Jublet jeg virkelig alene?

Jublet jeg virkelig alene?
En 91-åring skaper debatt i Tyskland med sin dønn ærlige bok om Nazi-tiden.

Sto på trykk i Klassekampen 28. mai 2016

 

sternheim-peters-100~_v-gseagaleriexl
Eva Sternheim-Peters i sitt hjem i Berlin.

Hvordan kunne Hitler få, og ikke minst beholde, den enorme støtten han hadde blant tyskerne, og det helt til det uunngåelige nederlaget? Slike spørsmål forsøker Knausgård å svare på i Min kamp 6, noe som nylig vekket ny debatt i Norge da historiker Sten Helland kritiserte hans svarforsøk. I Tyskland er disse spørsmålene evigaktuelle og nylig utkom det en bok som kunne gi tyskkyndige lesere helt reelle svar.

Psykologen Eva Sternheim-Peters ble født i 1925 i Paderborn i et borgerlig og katolsk hjem. Ved Hitlers maktovertakelse var hun syv år, da amerikanske tanks rullet inn i hjembyen var hun akkurat blitt tjue. Hun hadde mistet sine to brødre i krigen, men overbevisningen om nasjonalsosialismens fortreffelighet holdt hun fast ved. I den nesten 800 sider lange boka forsøker Sternheim-Peters å forklare hvorfor, og det helt uten forskjønnende grep eller bortforklaringer. Boka ble en stor suksess da den ble gjenutgitt i vinter, etter at restopplaget hadde ligget i dvale under forfatterens seng siden 80-tallet. Habe ich denn allein gejubelt? (Jublet jeg alene?) er tittelen og spørsmålet får et rungende nei til svar gjennom hele boka, for Sternheim-Peters analyse er klar: Svært mange tyskere støttet Hitler ikke bare fordi de fikk det bedre, men også fordi de virkelig trodde på nasjonalsosialismen.
Selv tok hun på seg sin første uniform da hun meldte seg inn i Jungmädelbund som tiåring. I den nazistiske ungdomsorganisasjonen ble hun etter hvert leder, hun organiserte innsamlinger til fronten og forkynnet den nasjonalsosialistiske lære ved hjelp av sanger og folkedanser.

frAAhliches_beisammensein_mit_den_jungmAAdeln_1941_e_rechts_in_uniform_20160118_1065632503
Sternheim-Peters i uniform som leder for en Jungmädelbund-gruppe. (Nummer to fra høyre.)

I tillegg var hun en ivrig leser og kinogjenger. Sangtekster, film- og bokomtaler har derfor en sentral plass i boka og viser både direkte og indirekte hvor godt den nazistiske propagandaen fungerte. Sternheim-Peters ble flasket opp på nasjonalismen og trodde blindt på ideen om ett land, et folk. Derfor var det helt innlysende for henne at jødene burde få seg sitt eget land og dyrke sin egen kultur, snarere enn å ”blande seg inn i” den tyske. Denne antisemittismen var utbredt lenge før Hitlers maktovertakelse, påpeker forfatteren, det ble ikke en gang kalt antisemittisme, det handlet om å finne et svar på ”jødespørsmålet”. Den katolske kirken videreførte ideene om jødene som Jesu morder og i småbyer som Paderborn var det en gjengs oppfattelse at jødene var ”annerledes”.

Den uuttalte og latente antisemittismen gjorde det enkelt for nazistene å innføre hardere og hardere sanksjoner uten at noen reagerte.

Da den unge Eva så en jøde med jødestjerne i Paderborn i 1943 ble hun oppriktig overrasket, hun trodde nemlig at alle jøder hadde utvandret. I løpet av boka forsvarer aldri forfatteren seg selv, selv om det jo kan innvendes at en som var sju år da Hitler kom til makten ikke var rustet til å tenke kritisk til diktaturet. Men hva med foreldrene hennes? Sternheim-Peters mener angsten for sult og fattigdom som i første verdenskrig var en sterk årsak til at folket forble Hitler tro hele krigen. At tyske soldater massehenrettet jøder og andre grupper var også en helt umulig tanke for den gjengse tysker. SA-styrkenes herjinger hadde vekket stor avsky blant tyskerne, at Hitler kvittet seg med hele bunten var derfor en mørk genistrek, svært få trodde SS eller Wehrmacht var kapable til å gjøre noe lignende.

