Jublet jeg virkelig alene?

Jublet jeg virkelig alene?
En 91-åring skaper debatt i Tyskland med sin dønn ærlige bok om Nazi-tiden.

Sto på trykk i Klassekampen 28. mai 2016

 

sternheim-peters-100~_v-gseagaleriexl
Eva Sternheim-Peters i sitt hjem i Berlin.

Hvordan kunne Hitler få, og ikke minst beholde, den enorme støtten han hadde blant tyskerne, og det helt til det uunngåelige nederlaget? Slike spørsmål forsøker Knausgård å svare på i Min kamp 6, noe som nylig vekket ny debatt i Norge da historiker Sten Helland kritiserte hans svarforsøk. I Tyskland er disse spørsmålene evigaktuelle og nylig utkom det en bok som kunne gi tyskkyndige lesere helt reelle svar.

Psykologen Eva Sternheim-Peters ble født i 1925 i Paderborn i et borgerlig og katolsk hjem. Ved Hitlers maktovertakelse var hun syv år, da amerikanske tanks rullet inn i hjembyen var hun akkurat blitt tjue. Hun hadde mistet sine to brødre i krigen, men overbevisningen om nasjonalsosialismens fortreffelighet holdt hun fast ved. I den nesten 800 sider lange boka forsøker Sternheim-Peters å forklare hvorfor, og det helt uten forskjønnende grep eller bortforklaringer. Boka ble en stor suksess da den ble gjenutgitt i vinter, etter at restopplaget hadde ligget i dvale under forfatterens seng siden 80-tallet. Habe ich denn allein gejubelt? (Jublet jeg alene?) er tittelen og spørsmålet får et rungende nei til svar gjennom hele boka, for Sternheim-Peters analyse er klar: Svært mange tyskere støttet Hitler ikke bare fordi de fikk det bedre, men også fordi de virkelig trodde på nasjonalsosialismen.
Selv tok hun på seg sin første uniform da hun meldte seg inn i Jungmädelbund som tiåring. I den nazistiske ungdomsorganisasjonen ble hun etter hvert leder, hun organiserte innsamlinger til fronten og forkynnet den nasjonalsosialistiske lære ved hjelp av sanger og folkedanser.

frAAhliches_beisammensein_mit_den_jungmAAdeln_1941_e_rechts_in_uniform_20160118_1065632503
Sternheim-Peters i uniform som leder for en Jungmädelbund-gruppe. (Nummer to fra høyre.)

I tillegg var hun en ivrig leser og kinogjenger. Sangtekster, film- og bokomtaler har derfor en sentral plass i boka og viser både direkte og indirekte hvor godt den nazistiske propagandaen fungerte. Sternheim-Peters ble flasket opp på nasjonalismen og trodde blindt på ideen om ett land, et folk. Derfor var det helt innlysende for henne at jødene burde få seg sitt eget land og dyrke sin egen kultur, snarere enn å ”blande seg inn i” den tyske. Denne antisemittismen var utbredt lenge før Hitlers maktovertakelse, påpeker forfatteren, det ble ikke en gang kalt antisemittisme, det handlet om å finne et svar på ”jødespørsmålet”. Den katolske kirken videreførte ideene om jødene som Jesu morder og i småbyer som Paderborn var det en gjengs oppfattelse at jødene var ”annerledes”.

Den uuttalte og latente antisemittismen gjorde det enkelt for nazistene å innføre hardere og hardere sanksjoner uten at noen reagerte.

Da den unge Eva så en jøde med jødestjerne i Paderborn i 1943 ble hun oppriktig overrasket, hun trodde nemlig at alle jøder hadde utvandret. I løpet av boka forsvarer aldri forfatteren seg selv, selv om det jo kan innvendes at en som var sju år da Hitler kom til makten ikke var rustet til å tenke kritisk til diktaturet. Men hva med foreldrene hennes? Sternheim-Peters mener angsten for sult og fattigdom som i første verdenskrig var en sterk årsak til at folket forble Hitler tro hele krigen. At tyske soldater massehenrettet jøder og andre grupper var også en helt umulig tanke for den gjengse tysker. SA-styrkenes herjinger hadde vekket stor avsky blant tyskerne, at Hitler kvittet seg med hele bunten var derfor en mørk genistrek, svært få trodde SS eller Wehrmacht var kapable til å gjøre noe lignende.

7116v0-orig

Til tross for Sternheim-Peters ærlige beretning er det tydelig at temaet fortsatt er vanskelig for forfatteren. Hun skriver konsekvent om seg selv i tredje-person, som om det var i et annet liv. Og på mange måter var det også det, mot slutten av krigen ble Peters-familiens hus bombet og alle eiendeler gikk tapt.

