gir spesielt klare utslag i en by som Berlin som hele tiden siden gjenforeningen har vært preget av nye og uetablerte kunstnere. Ikke dermed sagt at det ikke finnes et marked der. Berlin er fortsatt full av gallerier, men samtidig som salg har gått tregere har prisene i Berlin steget eventyrlig de siste årene. Det skaper naturligvis problemer for galleriene, og ikke minst kunstnerne. Tilbake i Mädchenkammer kan Martin Skauen bekrefte noen av de samme tendensene:
-Det norske miljøet har blitt noe redusert de siste årene. Det virker som om flere flytter tilbake eller ut av Berlin, enn det kommer nye tilflyttende. Nå sitter ikke jeg på statistikk, men jeg er ganske sikker på at det er langt færre norske kunstnere her nå enn på 2000 tallet.

NicolaiGernerMathisen_AtleGerhardsen_2016.jpg
Nicolai Gerner-Mathisen og Atle Gerhardsen Foto: Matthias Kolb

Han lister opp mulighetene til å være en del en et mer internasjonalt kunstmiljø, hvor store og viktige institusjoner,  gallerier, utstillinger, messer, artweekends osv var i gå- eller sykkelavstand, som en viktig faktor for hvorfor folk flyttet til Berlin i utgangspunktet. Mens dette fortsatt er realiteten har derimot den andre store årsaken, levekostnadene, forandret seg.
-På 2000-tallet var det mulig å bo på 100kvm i Berlin for samme prisen som for 30 kvm i Oslo. Det gjorde Berlin svært attraktivt for kunstnere. Berlin er fortsatt en kunstmetropol men boligprisene er skutt til værs og nå må man som regel ut mot bygrensa for å finne nye atelier.
Dermed er noen av Berlins største fordeler i ferd med å forsvinne fra de som gjorde byen så attraktiv i utgangspunktet. Det kalles gjerne gentrifisering, og ordet har vært på alles lepper i en årrekke i Berlin. I en by hvor 85 prosent av befolkningen leier leilighetene sine blir økningene i boligprisene ikke noe de som bor i boligene kan dra nytte av. Men selv om ”de feite åra”, som man sier på tysk, nå ser ut til å være forbi, er det ingen grunn til å frykte for Berlins framtid som kunstmetropol. De store kunstmessene, de viktige museene og galleriene finnes her fortsatt, det er bare ikke like lekende lett å leve som kunstner her som før. Samtidig minner nettopp denne éndagsutstillingen i Mädchenkammer oss på alle de tingene som gjør Berlin til en så unik storby. I hvilken annen by hadde en gjeng kunstnere fått lov til å ta over et hotell for en dag og natt? Og i hvilken annen by hadde det kommet 3-400 mennesker for å se på utstillingene? Berlin er fortsatt en by for originale og unike happenings, en by hvor man kan få til noe litt annet, noe litt større og litt mer avantgardistisk enn i kunstbyer som London og New York. Så får man kanskje ikke solgt like mye, men fortsatt kan man leve langt bedre i Berlin enn de andre storbyene på mye mindre penger. Og når man følger med strømmen av kunstnere og tilskuere til utstillingens nachspiel på andre siden av gata denne novemberkvelden føler man virkelig at Berlin fortsatt er en helt unik kunstmetropol. Byen er fortsatt yrende full av mennesker med skapertrang. Som Crispin Gurholt sier: -Det er ikke lett å tjene penger i Berlin. Man må jobbe i Oslo eller andre steder.
Men det er nok fortsatt slik at Berlin er byen hvor man kan få til de sprøeste og mest kreative ting. Og det er mye større sjarm i en by hvor kunst skapes, snarere enn i en hvor den hovedsaklig konsumeres.

Advertisements

Frykt og angiveri i Berlin

I «Alle dør alene» gir Hans Fallada et sjeldent innblikk i angiversamfunnet Nazi-Tyskland. I år er det sytti år siden forfatteren døde og romanen utkom, men boka er fortsatt høyst relevant, noe bokas sene, internasjonale braksuksess i 2011 også viste.

Artikkel ble publisert i Dagbladet onsdag 23. august 2017

77e74e6b5eae8fd054973583d499ff27_w999_h600.jpg

To år etter andre verdenskrigs slutt kom «Alle dør alene» ut på tysk. I den nesten seks hundre sider lange boka forteller Hans Fallada (1893-1947) historien til ekteparet Quangel som begynner en lavterskels motstandskamp etter at sønnen deres dør som soldat i Frankrike. Boka er basert på den sanne historien til ekteparet Elise og Otto Hermann Hampel, men i virkeligheten var det Elises bror som hadde dødd. Ekteparet, som først hadde vært nazister, vendte seg nå mot partiet og begynte å legge ut postkort med anti-nazistisk budskap i kontorbygninger og postkasser rundt omkring i Berlin. De startet i 1940 og holdt det gående i to år før de ble avslørt.

fallada_cover_1947
Første utgave av Jeder stirbt für sich allein kom ut i 1947, men da i en sensurert versjon.