7116v0-orig

Til tross for Sternheim-Peters ærlige beretning er det tydelig at temaet fortsatt er vanskelig for forfatteren. Hun skriver konsekvent om seg selv i tredje-person, som om det var i et annet liv. Og på mange måter var det også det, mot slutten av krigen ble Peters-familiens hus bombet og alle eiendeler gikk tapt.

At 2. verdenskrig blir viet mye oppmerksomhet i Tyskland nå henger sammen med at de siste tidsvitnene snart blir borte, samtidig som nazismen alltid er en del av den tyske offentlige samtalen. En annen bok som nylig fikk gode kritikker er historiker Thomas Webers bok Wie Hitler zum Nazi wurde (Hvordan Hitler ble nazist). Boken har satt seg fore å svare på akkurat det, og den gjør det visstnok overbevisende.

Neste vår kommer Min Kamp 6 ut på tysk, jeg ser frem til debatten som garantert vil følge. For hvis det er noen som har kompetanse til å bedømme hvor godt Knausgårds essay virkelig er, så er det tyskerne.

Advertisements

Homofiliens tyske historie

Opprinnelig publisert i Klassekampen 5. september 2015

Glem San Francisco, Berlin er den homofile frigjøringskampens vugge

Berlin er blitt verdenskjent for å være et liberalt mekka hvor stengetider er ikke-eksisterende, øl kan (lovlig) konsumeres på bussen og man likeså godt kan bryte det sovende røykeforbudet med en joint som en sigarett. Det finnes sexklubber og sexlabyrinter(!), folk bor i husvogner eller okkuperte bygårder og fester holdes like gjerne ute i en park eller i en flåte på Spree. 2000-tallet har gitt Berlin et rykte som verdens partyhovedstad, og som et åpent samfunn hvor flyktninger får en mottagelse de bare kan drømme om andre steder i Europa. Men Berlins liberale historie er langt fra et nytt fenomen. Dette viser historiker Robert Beachy klart i sin bok «Gay Berlin». Boka kom ut på engelsk i fjor, men er nå ute på tysk, til stor entusiasme i tysk presse.

Isherwood_and_Auden_by_Carl_van_Vechten,_1939
Christopher Isherwood (til venstre) og W.H.Auden 1939. Foto: Carl van Vechten

Før Hitler svelget sitt Berlin-hat og til slutt la byen i ruiner (så det berlinhatet var kanskje aldri helt borte) lå innbyggertallet på over 4 millioner, altså godt over 500 000 flere enn i dag, og utelivet sto antagelig heller ikke tilbake for dagens. Bare tenk på 1920-tallets «Carabret»-scene og Marlene Dietrich med sigarett og flosshatt. I sin 464 sider lange bok begynner Beachy fortellingen før alt dette, på midten av attenhundretallet hvor juristen Karl Heinrich Ulrichs (1825-1895) blir en av de første til å stå offentlig fram som homofil. Han trykket en rekke pamfletter og holdt foran Den sjette kongressen for tyske jurister i München i 1867 et modig innlegg for homofiles rettigheter. Hans syn, og det bevegelsen etter ham videreførte, var at homoseksualitet måtte anses som noe medfødt og biologisk. Dette var nytt, og selvfølgelig ikke uten kontroverser.
Beachy viser videre hvordan ordet ”homoseksualitet” er en tysk konstruksjon fra 1869 som først kan påvises hos forfatteren Karl Maria Kartbenys i hans skriftlige protest mot den prøyssiske sodomi-loven. I kjølvannet av disse første åpne homofile og deres krav om rettferdighet ble Wissenschaftlich-humanitären Komitee (WhK) grunnlagt i Berlin i 1898 med den tysk-jødiske legen Magnus Hirschfeld som leder. Beachy hevder denne komiteen var den første organisasjonen i verden som ble stiftet for å kjempe for homofile og lesbiskes rettigheter. «Rettferdighet gjennom vitenskap» var komiteens motto og Hirschfeld argumenterte for at kjønn og seksuelle preferanser ikke var enten eller, men at de måtte ses som variasjoner på en skala hvor det hyperfeminine og det hypermaskuline var ytterpunkter i hver sin ende.
En særegenhet for Berlin, som skulle få viktige følger for de homofile og lesbiskes stilling, var politiets stilltiende aksept av barer og cabaretshows med homofile og transvestitter. Poltidirektør Leopold von Meerscheidt-Hüllessem la seg ved århundreskiftet på en svært liberal linje og valgte heller å besøke stedene jevnlig som gjest, sammen med politikonstabler og annet følge, fremfor å gjøre razziaer. August Strindberg var med på en av disse besøkene til et homofilt kostymeball i 1893 og skrev i en utførlig utlegging etterpå at «det var det mest avskyelige han noensinne hadde sett.» (Strindberg skrev om seg selv i tredjeperson, passende nok.)