At 2. verdenskrig blir viet mye oppmerksomhet i Tyskland nå henger sammen med at de siste tidsvitnene snart blir borte, samtidig som nazismen alltid er en del av den tyske offentlige samtalen. En annen bok som nylig fikk gode kritikker er historiker Thomas Webers bok Wie Hitler zum Nazi wurde (Hvordan Hitler ble nazist). Boken har satt seg fore å svare på akkurat det, og den gjør det visstnok overbevisende.

Neste vår kommer Min Kamp 6 ut på tysk, jeg ser frem til debatten som garantert vil følge. For hvis det er noen som har kompetanse til å bedømme hvor godt Knausgårds essay virkelig er, så er det tyskerne.

Når virkeligheten overgår satiren

Siste: Merkel har sagt ja til at Erdogan kan gå til sak mot Böhmermann på grunnlag av paragraf 103, som er kjent som Sjah-loven. Men samtidig har hun bestemt at loven skal avskaffes. Tyske eksperter sier det er svært usannsynlig at Böhmermann vil bli dømt. De har andre lover, som ytringsfrihetsloven, som veier mye tyngre enn denne. I norske medier ble det fredag, på vaklende grunnlag, ropt høyt om en ytringsfrihetskrise i Tyskland. Spørsmålet er hva Merkel kunne gjort annerledes i denne kinkige juridiske situasjonen. Hadde hun nektet Erdogan muligheten til å gå til sak hadde hun blandet seg inn i den tredje statsmakts anliggender. Og det er nettop slike ting wannabe-diktatorer som Erdogan gjør.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. april 2016. Grunnet trykketid kom altså ikke Merkels avgjørelse på fredag med.

erdogan-jan-boehmermann.jpg
31.3.2016 Böhmermann fremfører “hetsdiktet” på sitt program Neo Magazin Royale

«Hva kan satiren tillate seg? Alt.» Sitatet stammer fra den tysk-jødiske forfatteren og satirikeren Kurt Tucholsky (1890-1935) og blir hyppig brukt i Tyskland for å forsvare satiren, eller, kanskje vel så ofte, for å påpeke at han tok feil.
31. mars var det tv-satirikeren Jan Böhmermanns tur til å vise hvor grensen mellom satire og hets går i Tyskland. Bakgrunnen var den tyrkiske president Recep Tayyip Erdogans voldsomme reaksjon på en video i det satiriske tv-programmet Extra 3. Sangen, ”Erdowie, Erdowo Erdogan” kritiserer Erdogans innskrenkning av pressefriheten, hans kamp mot demonstranter og hans undertrykkelse av kurderne. Denne sangen gikk som et ekko helt inn i Erdogans palass i Ankara og gjorde at den tyske ambassadøren ble kalt inn på teppet. Det som virket latterlig absurd fra Tyskland er fast prosedyre i Erdogans Tyrkia. Presidenten har i skrivende stund anmeldt nesten 2000 tyrkere for hets mot seg selv.

erdogan-satire-100-resimage_v-variantSmall16x9_w-384.jpg
Videoen på Extra 3 som startet bråket kan du se her.

Jan Böhmermann er tysk tv’s skarpeste satiriker. I fjor vakte han internasjonal oppsikt da han blandet seg inn i en kontrovers mellom daværende finansminister i Hellas, Yanis Varoufakis, og talk show-verten Günther Jauck. I sistnevntes program ble Varoufakis konfrontert med et klipp fra 2013 der han viser fingeren samtidig som han sier ”[…] gi finger’n til Tyskland og si at nå kan dere løse dette problemet selv.” Varoufakis hevdet klippet var falsk mens Jauck sa seg såret på hele Tysklands vegne. Klippet dukket først opp i en musikkvideo i Böhmermanns program, Neo Magazin Royale, og etter kontroversen i Jaucks studio utnyttet han situasjonen perfekt. I et innslag viste han detaljert hvordan hans redaksjon etter sigende hadde manipulert videoen og klippet inn fingeren. Så hva var sannheten? Hadde Varoufakis rett, var Jauck og hans prestisjeprogram blitt lurt, eller lurte Böhmermann dem først nå? Saken fikk stor oppmerksomhet i Tyskland og illustrerte hvilken teft Böhmermann har for å utnytte medienes konstante sensasjonshunger. Böhmermann er også mannen som har fått fotballstjernen Lukas Podolski forbanna, og mange tyskere til å tro, at sitatet: «Fotball er som sjakk, bare uten terning» stammer fra landslagsspissen.

 

Varoufakistweet.png

Men nå har humoren blitt til alvor, selv for Böhmermann. Siden Erdogan åpenbart så på smale, tyske satireprogrammer ville Böhmermann forklare ham hva som var lov og ikke i Tyskland. Dette gjorde han ved å deklamere et hetsende dikt på rim med avmålte strofer som:

Am liebsten mag er Ziegen ficken, und Minderheiten unterdrücken, Kurden treten, Christen hauen, und dabei Kinderpornos schauen. Und selbst Abends heißt statt schlafen, Fellatio mit hundert Schafen.