Fallada (egentlige navn Rudolf Ditzen) var en stor samtidsforfatter i Tyskland, spesielt kjent for boka «Lille mann – hva nå?» fra 1932. Som så mange andre kunstnere ble han utsatt for et intenst privat og profesjonelt press av nazistene. Dette var han ekstra sårbar for fordi han slet med store rusproblemer og en ustabil psyke. Kanskje var det derfor han valgte å føye seg på noen måter, ved å skrive upolitiske bøker. Og da han og familien sto klare til å flykte til England måtte han avbryte flyttingen i siste liten. «Jeg klarer det ikke» skal han ha sagt til sin kone Anna i det de skulle dra. I stedet ble de værende i den vakre villaen med utsikt over Carwitz-sjøen på grensen mellom Mecklenburg-Vorpommern og Brandenburg, 100 kilometer nord for Berlin. Fallada hadde flyttet ut av storbyen for å leve i et slags indre eksil, men opplevde at småstedene var minst like ille som storbyen. Dette påpeker han flere steder i «Alene i Berlin»: «Som så mange storbyfolk hadde de hatt den svært feilaktige oppfatningen at angiveri bare forekom i Berlin, og at det fortsatt fantes anstendighet i mindre byer på landet.»

c6afc3910de9ad06ec667d2556eb26e3
Hans Fallada

Fallada skrev «Alle dør alene» på kun en måned i desember 1946 mens han var innlagt for sin morfinavhengighet. Romanen var på mange måter et bestillingsverk. Det var Falladas venn og forlegger, Johannes R. Becher, som kom med forslaget. Han hadde kommet hjem fra eksil og jobbet for det sovjetiske militærstyret hvor han hadde som oppgave å skape en ny anti-fascistisk kultur i Tyskland. Becher hadde kommet over ekteparets Hampels sak i Gestapos arkiver og overtalte en tvilende Fallada til å skrive en roman om den tyske motstanden mot nazismen. Slik ble boka på mange måter en tidlig true crime-roman. Men rundt det sanne utgangspunktet diktet Fallada inn et stort ensemble berlinere som viser tidens, og menneskenes evige, hang til brutalitet, ondskap og angiveri. Samtidig skriver han alt dette med en nattsvart humor som vil få mange til å hikste. Ikke alt falt like godt i smak hos den nye sovjetstyrte administrasjonen i Øst-Tyskland. Blant annet reagerte de på negative trekk hos de kommunistiske karakterene. Og siden Fallada døde 5. februar 1947 kunne de etter dette redigere manuset temmelig fritt. Versjonen som utkom i 1947 var derfor langt fra Falladas originalversjon.

hans-fallada-jeder-stirbt-fc3bcr-sich-allein-3
Bilder av ekteparet Hampel, som hovedpersonene i boka er basert på.

Boka ble en suksess i Tyskland, og ble oversatt til norsk av Andreas Eriksen i 1954 med tittelen «Den veien du går alene». Men den fikk ikke stor oppmerksomheten internasjonalt og ble ikke oversatt til engelsk. Det skjedde først i 2009 da forlaget Melville House utga Falladas originalversjon, for første gang. Boka ble til forlagets overraskelse en bestselger og førte til en stor fornyet interesse for Hans Fallada internasjonalt. Hvorfor gjorde den det? Til tross for de hundrevis av hyllemeterne av bøker som har utkommet om andre verdenskrig er «Alle dør alene» unik. Fallada kjente tiden, Berlin og menneskene som få andre. Som kulturpersonlighet kunne han vanke i de mest fornemme kretser, som alkoholiker og morfinist kjente han også de skitneste kneipene. Å lese «Alle dør alene» er som å være den plagsomme flua rundt hodene på de svette og nervøse skikkelsene boka er så full av. Byen og menneskene står klart foran en, det samme gjør fortvilelsen, angsten og urettferdigheten. Slik rykker også dette skrekkregimet mye nærmere, likheter med vår egen tid blir tydeligere, hatet og dogmatismen virker mer gjenkjennelig. Kanskje er vi ikke så ulike like vel.
Men nytter det i det hele tatt å gjøre motstand? Dette problemet ser ut til å ha opptatt, og plaget, Fallada mye i skrivingen.