Lege Magnus Hirschfeld sammen med to transvestitter i Berlin.
Lege Magnus Hirschfeld sammen med to transvestitter i Berlin.

Selv begikk Meerscheidt-Hüllessem selvmord i 1900 på grunn av en helt annen personlig skandale, men hans åpenhetspolitikk ble videreført. Dermed var det i Berlin de første lesbiske og homfile magasinene kom ut, og til Berlin forfattere som W. H. Auden og Christopher Isherwood reiste for å oppleve det helt unike miljøet for skjeve. Med nazistenes maktovertagelse ble alt rasert, men heldigvis overlevde Berlins frie sjel i ruinene og viste seg mye sterkere enn en hver hatoideologi. Da Klaus Wowereit i 2001, kort før han ble Berlins ordfører, sto fram med setningen: «Ich bin Schwul – und das ist auch gut so» (Jeg er homo – og det er helt fint) viste han ikke bare at han var sikker på sine med-berlineres fordomsfrie innstilling, men brukte også det ordet som Beachy hevder er det første kjente positive ordet for å beskrive homofile.
I Tyskland er det nå om dagen en heftig debatt om homo-ekteskap, det er fortsatt ikke tillatt, hvor CDU og den konservative kirken viser seg fra sine verste sider. Beachys bok vil nok dessverre ikke endre noe på disse menneskenes diskriminerende holdninger, men heldigvis; Vi vil alltid ha Berlin.

Et berg av selvbehag

Mens Tyskland markerte FNs flyktningdag var det feriestille i Norge

For akkurat en uke siden, lørdag 20. juni, var det FNs verdensdag for flyktninger, en dag FN etablerte i 2000. Siden den gang har dagen dessverre bare blitt mer og mer aktuell. I følge FNs tall var det i 2014 59,5 millioner flyktninger i verden, det høyeste antallet siden andre verdenskrig. I Tyskland og Berlin ble derfor hele forrige uke preget av aksjoner og demonstrasjoner for flyktningenes sak. Allerede søndagen før ble det arrangert en festival i Kreuzberg til støtte for flyktningene i Berlin. Der var blant annet den norske musikeren Sandra Kolstad initiativtager. Inntektene gikk uavkortet til «Flüchtlinge Willkommen», en organisasjon som formidler privat innkvartering til flyktninger over nettsiden http://www.refugees-welcome.net.

original
Bilde fra en av begravelsene som «Zentrum für politische Schönheit» var initiativtager til. Foto: Rbb.

Utover i uka dukket det opp en rekke symbolske graver mange steder i byen, på en bro rett ved der jeg bor sto det plutselig en kveld et kors med teksten «Freedom» og på bakken var det lagt ned blomster og lys.
Kunstaktivistgruppa «Zemtrum für politische Schönheit» (Sentrum for politisk skjønnhet) gjorde gravsymbolikken enda mer reell da de gravla to syriske flyktninger i Berlin. Disse hadde omkommet i Middelhavet og blitt transportert til Berlin av aktivistene. Gravleggingen fant sted i overenskomst med familiene deres på to ulike muslimske gravlunder og rundt 300 mennesker møtte opp ved hver av begravelsene for å vise sin støtte. På lørdag minnet det offisielle Tyskland også sine egne flyktninger etter andre verdenskrig. President Joachim Gauck betonte i sin tale hvor lik situasjonen er i dag og at tyskerne har en «moralsk plikt» til å hjelpe dagens flyktninger, noe det også hersker bred politisk enighet om i Tyskland.

IMG_1091
En av mange symbolske graver i Berlin. Foto: Erle Marie Sørheim

Den største aksjonen og de største overskriften denne uka var det igjen de «skjønne aktivistene» som sto for. Rundt 5000 demonstranter deltok søndag i en mars som førte til plenen foran riksdagsbygget. Der veltet aktivistene et gjerde politiet hadde satt opp og begynte å grave små graver hvor de plasserte kors med budskap som «Grenser dreper» og «Stopp deportasjonene». Det effektive stuntet satte sitt preg på plenen. Berlin kommune kunne meddele at det ville koste 10 000 euro å gjøre den grønn og pen igjen, men en talsmann for det politiske partiet Die Linke (venstresosialister) påpekte at gravene burde bli bevart som et minnesmerke fram til situasjonen for flyktningene har bedret seg.
Jeg var ikke i Norge forrige uke så det kan være jeg har oversett noe, men etter flere søk på nettet er det påtagelig lite som kommer opp om verdens flyktningsdag eller solidaritetsaksjoner i Norge.
På nyhetssøkesiden retriever fant jeg noen få notiser, men den eneste artikkelen var fra den kristne avisa Dagen. De skrev om Norges Kristne Råd og NOAS markering for de til nå i år minst 1850 døde flyktningene i Middelhavet. Femti stykker hadde møtt opp på den markeringen.