(Aller helst knuller han geiter og undertrykker minioriteter, tråkker på kurdere, slår kristne mens han samtidig ser på barnepornno. Og selv på kvelden, i stedet for å sove, fellatio med hundre sauer.)

Det absurde diktet ble flere ganger avbrutt av at Böhmermann og sidekick Ralf Kabelka påpekte at dette ikke var lov og altså viste grensen for satire. Etterpå forklarte de Erdogan hvordan han nå kunne gå til sak og diskuterte også hva som ville skje, nemlig at klippet for eksempel ville bli fjernet fra TV-kanalens side. De fikk rett i alt, men hadde likevel ikke kunne forutse hvilken realsatire dette skulle bli. For å komme tyrkerne i møte sa Angela Merkel, i en telefonsamtale med Tyrkias statsminister Ahmet Davutoglu, at diktet var ”bevisst sårende” en typisk Merkelsk måte å prøve å tekkes alle parter på. Men Erdogan sa seg ikke fornøyd med en slik uttalelse og trekker nå Böhmermann for tysk rett, både med sivilt søksmål og på bakgrunn av §103. Dette får Merkel til å se særdeles svak ut, noe hun også har blitt det siste halve året. Tyske kommentatorer kritiserer henne i svært sterke ordelag for å ikke ha forsvart ytringsfriheten uforbeholdent med en gang. Bilder av henne arm i arm med Hollande etter Charlie Hebdo-massakeren blir brukt for å illustrere hykleriet. Og for mange har det blitt tydelig at Erdogan sitter med alt for sterke pressmidler overfor Merkel på grunn av flyktningkrisen.

Jan-Boehmermann-schweigt-zu-Erdogan_ArtikelQuer.jpg
Trykk her for å se Böhmermanns nå historiske Erdogan-dikt! Klippet er dessverre kun på tysk, jeg kan eventuelt oversette hvis noen lurer på noe, si i fra i kommentarfeltet i så fall.

Ekspertene levner Erdogan lite håp i retten, men denne saken handler ikke om hvorvidt Erdogan liker å suge sauer, det har blitt storpolitisk spill, og en reell fare for Böhmermann. Han får nå politibeskyttelse etter trusler fra høyreekstreme tyrkere og avlyste showet denne uken. Slik har Erdogan klart å kneble ytringsfriheten i Tyskland, og vunnet denne runden suverent, selv på bortebane mot Merkel.

Ekstra: Böhmermann er en glitrende satiriker, her er derfor noen eksempler:

I april lagde Neo Magazine Royal sin oppdaterte versjon av Springtime for Hitler med Frauke Petry  fra det høyreekstreme AfD på Hitlers plass.

boehmermann-singt-und-macht-den-hitlergruss.jpg
Klikk her for å se Frühling für Frauke.

Ich hab Polizei klarte Böhmermann både å tulle med tysk gangsterrap og kritisere politivold. Sangen ble en hit i Tyskland, men mange rappere ble også forbanna og lo med andre ord ikke av Böhmermanns politi-ode.

804776911-boehmermann-aDqdbF9C0SG-1.jpg
Ich hab Polizei ser du her!

Et berg av selvbehag

Mens Tyskland markerte FNs flyktningdag var det feriestille i Norge

For akkurat en uke siden, lørdag 20. juni, var det FNs verdensdag for flyktninger, en dag FN etablerte i 2000. Siden den gang har dagen dessverre bare blitt mer og mer aktuell. I følge FNs tall var det i 2014 59,5 millioner flyktninger i verden, det høyeste antallet siden andre verdenskrig. I Tyskland og Berlin ble derfor hele forrige uke preget av aksjoner og demonstrasjoner for flyktningenes sak. Allerede søndagen før ble det arrangert en festival i Kreuzberg til støtte for flyktningene i Berlin. Der var blant annet den norske musikeren Sandra Kolstad initiativtager. Inntektene gikk uavkortet til «Flüchtlinge Willkommen», en organisasjon som formidler privat innkvartering til flyktninger over nettsiden http://www.refugees-welcome.net.

original
Bilde fra en av begravelsene som «Zentrum für politische Schönheit» var initiativtager til. Foto: Rbb.

