Frykt og angiveri i Berlin

I «Alle dør alene» gir Hans Fallada et sjeldent innblikk i angiversamfunnet Nazi-Tyskland. I år er det sytti år siden forfatteren døde og romanen utkom, men boka er fortsatt høyst relevant, noe bokas sene, internasjonale braksuksess i 2011 også viste.

Artikkel ble publisert i Dagbladet onsdag 23. august 2017

77e74e6b5eae8fd054973583d499ff27_w999_h600.jpg

To år etter andre verdenskrigs slutt kom «Alle dør alene» ut på tysk. I den nesten seks hundre sider lange boka forteller Hans Fallada (1893-1947) historien til ekteparet Quangel som begynner en lavterskels motstandskamp etter at sønnen deres dør som soldat i Frankrike. Boka er basert på den sanne historien til ekteparet Elise og Otto Hermann Hampel, men i virkeligheten var det Elises bror som hadde dødd. Ekteparet, som først hadde vært nazister, vendte seg nå mot partiet og begynte å legge ut postkort med anti-nazistisk budskap i kontorbygninger og postkasser rundt omkring i Berlin. De startet i 1940 og holdt det gående i to år før de ble avslørt.

fallada_cover_1947
Første utgave av Jeder stirbt für sich allein kom ut i 1947, men da i en sensurert versjon.

Fallada (egentlige navn Rudolf Ditzen) var en stor samtidsforfatter i Tyskland, spesielt kjent for boka «Lille mann – hva nå?» fra 1932. Som så mange andre kunstnere ble han utsatt for et intenst privat og profesjonelt press av nazistene. Dette var han ekstra sårbar for fordi han slet med store rusproblemer og en ustabil psyke. Kanskje var det derfor han valgte å føye seg på noen måter, ved å skrive upolitiske bøker. Og da han og familien sto klare til å flykte til England måtte han avbryte flyttingen i siste liten. «Jeg klarer det ikke» skal han ha sagt til sin kone Anna i det de skulle dra. I stedet ble de værende i den vakre villaen med utsikt over Carwitz-sjøen på grensen mellom Mecklenburg-Vorpommern og Brandenburg, 100 kilometer nord for Berlin. Fallada hadde flyttet ut av storbyen for å leve i et slags indre eksil, men opplevde at småstedene var minst like ille som storbyen. Dette påpeker han flere steder i «Alene i Berlin»: «Som så mange storbyfolk hadde de hatt den svært feilaktige oppfatningen at angiveri bare forekom i Berlin, og at det fortsatt fantes anstendighet i mindre byer på landet.»

c6afc3910de9ad06ec667d2556eb26e3
Hans Fallada

Fallada skrev «Alle dør alene» på kun en måned i desember 1946 mens han var innlagt for sin morfinavhengighet. Romanen var på mange måter et bestillingsverk. Det var Falladas venn og forlegger, Johannes R. Becher, som kom med forslaget. Han hadde kommet hjem fra eksil og jobbet for det sovjetiske militærstyret hvor han hadde som oppgave å skape en ny anti-fascistisk kultur i Tyskland. Becher hadde kommet over ekteparets Hampels sak i Gestapos arkiver og overtalte en tvilende Fallada til å skrive en roman om den tyske motstanden mot nazismen. Slik ble boka på mange måter en tidlig true crime-roman. Men rundt det sanne utgangspunktet diktet Fallada inn et stort ensemble berlinere som viser tidens, og menneskenes evige, hang til brutalitet, ondskap og angiveri. Samtidig skriver han alt dette med en nattsvart humor som vil få mange til å hikste. Ikke alt falt like godt i smak hos den nye sovjetstyrte administrasjonen i Øst-Tyskland. Blant annet reagerte de på negative trekk hos de kommunistiske karakterene. Og siden Fallada døde 5. februar 1947 kunne de etter dette redigere manuset temmelig fritt. Versjonen som utkom i 1947 var derfor langt fra Falladas originalversjon.

hans-fallada-jeder-stirbt-fc3bcr-sich-allein-3
Bilder av ekteparet Hampel, som hovedpersonene i boka er basert på.

Boka ble en suksess i Tyskland, og ble oversatt til norsk av Andreas Eriksen i 1954 med tittelen «Den veien du går alene». Men den fikk ikke stor oppmerksomheten internasjonalt og ble ikke oversatt til engelsk. Det skjedde først i 2009 da forlaget Melville House utga Falladas originalversjon, for første gang. Boka ble til forlagets overraskelse en bestselger og førte til en stor fornyet interesse for Hans Fallada internasjonalt. Hvorfor gjorde den det? Til tross for de hundrevis av hyllemeterne av bøker som har utkommet om andre verdenskrig er «Alle dør alene» unik. Fallada kjente tiden, Berlin og menneskene som få andre. Som kulturpersonlighet kunne han vanke i de mest fornemme kretser, som alkoholiker og morfinist kjente han også de skitneste kneipene. Å lese «Alle dør alene» er som å være den plagsomme flua rundt hodene på de svette og nervøse skikkelsene boka er så full av. Byen og menneskene står klart foran en, det samme gjør fortvilelsen, angsten og urettferdigheten. Slik rykker også dette skrekkregimet mye nærmere, likheter med vår egen tid blir tydeligere, hatet og dogmatismen virker mer gjenkjennelig. Kanskje er vi ikke så ulike like vel.
Men nytter det i det hele tatt å gjøre motstand? Dette problemet ser ut til å ha opptatt, og plaget, Fallada mye i skrivingen.