På Flyktninghjelpens sider kan man også lese at Tyskland ga opphold til 40 563 flyktninger i fjor, Sverige til 32 347 og Norge til 5078. I januar og februar alene mottok Tyskland knappe 10 000 asylsøknader fra syriske flyktninger, alle disse får nærmest automatisk opphold. Erna Solberg på sin side var i starten av juni svært fornøyd med at regjeringen hadde klart å få ned antallet syriske flyktninger fra 15 000 til 8000 over en treårsperiode. At det i Norge i dag blir feiret som en stor politisk seier å nekte mennesker på flukt opphold er flaut og rart å bevitne fra Tyskland. Norge betaler riktignok store summer i nødhjelp til Syria, litt under halvparten av det Tyskland betaler. (153 millioner euro kontra 364 millioner euro) Det er vel og bra, men hvor er nordmenns engasjement? Vi bruker avissidene våre på å diskutere hvor god eller sløsende en viss hotellkonges kone er og ikke minst: på å le av svenskenes debatter. Men vi burde tørke av oss det fliret nå og se på oss selv utenfra, for vi ser faktisk ut som en gjeng med rike troll som er seg selv – nok.

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen lørdag 27. juni.

Russernes inntogsmarsj –At noen hisser seg opp over Osvald-monumentet er absurd, sett fra Berlin.

Jeg husker godt første gang jeg fikk øye på den sovjetiske æreslunden i Alt-Treptow. Eller snarere, så noe jeg ikke skjønte bæret av i horisonten. Jeg var ute på min første sykkeltur i nytt nabolag og med øyne som snart skulle stryke på alle synstester, myste jeg mot det jeg trodde var et sort tårn inne blant trærne. Jeg syklet nærmere og ble stoppet av et smijernsgitter, men ble ikke mye klokere. Jeg befant meg nemlig på baksiden av den 100 000 kvardratmeter store minnelunden og det eneste jeg så var en kunstig høyde med en enorm sort statue på, tretti meter høy.

130623_CA4P6285_Sowjetisches-Ehrenmal-Treptow_999x

Den sovjetiske minnelunden ble ferdigstilt i 1949 og er gravlunden til rundt 7000 russiske soldater. Man kommer inn på området gjennom en av to triumfbuer. Da ser man mot skulpturen ”Mutter Heimat” og derfra går en svak bakke opp til to stiliserte faner i rød granitt, etter sigende tatt fra Hitlers bunker. Herfra ser man ut på hovedanlegget, hvor hvite marmorsteiner med Stalinsitater viser Sovjets historie og der den ravnsorte statuen ”Der Befreier” ruver i enden. Statuen viser en russisk soldat med et barn på armen, et stort sverd i det andre og et knust hakekors under føttene. Altså like lite subtilt som Oslos nye Osvald-monument, bare rundt tusen ganger større. Hele anlegget er i det hele tatt som en Vigelandspark blottet for kunstnerisk visjon, erstattet med diktaturlands fascinerende forkjærlighet for symmetri og lange siktlinjer.
Nå pleies dette monumentet pliktskyldigst av berlins parkvesen til evig tid, vedlikeholdet av de russiske minnesmerkene i Tyskland var nemlig et svært viktig punkt for Russland i gjenforeningsavtalen mellom DDR og BRD i 1992.
treptow140_02gr
Det sovjetiske gravmonumentet har vært en ganske så gjemt kuriositet i Berlin etter gjenforeningen, bare besøkt av en og annen russisk turistbuss og tilfeldige joggere. Men 9. mai hvert år har det vært kransnedleggelser og litt program. Dette er nemlig den såkalte ”Seiersdagen”, da Russland feirer sin seier over Nazi-Tyskland. Bortsett fra for et par år siden da en gruppe øst-tyske veteraner møtte opp i forbudte Stasi-uniformer, har arrangementet skapt få overskrifter, men i år valgte som kjent Putin å slå på stortromma. Mens han forberedte tidenes militærparade i Moskva 9. mai la den Putin-nære motorsykkelklubben ”Nattulvene” ut på en tur som skulle ende ved minnesmerket i Treptower Park. Med seg hadde de et tv-team som rapporterte direkte, og underveis ble de blant annet nektet innreise til Polen. De kom likevel fram til æreslunden 9. mai, og det gjorde hele 10 000 andre russere også. Mange holdt plakater med bilder av familiemedlemmer som var falne i krigen, militære båtluer var å se på en rekke kvinner og T-skjorter med Putinportrett var også et tilbakevendende syn.