Utover i uka dukket det opp en rekke symbolske graver mange steder i byen, på en bro rett ved der jeg bor sto det plutselig en kveld et kors med teksten «Freedom» og på bakken var det lagt ned blomster og lys.
Kunstaktivistgruppa «Zemtrum für politische Schönheit» (Sentrum for politisk skjønnhet) gjorde gravsymbolikken enda mer reell da de gravla to syriske flyktninger i Berlin. Disse hadde omkommet i Middelhavet og blitt transportert til Berlin av aktivistene. Gravleggingen fant sted i overenskomst med familiene deres på to ulike muslimske gravlunder og rundt 300 mennesker møtte opp ved hver av begravelsene for å vise sin støtte. På lørdag minnet det offisielle Tyskland også sine egne flyktninger etter andre verdenskrig. President Joachim Gauck betonte i sin tale hvor lik situasjonen er i dag og at tyskerne har en «moralsk plikt» til å hjelpe dagens flyktninger, noe det også hersker bred politisk enighet om i Tyskland.

IMG_1091
En av mange symbolske graver i Berlin. Foto: Erle Marie Sørheim

Den største aksjonen og de største overskriften denne uka var det igjen de «skjønne aktivistene» som sto for. Rundt 5000 demonstranter deltok søndag i en mars som førte til plenen foran riksdagsbygget. Der veltet aktivistene et gjerde politiet hadde satt opp og begynte å grave små graver hvor de plasserte kors med budskap som «Grenser dreper» og «Stopp deportasjonene». Det effektive stuntet satte sitt preg på plenen. Berlin kommune kunne meddele at det ville koste 10 000 euro å gjøre den grønn og pen igjen, men en talsmann for det politiske partiet Die Linke (venstresosialister) påpekte at gravene burde bli bevart som et minnesmerke fram til situasjonen for flyktningene har bedret seg.
Jeg var ikke i Norge forrige uke så det kan være jeg har oversett noe, men etter flere søk på nettet er det påtagelig lite som kommer opp om verdens flyktningsdag eller solidaritetsaksjoner i Norge.
På nyhetssøkesiden retriever fant jeg noen få notiser, men den eneste artikkelen var fra den kristne avisa Dagen. De skrev om Norges Kristne Råd og NOAS markering for de til nå i år minst 1850 døde flyktningene i Middelhavet. Femti stykker hadde møtt opp på den markeringen.

På Flyktninghjelpens sider kan man også lese at Tyskland ga opphold til 40 563 flyktninger i fjor, Sverige til 32 347 og Norge til 5078. I januar og februar alene mottok Tyskland knappe 10 000 asylsøknader fra syriske flyktninger, alle disse får nærmest automatisk opphold. Erna Solberg på sin side var i starten av juni svært fornøyd med at regjeringen hadde klart å få ned antallet syriske flyktninger fra 15 000 til 8000 over en treårsperiode. At det i Norge i dag blir feiret som en stor politisk seier å nekte mennesker på flukt opphold er flaut og rart å bevitne fra Tyskland. Norge betaler riktignok store summer i nødhjelp til Syria, litt under halvparten av det Tyskland betaler. (153 millioner euro kontra 364 millioner euro) Det er vel og bra, men hvor er nordmenns engasjement? Vi bruker avissidene våre på å diskutere hvor god eller sløsende en viss hotellkonges kone er og ikke minst: på å le av svenskenes debatter. Men vi burde tørke av oss det fliret nå og se på oss selv utenfra, for vi ser faktisk ut som en gjeng med rike troll som er seg selv – nok.

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen lørdag 27. juni.

Russernes inntogsmarsj –At noen hisser seg opp over Osvald-monumentet er absurd, sett fra Berlin.

Jeg husker godt første gang jeg fikk øye på den sovjetiske æreslunden i Alt-Treptow. Eller snarere, så noe jeg ikke skjønte bæret av i horisonten. Jeg var ute på min første sykkeltur i nytt nabolag og med øyne som snart skulle stryke på alle synstester, myste jeg mot det jeg trodde var et sort tårn inne blant trærne. Jeg syklet nærmere og ble stoppet av et smijernsgitter, men ble ikke mye klokere. Jeg befant meg nemlig på baksiden av den 100 000 kvardratmeter store minnelunden og det eneste jeg så var en kunstig høyde med en enorm sort statue på, tretti meter høy.