Quangel-ekteparets protestaksjon var liten og amatørmessig, likevel risikerte de livet, noe de også var klar over. Selv trodde de i all sin naivitet at dette kunne være starten på noe stort:
«Til slutt kommer dusinvis, hundrevis til å sette seg ned og skrive slike kort som jeg. Vi kommer til å oversvømme Berlin med disse postkortene, vi kommer til å sinke maskinene, vi kommer til å styrte Føreren, avslutte krigen …»

Men ekteparet feilberegnet sine landsmenn. Selv om de selv plutselig hadde innsett at Hitler var en tyrann var ikke postkortene egnet til å overbevise flere. I Nazi-Tyskland var det angsten og angiveriet som rådet. Finnerne leverte postkortene til politiet med en gang, gjerne uten å tørre å lese dem ferdig.
En av bokas mest sympatiske og fornuftige stemmer er en av Quangel-ekteparets naboer, dommeren Fromm. (Navnet betyr from på tysk og er sikkert ingen tilfeldighet.) Han forsøker å redde den jødiske naboen, og hjelper også ekteparet.
«Den ene halvparten av befolkningen sperrer den andre inne,» fastslår han tørt.

Fallada-Haus
Det vakre huset Fallada kjøpte i Carwitz, 100 km nord for Berlin. Nå er den et museum.

Så var motstanden forgjeves? Er motstand forgjeves hvis du ikke allerede innehar en maktposisjon i samfunnet som du kan handle ut i fra? Kan den lille mann og kvinne aldri virkelig forandre på noe? Til tross for Quangel-ekteparets mislykkede forsøk nekter Fallada å ende på en slik negativ og deterministisk konklusjon. Han vender seg mot sinnelagsetikken for et mer positivt svar. Dette standpunktet blir personifisert av den idealistiske og høykulturelle dirigenten Dr. Reichhardt, som Quangel må dele celle med.
«Vil De heller leve for en urettferdig sak enn dø for en rettferdig?» spør han Quangel. De blir tause, til tross for det enorme klasseskillet mellom dem sitter de nå på samme dødscelle og venter på den samme skjebnen. Anstendighet og integritet er gratis dyder, men likevel var svært få villige til å betale det det kostet i Nazi-Tyskland. Og kanskje også i vår tid? Til tross for aksjonens relative mislykkethet ender derfor Falladas Quangel-ektepar opp som ubestridelige helter. For hvis langt flere hadde hatt deres mot og integritet hadde verdenshistorien sett helt annerledes ut.

Advertisements

Stengt på kontinentet

Norge har allerede ekstremt liberale åpningstider på ukas siste dag

Fra Klassekampen 10.10.2015

Etter kommunevalget i september ble det klart at søndagsåpent ikke har vært noe valgflesk for Høyre og Frp, kanskje fordi man allerede får kjøpt det på bensinstasjonen hver søndag. Og ei heller for Venstre, som nå har endret syn i saken etter at de ikke fant noe «støtte der ute» (Trine Skei Grande til Aftenposten 17. august.) Med «der ute» må vi vel anta at Skei Grande mente oss, velgerne, hvis det ikke var på andre planeter hun søkte etter støtten som aldri kom.

Stengte butikker på Berlins hovedbanestasjon på søndager. Foto: BZ
Stengte butikker på Berlins hovedbanestasjon på søndager. Foto: BZ