dsc_9133_1431194338-1024x576

Men det mest iøynefallende symbolet var den sorte- og oransje St. Georg-sløyfen som nesten alle bar. Sløyfen ble innført av Putin for ti år siden for å minnes de falne russiske soldatene, men etter det har den også blitt et viktig symbol for de prorussiske gruppene i Ukraina, og, synes mange tidligere østblokkland, for generell russisk imperialisme. En så utbredt bruk midt i Tyskland, som nå ligger i tung konflikt med Russland nettopp på grunn av Ukrainakonflikten, var derfor ganske absurd, men berlinerne er tross alt vant med å befinne seg midt i storpolitiske paradokser. Min øst-tyske joggekamerat var dypt provosert, han måtte som ungpioner ofte til minnelunden for å høre appeller og bærer dypt nag til DDR. Men avisenes kommentatorer påpekte jevnt over at man ved å la russerne få ha sin markering uten innblanding viste man også et demokratis storhet.
Dagen forløp også fredelig tross det enorme menneskeoppbudet, og 9. mai vil nok få en betydelig oppslutning også i årene fremover i Treptower Park.

Men når Berlin kan leve med et gigantisk kommunistmanifest midt i byen og en årlig nasjonalistisk feiring fra en storpolitisk fiende så kan vi sannelig takle å hedre noen kommunistiske krigshelter utenfor Oslo S også.

Vaksinens grenser

Meslingutbruddet i Berlin har blottlagt et nytt skille mellom det gamle øst og vest

Publisert i Klassekampen 7. mars 2015

Det var 18. februar i år at meslingepidemien som har ridd Berlin siden oktober 2014 fikk sitt første fatale utfall. En ett og et halvt år gammel gutt døde av meslinger etter et kort sykehusopphold. Gutten var vaksinert, bare ikke mot meslinger, ennå.
Det tragiske dødsfallet har gjort vaksinedebatten enda mer opphetet i Berlin enn den var fra før, flere skoler har også måttet stenge i mange dager på grunn av meslingutbrudd. Nå har flere politikere og leger tatt til orde for en vaksineplikt, lik den man hadde i tidligere DDR. Der fikk barna søtten ulike vaksiner før de ble atten.

impfung-masern-kind-100~_v-img__16__9__l_-1dc0e8f74459dd04c91a0d45af4972b9069f1135
Foto: dpa

Tjuefem år etter murens fall har dermed nok en holdningsforskjell mellom øst- og vesttyskere blitt synlig i ruinrestene.
I bydelen Marzahn, Berlins utpost i sørøst og en av de med desidert dårligst og brunest rykte, er nemlig vaksineprosenten på 94,1 prosent, høyest i hele Berlin. Dette forklares med den østtyske tradisjonen for vaksinering. I den rike, hippe og vellykkede bydelen Prenzlauer Berg, derimot er situasjonen en annen, kun 79 prosent av barna er vaksinert mot meslinger. Ved første øyekast er det lett å innvende at også Prenzlauer Berg er en gammel øst-bydel, men etter 1989 har dette området opplevd en nesten fullstendig befolkningsutskiftning. Under tjue prosent av de som bodde der i 1995 bor der fortsatt og fra å være et fattig område i DDR-tiden er nå gjennomsnittsinntekten fem prosent høyere enn i Berlin overhodet. Og hvor kom de nye berg-innbyggerne fra? I stor grad er det snakk om berlininnflyttere fra det gamle, og rike, Vest-Tyskland. Begrepet ”Schwabenhass” (”Schwabenhat” Schwaben er et historisk område sør i Tyskland) har sitt utspring nettopp fra situasjonen på dette høydedraget i Berlin hvor velholdne vesttyskere i stor stil overtok leilighetene til de gamle beboerne som ikke kunne holde tritt med de stigende leieprisene lenger. At bydelen, grunnet sin fortid som øst-tysk, også hadde en svært lav innvandringsprosent, mener også mange er en del av grunnen til inntoget fra sør. Her kan hvite vellykkede tyskere leve i fred, uten å bli minnet på de store klasseforskjellene ellers i byen.