130623_CA4P6285_Sowjetisches-Ehrenmal-Treptow_999x

Den sovjetiske minnelunden ble ferdigstilt i 1949 og er gravlunden til rundt 7000 russiske soldater. Man kommer inn på området gjennom en av to triumfbuer. Da ser man mot skulpturen ”Mutter Heimat” og derfra går en svak bakke opp til to stiliserte faner i rød granitt, etter sigende tatt fra Hitlers bunker. Herfra ser man ut på hovedanlegget, hvor hvite marmorsteiner med Stalinsitater viser Sovjets historie og der den ravnsorte statuen ”Der Befreier” ruver i enden. Statuen viser en russisk soldat med et barn på armen, et stort sverd i det andre og et knust hakekors under føttene. Altså like lite subtilt som Oslos nye Osvald-monument, bare rundt tusen ganger større. Hele anlegget er i det hele tatt som en Vigelandspark blottet for kunstnerisk visjon, erstattet med diktaturlands fascinerende forkjærlighet for symmetri og lange siktlinjer.
Nå pleies dette monumentet pliktskyldigst av berlins parkvesen til evig tid, vedlikeholdet av de russiske minnesmerkene i Tyskland var nemlig et svært viktig punkt for Russland i gjenforeningsavtalen mellom DDR og BRD i 1992.
treptow140_02gr
Det sovjetiske gravmonumentet har vært en ganske så gjemt kuriositet i Berlin etter gjenforeningen, bare besøkt av en og annen russisk turistbuss og tilfeldige joggere. Men 9. mai hvert år har det vært kransnedleggelser og litt program. Dette er nemlig den såkalte ”Seiersdagen”, da Russland feirer sin seier over Nazi-Tyskland. Bortsett fra for et par år siden da en gruppe øst-tyske veteraner møtte opp i forbudte Stasi-uniformer, har arrangementet skapt få overskrifter, men i år valgte som kjent Putin å slå på stortromma. Mens han forberedte tidenes militærparade i Moskva 9. mai la den Putin-nære motorsykkelklubben ”Nattulvene” ut på en tur som skulle ende ved minnesmerket i Treptower Park. Med seg hadde de et tv-team som rapporterte direkte, og underveis ble de blant annet nektet innreise til Polen. De kom likevel fram til æreslunden 9. mai, og det gjorde hele 10 000 andre russere også. Mange holdt plakater med bilder av familiemedlemmer som var falne i krigen, militære båtluer var å se på en rekke kvinner og T-skjorter med Putinportrett var også et tilbakevendende syn.

dsc_9133_1431194338-1024x576

Men det mest iøynefallende symbolet var den sorte- og oransje St. Georg-sløyfen som nesten alle bar. Sløyfen ble innført av Putin for ti år siden for å minnes de falne russiske soldatene, men etter det har den også blitt et viktig symbol for de prorussiske gruppene i Ukraina, og, synes mange tidligere østblokkland, for generell russisk imperialisme. En så utbredt bruk midt i Tyskland, som nå ligger i tung konflikt med Russland nettopp på grunn av Ukrainakonflikten, var derfor ganske absurd, men berlinerne er tross alt vant med å befinne seg midt i storpolitiske paradokser. Min øst-tyske joggekamerat var dypt provosert, han måtte som ungpioner ofte til minnelunden for å høre appeller og bærer dypt nag til DDR. Men avisenes kommentatorer påpekte jevnt over at man ved å la russerne få ha sin markering uten innblanding viste man også et demokratis storhet.
Dagen forløp også fredelig tross det enorme menneskeoppbudet, og 9. mai vil nok få en betydelig oppslutning også i årene fremover i Treptower Park.

Men når Berlin kan leve med et gigantisk kommunistmanifest midt i byen og en årlig nasjonalistisk feiring fra en storpolitisk fiende så kan vi sannelig takle å hedre noen kommunistiske krigshelter utenfor Oslo S også.

Vaksinens grenser

Meslingutbruddet i Berlin har blottlagt et nytt skille mellom det gamle øst og vest

Publisert i Klassekampen 7. mars 2015

Det var 18. februar i år at meslingepidemien som har ridd Berlin siden oktober 2014 fikk sitt første fatale utfall. En ett og et halvt år gammel gutt døde av meslinger etter et kort sykehusopphold. Gutten var vaksinert, bare ikke mot meslinger, ennå.
Det tragiske dødsfallet har gjort vaksinedebatten enda mer opphetet i Berlin enn den var fra før, flere skoler har også måttet stenge i mange dager på grunn av meslingutbrudd. Nå har flere politikere og leger tatt til orde for en vaksineplikt, lik den man hadde i tidligere DDR. Der fikk barna søtten ulike vaksiner før de ble atten.

impfung-masern-kind-100~_v-img__16__9__l_-1dc0e8f74459dd04c91a0d45af4972b9069f1135
Foto: dpa