Jeg er ofte langt ute, i hvert fall litt lenger sør, og det har vært merkelig å se høyresidens kampanje for søndagsåpent herfra. For Norge har allerede ekstremt liberale åpningstider på ukas siste dag.
De første årene jeg bodde i Berlin var desember en praktisk måned, butikkene hadde nemlig søndagsåpent i adventstiden! Dette var en så stor forandring fra resten av året at det å kjøpe kjøtt og melk på en søndag føltes litt herlig ulovlig. Til vanlig er det kun syv dagligvarebutikker i hele Berlin som har lov til å pushe disse varene på en søndag. De ligger alle rett ved en togstasjon og har derfor fått unntak fra regelen fordi de selger til reisende. Jeg skal ærlig si at jeg syntes disse åpningstidene i adventstiden var svært praktiske, men selvfølgelig var jeg ikke lenge i søndagsshoppingparadis. Etter noen år med denne, for Tyskland, svært forbrukertilpassede praksisen gikk ulike tyske menigheter til søksmål mot Berlin og i 2009 fant tysk høyesterett ut at kirkene hadde rett. Berlins liberale søndagsåpningsregler, som for en hver nordmann ikke virket liberale i det hele tatt, stred mot den tyske grunnloven. Intet mindre. Dermed måtte kompromiss inngås og nå har butikkene kun lov til å holde åpent to søndager før julaften, og de må være en søndag imellom dem. Samtidig kan butikker søke om å få holde åpent noen ekstra søndager i året hvis det skjer noe spesielt, noe som oftest innebærer en stor messe eller et idrettsarrangement. Disse datoene er helt vilkårlige og umulig å holde styr på, og berlinerne møter ikke så mye mer entusiastisk opp der enn i kirka. Butikkmedarbeidere utenfor dagligvareforretningene har også vært alt annet enn begeistret disse søndagene og sagt uoppfordret til meg at det er helt unødvendig å holde åpent.

Berlinerinstitusjon: Spätiene har åpent på søndager, men er nå under press og mange av dem frykter for konsekvensene av å ikke kunne holde åpent på søndager. Foto: Wikipedia
Berlinerinstitusjon:
Spätiene har åpent på søndager, men er nå under press og mange av dem frykter for konsekvensene av å ikke kunne holde åpent på søndager. Foto: Wikipedia

Så hvordan klarer folk i Berlin seg en hel dag uten shopping? Späti’ene (tyske kiosker, navnet spiller på at de er sent oppe) har vært løsningen. Men de er langt fra noen brustadbuer og har heller ikke lov til å selge dagligvarer på søndager, kun aviser og ferske bakevarer. Dette har lenge vært en sovende regel i Berlin og mange spätier har solgt både egg og (langtidsholdbar) melk. Men etter en nylig innskjerping har det blitt enda vanskeligere å bruke annet enn avispapir på toalettet hvis du skulle være så uheldig på en søndag.
Ved Bjørneparken i Flå har den gamle ringreven Olav Thon fått bygge et helt kjøpesenter basert på Norges unntak for «typiske turistdestinasjoner». I Berlin, som er Europas tredje største turistby, får ikke engang kles- og spesialbutikkene i togstasjonen Hauptbahnhof holde åpent etter vedtaket i tysk høyesterett. Med 350 000 passasjerer daglig hadde de nok lett kunnet slå Thons bjørnefortjeneste.

Derimot åpent på søndager: Bilforretningene, selv noe pressede VW.
Derimot åpent på søndager:
Bilforretningene, selv noe pressede VW.

Men kirken og arbeiderbevegelsen har kjempet en suksessfull kamp i Tyskland og tyskere flest har lite problemer med det. Jeg har også vent meg til det etter hvert, og nå blir en av de syv åpne matbutikkene gjerne inkorporert i søndagsturen. Der oppstår det hver søndag komprimerte mini-berlin hvor alle fra den profesjonelle flaskepanteren til den rike direktøren må stå i den samme, lange køen. Det er verken praktisk eller kapitalistisk, men 82 millioner mennesker finner seg altså greit i denne løsningen. Én ting er likevel hellig for tyskerne selv på en søndag: bilen. Du kan ikke kjøpe eller prøvekjøre, men å besøke bilforhandleren og begjære de nyeste modellene, det får tyskerne lov til hver eneste søndag året gjennom. Og en slik treenighet bestående av kirke, arbeidere og bilforhandlere, det har de tyske politikerne for lengst merket seg at finnes «der ute». Dermed har de lagt debatten død, noe norsk høyreside også burde ha gjort, for egen oppslutnings skyld.

Homofiliens tyske historie

Opprinnelig publisert i Klassekampen 5. september 2015

Glem San Francisco, Berlin er den homofile frigjøringskampens vugge

Berlin er blitt verdenskjent for å være et liberalt mekka hvor stengetider er ikke-eksisterende, øl kan (lovlig) konsumeres på bussen og man likeså godt kan bryte det sovende røykeforbudet med en joint som en sigarett. Det finnes sexklubber og sexlabyrinter(!), folk bor i husvogner eller okkuperte bygårder og fester holdes like gjerne ute i en park eller i en flåte på Spree. 2000-tallet har gitt Berlin et rykte som verdens partyhovedstad, og som et åpent samfunn hvor flyktninger får en mottagelse de bare kan drømme om andre steder i Europa. Men Berlins liberale historie er langt fra et nytt fenomen. Dette viser historiker Robert Beachy klart i sin bok «Gay Berlin». Boka kom ut på engelsk i fjor, men er nå ute på tysk, til stor entusiasme i tysk presse.