Quangel-ekteparets protestaksjon var liten og amatørmessig, likevel risikerte de livet, noe de også var klar over. Selv trodde de i all sin naivitet at dette kunne være starten på noe stort:
«Til slutt kommer dusinvis, hundrevis til å sette seg ned og skrive slike kort som jeg. Vi kommer til å oversvømme Berlin med disse postkortene, vi kommer til å sinke maskinene, vi kommer til å styrte Føreren, avslutte krigen …»

Men ekteparet feilberegnet sine landsmenn. Selv om de selv plutselig hadde innsett at Hitler var en tyrann var ikke postkortene egnet til å overbevise flere. I Nazi-Tyskland var det angsten og angiveriet som rådet. Finnerne leverte postkortene til politiet med en gang, gjerne uten å tørre å lese dem ferdig.
En av bokas mest sympatiske og fornuftige stemmer er en av Quangel-ekteparets naboer, dommeren Fromm. (Navnet betyr from på tysk og er sikkert ingen tilfeldighet.) Han forsøker å redde den jødiske naboen, og hjelper også ekteparet.
«Den ene halvparten av befolkningen sperrer den andre inne,» fastslår han tørt.

Fallada-Haus
Det vakre huset Fallada kjøpte i Carwitz, 100 km nord for Berlin. Nå er den et museum.

Så var motstanden forgjeves? Er motstand forgjeves hvis du ikke allerede innehar en maktposisjon i samfunnet som du kan handle ut i fra? Kan den lille mann og kvinne aldri virkelig forandre på noe? Til tross for Quangel-ekteparets mislykkede forsøk nekter Fallada å ende på en slik negativ og deterministisk konklusjon. Han vender seg mot sinnelagsetikken for et mer positivt svar. Dette standpunktet blir personifisert av den idealistiske og høykulturelle dirigenten Dr. Reichhardt, som Quangel må dele celle med.
«Vil De heller leve for en urettferdig sak enn dø for en rettferdig?» spør han Quangel. De blir tause, til tross for det enorme klasseskillet mellom dem sitter de nå på samme dødscelle og venter på den samme skjebnen. Anstendighet og integritet er gratis dyder, men likevel var svært få villige til å betale det det kostet i Nazi-Tyskland. Og kanskje også i vår tid? Til tross for aksjonens relative mislykkethet ender derfor Falladas Quangel-ektepar opp som ubestridelige helter. For hvis langt flere hadde hatt deres mot og integritet hadde verdenshistorien sett helt annerledes ut.

Stengt på kontinentet

Norge har allerede ekstremt liberale åpningstider på ukas siste dag

Fra Klassekampen 10.10.2015

Etter kommunevalget i september ble det klart at søndagsåpent ikke har vært noe valgflesk for Høyre og Frp, kanskje fordi man allerede får kjøpt det på bensinstasjonen hver søndag. Og ei heller for Venstre, som nå har endret syn i saken etter at de ikke fant noe «støtte der ute» (Trine Skei Grande til Aftenposten 17. august.) Med «der ute» må vi vel anta at Skei Grande mente oss, velgerne, hvis det ikke var på andre planeter hun søkte etter støtten som aldri kom.

Stengte butikker på Berlins hovedbanestasjon på søndager. Foto: BZ
Stengte butikker på Berlins hovedbanestasjon på søndager. Foto: BZ

Jeg er ofte langt ute, i hvert fall litt lenger sør, og det har vært merkelig å se høyresidens kampanje for søndagsåpent herfra. For Norge har allerede ekstremt liberale åpningstider på ukas siste dag.
De første årene jeg bodde i Berlin var desember en praktisk måned, butikkene hadde nemlig søndagsåpent i adventstiden! Dette var en så stor forandring fra resten av året at det å kjøpe kjøtt og melk på en søndag føltes litt herlig ulovlig. Til vanlig er det kun syv dagligvarebutikker i hele Berlin som har lov til å pushe disse varene på en søndag. De ligger alle rett ved en togstasjon og har derfor fått unntak fra regelen fordi de selger til reisende. Jeg skal ærlig si at jeg syntes disse åpningstidene i adventstiden var svært praktiske, men selvfølgelig var jeg ikke lenge i søndagsshoppingparadis. Etter noen år med denne, for Tyskland, svært forbrukertilpassede praksisen gikk ulike tyske menigheter til søksmål mot Berlin og i 2009 fant tysk høyesterett ut at kirkene hadde rett. Berlins liberale søndagsåpningsregler, som for en hver nordmann ikke virket liberale i det hele tatt, stred mot den tyske grunnloven. Intet mindre. Dermed måtte kompromiss inngås og nå har butikkene kun lov til å holde åpent to søndager før julaften, og de må være en søndag imellom dem. Samtidig kan butikker søke om å få holde åpent noen ekstra søndager i året hvis det skjer noe spesielt, noe som oftest innebærer en stor messe eller et idrettsarrangement. Disse datoene er helt vilkårlige og umulig å holde styr på, og berlinerne møter ikke så mye mer entusiastisk opp der enn i kirka. Butikkmedarbeidere utenfor dagligvareforretningene har også vært alt annet enn begeistret disse søndagene og sagt uoppfordret til meg at det er helt unødvendig å holde åpent.