Tjuefem år etter murens fall har dermed nok en holdningsforskjell mellom øst- og vesttyskere blitt synlig i ruinrestene.
I bydelen Marzahn, Berlins utpost i sørøst og en av de med desidert dårligst og brunest rykte, er nemlig vaksineprosenten på 94,1 prosent, høyest i hele Berlin. Dette forklares med den østtyske tradisjonen for vaksinering. I den rike, hippe og vellykkede bydelen Prenzlauer Berg, derimot er situasjonen en annen, kun 79 prosent av barna er vaksinert mot meslinger. Ved første øyekast er det lett å innvende at også Prenzlauer Berg er en gammel øst-bydel, men etter 1989 har dette området opplevd en nesten fullstendig befolkningsutskiftning. Under tjue prosent av de som bodde der i 1995 bor der fortsatt og fra å være et fattig område i DDR-tiden er nå gjennomsnittsinntekten fem prosent høyere enn i Berlin overhodet. Og hvor kom de nye berg-innbyggerne fra? I stor grad er det snakk om berlininnflyttere fra det gamle, og rike, Vest-Tyskland. Begrepet ”Schwabenhass” (”Schwabenhat” Schwaben er et historisk område sør i Tyskland) har sitt utspring nettopp fra situasjonen på dette høydedraget i Berlin hvor velholdne vesttyskere i stor stil overtok leilighetene til de gamle beboerne som ikke kunne holde tritt med de stigende leieprisene lenger. At bydelen, grunnet sin fortid som øst-tysk, også hadde en svært lav innvandringsprosent, mener også mange er en del av grunnen til inntoget fra sør. Her kan hvite vellykkede tyskere leve i fred, uten å bli minnet på de store klasseforskjellene ellers i byen.

2-formatOriginal
«Hva vil dere egentlig her?» Plakat mot “Schwaben” i Prenzlauer Berg.

Men meslinger får de ikke leve i fred for, og mange vil det heller ikke. Holdningen til at barn bør få barnesykdommene heller enn å vaksineres er her på sitt høyeste og journalist i Tagesspiegel, Ulrike Scheffer, kunne denne uken fortelle om ganske sjokkerende holdninger blant jordmødre og barneleger i Prenzlauer Berg. «Det første jordmoren ga meg var et flygeblad hvor det sto: ”Vaksiner er legemsbeskadigelse.» Og selv barnelegen stilte seg kritisk til vaksiner. Disse holdningene overrasker, men det er kanskje ikke så overraskende at det er den bedrestilte delen av middelklassen som har tatt til seg dette tankegodset. I Tyskland, og spesielt i Sør-Tyskland og Sveits, finnes det en sterk og gammel tradisjon for antroposofiske og økologiske livsanskuelser, noen av disse er også vaksineskeptiske. Og Prenzlauer Berg er en bydel gjennomboret av øko-butikker, juicekafeer og yoga-studioer.

Troen på at kroppen blir et religiøst tempel bare vi pleier og forer den riktig er stor, og sprøyter passer ikke akkurat inn i dette bildet.

Men tross slike kvasi-religiøse holdningsmønstre skal ikke vaksinemotstanderne pålegges alt for mye skyld. Smitten har kommet fra asylsøkere fra Bosnia og Serbia hvor vaksineprogrammene på 90-tallet naturlig nok var alt annet enn heldekkende.

Så langt er det dessverre ingen tegn til at helsepersonalet får smitten under kontroll med det første, noe som forhåpentlig får flere til å vaksinere sine små. Berlinerne har derimot ikke gått inn i noe hysterisk modus. Satiremagasinet Titanic publiserte denne uken et foto av en ung Christiane F-aktig jente med en sprøyte i hånda og teksten: «Nå vaksinerer vi oss selv». Humornettsiden Der Postillon skrev at Tyskland nå vil mure inn Berlin for å få meslingeviruset under kontroll. Det minner om situasjonen i Albert Camus Pesten, og ikke minst minner det oss om at gamle skiller mellom øst og vest på mange ulike, og ofte overraskende, måter fortsatt består.

Glamouralibiet – Om Berlins store stolthet, filmfestivalen Berlinalen

65. Berlinale - Cinderella - Premiere
Cate Blanchett poserer. Foto: Rbb.

Denne ble opprinnelig publisert i Klassekampen lørdag 14. februar.
(Jeg skriver i saken at jeg ikke skal være så dum å gjette hvem som får prisene, det angrer jeg litt på nå, For utrolig nok var det de tre filmene jeg nevner spesifikt i saken som vant de viktigste prisene! Om jeg har en helt utrolig sans for å spå vinnere eller om det var ren tilfeldighet og flaks kan vi la stå åpent, her er kommentaren, i hvert fall.)

Glamouralibiet
Filmfestivalen er den ene uken i året hvor Berlin virkelig skinner.