Isherwood_and_Auden_by_Carl_van_Vechten,_1939
Christopher Isherwood (til venstre) og W.H.Auden 1939. Foto: Carl van Vechten

Før Hitler svelget sitt Berlin-hat og til slutt la byen i ruiner (så det berlinhatet var kanskje aldri helt borte) lå innbyggertallet på over 4 millioner, altså godt over 500 000 flere enn i dag, og utelivet sto antagelig heller ikke tilbake for dagens. Bare tenk på 1920-tallets «Carabret»-scene og Marlene Dietrich med sigarett og flosshatt. I sin 464 sider lange bok begynner Beachy fortellingen før alt dette, på midten av attenhundretallet hvor juristen Karl Heinrich Ulrichs (1825-1895) blir en av de første til å stå offentlig fram som homofil. Han trykket en rekke pamfletter og holdt foran Den sjette kongressen for tyske jurister i München i 1867 et modig innlegg for homofiles rettigheter. Hans syn, og det bevegelsen etter ham videreførte, var at homoseksualitet måtte anses som noe medfødt og biologisk. Dette var nytt, og selvfølgelig ikke uten kontroverser.
Beachy viser videre hvordan ordet ”homoseksualitet” er en tysk konstruksjon fra 1869 som først kan påvises hos forfatteren Karl Maria Kartbenys i hans skriftlige protest mot den prøyssiske sodomi-loven. I kjølvannet av disse første åpne homofile og deres krav om rettferdighet ble Wissenschaftlich-humanitären Komitee (WhK) grunnlagt i Berlin i 1898 med den tysk-jødiske legen Magnus Hirschfeld som leder. Beachy hevder denne komiteen var den første organisasjonen i verden som ble stiftet for å kjempe for homofile og lesbiskes rettigheter. «Rettferdighet gjennom vitenskap» var komiteens motto og Hirschfeld argumenterte for at kjønn og seksuelle preferanser ikke var enten eller, men at de måtte ses som variasjoner på en skala hvor det hyperfeminine og det hypermaskuline var ytterpunkter i hver sin ende.
En særegenhet for Berlin, som skulle få viktige følger for de homofile og lesbiskes stilling, var politiets stilltiende aksept av barer og cabaretshows med homofile og transvestitter. Poltidirektør Leopold von Meerscheidt-Hüllessem la seg ved århundreskiftet på en svært liberal linje og valgte heller å besøke stedene jevnlig som gjest, sammen med politikonstabler og annet følge, fremfor å gjøre razziaer. August Strindberg var med på en av disse besøkene til et homofilt kostymeball i 1893 og skrev i en utførlig utlegging etterpå at «det var det mest avskyelige han noensinne hadde sett.» (Strindberg skrev om seg selv i tredjeperson, passende nok.)

Lege Magnus Hirschfeld sammen med to transvestitter i Berlin.
Lege Magnus Hirschfeld sammen med to transvestitter i Berlin.

Selv begikk Meerscheidt-Hüllessem selvmord i 1900 på grunn av en helt annen personlig skandale, men hans åpenhetspolitikk ble videreført. Dermed var det i Berlin de første lesbiske og homfile magasinene kom ut, og til Berlin forfattere som W. H. Auden og Christopher Isherwood reiste for å oppleve det helt unike miljøet for skjeve. Med nazistenes maktovertagelse ble alt rasert, men heldigvis overlevde Berlins frie sjel i ruinene og viste seg mye sterkere enn en hver hatoideologi. Da Klaus Wowereit i 2001, kort før han ble Berlins ordfører, sto fram med setningen: «Ich bin Schwul – und das ist auch gut so» (Jeg er homo – og det er helt fint) viste han ikke bare at han var sikker på sine med-berlineres fordomsfrie innstilling, men brukte også det ordet som Beachy hevder er det første kjente positive ordet for å beskrive homofile.
I Tyskland er det nå om dagen en heftig debatt om homo-ekteskap, det er fortsatt ikke tillatt, hvor CDU og den konservative kirken viser seg fra sine verste sider. Beachys bok vil nok dessverre ikke endre noe på disse menneskenes diskriminerende holdninger, men heldigvis; Vi vil alltid ha Berlin.

Et berg av selvbehag

Mens Tyskland markerte FNs flyktningdag var det feriestille i Norge

For akkurat en uke siden, lørdag 20. juni, var det FNs verdensdag for flyktninger, en dag FN etablerte i 2000. Siden den gang har dagen dessverre bare blitt mer og mer aktuell. I følge FNs tall var det i 2014 59,5 millioner flyktninger i verden, det høyeste antallet siden andre verdenskrig. I Tyskland og Berlin ble derfor hele forrige uke preget av aksjoner og demonstrasjoner for flyktningenes sak. Allerede søndagen før ble det arrangert en festival i Kreuzberg til støtte for flyktningene i Berlin. Der var blant annet den norske musikeren Sandra Kolstad initiativtager. Inntektene gikk uavkortet til «Flüchtlinge Willkommen», en organisasjon som formidler privat innkvartering til flyktninger over nettsiden http://www.refugees-welcome.net.

original
Bilde fra en av begravelsene som «Zentrum für politische Schönheit» var initiativtager til. Foto: Rbb.