Berlinerinstitusjon: Spätiene har åpent på søndager, men er nå under press og mange av dem frykter for konsekvensene av å ikke kunne holde åpent på søndager. Foto: Wikipedia
Berlinerinstitusjon:
Spätiene har åpent på søndager, men er nå under press og mange av dem frykter for konsekvensene av å ikke kunne holde åpent på søndager. Foto: Wikipedia

Så hvordan klarer folk i Berlin seg en hel dag uten shopping? Späti’ene (tyske kiosker, navnet spiller på at de er sent oppe) har vært løsningen. Men de er langt fra noen brustadbuer og har heller ikke lov til å selge dagligvarer på søndager, kun aviser og ferske bakevarer. Dette har lenge vært en sovende regel i Berlin og mange spätier har solgt både egg og (langtidsholdbar) melk. Men etter en nylig innskjerping har det blitt enda vanskeligere å bruke annet enn avispapir på toalettet hvis du skulle være så uheldig på en søndag.
Ved Bjørneparken i Flå har den gamle ringreven Olav Thon fått bygge et helt kjøpesenter basert på Norges unntak for «typiske turistdestinasjoner». I Berlin, som er Europas tredje største turistby, får ikke engang kles- og spesialbutikkene i togstasjonen Hauptbahnhof holde åpent etter vedtaket i tysk høyesterett. Med 350 000 passasjerer daglig hadde de nok lett kunnet slå Thons bjørnefortjeneste.

Derimot åpent på søndager: Bilforretningene, selv noe pressede VW.
Derimot åpent på søndager:
Bilforretningene, selv noe pressede VW.

Men kirken og arbeiderbevegelsen har kjempet en suksessfull kamp i Tyskland og tyskere flest har lite problemer med det. Jeg har også vent meg til det etter hvert, og nå blir en av de syv åpne matbutikkene gjerne inkorporert i søndagsturen. Der oppstår det hver søndag komprimerte mini-berlin hvor alle fra den profesjonelle flaskepanteren til den rike direktøren må stå i den samme, lange køen. Det er verken praktisk eller kapitalistisk, men 82 millioner mennesker finner seg altså greit i denne løsningen. Én ting er likevel hellig for tyskerne selv på en søndag: bilen. Du kan ikke kjøpe eller prøvekjøre, men å besøke bilforhandleren og begjære de nyeste modellene, det får tyskerne lov til hver eneste søndag året gjennom. Og en slik treenighet bestående av kirke, arbeidere og bilforhandlere, det har de tyske politikerne for lengst merket seg at finnes «der ute». Dermed har de lagt debatten død, noe norsk høyreside også burde ha gjort, for egen oppslutnings skyld.

Homofiliens tyske historie

Opprinnelig publisert i Klassekampen 5. september 2015

Glem San Francisco, Berlin er den homofile frigjøringskampens vugge

Berlin er blitt verdenskjent for å være et liberalt mekka hvor stengetider er ikke-eksisterende, øl kan (lovlig) konsumeres på bussen og man likeså godt kan bryte det sovende røykeforbudet med en joint som en sigarett. Det finnes sexklubber og sexlabyrinter(!), folk bor i husvogner eller okkuperte bygårder og fester holdes like gjerne ute i en park eller i en flåte på Spree. 2000-tallet har gitt Berlin et rykte som verdens partyhovedstad, og som et åpent samfunn hvor flyktninger får en mottagelse de bare kan drømme om andre steder i Europa. Men Berlins liberale historie er langt fra et nytt fenomen. Dette viser historiker Robert Beachy klart i sin bok «Gay Berlin». Boka kom ut på engelsk i fjor, men er nå ute på tysk, til stor entusiasme i tysk presse.