Kul, alternativ, kunstnerisk og antiautoritær, mange adjektiv kler Berlin, glamorøs er derimot ikke et av dem. Det er en grunn til at Berlins moteuker aldri klarer å ta av, og at Tysklands promis (kjendiser) i overrepresentert grad bor i München. Shickimicki, et tysk nyord for det å være motebevisst, er med andre ord ikke noe for berlinerne, her er det snarere et skjellsord. Men ti dager i året, akkurat i det Berlin kan puste lettet ut etter nok en forhatt, men overstått, januar, ikler selv berlinerne seg finstasen, i hvert fall i overført betydning. Filmfestivalen Berlinalen, som alltid arrangeres i starten av februar, er for berlinerne det første, noe vel optimistiske, vårtegnet. Byen våkner i det minste til liv, og det med et sjokkstøt. Som en av de klassiske filmfestivalene, ved siden av Venezia, Cannes og Toronto, arrangeres Berlinalen i år for 65. gang, og regnes som verdens største publikumsfestival. 490 000 kinogjengere kan den skilte med på sine ti dager, og der utgjør berlinerne selv den største gruppen. Selv om det betyr å stå i timeslange køer, på Berlins mest forhatte plass, überkommerse og overprisede Potsdamer Platz, tar berlinerne det med på kjøpet.

'As We Were Dreaming' Premiere - 65th Berlinale International Film Festival

For Berlinalen har blitt en del av berlinersjela, selv om den ble startet av den amerikanske filmoffiseren (de hadde sånt!) Oscar Martay i Vest-Berlin i 1951. Festivalen skulle være et ”utstillingsvindu for den frie verden”, strategisk plassert på grensa til Østblokken og første åpningsfilm var Alfred Hitchcocks Rebecca. Nå, 65 år senere, viser festivalen fortsatt spennende politiske filmer, som iranske Jafar Panahis Taxi i hovedprogrammet, men festivalsjef Dieter Kosslick har også lært seg at for å overleve som en av verdens største filmfestivaler må man ha mer stjernekraft enn en gjennomsnittlig jediridder.

Derfor blir dessverre hovedprogrammet, som konkurrerer om de gjeveste prisene, også belemret med kalkuner i spe som en gang så geniale Werner Herzogs Queen of the Desert. I den spiller Nicole Kidman Gertrude Bell, en engelsk oppdager og arkeolog, som i filmen blir redusert til en kvinne med et ulykkelig kjærlighetsliv. Stakkars henne, stakkars oss.
Åpningsfilmen Nobody wants the night fikk også gjennomgå hardt etter premieren. Selv syns jeg Juliette Binoche og hennes overlevelsesdrama i isødet hadde en viss underholdningsverdi, men å kalle den god ville være å gjøre natt til dag. Heldigvis var det oppturer også i starten, og den største sto en annen ikonisk kvinnelig skuespiller for: Charlotte Rampling. I det lavmælte samlivsdramaet 45 Years spilte hun seg til en soleklar kandidatplass for beste kvinnelige skuespiller.

1473962645-d6b50a61-a049-4bb1-8829-d44fb6b43093-2sef
Scene fra Victoria som kameramann, og nordmann, Sturla Brandth Grøvlen vant pris for. Gratulerer!

Årets store snakkis, på lik linje med fjorårets Boyhood, står tyske Victoria for. Den 140 minutter lange filmen er filmet i ett strekk, hvilket er imponerende, men i motsetning til svært mange ble jeg aldri revet med av de usannsynlig ville hendelsene denne berlingjengen opplever i løpet av en sen natt. Men dette er også en morsom side av Berlinalen, det at man får sett filmene før de har blitt anmeldt. Dermed gjør man seg opp helt egne meninger, og først da gikk det opp for meg hvor sjelden man får gjort akkurat det. I år, som i fjor, har vi også hatt en anstendig norsk innsats. Mot Naturen har vakt oppmerksomhet, også ved å arrangere et seksmanns nakenløp inspirert av halvkostymet på den nå godt kjente filmplakaten. Manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen har derimot stått for den største bragden i det han har gitt selveste Wim Wenders et ypperlig utgangspunkt i 3D-dramaet Everything will be fine. Filmen er i hovedprogrammet, men dessverre unndratt konkurransen fordi Wim Wenders nå i sitt 70. år er tildelt Berlinalens ærespris.

Hvilke priser som i kveld stikker av med de gylne bjørnene skal jeg ikke være dum nok til å prøve å tippe , det er alltid en skuffende lang rekke filmer man aldri får tid eller mulighet til å se, men det viktigste er tross alt ikke å vinne eller å delta, det viktige er at Berlin igjen har fått sin årlige dose stjernestøv, og nå puster alle berlinere, og ikke minst småkinoinnehaverne, lettet ut og gleder seg over at det er et år til jetsetterne og kjendispressen igjen gidder å vende blikket mot Berlin, en bjørn trives tross alt best når den får være i fred.
Dette ble årets vinnere:

Møte med Merkel

Torsdag 2. mai var jeg på Maxim Gorki Theater for å høre Angela Merkel snakke med to journalister fra damebladet Brigitte. Artikkelen jeg skrev etter møtet sto på trykk i Klassekampen lørdag 11. mai.