Utover i uka dukket det opp en rekke symbolske graver mange steder i byen, på en bro rett ved der jeg bor sto det plutselig en kveld et kors med teksten «Freedom» og på bakken var det lagt ned blomster og lys.
Kunstaktivistgruppa «Zemtrum für politische Schönheit» (Sentrum for politisk skjønnhet) gjorde gravsymbolikken enda mer reell da de gravla to syriske flyktninger i Berlin. Disse hadde omkommet i Middelhavet og blitt transportert til Berlin av aktivistene. Gravleggingen fant sted i overenskomst med familiene deres på to ulike muslimske gravlunder og rundt 300 mennesker møtte opp ved hver av begravelsene for å vise sin støtte. På lørdag minnet det offisielle Tyskland også sine egne flyktninger etter andre verdenskrig. President Joachim Gauck betonte i sin tale hvor lik situasjonen er i dag og at tyskerne har en «moralsk plikt» til å hjelpe dagens flyktninger, noe det også hersker bred politisk enighet om i Tyskland.

IMG_1091
En av mange symbolske graver i Berlin. Foto: Erle Marie Sørheim

Den største aksjonen og de største overskriften denne uka var det igjen de «skjønne aktivistene» som sto for. Rundt 5000 demonstranter deltok søndag i en mars som førte til plenen foran riksdagsbygget. Der veltet aktivistene et gjerde politiet hadde satt opp og begynte å grave små graver hvor de plasserte kors med budskap som «Grenser dreper» og «Stopp deportasjonene». Det effektive stuntet satte sitt preg på plenen. Berlin kommune kunne meddele at det ville koste 10 000 euro å gjøre den grønn og pen igjen, men en talsmann for det politiske partiet Die Linke (venstresosialister) påpekte at gravene burde bli bevart som et minnesmerke fram til situasjonen for flyktningene har bedret seg.
Jeg var ikke i Norge forrige uke så det kan være jeg har oversett noe, men etter flere søk på nettet er det påtagelig lite som kommer opp om verdens flyktningsdag eller solidaritetsaksjoner i Norge.
På nyhetssøkesiden retriever fant jeg noen få notiser, men den eneste artikkelen var fra den kristne avisa Dagen. De skrev om Norges Kristne Råd og NOAS markering for de til nå i år minst 1850 døde flyktningene i Middelhavet. Femti stykker hadde møtt opp på den markeringen.

På Flyktninghjelpens sider kan man også lese at Tyskland ga opphold til 40 563 flyktninger i fjor, Sverige til 32 347 og Norge til 5078. I januar og februar alene mottok Tyskland knappe 10 000 asylsøknader fra syriske flyktninger, alle disse får nærmest automatisk opphold. Erna Solberg på sin side var i starten av juni svært fornøyd med at regjeringen hadde klart å få ned antallet syriske flyktninger fra 15 000 til 8000 over en treårsperiode. At det i Norge i dag blir feiret som en stor politisk seier å nekte mennesker på flukt opphold er flaut og rart å bevitne fra Tyskland. Norge betaler riktignok store summer i nødhjelp til Syria, litt under halvparten av det Tyskland betaler. (153 millioner euro kontra 364 millioner euro) Det er vel og bra, men hvor er nordmenns engasjement? Vi bruker avissidene våre på å diskutere hvor god eller sløsende en viss hotellkonges kone er og ikke minst: på å le av svenskenes debatter. Men vi burde tørke av oss det fliret nå og se på oss selv utenfra, for vi ser faktisk ut som en gjeng med rike troll som er seg selv – nok.

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen lørdag 27. juni.

Russernes inntogsmarsj –At noen hisser seg opp over Osvald-monumentet er absurd, sett fra Berlin.

Jeg husker godt første gang jeg fikk øye på den sovjetiske æreslunden i Alt-Treptow. Eller snarere, så noe jeg ikke skjønte bæret av i horisonten. Jeg var ute på min første sykkeltur i nytt nabolag og med øyne som snart skulle stryke på alle synstester, myste jeg mot det jeg trodde var et sort tårn inne blant trærne. Jeg syklet nærmere og ble stoppet av et smijernsgitter, men ble ikke mye klokere. Jeg befant meg nemlig på baksiden av den 100 000 kvardratmeter store minnelunden og det eneste jeg så var en kunstig høyde med en enorm sort statue på, tretti meter høy.