Isherwood_and_Auden_by_Carl_van_Vechten,_1939
Christopher Isherwood (til venstre) og W.H.Auden 1939. Foto: Carl van Vechten

Før Hitler svelget sitt Berlin-hat og til slutt la byen i ruiner (så det berlinhatet var kanskje aldri helt borte) lå innbyggertallet på over 4 millioner, altså godt over 500 000 flere enn i dag, og utelivet sto antagelig heller ikke tilbake for dagens. Bare tenk på 1920-tallets «Carabret»-scene og Marlene Dietrich med sigarett og flosshatt. I sin 464 sider lange bok begynner Beachy fortellingen før alt dette, på midten av attenhundretallet hvor juristen Karl Heinrich Ulrichs (1825-1895) blir en av de første til å stå offentlig fram som homofil. Han trykket en rekke pamfletter og holdt foran Den sjette kongressen for tyske jurister i München i 1867 et modig innlegg for homofiles rettigheter. Hans syn, og det bevegelsen etter ham videreførte, var at homoseksualitet måtte anses som noe medfødt og biologisk. Dette var nytt, og selvfølgelig ikke uten kontroverser.
Beachy viser videre hvordan ordet ”homoseksualitet” er en tysk konstruksjon fra 1869 som først kan påvises hos forfatteren Karl Maria Kartbenys i hans skriftlige protest mot den prøyssiske sodomi-loven. I kjølvannet av disse første åpne homofile og deres krav om rettferdighet ble Wissenschaftlich-humanitären Komitee (WhK) grunnlagt i Berlin i 1898 med den tysk-jødiske legen Magnus Hirschfeld som leder. Beachy hevder denne komiteen var den første organisasjonen i verden som ble stiftet for å kjempe for homofile og lesbiskes rettigheter. «Rettferdighet gjennom vitenskap» var komiteens motto og Hirschfeld argumenterte for at kjønn og seksuelle preferanser ikke var enten eller, men at de måtte ses som variasjoner på en skala hvor det hyperfeminine og det hypermaskuline var ytterpunkter i hver sin ende.
En særegenhet for Berlin, som skulle få viktige følger for de homofile og lesbiskes stilling, var politiets stilltiende aksept av barer og cabaretshows med homofile og transvestitter. Poltidirektør Leopold von Meerscheidt-Hüllessem la seg ved århundreskiftet på en svært liberal linje og valgte heller å besøke stedene jevnlig som gjest, sammen med politikonstabler og annet følge, fremfor å gjøre razziaer. August Strindberg var med på en av disse besøkene til et homofilt kostymeball i 1893 og skrev i en utførlig utlegging etterpå at «det var det mest avskyelige han noensinne hadde sett.» (Strindberg skrev om seg selv i tredjeperson, passende nok.)

Lege Magnus Hirschfeld sammen med to transvestitter i Berlin.
Lege Magnus Hirschfeld sammen med to transvestitter i Berlin.

Selv begikk Meerscheidt-Hüllessem selvmord i 1900 på grunn av en helt annen personlig skandale, men hans åpenhetspolitikk ble videreført. Dermed var det i Berlin de første lesbiske og homfile magasinene kom ut, og til Berlin forfattere som W. H. Auden og Christopher Isherwood reiste for å oppleve det helt unike miljøet for skjeve. Med nazistenes maktovertagelse ble alt rasert, men heldigvis overlevde Berlins frie sjel i ruinene og viste seg mye sterkere enn en hver hatoideologi. Da Klaus Wowereit i 2001, kort før han ble Berlins ordfører, sto fram med setningen: «Ich bin Schwul – und das ist auch gut so» (Jeg er homo – og det er helt fint) viste han ikke bare at han var sikker på sine med-berlineres fordomsfrie innstilling, men brukte også det ordet som Beachy hevder er det første kjente positive ordet for å beskrive homofile.
I Tyskland er det nå om dagen en heftig debatt om homo-ekteskap, det er fortsatt ikke tillatt, hvor CDU og den konservative kirken viser seg fra sine verste sider. Beachys bok vil nok dessverre ikke endre noe på disse menneskenes diskriminerende holdninger, men heldigvis; Vi vil alltid ha Berlin.

Et berg av selvbehag

Mens Tyskland markerte FNs flyktningdag var det feriestille i Norge

For akkurat en uke siden, lørdag 20. juni, var det FNs verdensdag for flyktninger, en dag FN etablerte i 2000. Siden den gang har dagen dessverre bare blitt mer og mer aktuell. I følge FNs tall var det i 2014 59,5 millioner flyktninger i verden, det høyeste antallet siden andre verdenskrig. I Tyskland og Berlin ble derfor hele forrige uke preget av aksjoner og demonstrasjoner for flyktningenes sak. Allerede søndagen før ble det arrangert en festival i Kreuzberg til støtte for flyktningene i Berlin. Der var blant annet den norske musikeren Sandra Kolstad initiativtager. Inntektene gikk uavkortet til «Flüchtlinge Willkommen», en organisasjon som formidler privat innkvartering til flyktninger over nettsiden http://www.refugees-welcome.net.

original
Bilde fra en av begravelsene som «Zentrum für politische Schönheit» var initiativtager til. Foto: Rbb.