2-formatOriginal
«Hva vil dere egentlig her?» Plakat mot “Schwaben” i Prenzlauer Berg.

Men meslinger får de ikke leve i fred for, og mange vil det heller ikke. Holdningen til at barn bør få barnesykdommene heller enn å vaksineres er her på sitt høyeste og journalist i Tagesspiegel, Ulrike Scheffer, kunne denne uken fortelle om ganske sjokkerende holdninger blant jordmødre og barneleger i Prenzlauer Berg. «Det første jordmoren ga meg var et flygeblad hvor det sto: ”Vaksiner er legemsbeskadigelse.» Og selv barnelegen stilte seg kritisk til vaksiner. Disse holdningene overrasker, men det er kanskje ikke så overraskende at det er den bedrestilte delen av middelklassen som har tatt til seg dette tankegodset. I Tyskland, og spesielt i Sør-Tyskland og Sveits, finnes det en sterk og gammel tradisjon for antroposofiske og økologiske livsanskuelser, noen av disse er også vaksineskeptiske. Og Prenzlauer Berg er en bydel gjennomboret av øko-butikker, juicekafeer og yoga-studioer.

Troen på at kroppen blir et religiøst tempel bare vi pleier og forer den riktig er stor, og sprøyter passer ikke akkurat inn i dette bildet.

Men tross slike kvasi-religiøse holdningsmønstre skal ikke vaksinemotstanderne pålegges alt for mye skyld. Smitten har kommet fra asylsøkere fra Bosnia og Serbia hvor vaksineprogrammene på 90-tallet naturlig nok var alt annet enn heldekkende.

Så langt er det dessverre ingen tegn til at helsepersonalet får smitten under kontroll med det første, noe som forhåpentlig får flere til å vaksinere sine små. Berlinerne har derimot ikke gått inn i noe hysterisk modus. Satiremagasinet Titanic publiserte denne uken et foto av en ung Christiane F-aktig jente med en sprøyte i hånda og teksten: «Nå vaksinerer vi oss selv». Humornettsiden Der Postillon skrev at Tyskland nå vil mure inn Berlin for å få meslingeviruset under kontroll. Det minner om situasjonen i Albert Camus Pesten, og ikke minst minner det oss om at gamle skiller mellom øst og vest på mange ulike, og ofte overraskende, måter fortsatt består.

Glamouralibiet – Om Berlins store stolthet, filmfestivalen Berlinalen

65. Berlinale - Cinderella - Premiere
Cate Blanchett poserer. Foto: Rbb.

Denne ble opprinnelig publisert i Klassekampen lørdag 14. februar.
(Jeg skriver i saken at jeg ikke skal være så dum å gjette hvem som får prisene, det angrer jeg litt på nå, For utrolig nok var det de tre filmene jeg nevner spesifikt i saken som vant de viktigste prisene! Om jeg har en helt utrolig sans for å spå vinnere eller om det var ren tilfeldighet og flaks kan vi la stå åpent, her er kommentaren, i hvert fall.)

Glamouralibiet
Filmfestivalen er den ene uken i året hvor Berlin virkelig skinner.

Kul, alternativ, kunstnerisk og antiautoritær, mange adjektiv kler Berlin, glamorøs er derimot ikke et av dem. Det er en grunn til at Berlins moteuker aldri klarer å ta av, og at Tysklands promis (kjendiser) i overrepresentert grad bor i München. Shickimicki, et tysk nyord for det å være motebevisst, er med andre ord ikke noe for berlinerne, her er det snarere et skjellsord. Men ti dager i året, akkurat i det Berlin kan puste lettet ut etter nok en forhatt, men overstått, januar, ikler selv berlinerne seg finstasen, i hvert fall i overført betydning. Filmfestivalen Berlinalen, som alltid arrangeres i starten av februar, er for berlinerne det første, noe vel optimistiske, vårtegnet. Byen våkner i det minste til liv, og det med et sjokkstøt. Som en av de klassiske filmfestivalene, ved siden av Venezia, Cannes og Toronto, arrangeres Berlinalen i år for 65. gang, og regnes som verdens største publikumsfestival. 490 000 kinogjengere kan den skilte med på sine ti dager, og der utgjør berlinerne selv den største gruppen. Selv om det betyr å stå i timeslange køer, på Berlins mest forhatte plass, überkommerse og overprisede Potsdamer Platz, tar berlinerne det med på kjøpet.