130623_CA4P6285_Sowjetisches-Ehrenmal-Treptow_999x

Den sovjetiske minnelunden ble ferdigstilt i 1949 og er gravlunden til rundt 7000 russiske soldater. Man kommer inn på området gjennom en av to triumfbuer. Da ser man mot skulpturen ”Mutter Heimat” og derfra går en svak bakke opp til to stiliserte faner i rød granitt, etter sigende tatt fra Hitlers bunker. Herfra ser man ut på hovedanlegget, hvor hvite marmorsteiner med Stalinsitater viser Sovjets historie og der den ravnsorte statuen ”Der Befreier” ruver i enden. Statuen viser en russisk soldat med et barn på armen, et stort sverd i det andre og et knust hakekors under føttene. Altså like lite subtilt som Oslos nye Osvald-monument, bare rundt tusen ganger større. Hele anlegget er i det hele tatt som en Vigelandspark blottet for kunstnerisk visjon, erstattet med diktaturlands fascinerende forkjærlighet for symmetri og lange siktlinjer.
Nå pleies dette monumentet pliktskyldigst av berlins parkvesen til evig tid, vedlikeholdet av de russiske minnesmerkene i Tyskland var nemlig et svært viktig punkt for Russland i gjenforeningsavtalen mellom DDR og BRD i 1992.
treptow140_02gr
Det sovjetiske gravmonumentet har vært en ganske så gjemt kuriositet i Berlin etter gjenforeningen, bare besøkt av en og annen russisk turistbuss og tilfeldige joggere. Men 9. mai hvert år har det vært kransnedleggelser og litt program. Dette er nemlig den såkalte ”Seiersdagen”, da Russland feirer sin seier over Nazi-Tyskland. Bortsett fra for et par år siden da en gruppe øst-tyske veteraner møtte opp i forbudte Stasi-uniformer, har arrangementet skapt få overskrifter, men i år valgte som kjent Putin å slå på stortromma. Mens han forberedte tidenes militærparade i Moskva 9. mai la den Putin-nære motorsykkelklubben ”Nattulvene” ut på en tur som skulle ende ved minnesmerket i Treptower Park. Med seg hadde de et tv-team som rapporterte direkte, og underveis ble de blant annet nektet innreise til Polen. De kom likevel fram til æreslunden 9. mai, og det gjorde hele 10 000 andre russere også. Mange holdt plakater med bilder av familiemedlemmer som var falne i krigen, militære båtluer var å se på en rekke kvinner og T-skjorter med Putinportrett var også et tilbakevendende syn.

dsc_9133_1431194338-1024x576

Men det mest iøynefallende symbolet var den sorte- og oransje St. Georg-sløyfen som nesten alle bar. Sløyfen ble innført av Putin for ti år siden for å minnes de falne russiske soldatene, men etter det har den også blitt et viktig symbol for de prorussiske gruppene i Ukraina, og, synes mange tidligere østblokkland, for generell russisk imperialisme. En så utbredt bruk midt i Tyskland, som nå ligger i tung konflikt med Russland nettopp på grunn av Ukrainakonflikten, var derfor ganske absurd, men berlinerne er tross alt vant med å befinne seg midt i storpolitiske paradokser. Min øst-tyske joggekamerat var dypt provosert, han måtte som ungpioner ofte til minnelunden for å høre appeller og bærer dypt nag til DDR. Men avisenes kommentatorer påpekte jevnt over at man ved å la russerne få ha sin markering uten innblanding viste man også et demokratis storhet.
Dagen forløp også fredelig tross det enorme menneskeoppbudet, og 9. mai vil nok få en betydelig oppslutning også i årene fremover i Treptower Park.

Men når Berlin kan leve med et gigantisk kommunistmanifest midt i byen og en årlig nasjonalistisk feiring fra en storpolitisk fiende så kan vi sannelig takle å hedre noen kommunistiske krigshelter utenfor Oslo S også.

Vaksinens grenser

Meslingutbruddet i Berlin har blottlagt et nytt skille mellom det gamle øst og vest

Publisert i Klassekampen 7. mars 2015

Det var 18. februar i år at meslingepidemien som har ridd Berlin siden oktober 2014 fikk sitt første fatale utfall. En ett og et halvt år gammel gutt døde av meslinger etter et kort sykehusopphold. Gutten var vaksinert, bare ikke mot meslinger, ennå.
Det tragiske dødsfallet har gjort vaksinedebatten enda mer opphetet i Berlin enn den var fra før, flere skoler har også måttet stenge i mange dager på grunn av meslingutbrudd. Nå har flere politikere og leger tatt til orde for en vaksineplikt, lik den man hadde i tidligere DDR. Der fikk barna søtten ulike vaksiner før de ble atten.

impfung-masern-kind-100~_v-img__16__9__l_-1dc0e8f74459dd04c91a0d45af4972b9069f1135
Foto: dpa