Utover i uka dukket det opp en rekke symbolske graver mange steder i byen, på en bro rett ved der jeg bor sto det plutselig en kveld et kors med teksten «Freedom» og på bakken var det lagt ned blomster og lys.
Kunstaktivistgruppa «Zemtrum für politische Schönheit» (Sentrum for politisk skjønnhet) gjorde gravsymbolikken enda mer reell da de gravla to syriske flyktninger i Berlin. Disse hadde omkommet i Middelhavet og blitt transportert til Berlin av aktivistene. Gravleggingen fant sted i overenskomst med familiene deres på to ulike muslimske gravlunder og rundt 300 mennesker møtte opp ved hver av begravelsene for å vise sin støtte. På lørdag minnet det offisielle Tyskland også sine egne flyktninger etter andre verdenskrig. President Joachim Gauck betonte i sin tale hvor lik situasjonen er i dag og at tyskerne har en «moralsk plikt» til å hjelpe dagens flyktninger, noe det også hersker bred politisk enighet om i Tyskland.

IMG_1091
En av mange symbolske graver i Berlin. Foto: Erle Marie Sørheim

Den største aksjonen og de største overskriften denne uka var det igjen de «skjønne aktivistene» som sto for. Rundt 5000 demonstranter deltok søndag i en mars som førte til plenen foran riksdagsbygget. Der veltet aktivistene et gjerde politiet hadde satt opp og begynte å grave små graver hvor de plasserte kors med budskap som «Grenser dreper» og «Stopp deportasjonene». Det effektive stuntet satte sitt preg på plenen. Berlin kommune kunne meddele at det ville koste 10 000 euro å gjøre den grønn og pen igjen, men en talsmann for det politiske partiet Die Linke (venstresosialister) påpekte at gravene burde bli bevart som et minnesmerke fram til situasjonen for flyktningene har bedret seg.
Jeg var ikke i Norge forrige uke så det kan være jeg har oversett noe, men etter flere søk på nettet er det påtagelig lite som kommer opp om verdens flyktningsdag eller solidaritetsaksjoner i Norge.
På nyhetssøkesiden retriever fant jeg noen få notiser, men den eneste artikkelen var fra den kristne avisa Dagen. De skrev om Norges Kristne Råd og NOAS markering for de til nå i år minst 1850 døde flyktningene i Middelhavet. Femti stykker hadde møtt opp på den markeringen.

På Flyktninghjelpens sider kan man også lese at Tyskland ga opphold til 40 563 flyktninger i fjor, Sverige til 32 347 og Norge til 5078. I januar og februar alene mottok Tyskland knappe 10 000 asylsøknader fra syriske flyktninger, alle disse får nærmest automatisk opphold. Erna Solberg på sin side var i starten av juni svært fornøyd med at regjeringen hadde klart å få ned antallet syriske flyktninger fra 15 000 til 8000 over en treårsperiode. At det i Norge i dag blir feiret som en stor politisk seier å nekte mennesker på flukt opphold er flaut og rart å bevitne fra Tyskland. Norge betaler riktignok store summer i nødhjelp til Syria, litt under halvparten av det Tyskland betaler. (153 millioner euro kontra 364 millioner euro) Det er vel og bra, men hvor er nordmenns engasjement? Vi bruker avissidene våre på å diskutere hvor god eller sløsende en viss hotellkonges kone er og ikke minst: på å le av svenskenes debatter. Men vi burde tørke av oss det fliret nå og se på oss selv utenfra, for vi ser faktisk ut som en gjeng med rike troll som er seg selv – nok.

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen lørdag 27. juni.

Russernes inntogsmarsj –At noen hisser seg opp over Osvald-monumentet er absurd, sett fra Berlin.

Jeg husker godt første gang jeg fikk øye på den sovjetiske æreslunden i Alt-Treptow. Eller snarere, så noe jeg ikke skjønte bæret av i horisonten. Jeg var ute på min første sykkeltur i nytt nabolag og med øyne som snart skulle stryke på alle synstester, myste jeg mot det jeg trodde var et sort tårn inne blant trærne. Jeg syklet nærmere og ble stoppet av et smijernsgitter, men ble ikke mye klokere. Jeg befant meg nemlig på baksiden av den 100 000 kvardratmeter store minnelunden og det eneste jeg så var en kunstig høyde med en enorm sort statue på, tretti meter høy.