'As We Were Dreaming' Premiere - 65th Berlinale International Film Festival

For Berlinalen har blitt en del av berlinersjela, selv om den ble startet av den amerikanske filmoffiseren (de hadde sånt!) Oscar Martay i Vest-Berlin i 1951. Festivalen skulle være et ”utstillingsvindu for den frie verden”, strategisk plassert på grensa til Østblokken og første åpningsfilm var Alfred Hitchcocks Rebecca. Nå, 65 år senere, viser festivalen fortsatt spennende politiske filmer, som iranske Jafar Panahis Taxi i hovedprogrammet, men festivalsjef Dieter Kosslick har også lært seg at for å overleve som en av verdens største filmfestivaler må man ha mer stjernekraft enn en gjennomsnittlig jediridder.

Derfor blir dessverre hovedprogrammet, som konkurrerer om de gjeveste prisene, også belemret med kalkuner i spe som en gang så geniale Werner Herzogs Queen of the Desert. I den spiller Nicole Kidman Gertrude Bell, en engelsk oppdager og arkeolog, som i filmen blir redusert til en kvinne med et ulykkelig kjærlighetsliv. Stakkars henne, stakkars oss.
Åpningsfilmen Nobody wants the night fikk også gjennomgå hardt etter premieren. Selv syns jeg Juliette Binoche og hennes overlevelsesdrama i isødet hadde en viss underholdningsverdi, men å kalle den god ville være å gjøre natt til dag. Heldigvis var det oppturer også i starten, og den største sto en annen ikonisk kvinnelig skuespiller for: Charlotte Rampling. I det lavmælte samlivsdramaet 45 Years spilte hun seg til en soleklar kandidatplass for beste kvinnelige skuespiller.

1473962645-d6b50a61-a049-4bb1-8829-d44fb6b43093-2sef
Scene fra Victoria som kameramann, og nordmann, Sturla Brandth Grøvlen vant pris for. Gratulerer!

Årets store snakkis, på lik linje med fjorårets Boyhood, står tyske Victoria for. Den 140 minutter lange filmen er filmet i ett strekk, hvilket er imponerende, men i motsetning til svært mange ble jeg aldri revet med av de usannsynlig ville hendelsene denne berlingjengen opplever i løpet av en sen natt. Men dette er også en morsom side av Berlinalen, det at man får sett filmene før de har blitt anmeldt. Dermed gjør man seg opp helt egne meninger, og først da gikk det opp for meg hvor sjelden man får gjort akkurat det. I år, som i fjor, har vi også hatt en anstendig norsk innsats. Mot Naturen har vakt oppmerksomhet, også ved å arrangere et seksmanns nakenløp inspirert av halvkostymet på den nå godt kjente filmplakaten. Manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen har derimot stått for den største bragden i det han har gitt selveste Wim Wenders et ypperlig utgangspunkt i 3D-dramaet Everything will be fine. Filmen er i hovedprogrammet, men dessverre unndratt konkurransen fordi Wim Wenders nå i sitt 70. år er tildelt Berlinalens ærespris.

Hvilke priser som i kveld stikker av med de gylne bjørnene skal jeg ikke være dum nok til å prøve å tippe , det er alltid en skuffende lang rekke filmer man aldri får tid eller mulighet til å se, men det viktigste er tross alt ikke å vinne eller å delta, det viktige er at Berlin igjen har fått sin årlige dose stjernestøv, og nå puster alle berlinere, og ikke minst småkinoinnehaverne, lettet ut og gleder seg over at det er et år til jetsetterne og kjendispressen igjen gidder å vende blikket mot Berlin, en bjørn trives tross alt best når den får være i fred.
Dette ble årets vinnere:

Bokserens blod

Sak fra Klassekampen 29. mars om sinti-bokseren Johann “Rukeli” Trollmann som ble drept i en konsentrasjonsleir for 70 år siden.
“Bokserens blod” er tittelen på Nils Yttris andre, og dessverre siste, diktsamling fra 1980, og syntes tittelen var et fint nikk å gi ham. Image

 

Bokserens blod
Johann ”Rukeli” Trollmann ble drept for 70 år siden, fordi han var sinti-sigøyner og bokser

Image

En grunn til at jeg aldri går lei Berlin er all historien man snubler over i gatene her. Ofte bokstavelig talt, såkalte ”Stolpersteine” (snublesteiner) perforerer gatebildet. Med navn og dødsdato, et sted mellom 1933 og -45, skinner messingen mot oss i alle bydeler, som miniatyrerstatninger for en gravstein. Samtidig støter man på minnesmerker og plansjer i den minst ventede og unnselige gatestubb. 