Tjuefem år etter murens fall har dermed nok en holdningsforskjell mellom øst- og vesttyskere blitt synlig i ruinrestene.
I bydelen Marzahn, Berlins utpost i sørøst og en av de med desidert dårligst og brunest rykte, er nemlig vaksineprosenten på 94,1 prosent, høyest i hele Berlin. Dette forklares med den østtyske tradisjonen for vaksinering. I den rike, hippe og vellykkede bydelen Prenzlauer Berg, derimot er situasjonen en annen, kun 79 prosent av barna er vaksinert mot meslinger. Ved første øyekast er det lett å innvende at også Prenzlauer Berg er en gammel øst-bydel, men etter 1989 har dette området opplevd en nesten fullstendig befolkningsutskiftning. Under tjue prosent av de som bodde der i 1995 bor der fortsatt og fra å være et fattig område i DDR-tiden er nå gjennomsnittsinntekten fem prosent høyere enn i Berlin overhodet. Og hvor kom de nye berg-innbyggerne fra? I stor grad er det snakk om berlininnflyttere fra det gamle, og rike, Vest-Tyskland. Begrepet ”Schwabenhass” (”Schwabenhat” Schwaben er et historisk område sør i Tyskland) har sitt utspring nettopp fra situasjonen på dette høydedraget i Berlin hvor velholdne vesttyskere i stor stil overtok leilighetene til de gamle beboerne som ikke kunne holde tritt med de stigende leieprisene lenger. At bydelen, grunnet sin fortid som øst-tysk, også hadde en svært lav innvandringsprosent, mener også mange er en del av grunnen til inntoget fra sør. Her kan hvite vellykkede tyskere leve i fred, uten å bli minnet på de store klasseforskjellene ellers i byen.

2-formatOriginal
«Hva vil dere egentlig her?» Plakat mot “Schwaben” i Prenzlauer Berg.

Men meslinger får de ikke leve i fred for, og mange vil det heller ikke. Holdningen til at barn bør få barnesykdommene heller enn å vaksineres er her på sitt høyeste og journalist i Tagesspiegel, Ulrike Scheffer, kunne denne uken fortelle om ganske sjokkerende holdninger blant jordmødre og barneleger i Prenzlauer Berg. «Det første jordmoren ga meg var et flygeblad hvor det sto: ”Vaksiner er legemsbeskadigelse.» Og selv barnelegen stilte seg kritisk til vaksiner. Disse holdningene overrasker, men det er kanskje ikke så overraskende at det er den bedrestilte delen av middelklassen som har tatt til seg dette tankegodset. I Tyskland, og spesielt i Sør-Tyskland og Sveits, finnes det en sterk og gammel tradisjon for antroposofiske og økologiske livsanskuelser, noen av disse er også vaksineskeptiske. Og Prenzlauer Berg er en bydel gjennomboret av øko-butikker, juicekafeer og yoga-studioer.

Troen på at kroppen blir et religiøst tempel bare vi pleier og forer den riktig er stor, og sprøyter passer ikke akkurat inn i dette bildet.

Men tross slike kvasi-religiøse holdningsmønstre skal ikke vaksinemotstanderne pålegges alt for mye skyld. Smitten har kommet fra asylsøkere fra Bosnia og Serbia hvor vaksineprogrammene på 90-tallet naturlig nok var alt annet enn heldekkende.

Så langt er det dessverre ingen tegn til at helsepersonalet får smitten under kontroll med det første, noe som forhåpentlig får flere til å vaksinere sine små. Berlinerne har derimot ikke gått inn i noe hysterisk modus. Satiremagasinet Titanic publiserte denne uken et foto av en ung Christiane F-aktig jente med en sprøyte i hånda og teksten: «Nå vaksinerer vi oss selv». Humornettsiden Der Postillon skrev at Tyskland nå vil mure inn Berlin for å få meslingeviruset under kontroll. Det minner om situasjonen i Albert Camus Pesten, og ikke minst minner det oss om at gamle skiller mellom øst og vest på mange ulike, og ofte overraskende, måter fortsatt består.

Glamouralibiet – Om Berlins store stolthet, filmfestivalen Berlinalen

65. Berlinale - Cinderella - Premiere
Cate Blanchett poserer. Foto: Rbb.

Denne ble opprinnelig publisert i Klassekampen lørdag 14. februar.
(Jeg skriver i saken at jeg ikke skal være så dum å gjette hvem som får prisene, det angrer jeg litt på nå, For utrolig nok var det de tre filmene jeg nevner spesifikt i saken som vant de viktigste prisene! Om jeg har en helt utrolig sans for å spå vinnere eller om det var ren tilfeldighet og flaks kan vi la stå åpent, her er kommentaren, i hvert fall.)

Glamouralibiet
Filmfestivalen er den ene uken i året hvor Berlin virkelig skinner.