130623_CA4P6285_Sowjetisches-Ehrenmal-Treptow_999x

Den sovjetiske minnelunden ble ferdigstilt i 1949 og er gravlunden til rundt 7000 russiske soldater. Man kommer inn på området gjennom en av to triumfbuer. Da ser man mot skulpturen ”Mutter Heimat” og derfra går en svak bakke opp til to stiliserte faner i rød granitt, etter sigende tatt fra Hitlers bunker. Herfra ser man ut på hovedanlegget, hvor hvite marmorsteiner med Stalinsitater viser Sovjets historie og der den ravnsorte statuen ”Der Befreier” ruver i enden. Statuen viser en russisk soldat med et barn på armen, et stort sverd i det andre og et knust hakekors under føttene. Altså like lite subtilt som Oslos nye Osvald-monument, bare rundt tusen ganger større. Hele anlegget er i det hele tatt som en Vigelandspark blottet for kunstnerisk visjon, erstattet med diktaturlands fascinerende forkjærlighet for symmetri og lange siktlinjer.
Nå pleies dette monumentet pliktskyldigst av berlins parkvesen til evig tid, vedlikeholdet av de russiske minnesmerkene i Tyskland var nemlig et svært viktig punkt for Russland i gjenforeningsavtalen mellom DDR og BRD i 1992.
treptow140_02gr
Det sovjetiske gravmonumentet har vært en ganske så gjemt kuriositet i Berlin etter gjenforeningen, bare besøkt av en og annen russisk turistbuss og tilfeldige joggere. Men 9. mai hvert år har det vært kransnedleggelser og litt program. Dette er nemlig den såkalte ”Seiersdagen”, da Russland feirer sin seier over Nazi-Tyskland. Bortsett fra for et par år siden da en gruppe øst-tyske veteraner møtte opp i forbudte Stasi-uniformer, har arrangementet skapt få overskrifter, men i år valgte som kjent Putin å slå på stortromma. Mens han forberedte tidenes militærparade i Moskva 9. mai la den Putin-nære motorsykkelklubben ”Nattulvene” ut på en tur som skulle ende ved minnesmerket i Treptower Park. Med seg hadde de et tv-team som rapporterte direkte, og underveis ble de blant annet nektet innreise til Polen. De kom likevel fram til æreslunden 9. mai, og det gjorde hele 10 000 andre russere også. Mange holdt plakater med bilder av familiemedlemmer som var falne i krigen, militære båtluer var å se på en rekke kvinner og T-skjorter med Putinportrett var også et tilbakevendende syn.

dsc_9133_1431194338-1024x576

Men det mest iøynefallende symbolet var den sorte- og oransje St. Georg-sløyfen som nesten alle bar. Sløyfen ble innført av Putin for ti år siden for å minnes de falne russiske soldatene, men etter det har den også blitt et viktig symbol for de prorussiske gruppene i Ukraina, og, synes mange tidligere østblokkland, for generell russisk imperialisme. En så utbredt bruk midt i Tyskland, som nå ligger i tung konflikt med Russland nettopp på grunn av Ukrainakonflikten, var derfor ganske absurd, men berlinerne er tross alt vant med å befinne seg midt i storpolitiske paradokser. Min øst-tyske joggekamerat var dypt provosert, han måtte som ungpioner ofte til minnelunden for å høre appeller og bærer dypt nag til DDR. Men avisenes kommentatorer påpekte jevnt over at man ved å la russerne få ha sin markering uten innblanding viste man også et demokratis storhet.
Dagen forløp også fredelig tross det enorme menneskeoppbudet, og 9. mai vil nok få en betydelig oppslutning også i årene fremover i Treptower Park.

Men når Berlin kan leve med et gigantisk kommunistmanifest midt i byen og en årlig nasjonalistisk feiring fra en storpolitisk fiende så kan vi sannelig takle å hedre noen kommunistiske krigshelter utenfor Oslo S også.