Uendelige byer som Roma kan selvfølgelig by på minst like mye historisk stoff, men tragedien er Berlins dystre domene.
Da jeg gikk forbi plansjen om Johann ”Rukeli” Trollmann, på en vei jeg har gått mange ganger før, var det bokseposituren som gjorde at jeg stoppet opp. Det intense blikket, den gjennomtrente kroppen, det mørke, store håret og de knyttede nevene var så slående at jeg ikke kunne fatte hvorfor jeg aldri hadde sett plakaten før. Kanskje var den blitt satt opp nylig, Berlin betaler fortsatt etterskuddsvis tilbake småsummer av den æren de frarøvet så mange.
Da blikket mitt landet på navnet var det umulig for en nordmann å ikke bli ekstra imponert, ”Trollmann” må være noe ala det perfekte boksenavn, i hvert fall på norsk.
I Tyskland var herkomsten hans alt annet enn heldig.
Trollmann ble født i Niedersachsen i en sinti-familie, en etnisk undergruppe av sigøynerne, slik som roma. Som 20-åring dro han til Berlin for å prøve seg som bokser. Berlin har en lang tradisjon som bokseby, noe Cecilia Brækhus også drar nytte av i dag. Verdensmester Max Schmelling (1905-2005), som bodde og trente i byen lenge, er fortsatt en av Tysklands mest populære sportsutøvere og Max Schmelling-hallen i Prenzlauer Berg er nå boksesportens bankende hjerte i Berlin.

Det var etter første verdenskrig at boksesporten blomstret opp til å bli en av Tysklands mest populære sportsarter. De hjemvendte soldatene trengte utløp for sinne og frustrasjon, og bokseringen var det perfekte sted for det.
Trollmann ble trent av den jødiske bokseren Erich Seelig, som i 1933 var blitt fratatt sine tyske titler i mellomvekt og lett tungvekt.
Med Trollmann fikk Seelig sin revansje, samme år ble nemlig Trollmann tysk mester i lett tungvekt i en kamp mot Adolf Witt. Trollmann var bare 71 kilo, men ved hjelp av enestående fotarbeid og høy fart, vant han på poeng over den mye større Witt. Mange boksehistorikere har påpekt at Trollmanns stil, som hvilte på tekniske ferdigheter snarere enn rå kraft, kan sammenlignes med Muhammed Alis.

At en sigøyner vant over en arisk tysker var lite populært i den tyske bokseforeningen, som allerede var infisert av nazister. Kun på grunn av Trollmanns popularitet, han gikk for å være et ”sexsymbol” i sin tid, ga de ham tittelen på kampdagen. Men åtte dager senere tok de den fra ham på grunn av ”ynkelig oppførsel”, begrunnet med seierstårene han lot falle etter kampen.

Dette ble starten på Trollmanns lange lede i Nazi-Tyskland. Han ble presset ut av boksingen, som sin trener før ham. Seelig klarte å flykte via Frankrike og Cuba til USA. For Trollmann gikk det så mye verre. Familien hans, han hadde en liten datter, ble splittet opp mot slutten av 30-tallet, og selv ble han sendt til Østfronten. Da han ble skadet i 1942 fikk han vende hjem igjen, bare for kort tid senere å bli fengslet for sin sinti-bakgrunn og sendt til konsentrasjonsleiren Wittenberge.

Der viste hans boksebakgrunn seg å bli hans bane. SS-soldatene ville stadig yppe seg mot en tidligere boksemester, og selv om hans død er uklar, er det stadfestet at han ble banket opp og drept av en SS-soldat, eller en kapo, i konsentrasjonsleiren våren 1944.
Nå 70 år senere har han fått en bokseklubb i Berlin, og flere gater, oppkalt etter seg, og hans rettmessige tittel er tilbakeført ham posthumt. Det er små, men viktige anerkjennelser.

Å gå gatelangs i Berlin minner en derfor på at verden, og Europa, har gått fremover, men etter den entydige lærdommen som dukker opp her på hvert gatehjørne er det vanskelig å ikke tenke: Burde vi ikke egentlig ha kommet mye, mye lenger?