 

Gjenvalg på glanset papir

Angela Merkel frir til damene, men lar feministene i fred

 

 

Det hersker en tett og anspent stemning i foajeen til Maxim Gorki-teateret i Berlin denne torsdag ettermiddagen. Europas mektigste kvinne skal snart beære oss med sitt nærvær, og jeg ser logoene til alle tysklands viktigste nyhetshus på mikrofoner og kameraer. Men det er ikke disse renommerte aktørene som skal sette Angela Merkel til veggs, med eurokrisespørsmål og brutte valgløfter denne kvelden. Det er damebladet Brigitte som skal stå for samtalen, og den ventes å være av det litt mer personlige slaget. I en rekke sceneintervjuer har Brigitte snakket med tysklands fremste kvinnelige politikere, og nå har de endelig kommet til selveste kanslerinnen.

Merkel dukker opp presis, og er lavere enn jeg hadde forventet, men langt fra uunnselig i en av sine karakteristiske blazere, denne gangen turkis, og et par sorte bukser. Noe stilikon har hun aldri vært, men hun virker komfortabel i sine klær, i motsetning til de to oppstylede damene som skal intervjue henne.

Image

 

Pressen er forventningsfull, det er ikke ofte man får oppleve Merkel i slike intime settinger og forhåpentligvis kan det føre til noen nye og overraskende overskrifter.

Vil den uangripelige Merkel lette litt på sløret, fortelle hvilke sminkemerker hun bruker og komme med noen treningstips?

Journalistene fra Brigitte våger seg ikke så langt inn i damebladland, men de syns  det er relevant å spørre Merkel hva som tiltrekker henne hos menn. Spørsmålet faller åpenbart ikke i smak, men hun kommer raskt opp med ”vakre øyne, punktum”. Det er aldri noen tvil om hvem som er den egentlige ordstyreren her.

Men Merkel viser også noen av sine mer menneskelige sider, hun ler når hun blir konfrontert med at hun bare sover fire-fem timer per natt og lurer på hvor de har den informasjonen fra. Samtidig innrømmer hun at hun har visse ”kamelferdigheter”, hun kan tanke opp på søvn i mer rolige perioder og holde ut med lange netter når det står på som verst.

Hun er heller ikke skånet for uvaner, og irriterer seg ofte over at hun fyller pauser med småsnakk hvis hun er  usikker. Den karakteristiske håndstillingen hennes, med tomlene mot hverandre oppover og de andre fingrene pekende ned, blir også et tema.

”Det er på grunn av problemet med hvor man skal ha armene, og som fysiker har jeg en viss forkjærlighet for symmetri.”

Opplever hun normalitet lenger, slik som før, lurer de videre, har hun stunder hvor hun glemmer at hun er kansler?

”Jeg står ikke og rører i gryta hjemme på en søndag og tenker ’jeg er kanslerin, jeg er kanslerin’,” svarer hun mens hun gjør røre-bevegelser i lufta til stor begeistring fra salen.

Merkel har absolutt en slags sjarm, der hun sitter lett lutrygget mellom de to striglede intervjuerne. Hun har en aura av autoritet, men med noen keitete innslag som gjør henne mer menneskelig enn forgjengeren i Storbritannia. Og hadde hun kunnet snakke med Thatcher ville hun ha spurt henne om hun noensinne tvilte på seg selv, for det gjør Merkel, men aldri etter at hun har bestemt seg i en sak.

 Image

Merkel har kommet så langt som mulig i tysk politikk, noe ikke engang hun selv trodde var mulig da hun gikk inn i politikken i 1989. I dagens Tyskland mener hun derimot at situasjonen er en annen. ”Det er på tide å snakke om begge kjønn nå. Menn kan for eksempel møte på stereotyper hvis de vil ta ut pappapermisjon.”

”Går det som kvinne an å kombinere småbarn med kansler-jobben? ”

Merkel grunner lenge på dette spørsmålet og lander til slutt på et ja, men det virker mer av plikt enn av overbevisning.

Når intervjuerne til slutt spør henne om hun er feminist kommer derimot svaret kontant:

”Nei. Og jeg tror de som kaller seg det ville blitt fornærmet hvis jeg sa jeg var det,” legger hun til.

Det tviler jeg på, men hvem vet, i Tyskland er feminisme fortsatt en uhipp greie,

og blant damebladleserne i salen er det ingen som virker overrasket over uttalelsene. Det er synd, for i motsetning til Merkel ser jeg et stort behov for feministisk engasjement i Tyskland, men da var jeg åpenbart på feil arrangement denne kvelden. Merkel ønsker seg kvinnelige stemmer, men for å være fornøyd med hennes politikk er det mer sannsynlig at man er en hjemmeværende damebladleser enn en med merkelske karriereambisjoner.