Vaksinens grenser

Meslingutbruddet i Berlin har blottlagt et nytt skille mellom det gamle øst og vest

Publisert i Klassekampen 7. mars 2015

Det var 18. februar i år at meslingepidemien som har ridd Berlin siden oktober 2014 fikk sitt første fatale utfall. En ett og et halvt år gammel gutt døde av meslinger etter et kort sykehusopphold. Gutten var vaksinert, bare ikke mot meslinger, ennå.
Det tragiske dødsfallet har gjort vaksinedebatten enda mer opphetet i Berlin enn den var fra før, flere skoler har også måttet stenge i mange dager på grunn av meslingutbrudd. Nå har flere politikere og leger tatt til orde for en vaksineplikt, lik den man hadde i tidligere DDR. Der fikk barna søtten ulike vaksiner før de ble atten.

impfung-masern-kind-100~_v-img__16__9__l_-1dc0e8f74459dd04c91a0d45af4972b9069f1135
Foto: dpa

Tjuefem år etter murens fall har dermed nok en holdningsforskjell mellom øst- og vesttyskere blitt synlig i ruinrestene.
I bydelen Marzahn, Berlins utpost i sørøst og en av de med desidert dårligst og brunest rykte, er nemlig vaksineprosenten på 94,1 prosent, høyest i hele Berlin. Dette forklares med den østtyske tradisjonen for vaksinering. I den rike, hippe og vellykkede bydelen Prenzlauer Berg, derimot er situasjonen en annen, kun 79 prosent av barna er vaksinert mot meslinger. Ved første øyekast er det lett å innvende at også Prenzlauer Berg er en gammel øst-bydel, men etter 1989 har dette området opplevd en nesten fullstendig befolkningsutskiftning. Under tjue prosent av de som bodde der i 1995 bor der fortsatt og fra å være et fattig område i DDR-tiden er nå gjennomsnittsinntekten fem prosent høyere enn i Berlin overhodet. Og hvor kom de nye berg-innbyggerne fra? I stor grad er det snakk om berlininnflyttere fra det gamle, og rike, Vest-Tyskland. Begrepet ”Schwabenhass” (”Schwabenhat” Schwaben er et historisk område sør i Tyskland) har sitt utspring nettopp fra situasjonen på dette høydedraget i Berlin hvor velholdne vesttyskere i stor stil overtok leilighetene til de gamle beboerne som ikke kunne holde tritt med de stigende leieprisene lenger. At bydelen, grunnet sin fortid som øst-tysk, også hadde en svært lav innvandringsprosent, mener også mange er en del av grunnen til inntoget fra sør. Her kan hvite vellykkede tyskere leve i fred, uten å bli minnet på de store klasseforskjellene ellers i byen.

2-formatOriginal
«Hva vil dere egentlig her?» Plakat mot “Schwaben” i Prenzlauer Berg.

Men meslinger får de ikke leve i fred for, og mange vil det heller ikke. Holdningen til at barn bør få barnesykdommene heller enn å vaksineres er her på sitt høyeste og journalist i Tagesspiegel, Ulrike Scheffer, kunne denne uken fortelle om ganske sjokkerende holdninger blant jordmødre og barneleger i Prenzlauer Berg. «Det første jordmoren ga meg var et flygeblad hvor det sto: ”Vaksiner er legemsbeskadigelse.» Og selv barnelegen stilte seg kritisk til vaksiner. Disse holdningene overrasker, men det er kanskje ikke så overraskende at det er den bedrestilte delen av middelklassen som har tatt til seg dette tankegodset. I Tyskland, og spesielt i Sør-Tyskland og Sveits, finnes det en sterk og gammel tradisjon for antroposofiske og økologiske livsanskuelser, noen av disse er også vaksineskeptiske. Og Prenzlauer Berg er en bydel gjennomboret av øko-butikker, juicekafeer og yoga-studioer.

Troen på at kroppen blir et religiøst tempel bare vi pleier og forer den riktig er stor, og sprøyter passer ikke akkurat inn i dette bildet.

Men tross slike kvasi-religiøse holdningsmønstre skal ikke vaksinemotstanderne pålegges alt for mye skyld. Smitten har kommet fra asylsøkere fra Bosnia og Serbia hvor vaksineprogrammene på 90-tallet naturlig nok var alt annet enn heldekkende.

Så langt er det dessverre ingen tegn til at helsepersonalet får smitten under kontroll med det første, noe som forhåpentlig får flere til å vaksinere sine små. Berlinerne har derimot ikke gått inn i noe hysterisk modus. Satiremagasinet Titanic publiserte denne uken et foto av en ung Christiane F-aktig jente med en sprøyte i hånda og teksten: «Nå vaksinerer vi oss selv». Humornettsiden Der Postillon skrev at Tyskland nå vil mure inn Berlin for å få meslingeviruset under kontroll. Det minner om situasjonen i Albert Camus Pesten, og ikke minst minner det oss om at gamle skiller mellom øst og vest på mange ulike, og ofte overraskende, måter fortsatt består.