Kul, alternativ, kunstnerisk og antiautoritær, mange adjektiv kler Berlin, glamorøs er derimot ikke et av dem. Det er en grunn til at Berlins moteuker aldri klarer å ta av, og at Tysklands promis (kjendiser) i overrepresentert grad bor i München. Shickimicki, et tysk nyord for det å være motebevisst, er med andre ord ikke noe for berlinerne, her er det snarere et skjellsord. Men ti dager i året, akkurat i det Berlin kan puste lettet ut etter nok en forhatt, men overstått, januar, ikler selv berlinerne seg finstasen, i hvert fall i overført betydning. Filmfestivalen Berlinalen, som alltid arrangeres i starten av februar, er for berlinerne det første, noe vel optimistiske, vårtegnet. Byen våkner i det minste til liv, og det med et sjokkstøt. Som en av de klassiske filmfestivalene, ved siden av Venezia, Cannes og Toronto, arrangeres Berlinalen i år for 65. gang, og regnes som verdens største publikumsfestival. 490 000 kinogjengere kan den skilte med på sine ti dager, og der utgjør berlinerne selv den største gruppen. Selv om det betyr å stå i timeslange køer, på Berlins mest forhatte plass, überkommerse og overprisede Potsdamer Platz, tar berlinerne det med på kjøpet.

'As We Were Dreaming' Premiere - 65th Berlinale International Film Festival

For Berlinalen har blitt en del av berlinersjela, selv om den ble startet av den amerikanske filmoffiseren (de hadde sånt!) Oscar Martay i Vest-Berlin i 1951. Festivalen skulle være et ”utstillingsvindu for den frie verden”, strategisk plassert på grensa til Østblokken og første åpningsfilm var Alfred Hitchcocks Rebecca. Nå, 65 år senere, viser festivalen fortsatt spennende politiske filmer, som iranske Jafar Panahis Taxi i hovedprogrammet, men festivalsjef Dieter Kosslick har også lært seg at for å overleve som en av verdens største filmfestivaler må man ha mer stjernekraft enn en gjennomsnittlig jediridder.

Derfor blir dessverre hovedprogrammet, som konkurrerer om de gjeveste prisene, også belemret med kalkuner i spe som en gang så geniale Werner Herzogs Queen of the Desert. I den spiller Nicole Kidman Gertrude Bell, en engelsk oppdager og arkeolog, som i filmen blir redusert til en kvinne med et ulykkelig kjærlighetsliv. Stakkars henne, stakkars oss.
Åpningsfilmen Nobody wants the night fikk også gjennomgå hardt etter premieren. Selv syns jeg Juliette Binoche og hennes overlevelsesdrama i isødet hadde en viss underholdningsverdi, men å kalle den god ville være å gjøre natt til dag. Heldigvis var det oppturer også i starten, og den største sto en annen ikonisk kvinnelig skuespiller for: Charlotte Rampling. I det lavmælte samlivsdramaet 45 Years spilte hun seg til en soleklar kandidatplass for beste kvinnelige skuespiller.

1473962645-d6b50a61-a049-4bb1-8829-d44fb6b43093-2sef
Scene fra Victoria som kameramann, og nordmann, Sturla Brandth Grøvlen vant pris for. Gratulerer!

Årets store snakkis, på lik linje med fjorårets Boyhood, står tyske Victoria for. Den 140 minutter lange filmen er filmet i ett strekk, hvilket er imponerende, men i motsetning til svært mange ble jeg aldri revet med av de usannsynlig ville hendelsene denne berlingjengen opplever i løpet av en sen natt. Men dette er også en morsom side av Berlinalen, det at man får sett filmene før de har blitt anmeldt. Dermed gjør man seg opp helt egne meninger, og først da gikk det opp for meg hvor sjelden man får gjort akkurat det. I år, som i fjor, har vi også hatt en anstendig norsk innsats. Mot Naturen har vakt oppmerksomhet, også ved å arrangere et seksmanns nakenløp inspirert av halvkostymet på den nå godt kjente filmplakaten. Manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen har derimot stått for den største bragden i det han har gitt selveste Wim Wenders et ypperlig utgangspunkt i 3D-dramaet Everything will be fine. Filmen er i hovedprogrammet, men dessverre unndratt konkurransen fordi Wim Wenders nå i sitt 70. år er tildelt Berlinalens ærespris.

Hvilke priser som i kveld stikker av med de gylne bjørnene skal jeg ikke være dum nok til å prøve å tippe , det er alltid en skuffende lang rekke filmer man aldri får tid eller mulighet til å se, men det viktigste er tross alt ikke å vinne eller å delta, det viktige er at Berlin igjen har fått sin årlige dose stjernestøv, og nå puster alle berlinere, og ikke minst småkinoinnehaverne, lettet ut og gleder seg over at det er et år til jetsetterne og kjendispressen igjen gidder å vende blikket mot Berlin, en bjørn trives tross alt best når den får være i fred.
Dette ble årets vinnere: